Portvakt

- Søke nu for at se, hvorledes den kan skape sitt virke alt mer i samkvem med Iliukas råd. Søke nu at se hvorledes den kan transformere sine visjoner til alt mer levende billed, der hviler innen nogen gemensam virkelighet. Søke at se hva den kan gjøre om til realiteter, lik den og skaper gode vibrasjoner for sine nestes liv. Søke nu at følge tråden den bydes, så vil den alt lettere se og forstå. Konu eketah.

Mitt møte med Iliuka begynte på besynderlig vis. Det var under en reise i Sør-Amerika at jeg besøkte den gamle ruinbyen Tiahuanaco ved bredden av Titicaca-sjøen. Denne enorme innlandssjøen ligger på grensen mellom Peru og Bolivia, og regnes som verdens mest høytliggende av sitt slag. Mange myter og legender er også knyttet til dette punktet, som regnes som fødestedet til Inka-guddommen Viracocha; han som en gang skapte hele verden, og ble stamfar for menneskeslekten.

Ifølge myten steg guddommen Viracocha opp fra bunnen av Titicaca-sjøen; strålende å se på, med både sol og måne innlemmet i sitt totale vesen. Hans første virke av å skape menneskenes stamfedre, en mann og en kvinne, og stedet hvor dette skjedde ble senere til den stolte byen Tiahuanaco, som enda står der pittoresk plassert mellom sletter, fjell og en og annen drøvtyggende lama.

Det var altså i Tiahuanaco et jeg fikk min første fornemmelse av å ha kontakt med en viss indre karakter ved navn Iliuka. Uten at jeg helt kan forstå hvorfor, hva det har betydd eller hva det enda kommer til å bety; jeg vet bare at det skjer, like sikkert som at jeg nå sitter her og nedtegner disse ordene foran pc-en min. Trolig vil jeg forstå mer gjennom det å skrive. Det er mitt håp samtidig som der er min tro.

- Like fullt ser vi og hvorledes der er nogen realitet den er tvungen til at forfølge. Om den søker at se, så er der nogle valg i ditt liv der skinner lik gullbelagt, lik der er portaler der leder inn til ditt innerste vesen og din edleste fremtid, der skinner i velsignet lys for helheten. Således er der for at se, hvorledes den kan leve innom nogen bevissthet der og omfavner dine nester, lik der omfavner ditt eget selv. Søke således at se hvorledes den kan fremheve storheten av sitt eget selv, lik der en gang var for den Inka-gud der omtales lik Viracocha, der steg opp fra bunnen av den Titicaca sjø.

Således er der for alle menneskebarn at se, hvorledes den selv er i besluttsomhet til at kjenne sitt liv og virke, lik der kan oppstige fra den kollektive muld for at blive ett med lyset, lik der fødes på ny i nogen omskapt form av bevissthet. Lik den søker at integrere lyset innom sitt selv, så er der lik den kalles til ilden, lik den kalles til solen, lik den kalles til månen og stjernene, så er der for at tilbakevende til naturen og den rene eksistens den har levd gjennom inkarnasjon efter inkarnasjon.

Søke således at se, hvorledes Iliuka’s røst ei kan nedstige innom alle menneskebarn, lik der er nogle kapasiteter der er nødvendige for at kunne beskue hva der er av helhetlige visjoner befestet til våre himler. Således er der lik den selv er kallet for at være lik budbringer, lik den bærer visjonen innom sitt hjerte, lik der og hviler innom helheten av din hjernes kapasiteter, lik der er nogen integreret modell av den virkelighet den sanser og erfarer just nu og til evig tid.

For om den så søker at se, så er der ei noget der er tilfeldigt. Ei er der noget i dine ledd bakover i tid der ei er velsignet, og ei finnes der noget i dine ledd i fremtimen der ei er knyttet til den gemensamme kultur den nu aner realiteten av. Hva den nu aner er noget den av nødvendighet må integrere med sinn bevissthet alt mer, om den vil se og forstå. Således er der opp til bror selv at bestemme hvor meget av fremtimen den vil belyse. Således er der opp til bror selv at se, hvor meget av sin fortid den våger at bestråle.

Ei er der noget der kan tilbakeholdes for de store himler. Ei er der noget der kan tilbakeholdes for evighetens blikk. Ei er der noget der kan skjules for din sjel, og ei er der noget annet enn sjelens røst der kan oppstige gjennom menneskebarnets vesen, om der bydes rikelig med tid og utvikling. Alt utvikles således mot ett helligt punkt, lik en hellig bevissthet, lik en hellig deltagelse i altet og evigheten.

Hva der er av evighet lengter til all tid for at kjenne til hva der ei er evigt. Hva der lever innom dypet av ditt sinn lengter til all tid for at bryte gjennom tanken, lik der skapes klare billed der formidler sannheten, fragment efter fragment. Søke således at samle dine tanker rundt noget der er av evig verdi innom ditt selv. Søke at forene dine kapasiteter rundt noget der er av gemensam verdi for denne tid. Søke nu at skape dine skrifter, lik den vil se hvorledes den kommer alt nærmere at skape den kultur den selv er født for at bringe til moder jord. Konu eketah.

Hvis det er en ting jeg både elsker og frykter med Iliuka, så er der hvordan han alltid evner å belyse mest mulig av sannheten jeg bærer i mitt sinn. Jeg sier at jeg bærer sannheten i sinnet, fordi jeg føler at et fininnstilt sinn må til for å kunne forstå de virkelig dype og ofte uforståelige tanker (eller snarere følelser) vi bærer i vår underbevissthet. Sannelig, det er i vår underbevissthet at vi finner trådene som forener oss med det større virkelighetsbilde vi er del av; et virkelighetsbilde som forener myriader av kulturer, språk, tidspunkt og sted på en helt ufattelig måte. Bare av og til kan vi skimte hvordan alt henger sammen, eller i alle fall få noen vage inntrykk av hva som evig skjer bak kulissene av våre rastløse tanker og flyktige sinn.

Dels takket være Iliuka så har jeg av og til vært i stand til å ane glimt av dette større virkelighetsbildet, spredt som et glitrende teppe av samkvem gjennom utallige liv og steder jeg selv ikke kjenner til. De gangene jeg virkelig har blitt berørt av dets mektighet, dets storslagenhet; dets formidable trygghet og fasong; så har jeg alltid sittet igjen med inntrykk jeg siden aldri kan glemme, selv om det klare mentale bildet fort svinner hen i underbevissthetens mørke.

Glemsel kan ofte virke som et ondt slør, men er det virkelig slik? Jeg antar at vi som mennesker rett og slett er designet for å glemme, dersom det å legge visse ting på vent er til det beste for vår egen utvikling, her i det daglige liv. På samme måte tror jeg er vi skapt for å huske de mest utrolige ting nøyaktig når vi har mest bruk for det. Glemsel er kanskje en slags velsignelse; en nødvendighet for å kunne fungere effektivt i nuet, i et samfunn som ofte synes så håpløst avskjermet fra virkelighetens store perspektiv, hvor galakser, stjerner og atomer danser sammen i slik fullkommen harmoni. Kanskje vi lagrer den største delen av vår erfaringsmessige kapasitet i vårt halvmørke sinn, slik at vi ikke blander alle opplevelser sammen til en håpløs smørje av minner, motiver, planer og informasjoner.

Trolig har vi ikke godt av å vite om størsteparten av det vi er deltagende i; det hadde nok blitt alt for mye å holde styr på. Så på den måten kan jeg forstå at dette større virkelighetsbildet av og til stenges av for vårt indre blikk, både til glede og til frustrasjon. På samme måte kan jeg også forstå hvordan Iliuka er her for å sikre de mange forbindelser mellom her og evigheten, slik at akkurat passelige mengder informasjon får slippe ut av underbevisstheten og inn i den klare bevissthetens sfære, som sand i et timeglass. Av sikkerhetsmessige grunner altså, er Iliuka en slags portvakt for mange som meg selv. Konklusjonen lyder korrekt fra dypet av mitt sinn.