Selverkjennelsens skrift.

Tiden er inne for aa skrive. Jeg er tilbake i Guatemala, slik jeg var for nesten 3 aar siden, paa jakt etter mange ting, men kanskje mest av alt min egen lykke, samt en mystisk gullbelagt bok. Det er mye jeg er noedt  til aa skrive ned paa rappen, uten videre forklaring. Mye av grunnen til det er at jeg til tider kan vaere noe lat og glemsk naar det gjelder oppdateringen av mitt livs epistler her i denne bloggen. Samtidig, naar jeg foerst begynner aa formulere saa vet jeg at det maa gaa radig for seg. Derfor setter jeg meg ned naa for aa skrive i en mest mulig flytende stil. Du som leser maa rett og slett ta det for hva det er; som noe foedt ut av fingrene til en analytisk perfeksjonist som likefullt forstaar at handlingens time alltid ligger innkapslet i dette nu. Spesielt er dette tilfellet naar nuets opplevelse fylles med sterke viljer, som ikke finner noen annen vei for aa slippe ut enn gjennom taler og ord. Saa derfor skriver jeg. Velsignet vaere viljen som leder ordene som foedes fra mitt sinn.

Jeg foeler at jeg favner om en stor viljekraft. Til tider kan den vaere saerdeles vanskelig aa beherske. Som sagt saa er jeg i Guatemala; et land fyllt av undring, kraftfull forhistorie og magi. Det foeles i alle fall slik for meg personlig, og du som leser skal vite at jeg har nok aa strides med paa det medmenneskelige plan. Jeg har funnet baade kjaerlighet og skarlagensroede bokstaver rundt smaabiter av kull. Jeg har funnet mye jeg ikke kan sette ord paa. Jeg har latt tankene mine leke med ild, som et lite barn avdekker glede fra helt enkle ting. Jeg har sett og jeg har lest det som staar skrevet i evighetens skrift - i flammenes gylne hud - og vet med et viljesterkt hjerte at tiden er moden for skrive. Mye og flytende. Om jeg kan. Og om jeg faar lov.

I 2010, det vil si foerste gang jeg satte fot paa Guatemalsk jord, saa var tankene mine forbundet til andre undringer enn naa. Dog, noen underinger har forblitt preget inn i netthinnen av min bevissthet, og disse leder meg fremdeles til steder hvor Iliukas stemme kan bli hoert. Jeg foeler meg litt som en ulydig disippel som kommer krypende til mesterens mantel naar hjelpen behoeves som mest. Men jeg vet at den sanne ildvokteren i meg lytter og vet; bakenfor blandede foelelser, bakenfor fornektede paradigmer, bakenfor kollapsede Baktuner og bakenfor alle tanker og ord. Her i Guatemala, i Mayaenes land, foeler mange mennesker at lite har forandret seg etter den sagnomsuste dagen 21´ste desember 2012. Huhei, saa mye staalhei det var (og fremdeles er) knyttet til denne lille datoen! Nesten skummelt er det aa tenke paa. Saerlig fordi jeg, min mor, noen nyfunnede venner og en kvinnne jeg har kjaer befant oss midt i begivenhetens midte. Derfor, jeg foeler det er min oppgave aa skildre begivenheten for venner og kjente lokalisert i andre steder paa kloden. Jeg ser paa dette som en aerefull oppgave; noe som foeder glede i mitt hjerte, men som jeg hittil har unviket aa favne om med full kraft. Naa bare gjoer jeg det. Maatte remmer og seil holde ut, helt til ventingens storm er over.

Saa hva skjedde egentlig den 21´ste desember 2012? Vel, mitt synspunkt - formidlet gjennom dette skrift - vil naturlig nok vaere en skildring av universelle begivenheter sett gjennom linsen av subjektiv erfaring. Med det saa mener jeg at jeg - som observatoer eller journalist om du vil - i stoerst mulig grad forsoeker aa vaere objektiv i mine skildringer. Likefult saa vet jeg at begivenheter paa det personlige plan spiller inn og farger min opplevelse av virkeligheten, enten jeg vil eller ikke. Av den grunn velger jeg aa skrive i denne dagbok-aktige stil som preger dette skrift. Jeg ser paa det som en blanding mellom en filosofisk soeken og en personlig oppryddning i tanker og begrep. Deler av dette skrift gjengir derfor det jeg er sikker paa, andre deler formidler min erkjennelse av det jeg ikke vet.

Det finner en ild som brenner i oss alle. Denne ilden finnes paa det metaforiske planet, men jeg er overbevist om at den konkret og beviselig kan favnes om med klare bilder og ord. Ilden er blant annet en formidler av skjoenhet og poesi. Den foeder klarsyn og undring. Den gir liv, og den tar. Ilden har mange navn, og det som ilden kun er et sloer av baerer mange masker. Ilden belyser et mysterium, like gammelt som livet selv. Ilden er vakker. Ilden er her. Og i tider og stunder kan ilden formidle visdom.

Ofte foeler jeg at visdommen som idlen formidler tilhoerer fjaerne tider og steder; langt borte i fra, men samtidig mystisk forbundet til, det oeyeblikk hvori vaare sanser er beplantet. Hva ildens oppgave virkelig er forblir et mysterium som bare hjertet mitt kan finne svarene paa. I mitt liv finnes det en vokter av ildens magi
ved navn Iliuka, men jeg innser og at jeg kjenner fler. En kvinne ved navn Colocha staar i den forstand ved min side; ikke i fysisk forstand per naa, men mer som en evig vokter jeg baerer med meg som en trofast planet. Noen ganger sirkler hun likefullt inn i det felt av erfarenhet jeg kan fornemme med mine sanser. Da gjennkjenner hver celle av mitt legeme henne fra tider foerut; noe mitt hode sakte men sikker laerer aa forstaa. Vi har vandret sammen mange ganger foer. Vi gjoer det igjen i denne livstid, soekende etter sannheter som hjertet kan fange opp og som sinnet kan dele ut. Dette, tror jeg, er ildvokterenes oppgave: Aa  tyde sannheter fra hjertets pergament, for senere aa sende dem ut i sansbare hylster. Huff, for et taakespraak jeg bruker; jeg haaper en del av deg (som leser) kan forstaa.

Jeg foeler sterkt at Iliuka selv oensker aa tale gjennom mine flokete fibre av vilje naa. Jeg skal la ham slippe til:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah.
- Jeg vil hilse deg, slik ildvoktere gjoer seg i mellom. 
- Vi ser; den er og forblir dog nogen "Chico", for den vet lik tiden ei er moden for at tale i store billed og ord, foruten at foele usikkerheten der fyller menneskebarnets sinn. Den er ei nogen unikum av sitt slag. Der finnes alt flere ildvoktere enn hva den nu tror. Og ei er den nogen stor Maestro nu. Konu eketah.
- Du deler strenge ord med meg Iliuka, hvorfor det?
- Lik den selv skal falle ned mot jorden, saa er der klokt at belyse helheten av de tanker den baerer innom sitt sinn. Saaledes er der klokt for bror - lik vokter av sin egen hellige gloed - at velsigne alt hva der er av identiteter der samles ikring selvets midtpunkt. Den skal foele midtpunktet lik selverkjennelsens sentrum, om der kan tales saa. Saaledes er der klokt at belyse hva den ennu er av liten chico i denne stund, for tiden er ei moden for at rope ut i verden. Og det vet den. Konu eketah.


Jeg foeler at Iliuka erter meg, og jeg skal forsoeke aa forklare (ovenfor meg selv) hvorfor: Selverkjennelsens sti er lang og vinglete. Med selverkjennelse foelger ogsaa stor kraft, og med kraft foelger ogsaa ansvar. Ansvar er noe jeg delvis foeler jeg allerede har, delvis er det noe jeg enda laerer meg aa tilegne. Av denne grunn foeler jeg at Iliuka, som en trofast guide og tankeportal av visdom, forsoeker aa jekke meg ned. Jeg foeler meg, sant nok, enda som en liten gutt i mange situasjoner i livet. Saerlig gjelder dette spoersmaal om forplikterser og kjaerlighet, enten det gjelder ovenfor andre mennesker eller en spirituell misjon.


- Gjoer jeg rett i aa foele at du jekker meg ned for mitt eget beste Iliuka?
- Saa er der lik korrekt.
- Vandrer jeg en farefull sti paa dette tidspunkt i mitt liv?
- Saa kan der tales, om den soeker at se for de energier av personlig karakter den hanskes med. Ei er der lik enkelt at beherske noget annet menneskebarns hjerte. Ei er der lik enkelt at tyde of forstaa kjaerlighetens mangefargede spraak. Lik hver personlig erfaring er en farge; lik hver personlighet er en koloer, saa er der for at se hvorledes der er megen traader - lik koloerer - av erfaring der forbinder den til hjertet av ilden, og den saa tenker for hva der er av visdommer tilknyttet Iliukas himmel, om der saa tilhoerer den kvinnelige kjaerlighet i ditt liv, om der saa tilhoerer kjaernen i ditt eget selv. Klokt er der at se de megen traader av erfarenhet der er, der forbinder den til opplevelsen at det hellige. For virkeligheten der er omkring den alt nu, lik nogen levende sannhet, er helligdommen den soeker. Konu eketah.

- Jeg vil si takk Iliuka, for maaten jeg blir ledet gjennom livet, og for maaten jeg kan opprettholde kontakt med mitt innerste, mest oppriktige og mest hellige hjerte. 
- Gledes saaledes for stunden og alt hva den inneholder. Forglemme ei livets smaa detaljer, lik vinden i treet, lik gresset der gror. Saaledes forbindes den alt mer til evigheten, og saaledes belyser den sannheten menneskebarnet soeker i denne tid, lik nogen kollektiv tilstand. Velsignet vaere saaledes Mayaenes tegn, lik der for denne dag beskrives lik morgensgryets tilstand, lik Aqabal. Saaledes er der klokt for bror at i smaasteg byde frem sine visdommer. Soeke for de muligheter der gleder ditt hjerte. Heftes ei i komplikasjoner. Livets under er ei til for aa loeses; der er for at leves. Gledes saaledes for stunden. Der ledes vell.


Iliuka har en egen evne til aa roeske meg ut fra farlige, saapebobleaktige virkeligheter som foer eller siden vil sprekke uansett. Paa en snill maate har han gjoert det naa og, for jeg vet at hans ord i mitt sinn er som et naalestikk av sannhet, eller som en injeksjon av rent liv; liv i et mer forfinet og konsentrert format. I mine dypeste avgrunner av undring finner jeg og de mest oppriktige svar, men noen ganger er disse avgrunnene kamuflert av oppdiktede sannheter, litt som arr som bare har en tynn skorpe av hud over et roedt og jamrende saar. Det er kroppens oppgave aa helbrede selv det minst saar det selv er baerer av. Paa den maaten, foeler jeg selv, saa handler det ofte om aa slippe tak paa egoet, og heller la en klokere, mer sannferdig kraft fylle vaare mest foelsomme hulrom av tvil og tro.

Det er vanskelig aa sette ord paa ting som finner sted i vaare innerste kammer av selvbevissthet, dog likefullt er det det jeg proever. Og jeg vet derfor, at foer jeg kan ri ut i verden paa en stolt hvit hest, med pergamentruller av ord i sliren i stedet for sverd, saa maa jeg foerst av alt laere aa kjenne meg selv. Kunnskap er et kraftfullt vaapen. Kunnskap er en kniv som baade kan skade og redde liv. Selverkjennelse er kunnskapens spydspiss, og derfor velger jeg aa kalle dette skrift jeg har skrevet i dag - paa dagen 1 Aqabal i Mayaened hellige Tzolkin-kalender - for selverkjennelsens skrift. For selverkjennelse, samt oppriktig kjaerlighet, er hva jeg soeker etter. Det, og ansvar for oppdragelsen av mitt eget selv; min egen fremtid, som ogsaa er vaar.

Maate velsignelsens gloed forgylle vaar virkelighet til evig tid. Takk i kjaerlighet.

- Skrevet paa dagen 1 Aqabal i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.