Flokkens vev.

Jeg har kommet meg hjem etter noen dager på fjellet, og føler at jeg straks vil sette i gang med å oppdatere bloggsiden min med et rykende ferskt innlegg. Dette gjør jeg nå, men faktisk blir det andre gang i dag at jeg setter meg ned for å filosofere og gjøre meg opp en status for hvordan jeg føler meg innvendig. De siste par dagene har jeg skrevet mye, og mesteparten kommer jeg ikke til å bry meg med å legge ut på nett; i alle fall ikke nå med det samme. Kanskje kommer det er senere tid hvor jeg setter av energi på å samle alle mine skrifter, slik Iliuka selv sier. Men denne tiden er enda ikke her.

Jeg har gransket de viljer som får meg til å skrive, og spurt meg selv om hvorfor jeg velger å legge ut noen tekster jeg skriver ned. Er det for å gjøre meg selv fornøyd, eller er det for å tilfredsstille en forventning jeg føler i fra andre? Nå innser jeg at min motivasjon for å skrive bør komme fra gleden det gir i øyeblikket skriftene blir til. Jeg gidder ikke lenger bry meg om mesteparten av det jeg skriver aldri når frem til andre øyne enn de jeg selv har. Det viktigste er at jeg får tankene mine uttrykt, om det så blir på et grått papir eller på en skjerm full av piksler.

Når jeg så setter meg ned foran en pc med særskilt intensjon om å poste det som blir til, så vil jeg fokusere på det. Likevel, om jeg så skulle sette meg ned ute i skogen med penn og blyant i hånden, så henvender jeg meg fremdeles til en imaginær hærskare av lyttere, om de så er innbilte eller ei. Slik får jeg frem det jeg vil si, til den eller de jeg si det til, uansett! For jeg tror at det som går ut fra hjertet til en, over tid vil finne frem til andres hjerte også, dersom det er ment å skulle skje. Det viktigste er å fylle opp ens eget liv med kraft, innsikt og styrke før en tenker på å gi noe slikt videre til andre. Dette har jeg innsett, og er derfor så konsekvent jeg bare kan på å sette av nok tid til å pleie og forsørge mine egne ønsker og behov. Derfor skriver jeg for meg selv, og derfor tilbringer jeg gode mengder med tid ute i skogen. Jeg takker meg selv for dette. Jeg takker for det jeg mottar og gir.

I dag, i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender, så er det vokter-ånden Kat regjerer over min og mange andre sin forbindelse til det hellige. Hvordan akkurat dette fungerer - eller snarere kan forklares - vil jeg ikke forsøke å gjøre nå. Eller kanskje jeg skal forsøke likevell, om så meningen skinner tydelig frem eller ikke. Jeg vil begynne med å si at de tanker man velger å pleie og verne om over tid tenderer mot å bære frukter i den fysiske virkelighet; om det så er snakk om drømmer eller fiktive ånds-voktere, som for eksempel nahual Kat. Det at noe blir gitt form og bevssthet i sinnet til mange, styrker dets innflytelse på ytre begivenheter. Jeg tror at Tzolkin-kalenderen er designet slik; den er som et universelt koblingspunkt for manges sinn, og denne prosessen vil over tid skaper samstemthet innad hos mange ulike grupper av individ. Det hele er litt vanskelig å forklare, men jeg føler det er viktig at jeg forsøker; for tiden har kommet for å presentere mayakalenderen i et nytt lys, slik at flere kan forstå. Dog, hvis målet mitt er at flest mulig mennesker skal forstå hvorfor akkuratt jeg velger å forholde meg til en eldgammel kalender fra jungelen i Mellom-Amerika, så gjør jeg kanskje en heller dårlig jobb. Leksen er vell at en selv må forstå, før en kan begynne å overføre visdom til andre. Dette er hva jeg nå driver med, mens jeg sitter her og skriver, og forøker å tyde de lignelser jeg fornemmer mellom tanker og virkelighet.

Som sagt, i dag er det nahual (som betyr noe slikt som "ånd") Kat sin dag. Nahual Kat representerer nettverket som allerede er vevet mellom alle ting og steder; ett nettverk av subtil energi som sørger for at alt henger sammen, i både fysisk og emosjonell sammenheng. Det som gjør at jeg velger å dele mine tanker via nettet, er fordi jeg føler en emosjonell dragning mot å gjøre det. Jeg ser viktigheten av det, både ovenfor meg selv og livet til andre som måtte lese dette. Ikke at jeg kommer med noe revolusjonerende budskap her og nå; det jeg heller tror er at jeg med dette oppfyller en særskilt oppgave i en større, kollektiv plan.

Jeg tror at det jeg klarer å veve sammen av mine egne tanker og begreper kan skape noe som andre mennesker også kan ha bruk for, enkelt forklart. Dersom jeg klarer å skape klarsyn i mitt eget sinn, så er veien mot dette klarsynet noe jeg er villig til å dele med andre, på den måten som fremkommer mest naturlig. Denne bloggen er for meg et naturlig sted å begynne. Dette er hva jeg ville si her og nå, dog jeg ber Iliuka om hjelp til å fylle igjen tomrommene mitt budskap, slik at helheten av det jeg vil formidle fremkommer lettere for både mitt egen og andre leseres sinn:

"...Søke nu at se for den begynnelse den nu nærer er til god gavn for eftertiden. Under tiden den nærer sin visjon om at skrive nogen bok, så er der klokt om den søker at byde nogle ledetråder for folk lik her og lik der. Således bliver der alt letter for ditt selv at favne om noget velsignet arbeid, der er for at sprede gode tanker lik her og der. Konu eketah.

Vi ser for hvorledes bror under seg om hva den skal bedrive av yrker for eftertiden, og så er der lik vi taler, lik svaret alt finnes innom ditt eget hjerte. Nu er der lik den skal hvile i tillit, og velsigne det vev den kan skape gjennom de skrifter den deler og skaper på de steder den besøker, om den så velger at beveges efter hjertets vilje. Søke således at se for hva den kan sirkulere av ideer innom den kollektive tanke, om der så er via nettet eller det subile nettverk av emosjonell verdi der hviler mellom alt det er forbundet til ett. For ei kan bror fatte ennu, hva der skapes av kollektiv natur. Ei skal bror se hva der ennu er skjult for menneskebarnets øyne.

Hedre nu de passasjer av tanker og ord, der hviler mellom hjerter der søker for den felles misjon. Velsignet være hva der skapes av kollektive skrifter, lik der og var førut, ikring tider der tilhører den Saga Ø. Velsigne hva flokken har tilvirket førut under Kobatels himmel, lik der og var for Qumrans eksistens, lik der og var for Mayaenes riker. Velsignet være de forbindelser der vever flokken alt tettere i sammen. Gledes for hva der er på denne dag. Konu eketah."

- Skrevet på dagen 5 Kat i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Gleden i å dele.

Endelig, litt tid for meg selv foran pc'en, hvor jeg har mulighet til å sortere mine tanker og forhåpentligvis legge dem frem for andre i et passelig format! Gleden av å dele tanker og ideer er stor for meg, og jeg ser også nødvendigheten av det, i forhold til det jeg prøver å stable sammen av et selvstendig yrke for tiden som står for dør. Men først og fremst så er det de gode følelsene jeg kan formidle gjennom tale og tanke som jeg nå letter etter. Og jeg lar ordene flyte fritt, så kan heller meninger sorteres etter hvert, når jeg finner det for godt å demontere setninger og sette sammen teksten til et mer tydelig bilde.

Jeg er usikker på hvor og hvordan jeg skal legge ut denne teksten, dersom jeg i det hele tatt skal. På en måte så har et nytt kapittel gjort seg gjeldende i mitt liv akkurat nå; jeg ser og hører tydelig hvilken vei jeg vil i livet. Nå er det opp til meg selv å stake ut kursen, og faktisk få muskler til å bevege seg etter impulser fra drømmer jeg såvidt kan skimte virkeliggjørelsen av. Likesom stjerner, så skinner disse drømmene med et svakt, men forlokkende lys fra mørke avkroker av mitt sinn. De er som små opphopninger av uraffinert, ubestemmelig energi i sitt groveste format; sammensmeltninger av subtile følelser som gjerne vil føre sine lynraske nervesignal videre gjennom kjøtt og blod, og helt ut til det virkelige liv. Her og nå så føles det som om noe flyter gjennom mine tastende fingre. En type livslyst sprer seg gjennom armer og ben, og får meg til å føle at jeg på sett og vis både er i kontakt med drøm og virkelighet, på en og samme tid. Kanskje det er min misjon her i livet. Kanskje det er derfor jeg velger å skrive Iliuka's ord akkurat nå:

"...Søke at se, hvorledes selvet er nogen ildvokter, der kan føde taler der er til opplysning for folket. Om så bror tilspør hva der er til opplysning av den store folkesjel der fornemmes av megen bevisstheter i den globale kultur, så er der lik vi svarer: Der er for at søke innom selvutviklingens prinsipp, lik den bemestrer sitt eget livs skute alt mer, til eksempel gjennom at søke for de sirkler på marken, der helliggjør alt hva der tilhører ett her og nu. Så er der for den Medicine Wheel; så er er for Crop Circles; så er der og for den Bep Kororotis' tilsynekomst på din jord. Alt er der for at opplyse hva der alt Er innom menneskebarnets bevissthet. Så skapes der gode impulser for sine nester, lik den spreder det lys der tilhører morgendagen, lik morgensolens oppstandelse, i ett her og nu.
Jeg forstår ikke helt hva Iliuka mener med himmelguder (Bep Kororotis; en mytisk figur i Amazonas-indianernes kultur) og tilsynekomster av både det ene og det andre. Jeg er rett og slett nødt til å forholde meg til disse tingene med en klype salt, mest for å sile bort noe av det tankegodset jeg ikke helt forstår, fra det som fremkommer som mer tydelig og klart. Jeg tenker for meg selv at det er hva det å søke innom tro og tvil handler om; å simpelthen belyse mest mulig av den sansbare virkelighet vi får via våre omgivelser, om det så er på et fysisk eller "åndelig" plan. Noe har vi bruk for, mens annet kan sorteres vekk, og kanskje lagres i minnet til senere behov. Det er hva jeg resonerer meg frem til!

I forhold til medisinhjulet så er i vest man finner kveldtimens kontemplasjoner og det indre sorteringsarbeidet som finner sted mellom drøm og virkelighet. Her, i vest, finner vi trygget, forankring og fotfeste, både innom det virkelige og det uvirkelige. Det er i vest vi finner kraften til å bevege oss mellom ulike verdener; til å utforske det halvskjulte med vårt bevisste sinn og høste impulser fra hittil uoppdagede tilstander. I vest ligger den indre reise; den sjamanske visjons-søken, men også det å forankre seg til det materiske og begripelige, og dermed bli trygg på helheten av den man er.

I det siste har tankene mine gått mye ut til vest, eller snarere hva det representerer for meg i medisinhjulets sammenheng. Det er ofte at jeg har lurt på hvor mine drømmer og mest oppriktige lengsler egentlig ønsker å ta meg her i livet. Det er vel umulig å så noe om tid og sted, men det jeg oppriktig ønsker er å belyse mest mulig av den jeg ER, og leve i fred med alle deler av mitt menneskelige vesen. Jeg tenker som så, at om det er en del av mitt selv som forteller tydeligst om jeg er på rett "spor" når det gjelder det å forstå min egen plass i tilværelsen, så må det være mitt fysiske legeme. Dersom vår fysiske bevissthet er forankret til følelsen av trygghet, sikkerhet og sunnhet, da lever vi utvilsomt i en god energi. I motsatt fall, dersom vi tviholder på et gammelt paradigme over hva som er rett og galt, men føler oss elendige på et innvendig, emosjonelt plan - i marg og i bein - da er det kanskje et tegn på at ett gammelt tankesett bør byttes ut med et nyere; ett som er basert på ærlig selvransakelse, og ikke overleverte sannheter fra andre.

Det jeg føler er at medisinhjulet, i det 20-steinsformat som jeg kjenner til, utgjør et ypperlig verktøy for å styrke forbindelsen mellom "ego'et" eller tanken og den fysiske kropp gjennom ærlige følelser. Ved å velsigne hver dag som en gave gitt til oss mennesker slik at vi kan sanse og forstå vår unike plass i skaperverket, så styrker vi også kontakten med noe vi kanskje ikke helt kan forstå, men som vi likevel kan sanse via følelser av vitalitet, sunnhet og oppriktig livsglede. Dersom vårt legeme fungerer som "receiveren" for slike følelser, da er vi kanskje også kontakt med det vi kaller for Gud eller det guddommelige?

Det guddommelige lever innom livsglede. Det hellige eksisterer innom vår egen innebygde helse og sunnhet, og "trekkes" ned til jorden når vi lever i fred og harmoni med helheten av oss selv. Når vi føler liv i hver celle av vårt legeme, kan vi da også si at vår kroppslige bevissthet er fullkomment inspirert av Gud? Det guddommelige er nå, og varer evig. Å leve i helse betyr å ta vare på seg selv. Og å ta vare på seg selv er å forlenge livet. Og det guddommelig finnes allerede fullkomment her og nå. Slik må det være. Relativt til meg og min bevissthet så finnes det ingen annen tid, og ikke noe annet sted, enn dette nuet som mer fullkomment kan romme det jeg definerer som en guddommelig eksistens. Så med andre ord; å utforske dette nuet hvor jeg er, er å bli kjent med det guddommelighet. Jeg slår meg til ro med det.

"...Søke nu at se; for menneskebarn der søker til nærkontakt med det guddommelige, så finnes der ei nogen annen tid å lete igjennom enn nuet der alt er. Ei finnes der nogen annen portal enn nåtidens opplevelse. Således er der klokt at trene sansene til at bevisstgjøre alt mer av hva ett nu inneholder; for et finnes der noget i ditt store univers der kan romme mer. Hva der er av nuet er lik nogen ørliten partikkel der kan foldes ut til at favne om hele evigheten. Hva der er av nuets dypere dimensjoner fornemmes således gjennom hjertet der lever og sanser i tillitt til alt hva den bemøter, lik noen intelligens der Er forenet med Gud's skapende natur. For det guddommelige er i nutiden modent for at forenes med moder jord gjennom menneskebarn der sanser og ser sin egen hellighet, likesom helligheten der hviler omkring i alt der er. Velsigne således marken den vandrer for. Velsigne således de føder den spiser. Velsigne således de utprøvelser den bydes, for der kaster således såkorn til nytimens frukt.

Velsigne hva den sanser, og nyte tilværelsen lik er er nogen åpen bok, der formidler oppskriften på ditt eget selvs utvikling, dag for dag, time for time, minutt for minutt og sekund for sekund. Der kan alt tales i millisekunder, om der skulle tales til hver celle i ditt legeme. Der kan alt tales i tideverv, om der skulle tales til de store galakser i din egen kropp. For alt tilhører EN bevissthet, der er av kosmisk karakter. Således finnes der megen dimensjoner av selvet, lik der er for at utforskes av hjertet der alt vet. For ei finnes der nogle grenser. Konu eketah.

Jeg lurer på om det er hjertet som utgjør forbindelsen mellom den informasjon som hviler innom Iliuka's himmel og min dagligdagse bevissthet. Videre så undrer jeg meg for om det er hjertet som utgjør linken mellom meg selv og min neste i tid og rom. Dersom verden velsignes i hjertet, kommuniserer vi da også med alt som er via kjærlighetens språk?

"...Lik der finnes et lys der gjennomskinner; lik der finnes en "grid" der lenker alt; så finnes der et språk av kjærlighet der formidles gjennom nuet til evig tid. Lik der kan beskrives lik Gud's røst, lik den usynlige hvisken av livsglede der gjennomsyrer alle ting, så er der for at se hvorledes universet preserveres til at evig forbli ungt og yrende, lik der og er for alle celler i menneskebarnets legeme, der er tillært til å søke efter den hellige grunntone i all tid og rom. Søke således at sanse i dypet. Søke innom de store skoger. Søke til fjellets tind. Søke til din bror og din søsters tipi, for ei er der noget der ei er tilkoblet den universelle "grid". Dvele nu i glede for hva den formidler i småsteg. Gledes for hva den tillæres at sanse gjennom de skrifter den byder frem. Velsigne den livskraft den søker til. Velsigne de ledelser den søker. Velsignet være de ledelser den byder frem. For selvet der ledes efter hjertets lyst, ledes alt bedre en selvet der ledes efter intellektets kommando. Søke således til hva der byder ditt liv gleder. Hva den integrerer innom sitt liv av rettviss søken, er således til god gavn for din neste. Gledes for alt hva der tilhører kjørlighetens rene språk. Konu eketah.

Jeg takker Iliuka for de innsikter han byder frem for mitt sinn. Jeg takker for de gode impulser jeg kan høste. Jeg takker for den trygghet det gir å se ting fra et større, mer universelt perspektiv. Men jeg takker også for måten jeg kan forene mine drømmer og visjoner med dine. Dette skriftet er som et skritt dit henn, og jeg håper du som leser dette føler glede i ditt hjerte i møte med mine ord. Jeg lever i den tro at de formidler noe som tilhører en universell impuls av liv og virkelighetsskapelse. Jeg lever i den tro, fordi jeg vet de tilhører kjærlighetens språk. Mitt hjerte forteller meg det. Og det er mitt hjerte som frydes over det å kunne dele.



- Skrevet på dagen 13 Kawoq i mayaenes hellige Tzolkin-kalender.