Jeg skriver her nok en gang, i denne private bloggen, for at jeg skal kunne lede mitt eget liv på en god måte. Jeg er fremdeles i Guatemala, men dette blir trolig min siste dag her i byen, før jeg og Jennifer legger av sted nordover mot Peten-jungelen, hvor vi blir nødt til å skille lag. Det kommer ikke til å være lett for oss å reise hver vår vei, etter å ha vært sammen i godt og vell 4 måneder. Vi har vært mye rundt hverandre, og har derfor vokst sammen både fysisk, mentalt og emosjonelt. Selv føler jeg at jeg har forandret meg, men likevel, finnes det et punkt i mitt liv som forblir uforandret, samme hva jeg tar til meg av nye vaner og venner som uungåelig innprenter sine rutiner i mitt sinn?
Jeg antar at det jeg egentlig prøver å si er at jeg er på søken etter mitt eget selv. Jeg vet at sinnet vårt er sårbart og lett påvirkelig ovenfor ytre impulser. Iliuka snakker om det å kunne verne om ens egen individualitet; med andre ord, å kunne sette grenser; hvilket ofte kan være tøft når man forsøker å gjøre andre til lags. Likevel, den eneste personen man virkelig kan tilfredsstille her i dette liv er ens selv. Og det er hva jeg søker å gjøre nå, mens jeg skriver ned mine indre tanker, og mens jeg gjør hittil uforståtte følelser om til levende ord.
Jeg vil gjerne påkalle Iliuka. Jeg vet han lytter til meg, like mye som jeg evner (eller våger) å lytte til meg selv med et øre av tålmodighet, sannhet og kjærlighet. Jeg sitter her for å "trene" opp dette øret, som kanskje kan betraktes som en slags 6'te sans. Vi blir alle ledet til selv-innsikt gjennom det å bære tålmod, å ta seg tid til å betrakte sannheter og samtidig fokusere på følelser av toleranse og empati. Jeg er ganske tålmodig med meg selv. Noen ganger glemmer jeg å erkjenne sannheten av hva jeg virkelig føler og vil. Og ofte så føler jeg at jeg glemmer å være empatisk ovenfor meg selv. Likefult, jeg er glad i den jeg er, og er villig til å gjøre hva jeg kan for å støtte opp om min egen selv-utvikling på en fornuftig måte. Derfor skriver jeg. Og derfor deler jeg også min egen selvutviklingsprosess med deg.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være minner og glemsler der flyter i menneskebarnets bevissthet. Velsignet være den der søker at belyse sannheten av hva der er. Velsignet være de taler der deles med offentligheten, der søker at verne om de indre prosesser der gjør menneskebarnet mer likt seg selv. Velsignet være alt der søker at gjenfinne sitt opprinnelige selv. Velsignet være den der lytter. Velsignet være den der ser. Vi ser, lik bror søker at guide sitt eget selv nu; så er der vel. Dog vi ser likefullt hvorledes den i stunden driver både sitt selv og sin neste noget for narr. Ei er der klokt at skjule dine oppriktige viljer, lik den søker for at vandre lik nogen varg for evighetens vidder.
Likefullt skal bror se; hvor ledes ditt rene hjerte hen? Hva er der av magnetisk kraft der leder den til at være lik lojal ovenfor sin neste?
- Saken er den Iliuka, at jeg noen ganger får følelsen av at jeg er for snill.
- Så er den, korrekt. Lik følelsen oppstiger i ditt selv av spesifikke hensikter, så er der for at se de grenser den kan skape for sine nester rundt sitt eget liv, lik den verner om sine egne emosjonelle verdier og sannheter, lik der er noget den selv ER. Således er der klokt at være tilstede i din egen selvutviklingsprosess, lik den selv taler. For vi ser; den er ledet til nester av spesifikke hensikter, og så er der også for den hellige konneksjon den bringer inn i sitt liv. Vi ser; den er lik redd for at pådra sitt selv nogle usunne vaner fra de der står ditt emosjonelle selv nært? Vi ser den er redd for at miste sitt sunne legeme nu, der er til for at vandre lik ulven. Likefullt skal den søke at se, hvorledes den kan lytte til hjertet at visdom den bærer i sitt indre, der VET hvilken hellig misjon den selv har blitt kalt til at utføre.
Lik den velger at lytte til hva den bærer av emosjonelle forknytninger til noget annet menneskebarn, så er der for at se for hva der er av gammel karma der tilhører ditt selv og ditt annet jeg. Den skal vite, hvorledes den ei kan snuble eller vandre feil i sitt eget selv utvikling. Alt er der lik ulike valg den navigerer mot, og hva den bærer av emosjonelle tilstander, om der så er tilknyttninger eller vegringer, er noget der dukker opp på sinnets overflate når iden er lik moden. Søke at se, hvorledes der er klokt at søke at forstå ditt eget selv, så ledes den og til gode relasjoner med sine nester. Konu eketah.
Iliuka refererer så klart til mitt forhold til en person jeg er svært glad i, men som jeg også - helt ærlig - frykter på grunn av den innflytelse hun har ovenfor mitt eget liv. Jeg vet at denne personen bærer en enorm kjærlighet for meg; så stor at den blir som et tyngdefelt rundt en sol. Jeg føler ofte at jeg mister deler av min frie vilje i nærværet av denne personen, men føler samtidig at den friheten jeg så å si "mister" er del av en maske som min egen selvutvikling tar av. Masken er egoet; det jeg klamrer meg fast til i frykt for å miste. Min personlige frihet, er det en slik maske?
- Vi ser; bror søker at transformere sitt selv, men ei er der lik den kan bestyre nogen sådann prosess. Dog vi ser; bror kan akseptere den prosess den er i her og nu; for der ER sannheten. Ei kan den vike fra hva der er. Og vi ser, den kan således bære takksigelser, lik empatier, for den klokskap den kan kultivere i stunden, under tiden den belyser sannheten. Således kan den og velsigne den prosess av tid den stiger gjennom nu, lik den bærer tålmod for hva den ledes mot av visdom i sitt eget selv.
- Hva vil du si om mitt forhold til min neste Iliuka?
- Vi ser, der er vel. Ei skal den bære frykt, dog vi ser den er i noget eksperiment, lik der kan tales, der er for at søke at utvikle selvet mens der lever i nogen pakt med annet menneskebarn. Ei er der lik enkelt, dog vi ser der er lik pakter der utvelges av spesifikke menneskebarn, lik den selv ha båret ønsker for meget lenge. Således skal bror nu oppvåkne øyne til at se, hvorledes den lever innom sin hellige drøm alt nu! Således er der dog for skriften, lik spegel, der er for at påminne menneskebarnet om hva der alt vet innom hjertet, slik at avstanden mellom drøm og virkelighet kan krympe noget, om der tenkes i tid og rum.
Alt er der for at se og forstå verdien av evigheten. Alt er der for at se med hva der er av sannhet, tålmod og empati for alt der er, og for alt der vokser. Vi ser, lik bror gjør klokt i at lede sine egne tanker innom kanalisasjoner under tiden den fryker for at miste sitt eget "origi", lik der tales innom den medicine wheels. Ei kan der mistes. Dog der kan belyses. Bror vil se, under tiden den bærer tilfredsheter for det liv den SELV utvelger at leve, lik den alt gjør her og nu. Ei kan den manipuleres av nogen annen. Ei kan kjærlighetens kraft tvinge den til at gjøre noget den ei vil. Alt er der av kjærlighet. Alt er der av hellige transformasjoner. Alt er der lik en vandring, lik en evig selvutviklingsprosess. Bære fred for sådant. Konu eketah.
Iliuka har rett; jeg lever midt i paradis uten å være klar over det. Paradis, påminner jeg meg selv, kan utforskes og opplyses fra og med nå! Gjennom mitt personlige øre av nestekjærlighet, sannhet og tålmodighet så kan jeg betrakte paradiset, litt som en funklende stjerne kan observeres gjennom et teleskop. Jeg takker for det hellige instrument av selvutforskelse vi ER. Jeg takker for det vi kan bedrive av både selvutforskelse, selvutvikling og livsnytelse på en og samme tid. Selvet, slik det i sin rene natur er, lever evig i en tilstand av paradis og lykke. Det er hva min visdom forteller meg, gjennom et øre av tre standhaftige verdier, hvor kjærligheten rager frem som størst.
Jeg håper du som leser dette (foruten meg selv) vil forstå mine ord, og mine indre virkelighetsbetraktninger. Jeg er takknemlig for at jeg både kan bli bevisst min egen selvutviklingsprosess Og dele den med andre, gjennom dette skrift. Jeg vil takke iliuka så utrolig mye, for måten han alltid er med meg og mine nester, og for måten jeg kan se lyset han er vokter av gjennom alt og alle ting.
Velsignet være lyset og alt hva det oppvåkner. Velsignet være hva der er. Og til slutt vil jeg takke meg selv, for den jobb jeg gjør ovenfor både meg selv og andre, når det gjelder det å kunne lede sinnet til porten av paradis. Konu eketah, og vernet være vårt eget selv.
- Skrevet på dagen 4 Tzi i mayaenes hellige Tzolkin-kalender
Tuesday, April 30, 2013
Sunday, April 21, 2013
Selverkjennelse.
Nok en gang velger jeg å skrive litt for meg selv, her på denne blogg-siden. Etter lang tid så begynnte jeg igjen igår, og jeg føler at det både er nødvendig og godt. Selv om bare jeg forstår hvorfor jeg gjør dette; selv om bare jeg skulle ha tålmodighet til å lese gjennom disse ord; så føler jeg at det er verdt det. Bare mitt innerste selv vet hvorfor. Bare jeg kan lære meg selv det jeg allerede vet fra før.
Jeg er som sagt i Guatemala, hvor jeg har vært i over 4 måneder nå, på besøk hos en meget spesiell person. Mer enn kun å være på besøk her som en turist, så har jeg tatt det dristige valg å bygge en base for min egen fremtid sammen med en annen person av det motsatte kjønn. For meg har dette vært en stor prosess. Den har satt sine spor i meg, både for godt og vondt; for det er neimenn ikke lett å smelte to verdner sammen til en.
Er det vrikelig min oppgave her i livet? Er det min misjon, å kontinurelig sørge for at ulikheter smelter sammen til en større personlig sammenheng? Jeg vet jeg har blitt kalt til å komme hit til Guatemala. Likevel, mens jeg sitter her og erkjenner mine innerste tanker ovenfor Iliukas ild så velger jeg å belyse en skummel tvil jeg lenge har båret i bakhodet: Har jeg gått frem for fort, når det gjelder det å favne om min drøm, og det jeg opplever som min skjebne?
Min store drøm er å samle mennesker rundt ilden. Dog, når jeg tar meg tid til å skrive mine tanker og refleksjoner ned her på ildsted-bloggen, så forstår jeg fort at dersom jeg virkelig ønsker å samle de personlige puslespill-brikkene i min ytre virkelighet, så må jeg først gjøre det sammen med min indre. Jeg er nødt til å meditere på min egen enhet. Bare slik kan jeg samle folk rundt meg, akkurat som et stort tun-tre gir næring og beskyttelse til en horde med yngre ypplinger, på jakt etter personlig rikdom og vern.
Det finnes en historie i Norrøn mytologi om Odin, sjefen over alle med "gudeætt", som hang seg selv på et tre i ni dager, for å ofre "sitt selv til sitt eget selv". Jeg undrer meg: Hvem ble ofret til hvem? Er dette en parabol for en indre alkemisk prosess, hvor det lavere "ego-selvet" tøyles og underlegges av en større, mer selvbevisst og komplett versjon av selvet? Jeg leter etter ordene som kan gi meg svar. Kanskje Iliuka kan hjelpe meg:
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Hilset være bror og dine historier. Velsignet være betraktninger den gjør innom sitt eget selv. Velsignet være det vern, lik den brynje, den nu svøper omkring sin egen bevissthet. For vi ser; under tiden den erkjenner sin egen undring, lik sin egen svakhet og tvil, så er der og lik den forstyrker det forsvarsverk der er rundt ditt eget selv. Således er der lik selvbevissthet er lik forstyrkende for de immuners systemer der finnes rundt individet, dog der og finnes rundt menneskebarnets bevissthet lik nogen enhet.
Således er der klokt at søke til gylne skrift, der hviler innom cellenes minner, så vil den se. Søke at se nu, hvorledes alt er der lik preparasjoner for tider der kommer, for vi ser der bliver lik solvinder der vil søke at nedbryte meget av hva der er lik globale vern rundt menneskebarnets selv. Så er der i denne tid og, lik der er solvinder der skaper lik transformasjoner av DNA'ets strukturer, lik der er alt hurtigere endringer - lik kommunikasjoner - mellom kilden og legemet, lik der er mellom lys og materie.
Søke nu at sortere dine egne tanker lik den og ser til prioriteter for hva der er viktigt for ditt eget selvs utvikling. Ei er der klokt at til all tid at løpe ikring og gjøre lik tjenester for dine nester. Alt klokere er der at gjøre nogen tjeneste for ditt eget selv, for således beriker den og den Store Ånd med innsikter. Alt klokere er der at hvile i stunden, og søke at belyse hva den selv bærer av underlighetens tanker; for så styrker den og det vern der er ikring den Store Ånd og menneskebarnets selv.
Således kan den søke at se til hva der er av 20 ildvoktere, lik bindeledd der er mellom Kilden, lik den Store Ånd, og legemet der er for at mottage og lytte. Således skal den og søke at se, hvorledes legement er lik nogen transmitter av erfarenhet for den store ånd, lik der og er for DNA'ets struktur. Alt er der for bror at se og at forstå, for senere at byde frem lik visdom for dine nester. Takke således for hva den forstår lik stykkevis og delt. Byde tålmoder for hva der i småsteg vokser frem. Vi takker brors selv, der lytter og lever, lik den er just nu! Konu eketah.
Det er tydelig at Iliuka har en type informasjon han vil dele med meg. Mest av alt, når jeg kanaliserer Iliukas visdom så føler jeg at jeg konstruerer visdom i mitt eget selv. Men visdom, hva er nå egentlig det? Sortering av tanker, lyder svaret. En slags mental disk-defragmentering vil jeg sammenlikne det med, for den som har peiling på pc'er. Ikke at jeg egentlig har det, jeg er i grunn ganske grønn når det kommer til computer-dimensjonen...
Men likevel så har datamaskiner blitt et viktig element i mitt liv, slik som i mange andres. For meg så er den personlige pc'en min et teknologisk bindeledd mellom meg selv og omverdenen. Den er et glimrende kommunikasjonsverktøy, og dersom den blir brukt på en ærlig og disiplinert måte så er den også en link mellom mine innerste tanmker og andre søkende mennesker, akkurat som meg selv. Jeg ser et stort potensiale i bruken av pc'en og internet i forhold til mellom-menneskelig kommunikasjon, særlig på en global skala.
Jeg synes dette er svært interessant. Å kunne dele indre erfarenheter er viktig; for alle mennesker! Når vi tørr å sette opp speil for vår egen prosess av selv-utvikling og selv-erkjennelse, så byr vi også frem noe som er gull verdt for andre mennesker. Jeg tror det kan skapes kunst av slikt. Jeg tror også at et slikt virke kan forenes med moderne vitenskap, som for eksempel vår viten om genetikk og kvantefysikk. Dette er hva jeg intuitivt ser og forstår innom mitt eget selv. Jeg velger simpelthen å bruke denne bloggen som en ide-base; et sted hvor jeg kan både opplyse og dele min egen selv-utviklingsprosess.
Jeg vet at det skrive bringer meg selv indre klarsyn, og det er i grunn alt jeg behøver å vite. Jeg velger å tro at jeg er på rett spor når det gjelder utviklingen av mitt liv, selv om jeg fremdeles har noen store, tunge tanker i mitt romslige hode, angående om jeg har tatt på meg et større ansvar enn jeg er mann til å ta meg av. Likevel, å tørre å kunne snakke om problemene og belyse dem ovenfor meg selv føles godt. Det er et steg i riktig retning, i minste fall. Og det gledes jeg ved!
...Søke nu at se for den camino den utvelger i sitt liv. Vi ser ben bærer underinger for om den gjør rett eller ei, i forhold til forventninger der bæres av din neste. Vi ser den gjør klokt i at ofre sådanne tanker for ilden. Den er på rett camino, lik den til all tid er! Ei kan den vandre feil. Dog vi ser likefullt, lik der finnes en gyllen camino, der er lik selv-erkjennelsens camino, der er for at betraktes lik den bru av kommunikasjon der løper mellom ditt hjerte og dinm sjel. Således vil den selv føle gleder, under tiden den velger at vandre for den gylne sti. Således vil den velge at belyse selvet, under tiden den bærer tillit til livet den lever her og nu.
Søke således at velsigne alt hva der er av karmiske bundenheter, for alt hender av spesifikke årsaker der er kan forklares av menneskebarnets intellekt. Der er prosesser der er for at omfavnes med hjertet, lik den ei bærer frykt for at omfavne livet, og leve det ut lik der er NU. Således frigjør den både sitt selv og sin neste. Således skaper den gode vibrasjoner for helheten av sin flokk. Således bliver den lik tun-treet der verner om flokken; dog der er ved at vandre den gylne sti der leder til selv-innsiktens kammer at den i sannhet kan vokse til nogen sådann posisjon innom sitt selv.
Søke at se, lik ansvar ei kan henfalle den der ei er moden til at favne om sådant. Søke at favne om ditt eget selv, lik ditt eget velbefinnende, så bliver der og bedre for dine nester. Søke at se, lik tun-treet i ditt eget selv alt ER, lik der er den forgylte camino der leder tanker mellom alt hva der er av ulike nivå innom selvet. Således er der for den yogi, der søker til spirituelle disipliner at synkronisere alt hva der er av chakraens systemer. Således kan bror og søke til den Maya kalender, spesifikt til hva der er av 13 nivå i tid, så vil den se hvorledes den kan forenes med menneskebarnets helhetlige tanke, lik den genetsike tanke der er befestet til 20 ildvoktere, der er lik befestet til hva der er a 20 amino-acids og.
Således skal den bære tålmod for hva den opplyser sammen med sin neste, lik sin hellige pareja i dette liv. Der er for at vandre sammen innom megen tider og inkarnasjoner, lik der og var i tider førut, under den himmel der hviler for tibet. Således er der lik bror på ny er for at søke til Kobatel, dog med sin neste. Hvile dine tanker nu. Der bliver vel. Den vil evig forstå, lik stykkevis og delt. Bære tålmod til ditt eget selvs utvilking, og bær nu fred. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være brors underinger, og den vandring den utlever med speilbildet av sitt eget selv. Konu eketah.
Jeg takker Iliuka og ilden, jeg og. Som et lite punkt av bevissthet som kanskje også henger på det samme store tre somden store ildvokteren Odin, så sier også mitt lille, skremte, usikre og uskyldige selv "takk for det som ER". Jeg er også glad i denne delen av meg selv. Jeg er glad for måten selv-erkjennelsens ild kan be meg komme nærmere, uten å være redd for å skade meg selv eller dem som står meg nær. Jeg takker ilden og hva den opplyser. Og jeg takker det store bestefar-aktige tre av urgammel visdom som vokser opp gjennom mitt eget hjerte. Takk til frøet, frukten og evigheten av mitt eget selv. Takk til både Odin og Iliuka. Takk til meg selv, og det minte såkorn av selv-bevissthet jeg er bærer av. Takk for alt som lever under overflaten av min rasjonelle bevissthet. Takk for de ildvoktere som kjenner begge sider av mitt eget selv.
- Skrevet på dagen 8 Imox i følge Mayaenes hellige Chol'qij kalender.
Jeg er som sagt i Guatemala, hvor jeg har vært i over 4 måneder nå, på besøk hos en meget spesiell person. Mer enn kun å være på besøk her som en turist, så har jeg tatt det dristige valg å bygge en base for min egen fremtid sammen med en annen person av det motsatte kjønn. For meg har dette vært en stor prosess. Den har satt sine spor i meg, både for godt og vondt; for det er neimenn ikke lett å smelte to verdner sammen til en.
Er det vrikelig min oppgave her i livet? Er det min misjon, å kontinurelig sørge for at ulikheter smelter sammen til en større personlig sammenheng? Jeg vet jeg har blitt kalt til å komme hit til Guatemala. Likevel, mens jeg sitter her og erkjenner mine innerste tanker ovenfor Iliukas ild så velger jeg å belyse en skummel tvil jeg lenge har båret i bakhodet: Har jeg gått frem for fort, når det gjelder det å favne om min drøm, og det jeg opplever som min skjebne?
Min store drøm er å samle mennesker rundt ilden. Dog, når jeg tar meg tid til å skrive mine tanker og refleksjoner ned her på ildsted-bloggen, så forstår jeg fort at dersom jeg virkelig ønsker å samle de personlige puslespill-brikkene i min ytre virkelighet, så må jeg først gjøre det sammen med min indre. Jeg er nødt til å meditere på min egen enhet. Bare slik kan jeg samle folk rundt meg, akkurat som et stort tun-tre gir næring og beskyttelse til en horde med yngre ypplinger, på jakt etter personlig rikdom og vern.
Det finnes en historie i Norrøn mytologi om Odin, sjefen over alle med "gudeætt", som hang seg selv på et tre i ni dager, for å ofre "sitt selv til sitt eget selv". Jeg undrer meg: Hvem ble ofret til hvem? Er dette en parabol for en indre alkemisk prosess, hvor det lavere "ego-selvet" tøyles og underlegges av en større, mer selvbevisst og komplett versjon av selvet? Jeg leter etter ordene som kan gi meg svar. Kanskje Iliuka kan hjelpe meg:
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Hilset være bror og dine historier. Velsignet være betraktninger den gjør innom sitt eget selv. Velsignet være det vern, lik den brynje, den nu svøper omkring sin egen bevissthet. For vi ser; under tiden den erkjenner sin egen undring, lik sin egen svakhet og tvil, så er der og lik den forstyrker det forsvarsverk der er rundt ditt eget selv. Således er der lik selvbevissthet er lik forstyrkende for de immuners systemer der finnes rundt individet, dog der og finnes rundt menneskebarnets bevissthet lik nogen enhet.
Således er der klokt at søke til gylne skrift, der hviler innom cellenes minner, så vil den se. Søke at se nu, hvorledes alt er der lik preparasjoner for tider der kommer, for vi ser der bliver lik solvinder der vil søke at nedbryte meget av hva der er lik globale vern rundt menneskebarnets selv. Så er der i denne tid og, lik der er solvinder der skaper lik transformasjoner av DNA'ets strukturer, lik der er alt hurtigere endringer - lik kommunikasjoner - mellom kilden og legemet, lik der er mellom lys og materie.
Søke nu at sortere dine egne tanker lik den og ser til prioriteter for hva der er viktigt for ditt eget selvs utvikling. Ei er der klokt at til all tid at løpe ikring og gjøre lik tjenester for dine nester. Alt klokere er der at gjøre nogen tjeneste for ditt eget selv, for således beriker den og den Store Ånd med innsikter. Alt klokere er der at hvile i stunden, og søke at belyse hva den selv bærer av underlighetens tanker; for så styrker den og det vern der er ikring den Store Ånd og menneskebarnets selv.
Således kan den søke at se til hva der er av 20 ildvoktere, lik bindeledd der er mellom Kilden, lik den Store Ånd, og legemet der er for at mottage og lytte. Således skal den og søke at se, hvorledes legement er lik nogen transmitter av erfarenhet for den store ånd, lik der og er for DNA'ets struktur. Alt er der for bror at se og at forstå, for senere at byde frem lik visdom for dine nester. Takke således for hva den forstår lik stykkevis og delt. Byde tålmoder for hva der i småsteg vokser frem. Vi takker brors selv, der lytter og lever, lik den er just nu! Konu eketah.
Det er tydelig at Iliuka har en type informasjon han vil dele med meg. Mest av alt, når jeg kanaliserer Iliukas visdom så føler jeg at jeg konstruerer visdom i mitt eget selv. Men visdom, hva er nå egentlig det? Sortering av tanker, lyder svaret. En slags mental disk-defragmentering vil jeg sammenlikne det med, for den som har peiling på pc'er. Ikke at jeg egentlig har det, jeg er i grunn ganske grønn når det kommer til computer-dimensjonen...
Men likevel så har datamaskiner blitt et viktig element i mitt liv, slik som i mange andres. For meg så er den personlige pc'en min et teknologisk bindeledd mellom meg selv og omverdenen. Den er et glimrende kommunikasjonsverktøy, og dersom den blir brukt på en ærlig og disiplinert måte så er den også en link mellom mine innerste tanmker og andre søkende mennesker, akkurat som meg selv. Jeg ser et stort potensiale i bruken av pc'en og internet i forhold til mellom-menneskelig kommunikasjon, særlig på en global skala.
Jeg synes dette er svært interessant. Å kunne dele indre erfarenheter er viktig; for alle mennesker! Når vi tørr å sette opp speil for vår egen prosess av selv-utvikling og selv-erkjennelse, så byr vi også frem noe som er gull verdt for andre mennesker. Jeg tror det kan skapes kunst av slikt. Jeg tror også at et slikt virke kan forenes med moderne vitenskap, som for eksempel vår viten om genetikk og kvantefysikk. Dette er hva jeg intuitivt ser og forstår innom mitt eget selv. Jeg velger simpelthen å bruke denne bloggen som en ide-base; et sted hvor jeg kan både opplyse og dele min egen selv-utviklingsprosess.
Jeg vet at det skrive bringer meg selv indre klarsyn, og det er i grunn alt jeg behøver å vite. Jeg velger å tro at jeg er på rett spor når det gjelder utviklingen av mitt liv, selv om jeg fremdeles har noen store, tunge tanker i mitt romslige hode, angående om jeg har tatt på meg et større ansvar enn jeg er mann til å ta meg av. Likevel, å tørre å kunne snakke om problemene og belyse dem ovenfor meg selv føles godt. Det er et steg i riktig retning, i minste fall. Og det gledes jeg ved!
...Søke nu at se for den camino den utvelger i sitt liv. Vi ser ben bærer underinger for om den gjør rett eller ei, i forhold til forventninger der bæres av din neste. Vi ser den gjør klokt i at ofre sådanne tanker for ilden. Den er på rett camino, lik den til all tid er! Ei kan den vandre feil. Dog vi ser likefullt, lik der finnes en gyllen camino, der er lik selv-erkjennelsens camino, der er for at betraktes lik den bru av kommunikasjon der løper mellom ditt hjerte og dinm sjel. Således vil den selv føle gleder, under tiden den velger at vandre for den gylne sti. Således vil den velge at belyse selvet, under tiden den bærer tillit til livet den lever her og nu.
Søke således at velsigne alt hva der er av karmiske bundenheter, for alt hender av spesifikke årsaker der er kan forklares av menneskebarnets intellekt. Der er prosesser der er for at omfavnes med hjertet, lik den ei bærer frykt for at omfavne livet, og leve det ut lik der er NU. Således frigjør den både sitt selv og sin neste. Således skaper den gode vibrasjoner for helheten av sin flokk. Således bliver den lik tun-treet der verner om flokken; dog der er ved at vandre den gylne sti der leder til selv-innsiktens kammer at den i sannhet kan vokse til nogen sådann posisjon innom sitt selv.
Søke at se, lik ansvar ei kan henfalle den der ei er moden til at favne om sådant. Søke at favne om ditt eget selv, lik ditt eget velbefinnende, så bliver der og bedre for dine nester. Søke at se, lik tun-treet i ditt eget selv alt ER, lik der er den forgylte camino der leder tanker mellom alt hva der er av ulike nivå innom selvet. Således er der for den yogi, der søker til spirituelle disipliner at synkronisere alt hva der er av chakraens systemer. Således kan bror og søke til den Maya kalender, spesifikt til hva der er av 13 nivå i tid, så vil den se hvorledes den kan forenes med menneskebarnets helhetlige tanke, lik den genetsike tanke der er befestet til 20 ildvoktere, der er lik befestet til hva der er a 20 amino-acids og.
Således skal den bære tålmod for hva den opplyser sammen med sin neste, lik sin hellige pareja i dette liv. Der er for at vandre sammen innom megen tider og inkarnasjoner, lik der og var i tider førut, under den himmel der hviler for tibet. Således er der lik bror på ny er for at søke til Kobatel, dog med sin neste. Hvile dine tanker nu. Der bliver vel. Den vil evig forstå, lik stykkevis og delt. Bære tålmod til ditt eget selvs utvilking, og bær nu fred. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være brors underinger, og den vandring den utlever med speilbildet av sitt eget selv. Konu eketah.
Jeg takker Iliuka og ilden, jeg og. Som et lite punkt av bevissthet som kanskje også henger på det samme store tre somden store ildvokteren Odin, så sier også mitt lille, skremte, usikre og uskyldige selv "takk for det som ER". Jeg er også glad i denne delen av meg selv. Jeg er glad for måten selv-erkjennelsens ild kan be meg komme nærmere, uten å være redd for å skade meg selv eller dem som står meg nær. Jeg takker ilden og hva den opplyser. Og jeg takker det store bestefar-aktige tre av urgammel visdom som vokser opp gjennom mitt eget hjerte. Takk til frøet, frukten og evigheten av mitt eget selv. Takk til både Odin og Iliuka. Takk til meg selv, og det minte såkorn av selv-bevissthet jeg er bærer av. Takk for alt som lever under overflaten av min rasjonelle bevissthet. Takk for de ildvoktere som kjenner begge sider av mitt eget selv.
- Skrevet på dagen 8 Imox i følge Mayaenes hellige Chol'qij kalender.
Saturday, April 20, 2013
Gylne sider
Jeg setter meg ned for å skrive en lenge etterlengtet blogg-side. Det har, som vanlig, gått en stund siden sist jeg skrev her, men slik er det bare. Jeg vet at det er viktig for meg å skrive, og gjør også dette ofte, men likevel finner jeg sjeldent tid til å skrive ned en personlig blogg-basert virkelighetshistorie her på nettet. Men men, som sagt, nå benytter jeg sjansen, og vil derfor skrive noe jeg har personlig nytte av.
Hva ønsker jeg å skrive om? Hvilke tanker velger jeg å opplyse? Hva er egentlig intensjonen med denne bloggen? Jeg har gitt den navnet Ildsted, fordi jeg ser på den som et samlingspunkt for personlige refleksjoner og betraktninger, akkurat som en levende ild trekker til seg mennekser som søker etter alt det et ildsted har å gi. Ilden gir bort så ufattelig mye, helt gratis. Den er en kilde til lys. Til liv. Til og med en tørsteslukker av lengsel. Noen ganger ønsker jeg at ilden kunne være nærmere mitt liv, men jeg vet at de følelsene som ilden vekker i mitt hjerte alltid er med meg. Det er bare et spørsmål om tid, tålmod og klarsyn; gjennom disse tre verdire lever og lyser ilden gjennom meg selv.
Idet jeg skriver i bloggen min nå vekkes noen underlige følelser og tanker. Jeg minnes tidligere opplevelser jeg har hatt med meg selv, særlig når jeg har vært ute alene og reist. Mine tanker trekkes tilbake til en tid da jeg foretok en pilegrimsvandring gjennom Syd-Europa. Dette var en fantastisk tid! Den 10-ukers lange vandreruten satte sine spor i mitt hjerte, som et emosjonelt kart over min egen lykke. Jeg innrømmer ovenfor meg selv at jeg savner slike vandreturer; slike oppriktige søkener gjennom det ukjente, gjort helhjertet for min egen selvutvikling, så vel som et jeg deler erfaringen videre med andre.
Jeg vet ikke hvorfor jeg med ett tenker så mye tilbake på den pilegrimsvandringen. Kanskje er det noe i meg som lengter etter å legge i vei, å ta vandringen fatt, og simpelthen bære av sted inn i selve livets hjerte. Livet hjerte, hva er nå det? Kanskje det er selve mysteriet, eller snarere opplevelsen av å leve midt i et pulserende mysterie, like stort som livet, like ufattelig som verdensrommet, men likevell så nært og utforskelig at det bare er å skritte inn i det, akkurat som om jeg skulle vandret inn gjennom rammen av et kunstverk malt på lerret.
Jeg tenker tilbake på mange ting. Jeg tenker på reiser jeg har gjort gjennom midt-østen. Jeg tenker på lange skiturer jeg har tilbakelagt hjemme i Norge. I skrivende stund er jeg også på reise, nærmere bestemt i Guatemala, men likevel så føler jeg at noe mangler i denne reiseopplevelsen i forhold til andre. Jeg savner det å kunne begi meg helhjertet inn i eventyret helt alene. Jeg savner det å bare kunne tenke på meg selv. Jeg savner den egoistiske lykkefølelsen som bare jeg kan gi meg selv, når jeg gir meg selv muligheten til å utforske livet fullt ut.
Hva holder meg tilbake fra å gjøre dette? Har jeg en følelsesmessig lenke rundt ankelen, som forhindrer meg i å gjøre det jeg aller mest har lyst til? Dette spørsmålet er hva jeg ønsker å belyse her og nå. Derfor skriver jeg her, fremfor Iliukas ild, som jeg vet finnes i meg selv, som et innsnevret punkt av eldgammel visdom som bare jeg kan lære meg å fortolke. Jeg påkaller med dette Iliuka, vel vitende om at han alltid lytter, de gangene jeg tar meg tid til å lytte etter sannheten i mitt innerste selv.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Velsignet være menneskebarnet der søker til himmelske føder. Velsignet være menneskebarnet der ei søker at holde nogen tanker skjult. Velsignet være den der søker til åpenheter, lik dialoger og kommunikasjoner, men sin nestes tanke og sjel. For vi ser; sjeler lengter også for at kommunisere med hinnannen gjennom alt hva der er av tanker der nedtegnes innom nogen opplysningens bok. Konu eketah.
- Jeg føler behovet for å skrive noe nå Iliuka...
- ...Lik den og føler behovet for at innta skjulte føder under tiden ingen lytter eller ser. Således kan den se til hvorledes der ei er klokt at redusere selvets muligheter til selvutforldelse. Visdommen finnes oppløst i nuet, og vi ser der er visdommen bror søker til. Er der således lik den bærer vegringer for at søke til sitt himmelse skrift?
- Mitt himmelske skrift, hva er det?
- Således er der noget den alt vet, dog der bærer mangelfullheter for at forstå fullt ut med intellektet hva den bærer av responsibiliteter for at føde sådant innom sitt selv nu. Der er noget den vil vokse til at forstå. Vi ser; der er noget der er befestet til din egen tilstand av selvutvikling, lik den skal våge at se for hva der er av ulike nivåer innom selvet der alle er i behov for at være i synkronisasjon for at himmelen skal forenes med jorden innom den nye tid. Søker bror således til nogen sådann erfaring av himmeles på sin moder jord?
- Jeg vet ikke helt...
- Vi ser den gjør, og vi ser den således blev befraktet til Guatemaleens riker, lik den og er for at søke tilbake til det gamle Kobatel. Konu eketah.
- Jeg er ikke sikker på om jeg riktig forstår...
- Ei gjør den, og så er der vell. Hva gavner der tanken at skue for hva der er begripelig, om der er innsikter den søker til? Alt er der for at opplyse hva der før var skjult. Således er der klokt at søke til eldede kontinenter under nogen annen himmel, der tales lik Atlanti's himmel, der og er befestet til Lemuriens kontinent, lik den og skal søke til nogen gullkantet bok lik den nu føder gjennom sitt selv! Konu eketah.
Iliuka både forvirrer og opplyser meg. Jeg vet det er noe viktig innom alt han gir meg av små hint og ledetråder, slik som Atlanti's himmel og Lemuriens kontinent. Likevel føler jeg at jeg er på villspor. Hva søker jeg egentlig til?
Før jeg begynnte å skrive for Iliuka, så innrømmet jeg ovenfor meg selv at jeg følte meg fastlåst i et forhold til en annen person som jeg oppriktig elsker svært høyt. Kjærlighet er noe jeg strever med å forstå hensikten av, samt hva den virkelig vil meg og mitt liv her på denne jord. Jeg har blitt ledet til Guatemala av en spesiell grunn, dette vet jeg med mitt eget hjerte. Jeg har blitt ledet til å komme i kontakt med en helt spesiell person. Denne personen er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme til å kunne forstå hvem kvinnen i mitt liv er, og hva universet vil meg gjennom henne. Som en planet sirkulerer runt en sol, slik føler jeg at vårt forhold er. Jeg vet det ikke finnes noen vei utenom. Den kraft som kanaliseres gjennom hjertet virker som et magnetfelt inn på våre to liv. Jeg vet at skjebnen dytter oss inn i en felles bane, kanskje rundt magnetfeltet en større sol, eller en større hensikt, som bare kan stige frem i vårt sinn når egoet har gitt opp kampen, for endelig å bli tøylet av en mye dypere selv-erkjennende kraft.
Denne kraften må være kjærligheten. Og jeg vet at ildvokteren Iliuka er en renspikket ekspert på å kanalisere den. Derfor, Iliuka, jeg ber deg om å verne våre liv, og lede dem inn på en felles bane som vi begge kan føle oss konfortable med. Jeg ber om at vi må kunne respektere egoets grenser, mens vi sammen trer gjennom de ildprøver som må til for å foredle to sinn i sannhetens grue, slik at de tilsammen blir til gull. Måtte denne alkemiske prosess ledes av en hånd som vet, og som er av ren kjærlighet. Dette er hva jeg ber om. Og idet jeg formulerer disse ord, så erkjenner jeg med meg selv at ordene har ventet på meg, som et stykke varmt jern føyer seg til en større brynje.
Måtte min ærlige tro bli min brynje, her hvor jeg går midt i livet og kjærlighetens kamp. Jeg vet at det er det lidende egoet mitt jeg kjemper mot - vårt lidende ego - idet nytimens smilende identitet titter frem fra foldede kronblad av ren fred. Selvbevissthetens sol er det som fødes. Den opplyser alt som før har vært skjult, og føyer det til i fundamentet av min væren. Jeg er den jeg er. Jeg føler meg tilfreds med det liv jeg lever. Jeg er takknemlig for den alkemiske prosess jeg velger å gjennomleve sammen med min neste. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Takk, alle ildvoktere som lever i vårt stille sinn, for alt dere gjør for oss mennesker som søker. Måtte vi ledes vell. Måtte ilden bringe oss sammen.
Måtte Iliukas store flokk lenkes sammen rundt en hellig tid.
- Skrevet på dagen 7 Ajpu i Mayaenes hellige Chol'qij kalender.
Hva ønsker jeg å skrive om? Hvilke tanker velger jeg å opplyse? Hva er egentlig intensjonen med denne bloggen? Jeg har gitt den navnet Ildsted, fordi jeg ser på den som et samlingspunkt for personlige refleksjoner og betraktninger, akkurat som en levende ild trekker til seg mennekser som søker etter alt det et ildsted har å gi. Ilden gir bort så ufattelig mye, helt gratis. Den er en kilde til lys. Til liv. Til og med en tørsteslukker av lengsel. Noen ganger ønsker jeg at ilden kunne være nærmere mitt liv, men jeg vet at de følelsene som ilden vekker i mitt hjerte alltid er med meg. Det er bare et spørsmål om tid, tålmod og klarsyn; gjennom disse tre verdire lever og lyser ilden gjennom meg selv.
Idet jeg skriver i bloggen min nå vekkes noen underlige følelser og tanker. Jeg minnes tidligere opplevelser jeg har hatt med meg selv, særlig når jeg har vært ute alene og reist. Mine tanker trekkes tilbake til en tid da jeg foretok en pilegrimsvandring gjennom Syd-Europa. Dette var en fantastisk tid! Den 10-ukers lange vandreruten satte sine spor i mitt hjerte, som et emosjonelt kart over min egen lykke. Jeg innrømmer ovenfor meg selv at jeg savner slike vandreturer; slike oppriktige søkener gjennom det ukjente, gjort helhjertet for min egen selvutvikling, så vel som et jeg deler erfaringen videre med andre.
Jeg vet ikke hvorfor jeg med ett tenker så mye tilbake på den pilegrimsvandringen. Kanskje er det noe i meg som lengter etter å legge i vei, å ta vandringen fatt, og simpelthen bære av sted inn i selve livets hjerte. Livet hjerte, hva er nå det? Kanskje det er selve mysteriet, eller snarere opplevelsen av å leve midt i et pulserende mysterie, like stort som livet, like ufattelig som verdensrommet, men likevell så nært og utforskelig at det bare er å skritte inn i det, akkurat som om jeg skulle vandret inn gjennom rammen av et kunstverk malt på lerret.
Jeg tenker tilbake på mange ting. Jeg tenker på reiser jeg har gjort gjennom midt-østen. Jeg tenker på lange skiturer jeg har tilbakelagt hjemme i Norge. I skrivende stund er jeg også på reise, nærmere bestemt i Guatemala, men likevel så føler jeg at noe mangler i denne reiseopplevelsen i forhold til andre. Jeg savner det å kunne begi meg helhjertet inn i eventyret helt alene. Jeg savner det å bare kunne tenke på meg selv. Jeg savner den egoistiske lykkefølelsen som bare jeg kan gi meg selv, når jeg gir meg selv muligheten til å utforske livet fullt ut.
Hva holder meg tilbake fra å gjøre dette? Har jeg en følelsesmessig lenke rundt ankelen, som forhindrer meg i å gjøre det jeg aller mest har lyst til? Dette spørsmålet er hva jeg ønsker å belyse her og nå. Derfor skriver jeg her, fremfor Iliukas ild, som jeg vet finnes i meg selv, som et innsnevret punkt av eldgammel visdom som bare jeg kan lære meg å fortolke. Jeg påkaller med dette Iliuka, vel vitende om at han alltid lytter, de gangene jeg tar meg tid til å lytte etter sannheten i mitt innerste selv.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Velsignet være menneskebarnet der søker til himmelske føder. Velsignet være menneskebarnet der ei søker at holde nogen tanker skjult. Velsignet være den der søker til åpenheter, lik dialoger og kommunikasjoner, men sin nestes tanke og sjel. For vi ser; sjeler lengter også for at kommunisere med hinnannen gjennom alt hva der er av tanker der nedtegnes innom nogen opplysningens bok. Konu eketah.
- Jeg føler behovet for å skrive noe nå Iliuka...
- ...Lik den og føler behovet for at innta skjulte føder under tiden ingen lytter eller ser. Således kan den se til hvorledes der ei er klokt at redusere selvets muligheter til selvutforldelse. Visdommen finnes oppløst i nuet, og vi ser der er visdommen bror søker til. Er der således lik den bærer vegringer for at søke til sitt himmelse skrift?
- Mitt himmelske skrift, hva er det?
- Således er der noget den alt vet, dog der bærer mangelfullheter for at forstå fullt ut med intellektet hva den bærer av responsibiliteter for at føde sådant innom sitt selv nu. Der er noget den vil vokse til at forstå. Vi ser; der er noget der er befestet til din egen tilstand av selvutvikling, lik den skal våge at se for hva der er av ulike nivåer innom selvet der alle er i behov for at være i synkronisasjon for at himmelen skal forenes med jorden innom den nye tid. Søker bror således til nogen sådann erfaring av himmeles på sin moder jord?
- Jeg vet ikke helt...
- Vi ser den gjør, og vi ser den således blev befraktet til Guatemaleens riker, lik den og er for at søke tilbake til det gamle Kobatel. Konu eketah.
- Jeg er ikke sikker på om jeg riktig forstår...
- Ei gjør den, og så er der vell. Hva gavner der tanken at skue for hva der er begripelig, om der er innsikter den søker til? Alt er der for at opplyse hva der før var skjult. Således er der klokt at søke til eldede kontinenter under nogen annen himmel, der tales lik Atlanti's himmel, der og er befestet til Lemuriens kontinent, lik den og skal søke til nogen gullkantet bok lik den nu føder gjennom sitt selv! Konu eketah.
Iliuka både forvirrer og opplyser meg. Jeg vet det er noe viktig innom alt han gir meg av små hint og ledetråder, slik som Atlanti's himmel og Lemuriens kontinent. Likevel føler jeg at jeg er på villspor. Hva søker jeg egentlig til?
Før jeg begynnte å skrive for Iliuka, så innrømmet jeg ovenfor meg selv at jeg følte meg fastlåst i et forhold til en annen person som jeg oppriktig elsker svært høyt. Kjærlighet er noe jeg strever med å forstå hensikten av, samt hva den virkelig vil meg og mitt liv her på denne jord. Jeg har blitt ledet til Guatemala av en spesiell grunn, dette vet jeg med mitt eget hjerte. Jeg har blitt ledet til å komme i kontakt med en helt spesiell person. Denne personen er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme til å kunne forstå hvem kvinnen i mitt liv er, og hva universet vil meg gjennom henne. Som en planet sirkulerer runt en sol, slik føler jeg at vårt forhold er. Jeg vet det ikke finnes noen vei utenom. Den kraft som kanaliseres gjennom hjertet virker som et magnetfelt inn på våre to liv. Jeg vet at skjebnen dytter oss inn i en felles bane, kanskje rundt magnetfeltet en større sol, eller en større hensikt, som bare kan stige frem i vårt sinn når egoet har gitt opp kampen, for endelig å bli tøylet av en mye dypere selv-erkjennende kraft.
Denne kraften må være kjærligheten. Og jeg vet at ildvokteren Iliuka er en renspikket ekspert på å kanalisere den. Derfor, Iliuka, jeg ber deg om å verne våre liv, og lede dem inn på en felles bane som vi begge kan føle oss konfortable med. Jeg ber om at vi må kunne respektere egoets grenser, mens vi sammen trer gjennom de ildprøver som må til for å foredle to sinn i sannhetens grue, slik at de tilsammen blir til gull. Måtte denne alkemiske prosess ledes av en hånd som vet, og som er av ren kjærlighet. Dette er hva jeg ber om. Og idet jeg formulerer disse ord, så erkjenner jeg med meg selv at ordene har ventet på meg, som et stykke varmt jern føyer seg til en større brynje.
Måtte min ærlige tro bli min brynje, her hvor jeg går midt i livet og kjærlighetens kamp. Jeg vet at det er det lidende egoet mitt jeg kjemper mot - vårt lidende ego - idet nytimens smilende identitet titter frem fra foldede kronblad av ren fred. Selvbevissthetens sol er det som fødes. Den opplyser alt som før har vært skjult, og føyer det til i fundamentet av min væren. Jeg er den jeg er. Jeg føler meg tilfreds med det liv jeg lever. Jeg er takknemlig for den alkemiske prosess jeg velger å gjennomleve sammen med min neste. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Takk, alle ildvoktere som lever i vårt stille sinn, for alt dere gjør for oss mennesker som søker. Måtte vi ledes vell. Måtte ilden bringe oss sammen.
Måtte Iliukas store flokk lenkes sammen rundt en hellig tid.
- Skrevet på dagen 7 Ajpu i Mayaenes hellige Chol'qij kalender.
Subscribe to:
Posts (Atom)