Vårt beste selv.

Det nærmer seg slutten på mitt opphold her i Sentral-Amerika. Litt over 3 måneder har passert; mye lenger enn forventet, og iløpet av denne tiden har virkelig det uforventede foldet ut sin fargerike magi for mine øyne. Kanskje livets små uforutsette øyeblikk er noe av det jeg har lært å verdsette mest - for jeg ser hvordan de både kan betraktes som venner og fiender, avhengig av måten de mottas. I bunn og grunn tror jeg det er sant, det som alltid blir fortalt gjennom tidløs visdom og enkle ord: Den kloke lever med livet, mens den uvitende lever mot. Og jeg tror det alltid finnes en måte å snu et problem rundt til en løsning, uansett hvor man er og hva man gjør. Bare tenk på fuglen som flyter på motvind, mens den sirkler oppover mot himmelens tak. Livet har oss nemlig alle på det samme rette sted, mens det flyter uhindret og ubemerket gjennom hver av oss - nå, som det alltid før og siden. Å slappe av, puste ut og føle hjertets puls setter iallefall det faktum på plass et sted i våre egne bryst!

Jeg sitter på en strand nærme Tulum i Yucatan. Dette vil være min siste kveld hvor jeg er omgitt av den varme atmosfæren til den latino-amerikanske kultur og dets lidenskapelige folkeslag. Det har virkelig vært en spennede, inspirerende og forandrende tid for min egen del. Iallefall er det hva jeg selv føler. For det er definitivt sant at vi formes etter våre omgivelser - enten vi vil det eller ei. Men like sant er det også at vi kan forandre våre omgivelser! Hvert øyeblikk blir berørt - og dermed behandlet - gjennom våre handlinger, tanker og ord. Men kanskje vi kommer aller nærmest livets skapende kjerne, gjennom hva vi føler i våre mest intime øyeblikk med oss selv? Kanksje livet kan kalles en skulptur som alltid er i ferd med å forme sitt eget legme? På den måten er vi kanskje alle kunstnere, så sant vi kan forme våre liv etter konturene av våre egne emosjoner.

Føleser er som kjent vanskelige å kontrollere, og livet er kanskje ikke alltid like lett å meisle ut slik vi selv ønsker det. Noen kjenner likevell til kunsten av å dirigere - eller snarere rettlede - sin oppmerksomhet mot det vi naturlig tilbøyes mot. Kan virkelig en ekte kunstner selv ta hele æren for alt som tilsynekommer når hun lar penselen danse over lerettet? Behøver vi egentlig å overbevise oss selv om at vi vet hva vi driver med, når vi drifter med våre følesers bølger, for på mystisk måte å finne sammen i det store hav? Hva med å bare late som vi vet hva vi gjør? Kanksje vi da heller kan konsentrere oss om å dirigere vår oppmerksomhet langs uforutsigbarhetens virvlende strøm, og dermed gi alle - inkludert oss selv - inntrykk av at vi vet nøyaktig hva vi driver med, når vi egentlig bare helhjertet aksepterer at vi ikke har den fjerneste anelse. Hvem vet - dersom vi lever med illusjonen, kanskje vi ender opp med å leve i hjertet av sannheten?

Jeg tror at et slikt skapende forhold til livet bare kan oppnås gjennom en utveksling av helhjertet ærlighet og tiltro til alt som er. Og fremfor å vente på at livet skal bryte hinnen av taushet som omgir våre ulevde selv, hva med å selv stige frem og erklære det vi bare kan høre fra dypet av den vi er? Som et gammelt ordtak fra Hopi-indianerene sier:

Vi er de utvalgte vi alltid har ventet på.

Kanskje et ekko enda lever videre, som et speilbilde av alt vi kan finne I oss selv.

Om kort tid kommer jeg altså til forlate Mexico for å plante mine ben på ny amerikansk jord. Planen min er nemlig å reise til USA nå, og være der en 3-4 ukers tid, før jeg vender hjem igjen til det gode gamle fedrelandet. I området rundt Colorado og New Mexico har jeg en del familie som jeg ser frem til å besøke, i tillegg til at jeg vil utforske Anasazi-indianernes gamle ørkenland. Jeg må innrømme at dette området har fanget min oppmerksomhet som en flue ledet inn i et spindelvev, spunnet sammen av mytiske fibre og nyskjerrighets-oppviglende spor. Men jeg føler meg likevell langt ifra som noe offer et slikt vev! Hvem vet hva vi kan oppdage, dersom vi lar våre sanser gli over strømmen våre føleser hengivent forfølger? Flaks kaller noen det, når vi plutselig snubler over hendelser som ser ut til å ha ligget og ventet på at vi skulle erfare dem - akkurat når de faktisk skjer! Men er det ikke egentlig bare snakk om å føle livet berøre oss, og være der for å erfare uttrykk av vårt eget innerste nærvær, mens det blomstrer opp fra dypet i oss selv?

For et par dager siden traff jeg en fyr her i Yucatan som fortalte meg litt om Toltecenes gamle levesett. Han forklarte hvordan dette folket forsøkte å krystallisere samfunnet sitt rundt enkle, konkrete livsprinsipper, som skulle kanalisere individets innerste selv mot et kollektivt uttrykk av sammstemmthet, enighet, og i retning av et stadig voksende fellesskap. Disse livsprinsippene kan oppsummeres i hva som kalles Toltecenes "fire enigheter". De fire enigheter er som følger:

-Uttrykk alltid sannheten.
-Ta aldri noe personlig.
-Foreta ingen antagelser.
-Gjør alltid ditt beste.

Kanskje disse fire setningene utgjør en liten kjerne av visdom jeg kan skimte gjennom hinnen til all erfaring jeg har høstet langs denne reisen. For alle beveger vi oss over livets overflate, mens vårt voksende bekjentskap med den indre helhet i oss selv, stadig leder oss dit hvor den klarest kan skinne gjennom hver erfarings skinn.

Jeg nyter derfor mine siste timer her omgitt av sol, sand og bølgeskvulp, og vil gjerne benytte anledningen til å takke Latino-Amerika for alt det har skjøvet i min favør, mens jeg har blitt skjøvet gjennom et kaledioskop av personlighet, farge og genuinitet jeg aldri kommer til å oppleve maken til igjen. For livet - sammensatt som en endeløs rad av perleliknende øyeblikk - stempler alltid sitt segl av unikhet i våre ekte føleser. Men, takknemligheten for å være - her og nå, og i oss selv - tror jeg alltid vil trenge dypest ned i stoffet som omgir våre liv. Alt jeg føler - mens jeg ser for meg livet legge sin finger en hårsbredde over min væren - er noe et smil kan forklare så uendelig mye bedre enn en hvilken som helst sammensetning av tusen ulike ord. Allikevell; her er jeg - skrivende og smilende - og dermed også et levende bevis på at det går ann å tegne streker av enighet helt fra uendeligheten og ned til et punkt på størrelse med prikken over denne i.

Det går opp for meg at jeg egentlig vet om bedre steder å plassere min takknemlighet, enn i bittesmå punktum og halv-morsomme setninger som sikkert ingen forstår likevell. Men jeg vet også at livet i bunn og grunn bygger på prinsipper som ikke er basert i noen form for menneskelig logikk! Hvis man vil lete etter vitenskapelige bevis for en slik påstand, behøver man bare å vende blikket mot kvantefysikkens verden, hvori den kjente danske fysikkeren Niels Bohr bemerket følgende: "Alle som påstår å ha greie på kvantefysikk uten å føle at det er galskap, kan i virkeligheten umulig ha forstått noen verdens ting". Er det ikke en smule ironisk at kvantefysikken - som bokstavelig talt er vår virkelighets fundament - retter seg etter lover som motstrider alt vi egentlig kan plassere innenfor begrep som lov og orden?

Kanskje det derfor ikke er så nøye hvor og hvordan og hvorfor vi velger å formulere to små ord som "tusen takk". Kanskje det heller ikke er nøye at det i virkeligheten bare er snakk om ett takk - og ikke tusen, som vi noe over-ambisiøst har for vane å slenge ut i luften. Som kjent så er det jo tanken som teller. Men kanskje, når alt annet svinner henn og smuldres ut over evighetens tapet, så er det følesen som gjennstår som evigheten selv - inne i tanke, ord og rom - som stoffet alt liv har kommet fra, og som stoffet alt liv skal bli til?

Uansett, jeg sier nå takk for hva det er verdt, og speider i spenning etter hva det uforutsette vil blomstre gjennom våre alles forventinger. For skjønnheten ligger nemlig der - eller snarere her, i øyeblikket - og aldri der hvor vi tror, bare der hvor vi føler. Alt øyeblikket egentlig kan gjøre, er å lede oss dit; til all tid. Gjennom ærlighet, gjennom mot, gjennom tillit - og gjennom valget av å være vårt beste selv!