Gylne sider

Jeg setter meg ned for å skrive en lenge etterlengtet blogg-side. Det har, som vanlig, gått en stund siden sist jeg skrev her, men slik er det bare. Jeg vet at det er viktig for meg å skrive, og gjør også dette ofte, men likevel finner jeg sjeldent tid til å skrive ned en personlig blogg-basert virkelighetshistorie her på nettet. Men men, som sagt, nå benytter jeg sjansen, og vil derfor skrive noe jeg har personlig nytte av.

Hva ønsker jeg å skrive om? Hvilke tanker velger jeg å opplyse? Hva er egentlig intensjonen med denne bloggen? Jeg har gitt den navnet Ildsted, fordi jeg ser på den som et samlingspunkt for personlige refleksjoner og betraktninger, akkurat som en levende ild trekker til seg mennekser som søker etter alt det et ildsted har å gi. Ilden gir bort så ufattelig mye, helt gratis. Den er en kilde til lys. Til liv. Til og med en tørsteslukker av lengsel. Noen ganger ønsker jeg at ilden kunne være nærmere mitt liv, men jeg vet at de følelsene som ilden vekker i mitt hjerte alltid er med meg. Det er bare et spørsmål om tid, tålmod og klarsyn; gjennom disse tre verdire lever og lyser ilden gjennom meg selv.

Idet jeg skriver i bloggen min nå vekkes noen underlige følelser og tanker. Jeg minnes tidligere opplevelser jeg har hatt med meg selv, særlig når jeg har vært ute alene og reist. Mine tanker trekkes tilbake til en tid da jeg foretok en pilegrimsvandring gjennom Syd-Europa. Dette var en fantastisk tid! Den 10-ukers lange vandreruten satte sine spor i mitt hjerte, som et emosjonelt kart over min egen lykke. Jeg innrømmer ovenfor meg selv at jeg savner slike vandreturer; slike oppriktige søkener gjennom det ukjente, gjort helhjertet for min egen selvutvikling, så vel som et jeg deler erfaringen videre med andre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg med ett tenker så mye tilbake på den pilegrimsvandringen. Kanskje er det noe i meg som lengter etter å legge i vei, å ta vandringen fatt, og simpelthen bære av sted inn i selve livets hjerte. Livet hjerte, hva er nå det? Kanskje det er selve mysteriet, eller snarere opplevelsen av å leve midt i et pulserende mysterie, like stort som livet, like ufattelig som verdensrommet, men likevell så nært og utforskelig at det bare er å skritte inn i det, akkurat som om jeg skulle vandret inn gjennom rammen av et kunstverk malt på lerret.

Jeg tenker tilbake på mange ting. Jeg tenker på reiser jeg har gjort gjennom midt-østen. Jeg tenker på lange skiturer jeg har tilbakelagt hjemme i Norge. I skrivende stund er jeg også på reise, nærmere bestemt i Guatemala, men likevel så føler jeg at noe mangler i denne reiseopplevelsen i forhold til andre. Jeg savner det å kunne begi meg helhjertet inn i eventyret helt alene. Jeg savner det å bare kunne tenke på meg selv. Jeg savner den egoistiske lykkefølelsen som bare jeg kan gi meg selv, når jeg gir meg selv muligheten til å utforske livet fullt ut.

Hva holder meg tilbake fra å gjøre dette? Har jeg en følelsesmessig lenke rundt ankelen, som forhindrer meg i å gjøre det jeg aller mest har lyst til? Dette spørsmålet er hva jeg ønsker å belyse her og nå. Derfor skriver jeg her, fremfor Iliukas ild, som jeg vet finnes i meg selv, som et innsnevret punkt av eldgammel visdom som bare jeg kan lære meg å fortolke. Jeg påkaller med dette Iliuka, vel vitende om at han alltid lytter, de gangene jeg tar meg tid til å lytte etter sannheten i mitt innerste selv.

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være menneskebarnet der søker til himmelske føder. Velsignet være menneskebarnet der ei søker at holde nogen tanker skjult. Velsignet være den der søker til åpenheter, lik dialoger og kommunikasjoner, men sin nestes tanke og sjel. For vi ser; sjeler lengter også for at kommunisere med hinnannen gjennom alt hva der er av tanker der nedtegnes innom nogen opplysningens bok. Konu eketah.

- Jeg føler behovet for å skrive noe nå Iliuka...
- ...Lik den og føler behovet for at innta skjulte føder under tiden ingen lytter eller ser. Således kan den se til hvorledes der ei er klokt at redusere selvets muligheter til selvutforldelse. Visdommen finnes oppløst i nuet, og vi ser der er visdommen bror søker til. Er der således lik den bærer vegringer for at søke til sitt himmelse skrift?
- Mitt himmelske skrift, hva er det?
- Således er der noget den alt vet, dog der bærer mangelfullheter for at forstå fullt ut med intellektet hva den bærer av responsibiliteter for at føde sådant innom sitt selv nu. Der er noget den vil vokse til at forstå. Vi ser; der er noget der er befestet til din egen tilstand av selvutvikling, lik den skal våge at se for hva der er av ulike nivåer innom selvet der alle er i behov for at være i synkronisasjon for at himmelen skal forenes med jorden innom den nye tid. Søker bror således til nogen sådann erfaring av himmeles på sin moder jord?
- Jeg vet ikke helt...
- Vi ser den gjør, og vi ser den således blev befraktet til Guatemaleens riker, lik den og er for at søke tilbake til det gamle Kobatel. Konu eketah.
- Jeg er ikke sikker på om jeg riktig forstår...
- Ei gjør den, og så er der vell. Hva gavner der tanken at skue for hva der er begripelig, om der er innsikter den søker til? Alt er der for at opplyse hva der før var skjult. Således er der klokt at søke til eldede kontinenter under nogen annen himmel, der tales lik Atlanti's himmel, der og er befestet til Lemuriens kontinent, lik den og skal søke til nogen gullkantet bok lik den nu føder gjennom sitt selv! Konu eketah.

Iliuka både forvirrer og opplyser meg. Jeg vet det er noe viktig innom alt han gir meg av små hint og ledetråder, slik som Atlanti's himmel og Lemuriens kontinent. Likevel føler jeg at jeg er på villspor. Hva søker jeg egentlig til?

Før jeg begynnte å skrive for Iliuka, så innrømmet jeg ovenfor meg selv at jeg følte meg fastlåst i et forhold til en annen person som jeg oppriktig elsker svært høyt. Kjærlighet er noe jeg strever med å forstå hensikten av, samt hva den virkelig vil meg og mitt liv her på denne jord. Jeg har blitt ledet til Guatemala av en spesiell grunn, dette vet jeg med mitt eget hjerte. Jeg har blitt ledet til å komme i kontakt med en helt spesiell person. Denne personen er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme til å kunne forstå hvem kvinnen i mitt liv er, og hva universet vil meg gjennom henne. Som en planet sirkulerer runt en sol, slik føler jeg at vårt forhold er. Jeg vet det ikke finnes noen vei utenom. Den kraft som kanaliseres gjennom hjertet virker som et magnetfelt inn på våre to liv. Jeg vet at skjebnen dytter oss inn i en felles bane, kanskje rundt magnetfeltet en større sol, eller en større hensikt, som bare kan stige frem i vårt sinn når egoet har gitt opp kampen, for endelig å bli tøylet av en mye dypere selv-erkjennende kraft.

Denne kraften må være kjærligheten. Og jeg vet at ildvokteren Iliuka er en renspikket ekspert på å kanalisere den. Derfor, Iliuka, jeg ber deg om å verne våre liv, og lede dem inn på en felles bane som vi begge kan føle oss konfortable med. Jeg ber om at vi må kunne respektere egoets grenser, mens vi sammen trer gjennom de ildprøver som må til for å foredle to sinn i sannhetens grue, slik at de tilsammen blir til gull. Måtte denne alkemiske prosess ledes av en hånd som vet, og som er av ren kjærlighet. Dette er hva jeg ber om. Og idet jeg formulerer disse ord, så erkjenner jeg med meg selv at ordene har ventet på meg, som et stykke varmt jern føyer seg til en større brynje.

Måtte min ærlige tro bli min brynje, her hvor jeg går midt i livet og kjærlighetens kamp. Jeg vet at det er det lidende egoet mitt jeg kjemper mot - vårt lidende ego - idet nytimens smilende identitet titter frem fra foldede kronblad av ren fred. Selvbevissthetens sol er det som fødes. Den opplyser alt som før har vært skjult, og føyer det til i fundamentet av min væren. Jeg er den jeg er. Jeg føler meg tilfreds med det liv jeg lever. Jeg er takknemlig for den alkemiske prosess jeg velger å gjennomleve sammen med min neste. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Takk, alle ildvoktere som lever i vårt stille sinn, for alt dere gjør for oss mennesker som søker. Måtte vi ledes vell. Måtte ilden bringe oss sammen.

Måtte Iliukas store flokk lenkes sammen rundt en hellig tid.

- Skrevet på dagen 7 Ajpu i Mayaenes hellige Chol'qij kalender.