På innsiden av ord.

Jeg sitter hjemme og leser om biologi, siden jeg nettopp har meldt meg opp til en eksamen i faget senere i år. Selve eksamensdatoen kommer til å være farlig nær den sagnomsuste 2012-datoen 21'st desember. Dette er, som kjent, dagen da alt kan skje ifølge dem som har greie på dette her med fremtidsforutsigelser, slik som de gamle Mayaene, samt talløse andre urtidskulturer, utvilsomt hadde. Likevel, eksakt hva som vil skje er like vanskelig å vite forgodt over 1000 år siden, som det er i dag. Eller er det?

Finnes det virkelig mennesker, eller kanskje menneskegrupper, her i verden som favner om muligheten til å kartlegge begivenheter i tid med det vi kan definere som profetisk nøyaktighet? Finnes det mennesker som simpelthen bare "vet" svaret på ting, før de behøver å formulere det på et stykke papir eller på et regneark? Noe i meg sier at slike individer finnes. Noe sier meg videre at det ikke bare er bevisstheten om å være et tenkende individ, men heller erkjennelsen av å tilhøre et større åndelig fellesskap, som gjør at vi virkelig kan favne om evnen til å se og vite gjennom alle slør av tid og rom.

Slike teorier er kompliserte å forklare. Tro meg, jeg har prøvd lenge å forklare det som har med evighet, den Ene bevissthet, Altet og endog sorte hull å gjøre ovenfor meg selv. Ett sted må man jo begynne. Alltid så føler jeg at det enda er mye som mangler for å gjøre lappeteppet av min indre viten komplett. Men, når sant skal sies så begynner jeg nok å bli ganske dreven på det å kunne forklare komplekse saker via et språk jeg selv kan forstå. Spesielt i det siste har jeg øvd meg på dette. Mye ved å skrive, slik som jeg gjør nå, men det finnes også andre metoder som gjør at det ubevisste sinnet lettere kobler seg på det bevisste, og vica versa. Å meditere på hvert av de 20 tegnene i Mayakalenderen utgjør en slik metode. Å kjærtegne hver minste del av ens fysiske legeme utgjør en annen. Å sette de to sammen skaper rom for en tredje type erkjennelse, som på sett og vis bringer kropp og sinn nærmere hverandre.

Å kunne "oversette" noe man allerede vet på et dypt, ubevisst plan - hvor ord og logiske begrep som regel ikke slipper til - er viktig for meg. Kanskje kan det sammenliknes med å skape en harmonisk dans av samstemning mellom høyre og venstre hjernehalvdel (eller noe i den duren). En del av vår bevissthet tenker gjerne i abstrakte bilder, sporadiske hint og ubegripelige følelser som kommer til oss der og da, uten at de nødvendigvis kan fanges og favnes om med et språk som gjør at de kan deles videre med andre. På en annen side, så har vi kanskje alle en del inni oss som ønsker å forstå og favne om det uforståelige, og som derfor søker ut mot de svar vi allerede vet, foruten å alltid være dem bevisste.

Jeg setter i alle fall meg selv innenfor denne kategorien av mennesker. Noe i meg vet fra før, mens noe annet i meg begjærer etter å virkelig vite. Særlig gjelder dette for mitt engasjement innenfor det som populært kalles for Mayakalenderen, samt dens innvirkning på den "nye tid" vi visstnok befinner oss midt i.

Mange er det som har levert sitt bidrag til en evig stigende bunke av forutsigelser knyttet til fremtiden og tilsynekomsten av den "nye tiden". Jeg vil nødig driste meg til å komme til noen fasit på hverken det ene eller det andre. Dog, det jeg vil forsøke er å skriftlig beskrive min personlige utforskning av et mørklagte rom som inneholder vår mest dyrebare viten som art. Kanskje dette "rommet" skapes i symbiosen mellom vår intuitivt tenkende hjernesfære og dens analytisk arbeidende motstykke? Kanskje dette rommet skapes i møtet mellom nået og de sagn og rykter som svirrer omkring det? Eller kanskje det skapes idet mitt bevisste "Jeg" gjøres om til en beholder for hele det ubevisste kosmos? Igjen; en del av meg vet, mens en annen del av meg streber etter å vite. Og en tredje del gledes derved. Jeg takker i kjærlighet, og overlater ordet til denne tredjeparten som går under navnet Iliuka:

- Konu eketah Iliuka.
- Hayetanah. Er der nu lik den ser alt tydeligere hvorledes den kan publisere nogle fragment av sin bok?
- Jeg tenker på Nyhetsspeilet...
- Gjør vel så. Vi ser, tiden er moden for at tenke nytt nu, lik den kan søke at forene de åndelige sfærer med alt mer offisielle paradigmer, lik vi ser. Således er det noget den tillæres at søke for i småsteg, dog likefullt skal den våge at se hvorledes vandringen nu blir til mens den går. Er der således lik den våger at benytte noget pseudonym nu og, under tiden den deler sine filosofiske tanker og begrep?
- Jeg driver og føler på om det er rett å gjøre ja.
- Så kan den.
- Men skal jeg?
- Der er i behov for chico-maestro at selv bedømme! Konu eketah.
- Ok. Er det noe mer du vil si til meg her og nå Iliuka?
- Gledes for at hva den søker til av harmonier, om der så er gjennom musikkens toner, gjennom fargens kolører, gjennom vitenskapens tilegnelser eller gjennom nogle himmelske reiser. Alt er der til for at skape nogen forgyllet helhet. Alt er der til for at belyse alt mer av guddommeligheten der hviler innom alle tider og steder.

Søke nu at se i dypet for hva den tilegner seg av kunnskaper, dog søke likefullt at se hvorledes alt nu er i preparasjonens ånd for hva der skal komme i eftertiden. For ennu er ilden ung, ennu er bror lik chico-maestro, og ennu er morgensolen uødt for menneskebarnets øyne. Således er der ennu meget der skal åpenbares for flokkens bevissthet. Og således er der noget der tilfører flokkens åpenbaring, mer enn der er for individet. For to hjerner tenker alt bedre enn ett. To hjertekammer slår således kraftigere enn ett alene. Alt skapes der til velsignede virkeligheter, av helhetlig natur. Gledes for alt hva der er av element i flokken, dog våge at favne om din egen plass i nuet, lik den favner om sin egen rolle, lik den hviler i kjærlighet til det liv den lever Nu. Således skaper den gode påvirkninger for sine nester, lik den selv favner om nogen kreativ glød.

Hvile nu i trygghet for hva den skriver. Hvile i trygghet for alt hva den formidler gjennom sine publikasjoner, om der så er store eller små. Hviler i trygghet for alt der er. Vi takker for alt hva der er av ildvoktere i denne stund, om der så tilhører moder jords sfærer eller de ytterste planeter. Alt er der del av den samme velsignede helhet. Alt er der deltagende innen det samme velsignede nu. Konu eketah for hva der er. Bær fred.



Iliuka hjelper meg med å begripe ting jeg ikke enda forstår, men som likevel står ved terskelen til å tre inn i mitt vitebegjærlige sinn. Som en helt naturlig sannhet slipper han dem inn, som om de var født der inne, og som derfor er kommet for å bli. Slik føles det vel når vi virkelig føler at vi forankrer oss til noe sikkert og vitenskapelig verifiserbart, noe som også andre mennesker kan forholde seg til. Språk er genialt på den måten, og tilhører nok venstre hjernehalvdels analytiske tenkemåte, som gjerne vil ordne opp og sette ting i system, slik at det vi søker blir lettere å finne tilbake til senere.

Kanskje er det slik, at noen "tankefelt" (i mangel på et bedre begrep) er vanskelige å pløye seg gjennom til å begynne med, men at vi etter hvert skaper "stier" av sikker granskning ut til disse mentale området, ettersom de utforskes i tålmod og tid? Kanskje tråler jeg nå gjennom et imaginært, mentalt landskap som likefullt er universelt for alle typer mennesker? Kanskje er Mayakalenderen et viktig "fyrtårn" i et slik indre landskap, skapt i møte mellom bevissthet, sannhet, nestekjærlighet og tid?

In lak'ech. Språket er Maya, og betyr noe slikt som "jeg er en annen du". Mayaenes uforgjengelige visdomsord runger tungt gjennom stumme haller i mitt indre sinn. Haller, hvor sikre ord nødig trør, men hvor livslange erkjennelser heller snor seg blindt innover, som mørke røtter av tidløs substans, på leting etter hva vi i sannhet søker etter. Kanskje er det en type umiskjennelig åndelig næring disse røttene søker; det som finnes i det jordsmonn av tid vi alle deler. Kanskje søker de etter spor av det som simpelthen Er. Eller kanskje er det levninger etter det som finnes på andre siden av Mayaenes berømte likning de streber etter å forstå?

Settningen gir meg lyst til å føle hva ren nestekjærlighet virkelig er. Jeg er en annen du. Ordene runger dypt i mine indre haller av tvil og tro. En del av meg vet, mens en annen del av meg fortsatt lengter etter å vite. Jeg er en annen du. Jeg er en annen du.

- Skrevet på dagen 8 Ajpu i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Flokkens vev.

Jeg har kommet meg hjem etter noen dager på fjellet, og føler at jeg straks vil sette i gang med å oppdatere bloggsiden min med et rykende ferskt innlegg. Dette gjør jeg nå, men faktisk blir det andre gang i dag at jeg setter meg ned for å filosofere og gjøre meg opp en status for hvordan jeg føler meg innvendig. De siste par dagene har jeg skrevet mye, og mesteparten kommer jeg ikke til å bry meg med å legge ut på nett; i alle fall ikke nå med det samme. Kanskje kommer det er senere tid hvor jeg setter av energi på å samle alle mine skrifter, slik Iliuka selv sier. Men denne tiden er enda ikke her.

Jeg har gransket de viljer som får meg til å skrive, og spurt meg selv om hvorfor jeg velger å legge ut noen tekster jeg skriver ned. Er det for å gjøre meg selv fornøyd, eller er det for å tilfredsstille en forventning jeg føler i fra andre? Nå innser jeg at min motivasjon for å skrive bør komme fra gleden det gir i øyeblikket skriftene blir til. Jeg gidder ikke lenger bry meg om mesteparten av det jeg skriver aldri når frem til andre øyne enn de jeg selv har. Det viktigste er at jeg får tankene mine uttrykt, om det så blir på et grått papir eller på en skjerm full av piksler.

Når jeg så setter meg ned foran en pc med særskilt intensjon om å poste det som blir til, så vil jeg fokusere på det. Likevel, om jeg så skulle sette meg ned ute i skogen med penn og blyant i hånden, så henvender jeg meg fremdeles til en imaginær hærskare av lyttere, om de så er innbilte eller ei. Slik får jeg frem det jeg vil si, til den eller de jeg si det til, uansett! For jeg tror at det som går ut fra hjertet til en, over tid vil finne frem til andres hjerte også, dersom det er ment å skulle skje. Det viktigste er å fylle opp ens eget liv med kraft, innsikt og styrke før en tenker på å gi noe slikt videre til andre. Dette har jeg innsett, og er derfor så konsekvent jeg bare kan på å sette av nok tid til å pleie og forsørge mine egne ønsker og behov. Derfor skriver jeg for meg selv, og derfor tilbringer jeg gode mengder med tid ute i skogen. Jeg takker meg selv for dette. Jeg takker for det jeg mottar og gir.

I dag, i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender, så er det vokter-ånden Kat regjerer over min og mange andre sin forbindelse til det hellige. Hvordan akkurat dette fungerer - eller snarere kan forklares - vil jeg ikke forsøke å gjøre nå. Eller kanskje jeg skal forsøke likevell, om så meningen skinner tydelig frem eller ikke. Jeg vil begynne med å si at de tanker man velger å pleie og verne om over tid tenderer mot å bære frukter i den fysiske virkelighet; om det så er snakk om drømmer eller fiktive ånds-voktere, som for eksempel nahual Kat. Det at noe blir gitt form og bevssthet i sinnet til mange, styrker dets innflytelse på ytre begivenheter. Jeg tror at Tzolkin-kalenderen er designet slik; den er som et universelt koblingspunkt for manges sinn, og denne prosessen vil over tid skaper samstemthet innad hos mange ulike grupper av individ. Det hele er litt vanskelig å forklare, men jeg føler det er viktig at jeg forsøker; for tiden har kommet for å presentere mayakalenderen i et nytt lys, slik at flere kan forstå. Dog, hvis målet mitt er at flest mulig mennesker skal forstå hvorfor akkuratt jeg velger å forholde meg til en eldgammel kalender fra jungelen i Mellom-Amerika, så gjør jeg kanskje en heller dårlig jobb. Leksen er vell at en selv må forstå, før en kan begynne å overføre visdom til andre. Dette er hva jeg nå driver med, mens jeg sitter her og skriver, og forøker å tyde de lignelser jeg fornemmer mellom tanker og virkelighet.

Som sagt, i dag er det nahual (som betyr noe slikt som "ånd") Kat sin dag. Nahual Kat representerer nettverket som allerede er vevet mellom alle ting og steder; ett nettverk av subtil energi som sørger for at alt henger sammen, i både fysisk og emosjonell sammenheng. Det som gjør at jeg velger å dele mine tanker via nettet, er fordi jeg føler en emosjonell dragning mot å gjøre det. Jeg ser viktigheten av det, både ovenfor meg selv og livet til andre som måtte lese dette. Ikke at jeg kommer med noe revolusjonerende budskap her og nå; det jeg heller tror er at jeg med dette oppfyller en særskilt oppgave i en større, kollektiv plan.

Jeg tror at det jeg klarer å veve sammen av mine egne tanker og begreper kan skape noe som andre mennesker også kan ha bruk for, enkelt forklart. Dersom jeg klarer å skape klarsyn i mitt eget sinn, så er veien mot dette klarsynet noe jeg er villig til å dele med andre, på den måten som fremkommer mest naturlig. Denne bloggen er for meg et naturlig sted å begynne. Dette er hva jeg ville si her og nå, dog jeg ber Iliuka om hjelp til å fylle igjen tomrommene mitt budskap, slik at helheten av det jeg vil formidle fremkommer lettere for både mitt egen og andre leseres sinn:

"...Søke nu at se for den begynnelse den nu nærer er til god gavn for eftertiden. Under tiden den nærer sin visjon om at skrive nogen bok, så er der klokt om den søker at byde nogle ledetråder for folk lik her og lik der. Således bliver der alt letter for ditt selv at favne om noget velsignet arbeid, der er for at sprede gode tanker lik her og der. Konu eketah.

Vi ser for hvorledes bror under seg om hva den skal bedrive av yrker for eftertiden, og så er der lik vi taler, lik svaret alt finnes innom ditt eget hjerte. Nu er der lik den skal hvile i tillit, og velsigne det vev den kan skape gjennom de skrifter den deler og skaper på de steder den besøker, om den så velger at beveges efter hjertets vilje. Søke således at se for hva den kan sirkulere av ideer innom den kollektive tanke, om der så er via nettet eller det subile nettverk av emosjonell verdi der hviler mellom alt det er forbundet til ett. For ei kan bror fatte ennu, hva der skapes av kollektiv natur. Ei skal bror se hva der ennu er skjult for menneskebarnets øyne.

Hedre nu de passasjer av tanker og ord, der hviler mellom hjerter der søker for den felles misjon. Velsignet være hva der skapes av kollektive skrifter, lik der og var førut, ikring tider der tilhører den Saga Ø. Velsigne hva flokken har tilvirket førut under Kobatels himmel, lik der og var for Qumrans eksistens, lik der og var for Mayaenes riker. Velsignet være de forbindelser der vever flokken alt tettere i sammen. Gledes for hva der er på denne dag. Konu eketah."

- Skrevet på dagen 5 Kat i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Gleden i å dele.

Endelig, litt tid for meg selv foran pc'en, hvor jeg har mulighet til å sortere mine tanker og forhåpentligvis legge dem frem for andre i et passelig format! Gleden av å dele tanker og ideer er stor for meg, og jeg ser også nødvendigheten av det, i forhold til det jeg prøver å stable sammen av et selvstendig yrke for tiden som står for dør. Men først og fremst så er det de gode følelsene jeg kan formidle gjennom tale og tanke som jeg nå letter etter. Og jeg lar ordene flyte fritt, så kan heller meninger sorteres etter hvert, når jeg finner det for godt å demontere setninger og sette sammen teksten til et mer tydelig bilde.

Jeg er usikker på hvor og hvordan jeg skal legge ut denne teksten, dersom jeg i det hele tatt skal. På en måte så har et nytt kapittel gjort seg gjeldende i mitt liv akkurat nå; jeg ser og hører tydelig hvilken vei jeg vil i livet. Nå er det opp til meg selv å stake ut kursen, og faktisk få muskler til å bevege seg etter impulser fra drømmer jeg såvidt kan skimte virkeliggjørelsen av. Likesom stjerner, så skinner disse drømmene med et svakt, men forlokkende lys fra mørke avkroker av mitt sinn. De er som små opphopninger av uraffinert, ubestemmelig energi i sitt groveste format; sammensmeltninger av subtile følelser som gjerne vil føre sine lynraske nervesignal videre gjennom kjøtt og blod, og helt ut til det virkelige liv. Her og nå så føles det som om noe flyter gjennom mine tastende fingre. En type livslyst sprer seg gjennom armer og ben, og får meg til å føle at jeg på sett og vis både er i kontakt med drøm og virkelighet, på en og samme tid. Kanskje det er min misjon her i livet. Kanskje det er derfor jeg velger å skrive Iliuka's ord akkurat nå:

"...Søke at se, hvorledes selvet er nogen ildvokter, der kan føde taler der er til opplysning for folket. Om så bror tilspør hva der er til opplysning av den store folkesjel der fornemmes av megen bevisstheter i den globale kultur, så er der lik vi svarer: Der er for at søke innom selvutviklingens prinsipp, lik den bemestrer sitt eget livs skute alt mer, til eksempel gjennom at søke for de sirkler på marken, der helliggjør alt hva der tilhører ett her og nu. Så er der for den Medicine Wheel; så er er for Crop Circles; så er der og for den Bep Kororotis' tilsynekomst på din jord. Alt er der for at opplyse hva der alt Er innom menneskebarnets bevissthet. Så skapes der gode impulser for sine nester, lik den spreder det lys der tilhører morgendagen, lik morgensolens oppstandelse, i ett her og nu.
Jeg forstår ikke helt hva Iliuka mener med himmelguder (Bep Kororotis; en mytisk figur i Amazonas-indianernes kultur) og tilsynekomster av både det ene og det andre. Jeg er rett og slett nødt til å forholde meg til disse tingene med en klype salt, mest for å sile bort noe av det tankegodset jeg ikke helt forstår, fra det som fremkommer som mer tydelig og klart. Jeg tenker for meg selv at det er hva det å søke innom tro og tvil handler om; å simpelthen belyse mest mulig av den sansbare virkelighet vi får via våre omgivelser, om det så er på et fysisk eller "åndelig" plan. Noe har vi bruk for, mens annet kan sorteres vekk, og kanskje lagres i minnet til senere behov. Det er hva jeg resonerer meg frem til!

I forhold til medisinhjulet så er i vest man finner kveldtimens kontemplasjoner og det indre sorteringsarbeidet som finner sted mellom drøm og virkelighet. Her, i vest, finner vi trygget, forankring og fotfeste, både innom det virkelige og det uvirkelige. Det er i vest vi finner kraften til å bevege oss mellom ulike verdener; til å utforske det halvskjulte med vårt bevisste sinn og høste impulser fra hittil uoppdagede tilstander. I vest ligger den indre reise; den sjamanske visjons-søken, men også det å forankre seg til det materiske og begripelige, og dermed bli trygg på helheten av den man er.

I det siste har tankene mine gått mye ut til vest, eller snarere hva det representerer for meg i medisinhjulets sammenheng. Det er ofte at jeg har lurt på hvor mine drømmer og mest oppriktige lengsler egentlig ønsker å ta meg her i livet. Det er vel umulig å så noe om tid og sted, men det jeg oppriktig ønsker er å belyse mest mulig av den jeg ER, og leve i fred med alle deler av mitt menneskelige vesen. Jeg tenker som så, at om det er en del av mitt selv som forteller tydeligst om jeg er på rett "spor" når det gjelder det å forstå min egen plass i tilværelsen, så må det være mitt fysiske legeme. Dersom vår fysiske bevissthet er forankret til følelsen av trygghet, sikkerhet og sunnhet, da lever vi utvilsomt i en god energi. I motsatt fall, dersom vi tviholder på et gammelt paradigme over hva som er rett og galt, men føler oss elendige på et innvendig, emosjonelt plan - i marg og i bein - da er det kanskje et tegn på at ett gammelt tankesett bør byttes ut med et nyere; ett som er basert på ærlig selvransakelse, og ikke overleverte sannheter fra andre.

Det jeg føler er at medisinhjulet, i det 20-steinsformat som jeg kjenner til, utgjør et ypperlig verktøy for å styrke forbindelsen mellom "ego'et" eller tanken og den fysiske kropp gjennom ærlige følelser. Ved å velsigne hver dag som en gave gitt til oss mennesker slik at vi kan sanse og forstå vår unike plass i skaperverket, så styrker vi også kontakten med noe vi kanskje ikke helt kan forstå, men som vi likevel kan sanse via følelser av vitalitet, sunnhet og oppriktig livsglede. Dersom vårt legeme fungerer som "receiveren" for slike følelser, da er vi kanskje også kontakt med det vi kaller for Gud eller det guddommelige?

Det guddommelige lever innom livsglede. Det hellige eksisterer innom vår egen innebygde helse og sunnhet, og "trekkes" ned til jorden når vi lever i fred og harmoni med helheten av oss selv. Når vi føler liv i hver celle av vårt legeme, kan vi da også si at vår kroppslige bevissthet er fullkomment inspirert av Gud? Det guddommelige er nå, og varer evig. Å leve i helse betyr å ta vare på seg selv. Og å ta vare på seg selv er å forlenge livet. Og det guddommelig finnes allerede fullkomment her og nå. Slik må det være. Relativt til meg og min bevissthet så finnes det ingen annen tid, og ikke noe annet sted, enn dette nuet som mer fullkomment kan romme det jeg definerer som en guddommelig eksistens. Så med andre ord; å utforske dette nuet hvor jeg er, er å bli kjent med det guddommelighet. Jeg slår meg til ro med det.

"...Søke nu at se; for menneskebarn der søker til nærkontakt med det guddommelige, så finnes der ei nogen annen tid å lete igjennom enn nuet der alt er. Ei finnes der nogen annen portal enn nåtidens opplevelse. Således er der klokt at trene sansene til at bevisstgjøre alt mer av hva ett nu inneholder; for et finnes der noget i ditt store univers der kan romme mer. Hva der er av nuet er lik nogen ørliten partikkel der kan foldes ut til at favne om hele evigheten. Hva der er av nuets dypere dimensjoner fornemmes således gjennom hjertet der lever og sanser i tillitt til alt hva den bemøter, lik noen intelligens der Er forenet med Gud's skapende natur. For det guddommelige er i nutiden modent for at forenes med moder jord gjennom menneskebarn der sanser og ser sin egen hellighet, likesom helligheten der hviler omkring i alt der er. Velsigne således marken den vandrer for. Velsigne således de føder den spiser. Velsigne således de utprøvelser den bydes, for der kaster således såkorn til nytimens frukt.

Velsigne hva den sanser, og nyte tilværelsen lik er er nogen åpen bok, der formidler oppskriften på ditt eget selvs utvikling, dag for dag, time for time, minutt for minutt og sekund for sekund. Der kan alt tales i millisekunder, om der skulle tales til hver celle i ditt legeme. Der kan alt tales i tideverv, om der skulle tales til de store galakser i din egen kropp. For alt tilhører EN bevissthet, der er av kosmisk karakter. Således finnes der megen dimensjoner av selvet, lik der er for at utforskes av hjertet der alt vet. For ei finnes der nogle grenser. Konu eketah.

Jeg lurer på om det er hjertet som utgjør forbindelsen mellom den informasjon som hviler innom Iliuka's himmel og min dagligdagse bevissthet. Videre så undrer jeg meg for om det er hjertet som utgjør linken mellom meg selv og min neste i tid og rom. Dersom verden velsignes i hjertet, kommuniserer vi da også med alt som er via kjærlighetens språk?

"...Lik der finnes et lys der gjennomskinner; lik der finnes en "grid" der lenker alt; så finnes der et språk av kjærlighet der formidles gjennom nuet til evig tid. Lik der kan beskrives lik Gud's røst, lik den usynlige hvisken av livsglede der gjennomsyrer alle ting, så er der for at se hvorledes universet preserveres til at evig forbli ungt og yrende, lik der og er for alle celler i menneskebarnets legeme, der er tillært til å søke efter den hellige grunntone i all tid og rom. Søke således at sanse i dypet. Søke innom de store skoger. Søke til fjellets tind. Søke til din bror og din søsters tipi, for ei er der noget der ei er tilkoblet den universelle "grid". Dvele nu i glede for hva den formidler i småsteg. Gledes for hva den tillæres at sanse gjennom de skrifter den byder frem. Velsigne den livskraft den søker til. Velsigne de ledelser den søker. Velsignet være de ledelser den byder frem. For selvet der ledes efter hjertets lyst, ledes alt bedre en selvet der ledes efter intellektets kommando. Søke således til hva der byder ditt liv gleder. Hva den integrerer innom sitt liv av rettviss søken, er således til god gavn for din neste. Gledes for alt hva der tilhører kjørlighetens rene språk. Konu eketah.

Jeg takker Iliuka for de innsikter han byder frem for mitt sinn. Jeg takker for de gode impulser jeg kan høste. Jeg takker for den trygghet det gir å se ting fra et større, mer universelt perspektiv. Men jeg takker også for måten jeg kan forene mine drømmer og visjoner med dine. Dette skriftet er som et skritt dit henn, og jeg håper du som leser dette føler glede i ditt hjerte i møte med mine ord. Jeg lever i den tro at de formidler noe som tilhører en universell impuls av liv og virkelighetsskapelse. Jeg lever i den tro, fordi jeg vet de tilhører kjærlighetens språk. Mitt hjerte forteller meg det. Og det er mitt hjerte som frydes over det å kunne dele.



- Skrevet på dagen 13 Kawoq i mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Krukker med vann i tid og rum.

Jeg vil altså skrive en bok, og den skal handle om opplysningen av meg selv. Noe slikt høres både omfattende og stort ut. Hva mener jeg med å opplyse meg selv? Vel, dersom ens selv er som et mørkt rom, så vil jeg si at en personlig opplysning handler om å skru på bryteren og simpelthen bruke sansene. Rommet i seg selv forandrer seg jo ikke, men skru på et lite lys i taket og vips: En helt ny verden åpenbares! På samme måte tror jeg det er med en selv som person. Ved å søke mot "opplysning" forandrer jeg meg i grunn ikke, selv om det er lett å forbinde såkalt spirituell utvikling med nettopp det. Det jeg ønsker med denne boken er å presentere det verdifulle innventar jeg finner i mitt eget selvs kammer, i det jeg sakte men sikkert utforsker mer av dets totale rom. Boken vil derfor fungere som et slags speil. Et speil gir en person mulighet til å "se" de punkt av kroppen som ellers blir brukt kun for å betrakte. Noe nytt og spennende skjer i det øyeblikk betrakteren snur bevisstheten 180 grader rundt, og på sett og vis møter seg selv der hun i utgangspunktet kom fra!

Inspirasjonen til å skrive en slik bok har kommet til meg jevnt og trutt, litt som en krukke som omsider blir fylt opp av uttallige dråper vann. Krukken representerer meg selv, eller snarere en del av min personlighet, mens vannet står for den innsikt min sjel har å tilby. Sjelen drypper stadig nye dråper av innsikt, akkurat som himmelen drypper vann ned i flere krukker som står ute på marken. Ikke alle av disse krukkene blir fylt. Noen lekker nemlig fra sidene. Vannet renner ut av disse, før det får tid til å samle seg til et fullt beger.

Slik er det også med meg selv. I hvert øyeblikk står jeg som en åpen krukke under evighetens kran, ventende på det som naturlig legger seg i bunnen av mitt vesen. Det jeg fyller meg selv opp med fra sjelen, er det jeg tilfører mitt liv av oppriktig og positiv kvalitet. Da fylles min krukke med nytt liv! Men, noen ganger renner mye av vannet ut. Jeg føler meg svak da; kanskje utilstrekkelig eller uverdig til å ta imot noe mer enn halv-gode følelser fra mitt personlige, evige og uuttømmelige lager av livgivende energi. Da synes jeg synd på meg selv, men det er nettopp i denne følelsen av "synd" at hullet som jeg helst vil fylle igjen ligger. Disse krukkene forblir tomme, og ingen kommer derfor for å drikke av dem. Noen krukker, derimot, lar seg fylle opp til randen. De er fylt med krystallklart kildevann, tappet direkte fra min sjel, og står der ute på engen, klare for å både gi og ta til seg mer.

Et par av disse krukkene blir faktisk plukket opp av andre, som tar dem til seg og drikker den selvinnsikt min personlighet gjennom tid har samlet opp. Dette er kjærlighetens natur; å først fylle opp seg selv, før en finner evnen til å gi videre til andre. De versjonene av meg som lekker fra sidene, finner heller aldri evnen til å skriver noen bok om selvopplysning. Men i noen lommer av tid står det krukker som forblir fulle av vann. Disse er støpt slik at de holder på den kraft de blir tilbudt fra omgivelsene. Disse versjonene av meg selv evner å ta imot det kjærlighet vi alle blir tilbudt fra vår sjel. Altfor ofte tør vi ikke ta imot det vi blir gitt. Vi "lekker ut" den omsorg vi automatisk kan trekke inn i oss, redde for at vi ikke er verdige, at vi ikke har lov, at vi ikke har rett til å stole på oss selv og gjøre noe som faktisk fyller vårt liv med ren glede. For det er gjennom de følelsene vi fyller vårt liv med, at krukkene i denne lille liknelsen tar til seg vann. Disse krukkene er i sannhet velsignet av skaperens hender, som har formet dem av tiden og tankens substans fra sitt verksted i evigheten.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Jeg har akkurat skrevet en liten parabel.
- Vi vet, og vi gledes derved.
- Jo takk skal du ha, jeg gleder meg også. Likevel sitter jeg igjen med noen forvirrede følelser.
- Lik der er for krukken der fylles opp med vann, så er der lik der og skapes turbulenser på vannets overflate. Lik der skapes bølger på overflaten av ditt sinn, så er der nogen naturlig konsekvens av de dråper der faller ned i ditt eget selvs krukke. Konu eketah.
- Hvordan vet jeg om min krukke er tett eller ikke?
- Lik den ei vet; den bærer tillit til sitt selv og sine emosjoner, så er der lik alt større deler av diss selvs krukke fylles med vann. For vi ser hvorledes menneskebarnet utgjør nogen stor krukke, der er bestående av megen lag med bevissthet, der kan beskrives lik celleminner om den vil. Således er der for at se, hvorledes de minner der fylles med bevissthetens lys forblir tett, lik kjærlighetskraften ei siver ut av ditt selv. For om den således ser for hvorledes selvet er lik nogen mikroskopisk celle i sin helhet, så er der for at gjenkjenne hvorledes selvets hinner til all tid er lik semi-transparent for det lys den tilbys av sin skaper. Således er der og for at se gjennom nye innsikter der tilhører vitenskapen, hvorledes legemets celler fungerer lik nogen lysbærer om den vil, lik der er for DNA-profiles at både fange og formidle lyspartikler. Konu eketah.
-Hmmm... Akkurat denne nye vitenskapsteorien har jeg lest om nylig.
- Så er der korrekt, og således er der til god gavn hvorledes den fyller sitt liv med gode informasjoner om den vil, der kan fungere lik fragment for at både formidle og forsamle hva der er av åndelig visdom, der er lik vannet der tilføres krukken. For således er den nogen krukke alt nu, der fylles opp med væske i fra sjelen. Således er der og for at se, hvorledes den gjennom sine skrifter kan fylle opp nogle krukker lik her og lik der, der kan bydes frem for dine nester. For således er der lik den selv skriver; under tiden den fyller sitt liv med oppriktig glede, så er der lik gleden også spredes videre til dine nester. Således finnes der nogle symmetrier mellom hva der er av hellige krukker og DNA-profiles, lik der begge er for at formidle og forvalte lys, lik der og er for vannets universelle natur. Konu eketah.

Velsignet være således hva der kan skapes av hellige skrifter, lik Manir Drapnir, lik hellige kvantas av energi. Således er der lik menneskebarnet kan tilvelge om sjelens kraft skal bydes videre lik nogle "packets", lik der til eksempel er for skrifter av fysisk natur, eller om der skal diffunderes inn i øyeblikkets vidder, lik der formidles nogen usynlig bølge av energi fra selvet. Således er der for at se for hva der er av paralleller til fysikkens verden, hvor lyset kan være lik både bølge og partikkel, alt på samme tid. Kan således bror også formidle sin kjærlighet til Altet, både lik noen jevn strøm og lik nogle pakketter?
- Tja...
- Vi ser der er så. Bære således gleder for de innsikter den selv spreder, lik små drypp her og der, under tiden den selv tilfører sitt liv gode vibrasjoner. Gledes således for hva den kan tilby, og dvele ei for om der er lik god næring eller ei for din neste. Alt klokere er der at dele dine innsikter, lik den selv føler glede og behov for, så vil din neste se om der skapes til forvirrelser eller gleder, lik der og gjør for ditt selv. For således er der for dråper, der er av velsignet natur. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka.
- Takke ditt selv og din egen selvomsorg nu! Vi ser der er vell.




Jeg forstå at Iliuka er her for å hjelpe meg med å få frem de innsiktene jeg gjerne vil få ned på papiret. Bare Iliuka, i samarbeid med min egen fantasi og sannhetsfølelse, evner å kunne blande sammen fakta og fiksjon på best mulig måte. Hva er så fakta, og hva er så fiksjon? Fakta er det vi stoler på; det som utgjør begrepsmessige "byggeklosser" vi menesker kan forholde oss til, slik at vi lettere kan formidle komplekse ideer mellom hverandre. Slik jeg ser det så består fakta av system, regler, etablerte sannheter og verdier som mange mennesker kan forholde seg til, og som utgjør et slags vern rundt en gitt kollektiv tilstand. En slik kollektiv tilstand velger jeg å beskrive som en "konglomerasjon av individualitet"; en slags sammensmelting av ulikhet, akkurat som en lyspære tiltrekker flere typer innsekter. Eksempel på slike kollektive tilstander, som til en viss grad beskyttes av etablerte fakta og verdier, er alle spesialiserte fagfelt, kulturer og språk. Man må kjenne til systemet og reglene som omgir det - man må forstå den sosiale koden og normene som på sett og vis beskytter unikheten til dette felleskapet - før man selv kan tre inn i det.



Hvilken rolle spiller så fiksjon her? Skapelsen av fiksjon tror jeg skjer når to eller flere slike "sfærer", eller konglomerasjoner om du vil, av individualitet møtes. Det som skapes dem i mellom - den friksjonen som oppstår i skjæringspunktet mellom ulike kulturer, fagfelt og språk - skaper den type fiksjon jeg ser for meg her i denne gjengivelsen. Fiksjon handler om å sveise ulikheter sammen. Dersom fakta utgjør den særegne elektriske ladningen rundt en gitt partikkel, så er fiksjonen de elektromagnetiske bånd som sveiser disse ulike partiklene sammen til lange molekyl. Fiksjon handler om tilnærming, forståelse og tolkning, mens fakta handler mer om innsikt, konkretisering og forankring. Kort fortalt så elsker jeg å blande sammen fakta og fiksjon! Det gir meg følelsen av å være forbundet med en enorm skaperkraft; en kraft som gjennomsyrer hele universet, og som evig forankrer galakser så vell som atomer til sitt eget sentrum, samtidig som de vikler seg inn i komplekse system av tyndgekraft og lys. Å skrive historier er i grunn ikke så ulikt det å skape sitt eget kosmos. Kanskje. Bare jeg ikke blir stormannsgal...

Kanskje det rett og slett handler om å skru på denne indre bryteren, som gjør at man "ser" det som før var skjult i mørket? 

- Skrevet på dagen 13 Imox i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

 

Heyoka.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe du vil formidle videre på denne dag?
- Lik der er; lik der skapes til gleder innom våre himler for den bok den nu skriver, således er der til god gavn for ditt eget selvs utvikling, lik der er for helheten. For så er der, lik helheten hviler innom individet, lik der er befestet til den samme bevissthet der tilhører nytime. Dog, hva der er av sådan nytimens bevissthet finnes alt her og nu for det broderskap - lik flokken - der undrer og der ledes til sannhet gjennom tid. Konu eketah.
- Jeg lurer egentlig ikke på noe spesielt Iliuka, men jeg vil gjerne fortsette å skrive videre på dialogene våre.
- Er der lik den kan formidle alt mer av sine egne tanker just nu?
- Som i en dagbok?
- Korrekt.
- Jo, jeg kan vel det.
- Søke at se; alt hva der bringer gleder og stabiliteter innom ditt liv er til god gavn for helheten. Således skal den ei nøle for at skrive nogle betraktninger, lik filosofiske skrifter, om den føler for at gjøre så. Således skal den ei unnvikes for at skrive noget lik en dagbok, og således skal den ei vegres for at gjøre i stand nogen seremoniell stund, om den føler sitt selv kallet der til. Våge at utforske gledens territorium, for livet er til for at gledes innom. Således er der alt bedre for menneskebarnet av bade i noget hav av glede, lik hver opplevelse kan beskrives lik sådant, om der tilknyttes sjelens virkelighet. Konu eketah.

- Sjelens virkelighet ja... Men hva er egentlig det? Og hvordan er det mulig for oss å bade i et slikt "hav av glede" hele tiden, om jeg tør spørre fra mitt menneskelige ståsted?
- Således er der lik klokt at den spør, lik den skaper alt bedre forståelser og samarbeid mellom ulike deler av din helhetlige bevissthet. Søke nu at se; hva der hviler innom helheten av alle menneskebarn er lik sjelen, om der kan beskrives lik sådant. Sjelen er lik alfa og omega, hva der er, hva der bliver og hva der til alltid har vært. Sjelen er lik summen av inkarnasjoner, lik de minner der er befestet til legemet i denne inkarnasjon, og for alle ufødte soler der ennu skal komme. Således er der for menneskebarnet at tillæres at sanse alt mer med helheten av legemet, lik der våkner opp de dølde informasjoner der hviler innom spesifikke lugarer av cellenes bevissthet. Således eksisterer der lik megen ubevisste spenninger, både innom menneskebarnets sinn og muskler der er tilknyttet hjernens kontrollerende senter, der kan beskrives lik dølde celleminner fra tideligere tider og epoker. Alt mer sådant er der for at oppstige innom menneskebarnets bevissthet nu, lik det eldede kontinent av Atlantis bliver at stige opp fra havets dyp, om der tenkes i symbolsk forstand. Konu eketah.
- Hva er det du prøver å si nå Iliuka, at legender og mytologier utgjør en slags maskert representasjon av indre bevissthetsmessige prosesser, for eksempel når det gjelder historien om Atlantis?
- Ei er der alltid så, dog likefullt er der noget godt spor at forfølge for ditt selv. Søke at se for hva den selv skriver av filosofiske betraktninger innom sine store bok, er lik nogen representasjon av din personlige utvikling, lik den tillæres at sanse innom nogen ny bevissthet. For kan nogen sådan bevissthet eksistere innom helheten av ditt selv, lik samarbeidet mellom alle dine arketyper og ideer, om der tenkes lik spredt ut over alt tid og rom? Kan der være lik megen, megen tusener av personligheter eksisterer innom ett og samme legeme, lik der er celleminner der hvisker og der lever ikring i din sjels tipi?
- Huff... Kanskje, men dette hørtes veldig komplekst ut.
- Så kan der synes, dog vi taler lik gøy nu. For om bror våger at se, så skal den søke at skape samarbeider mellom alt der ledes mot enhet, lik der er noget der automatisk utvikles under tiden den byder næring og kjærlighet til sitt eget selv. Således bliver der lik den oppriktige kjærlighet til selvet er lik knytepunktet for alt der er av inkarnasjoner, lik visdommer knyttet til cellenes minner. Således er der for at se den kjerne av fullkommen bevissthet den selv besitter i dette liv, så betrakter den og sjelen. Så skaper den til gode samarbeider, både innom mikro og makro av ditt eget selv. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka.
- Takke ditt selv og dine filosofiske tanker. Der bringes til god jord. Konu eketah.

Som Iliuka sier, så er det nok viktig for meg å av og til skrive i en stil  som minner om en slags filosofisk dagbok. Ordene flyter lett på denne måten, jeg behøver ikke å streve for å finne riktig setning eller ordsammensetning, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har uttrykt noe viktig, både ovenfor meg selv og ovenfor andre som skulle lese mine betraktninger. Jeg er i grunn så glad for at jeg kan dele mine tanker og teorier på denne måten, helt privat og for meg selv, dog like fullt i full offentlighet for alle som vil se. Men jeg undrer meg, har nettopp denne måten å formidle ord på noe å gjøre med et nedtrykt felt av "celleminner" jeg bærer innom min bevissthet?

En del av meg elsker å presentere ord, innsikter og kunstneriske annlegg fra mit eget vesen, likesom en magiker trekker en hvit kanin opp fra en sort flosshat. Likevell, det er som en annen del av meg føler en slags vegring - eller snarere forsiktighet - i forhold til det å presentere denne lys levende kaninen innenfor offentlighetens forum. Jeg liker å vise frem det jeg kan, men skal ærlig innrømme at jeg synes det er vanskelig å finne "rett" metode. Hvorfor jeg føler nettopp dette er ikke så godt å si. Det jeg vet er i alle fall at jeg føler meg svært komfortabel når jeg kan stå bak en slags "maske" av fantasi og kreativ utforming, hvis jeg kan kalle selve utformingen til denne bloggen noe slikt. At jeg fremstiller meg selv som "vandreren", fremfor den jeg vanligvis presenterer meg for i det daglige liv, kan kanskje synes noe sært. Eller er det bare er min egen forventing som "konstruerer" tanken om at andre synes det er sært?Kanskje min uttrykksform fremstår som helt naturlig? Kanskje, dersom jeg selv føler at dette er det mest riktige å gjøre, så formidler jeg også en naturlig impuls i rettning av andre menneskers liv?

Likevel så er det "noe" her jeg sliter med å sette ord på her. Det er akkurat som om en merkelig følelse, udefinerbar og halv-skjult, finnes i meg, knyttet til nettopp dette her med å stå frem og presentere noe fra meg selv som også kan være verdifullt for andre. Det virker som en gammel følelse gjerne vil forklare seg og ta av masken av uforståelighet den gjemmer seg bak. Kanskje nettopp denne følelsen ønsker å tre frem for Iliukas ild i dag, som en av de mange personlighetene jeg bærer i det cellulære minnet til min sjel? Dersom jeg skal forsøke å presentere, eller snarere beskrive, denne følelsen, så fremstår den som det de Nord-Amerikanske indianerne ville kalt en "Heyoka". En "Heyoka" kalles også for en hellig klovn; en som spør og graver om ting som andre ikke lenger tørr å komme borti. En "Heyoka" er en som utforsker alle muligheter; som bryter ned regler og definisjoner, og som på den måten er med på å utvide horisonten for andre medlemmer av stammen. Heyokaen besitter derfor en særegen, viktig og høyst respektert rolle i Indianernes stammekultur. Han er "narren; en "oppvigler" og en motpol av det etablerte; dog likefullt så er han hellig og fredet for akkurat det han er. Heyokaen bringer et helt spesielt budskap til de mennesker som er villig til å se gjennom hans maske av tull og tvetydighet. Heyokaen utfyller sin egen rolle som en nedbryter av form og norm, slik at det formløse og udefinerbare letter kan stige frem i lyset for offetlinghetens øyne. 

Kanskje er det en slags Heyoka i meg selv som gleder seg slik over å skrive disse filosofiske betraktningene på den måten jeg gjør det? Jeg lurer på om det faktisk er slik. Jeg vil nemlig kunngjøre dette, at på denne dag i Mayakalenderen hedres våre døde forfedre. Dagen heter Kame, og regnes som døden, transformasjonen og overgangens fase. Det er på denne dag at vi mottar hjelp og ledelse fra alle ånder og usynlige guider, slik at vi kan bevege oss på best mulig måte gjennom tid og rom. For livet er et spor av kontinuerlig utvikling, hvor noe alltid dør for at noe nytt skal tre frem. En Heyoka, på lik linje med dagen Kame, letter overgangen mellom "døden" til en ting og "oppstandelsen" av en annen. Jeg føler i grunn at den rollen som både en Heyoka og Mayategnet Kame spiller innenfor vår daglige sfære av virkelighet er nært knyttet opp til min egen evne til å kjenne igjen og forstå hvordan en dypere åndelig virkelighet relaterer til meg som person. Likefult, den som bryter ned normen av det etablerte kan lett bli sett på som en sammfunnsfiende. Kanskje er det derfor jeg nærmest instinktivt graviterer mot en artistisk maske, når jeg forsøker å presentere min personlige kontakt med noe "åndelig" for andre mennesker? Brent barn skyr som kjent ilden, og det sies at skade gjør en klok. Kanskje jeg har lært av erfaring tidligere, innom en annen sfære av tid og rom, hvor sannheten ikke fødtes like smertefritt som den gjør idag?

Det som er unikt med tiden vi lever i her og nå er, etter mitt skjønn, at vi alle har muligheten til å formidle en personlig og positiv impuls via et globalt kommunikasjonsnettverk som all med pc og internett i prinsipp har tilgang til. Vår personlige selvutvikling kan med andre ord dokumenteres, kommuniseres og adspredes via noen få tastetrykk, og vips! - en magisk hvit kanin blir til. Hvis hatten er vår personlighet, og sjelen vår er tryllekunstneren, så er kaninen de hvitmalte ord vi alle lengter etter å se.

Det jeg prøver å se er vel at jeg er takknemlig. Takknemlig ovenfor dette nettbaserte medium jeg er i besittelse av, samt den kunsteriske "kanin" jeg sakte men sikkert trekker opp, sprell levende, fra dypet av mitt sinn. I så måte vil jeg også takke tryllekunstneren, så vell som alle se som sitter i salen, for de er tross alt laget av samme kjøtt og blod som magikeren selv! I denne fabelen utgjør "vandreren" kun en flosshat. Det er du som er den levende. Du er den som speiler deg selv i tryllekunsterens merkelige triks der oppe på scenen. Du er den som betrakter deg selv gjennom ett annet deg. Heyokaen ler et sted i det fjerne, og hans maske er blank som et speil.

- Skrevet på dagene 11 kame og 12 Kej i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

En liten kolibri.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe du vil si til meg idag?
- Lik den skal søke at respektere sine egne behov, så skal den søke til hviler nu, under tiden den kjenner hvorledes den er trett. Således skal den og våge at søke til skriften, om den kan anvende sådant for at lettere forstå hva der skjules lik åndens budskap innom kapsuler av ord. Kan således eksistere innom den bok den nu skriver, foruten at den vet med intellektet?
- Det kan vel det...
- Så er der klokt at der gjør. Således er der og klokt at balansere dine skrifter innom alt flere formater, om den vil, lik den ei forglemmer at formidle sine tanker omkring Iliukas ild lik vi ser; for der er til god gavn for ditt eget selvs utvikling. Således der de lik vi spør, hvor leder den sine skrifter hen? Er der lik den søker ut mot nogen ny vandring?
- Ingen konkret vandring nei, men kanskje mer metaforisk, som en vandring i selvet.
- Vi ser der er reiser den kan foreta i sitt eget nærområde der er til god gavn for din sjel og ditt legeme. Er der således lik den attraheres mot noget spesifikt punkt?
- Jeg vet ikke... Kanskje Hardangervidda?
- Ei er der således kanskje, dog vi ser der finnes alt flere hellige spots ikring din tipi der påkaller din oppmerksomhet, lik den vil se under tiden den søker ikring. Er der således lik den lengter for noget konkret virke?
- Jeg gjør det, og jeg har flere ideer, men problemet er å få folk samlet om disse tankene.
- Ei er der for bror at bevise sine tanker og ideer for nogen; den skal alt mer søke at samle sitt eget selv, så bliver den alt mer vis. Således vil den og se hvorledes den kan vandre innom sitt selv alt mer enn hva den nu tror. Konu eketah.

Jeg ønsker herved å bryte inn med noen egne kommentarer. Dette gjør jeg fordi jeg føler det er viktig, og selv om denne spesifikke delen av mitt store "skrift" skulle se mer ut som en type dagbok, så er det kanskje også det. Formålet med en dagbok er for meg å ha et personlig sted å lufte tanker og ideer som svirrer rundt i hodet, slik at det lettere kan avgjøres om de er til "god gavn"eller ikke. For som regel så er det ikke tankene i seg selv som skaper problemer eller mentale ubehag, det er heller vår begrensning mot å se helheten av det vi bærer innom sinnet. Dog, å forstå denne helheten er ikke alltid like lett, selv om det i grunn er helt naturlig. Det burde nærmest være prioritet nummer en for alle mennesker, det å sette av plenty med tid på dagen for dette ene formål: Å kjenne seg selv, og holde denne selverkjennelsen fortløpende oppdatert!

På denne dag er det vindens tegn - Iq - i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender. Og faktisk, gjennom det å skrive ned mine personlige tanker på denne måten, så er det akkurat som om jeg også forstår mer av budskapet til nettopp dette tegnet. Eller la meg heller si det slik; den naturlige flyten av forståelse som fester seg til mine dataskrevne sider henger på en måte i hop med den symbolske verdien til nettopp dette tegnet. Iq representerer åpenhet, gjennomsiktighet og mentalt klarsyn. Iq er det T-formede "tempelvinduet" som flere kulturer langs hele det Amerikanske kontinent benyttet som et  elegant og praktisk design med både estetiske og funksjonelle overtoner. Dette er fordi vinden fritt kan passere gjennom disse vinduene, slik at blant annet tiden på døgnet, i tillegg til både vindtype og vindrettning, til en viss grad kunne bestemmes ut i fra "tonen" som lød i fra tempelets vegger. For å forsterke denne effekten ble det ofte festet spesielle fløyter til disse T-formede vinduene, slik at vinden virkelig kunne formidle en type dagsaktuell "innsikt" for alle som hadde lyst til å lytte. Med andre ord så kunne disse åpne vinduene, konstruert på en enkel men funkjonell måte, si en hel del om virkeligheten omkring, kun ut i fra vinden som fikk passere gjennom dem. Smart, eller hva?

På samme måte så representerer nahual Iq vår evne til å formidle budskap fra en større åndelig sfære, når vi simpelthen stiller oss "gjennomsiktige" for helheten av de tanker, ideer og innsikter som flyter gjennom vårt sinn. Hvis sinnet er som et ørlite nøkkelhull, eller et T-formet vindu om du vil, så er det via det at den Store Ånd blåser "nyheter" og dagsaktuell informasjon inn i livet. På denne måten er vi alle som åpne vinduer som slipper gjennom en viss "tone" fra vår indre spirituelle virkelighet. Kanskje vi kommer nærmere denne indre virkeligheten, dess mer vi søker å dele av den? Kanskje vår "tone" bestemmes ut i fra hvor åpne og mottagelige vi er for all den guddommelige inspirasjon vi til sammen mottar her og nå?
 
"Nøkkelhullet" til aktivasjon av nahual Iq synes derfor å være følelsen av mottagelighet, og kanskje er det nettopp denne egenskapen jeg søker mot i dag? Mottagelighet mot det å tro på helheten av ideer, ledelse og innsikt jeg til sammen blir gitt fra så mange fasetter av virkeligheten? Sannelig, Iliukas himmel representerer en av disse fasettene, men det finnes i grunn så uendelig mange. I bunn og grunn så formidler Alt - det vil si alle opplevelser, ting og personer - et glimt av den indre sannhet som alltid søkes rundt svingen av neste øyeblikk i tid. For sannheten er alltid i utvikling. Sannheten er alltid dynamisk, intelligent og skapende. Sannheten drives alltid frem mot det som er til det beste for helheten, for gruppen vi er en del av, for menneskeheten, jorden og sågar det store univers. Kanskje det nettopp er i kommunikasjonen mellom alle delene av Helheten, i hvert eneste øyeblikk av tid, at vi erfarer litt av det vi kaller for sannhetens grunntone? Er følelsen av sannhet simpelthen opplevelsen av bevissthetsmessig harmoni med Altet, den optimale energi? Hvilken bedre måte å erfare denne harmonien på, da, enn å "tune" inn det personlige mikrokosmos av minner, forventning, tanker og tidligere erfaring som vi selv utgjør, her og nå. Er det rart Iliuka stadig påminner oss alle om å være tilstede i Nuet? Er det rart at alle "guruer" av den moderne tid predikerer om Nuets uutgrunnelige viktighet?

Nuet; vårt eget selv; opplevelsen av helhet; tilstedeværelse; alt dette er ord og begrep som jeg vil si beskriver veien til åndelig "opplysning" i den moderne tid. Slik synes det i alle fall for meg. Opplevelsen av Nuet fremkommer som den spirituelle "trenden" i vår del av det 21'ste  århundre. Nuet er inngangsportalen til den Store, Evige sannhet, den som alltid søkes, og som alle kulturer og epoke klynger seg til som planeter rundt en sol. Kanskje utvikler hver enkelt kultur og epoke sine unike "trend-begrep" for lettere å komme i kontakt med denne Ene, Store sannhet, som evig er tilstede innenfor alt tid og rom? Ord blir, som det så klisjefylt har blitt uttrykt mange ganger før, fånyttes når det kommer til det å skulle beskrive denne Store sannheten skikkelig. Ofte gjøres det gjennom bruk av Store Forbokstaver, utpregede enstavelsesord eller komplisert sjargong som på en eller annen måte fanger oppmerksomheten vår nok til at vi stopper og leser litt mellom linjene. For det er "mellom linjene" at sannheten hviler.
Nei, det er ikke lett å "fange" oppmerksomheten til mange, og styre den forsiktig men frydesfylt mot opplevelsen av enhet og helhet, nå i det 21'ste århundret! Våre sanser er "trent" til å farte fra ting til ting, fra setning til setning og fra tanke til tanke, uten at vi noen gang finner tid til å snøre det hele sammen og se hvilken mystisk fellesnevner som ligger i bunn. Store religioner har klart det, kanskje fordi de ofte bygger på et nettverk av samarbeid mellom flere individer og grupper som alle har hatt i oppgave å samle sammen historier og folketro fra mange munner. Slik har i alle fall flere mytologiske system blitt til, som en slags mystisk, multi-dimensjonell oppsummering av alt som lever i en folkegruppes dypere sinn. Dog, kan en mytologi skapes ut i fra sinnet til en enkelt person? Kan en hel religion bygge på de personlige utforskelsene til en eneste menneske?
Som sagt, i dag er det nahual Iq sin epoke, innenfor den hellig runde på 20 dager som beskrives innenfor Mayaenes hellige måte å regne tid. Og min personlige tolkning av dette tegnet er at vi alle utgjør et "vindu" inn til opplevelsen av den Store Ånd; den store tilstand av enhet som vi alle deler. Gjennom "aktiveringen" av denne tilstanden, så flyter også en del av hele universet gjennom vår bevissthet. Slik må det være, og slik vil kanskje til og med vitenskapsmenn kunne bevise en gang i fremtiden, for alt jeg vet. Det jeg synes å forstå, ut i fra mine begrensede forståelser av matematikk og det som kalles for fraktalgeometri, er at visse matematiske modeller beskriver forholdet mellom helheten og delene slik at hvert fragment utgjør en "inngang" til den store helhet, uansett hvilken del av helheten det er snakk om. Tilfeldigvis så ser det ut til at mange naturlige system bygger på nettopp dette matematiske prinsippet; og selv om det sikkert synes komplekst dersom formlene skulle bli nedskrevet på et stykke papir, så klarer naturen å få det til på en så fullkommen og elegant måte at vi nærmest tar det hele for gitt. Så elegant er nemlig denne harmonien, at den knapt vekker oppsikt eller undring for den som ikke riktig "ser"! Det er et ordtak som sier at kun den skjulte harmoni vekker sann glede og åndelig tilfredsstillelse. Den åpenbare harmoni, derimot, bringer ofte  bare likegyldighet. Kanskje er det denne skjulte harmonien jeg egentlig søker på denne dag? Kanskje er det den jeg prøver å erindre gjennom skapelsen av disse skrift? Kanskje er det den vi alle trekkes mot, som fluer trekkes mot en kilde av lys?

Jeg tror jeg har skrevet nok for i dag. Sinnet mitt er slitent nå, som Iliuka påminnet meg om helt i begynnelsen; jeg behøver litt hvile. Derfor runder jeg av nå, med disse velvalgte ord: Lev vel i nuet, og kyss evigheten som en kolibri fanger nektar gjennom et syltynt, dirrende strå. Iliuka "hvisker" at jeg skal huske kvantefysikk. Les mellom linjene, og kanskje du vil finne litt åndelig nektar gjemt der og.

- Skrevet på dagen 7 Iq i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

En liten klynge av individualitet.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe du vil formidle på denne dag?
- Så er der, dog der er beroende for måten den selv velger at knytte sitt virke opp mot høyere himler. Er der således lik den sanser hvorledes denne dag er nogen viktig dag?
- Jeg føler det er noe spesielt med denne dagen ja. I Mayakalenderen så heter den 2 Noj, og akkurat den datoen fremkom i drømmene mine for neon uker siden. Noj representerer visdom og klarsyn; det å bringe sammen mange fragment av kunnskap, slik at ekte visdom stiger frem. Vil du, Iliuka, si noe om funksjonen til denne dag?
- Lik den nu søker til nye visdommer, lik den høster inspirasjoner fra bøker, fra ulike kilder og materialer, så er der for at se hva den ledes til av selvinnsikter innom sitt indre vesen. For om den nu søker at se i dypet av sådant tegn, der Noj representerer, så er der noget steg av utvikling for hvorledes den indre visdom der er døld fremkommer til synlighet for sinnet der ser. Således handler dagens tegn om at forvalte visdommen, og transformere hva der alt hviler innom menneskebarnets indre, lik kollektive visjoner; for vi ser hvorledes der finnes sådant, lik fragment av den guddommelige plan der synkroniserer alt hva der er av livsvesen innom tid og rom. Er der således lik den selv aner noget av sådan guddommelig plan?
- Vel, jeg føler at det blant annet har med Tzolkin-kalenderen å gjøre.
- Så er der lik korrekt, dog der er alt flere komponenter. Er der således lik den kan belyse nogle flere fragment nu?
- Da må jeg trekke frem WingMakers-materialet. Jeg føler at det på en eller annen måte er knyttet sammen med både Tzolkin-kalenderen, Iliukas flokk samt bruken av internett, og at alle disse elementene til sammen utgjør viktige komponent i denne "guddommelige planen" som vi nå snakker om.
- Så kan der tales, lik den aner konturene av nogen visdom der hviler innom ditt eget selv. Er der således lik den kan bære tillit til sådan visjon her og nu?
- Du mener om jeg føler meg sikker på det sanser, eller snarere antar, er del av en større universell sammenheng?
- Korrekt.
- Jeg føler meg langt ifra sikker. Jeg synes det er vanskelig å uttrykke dette gjennom ord; det er så vidt jeg klarer det her.
- Er der således lik den kan rydde noget opp i sin egen bevissthet her og nu, lik der således bliver alt lettere at se?
- Jeg vet ikke, hva kan jeg da rydde opp i?
- Om den søker at maniestere sine viljer alt tydeligere, gjennom til eksempel skriften, så er der til god gavn. Således er der lik bror undrer, gjør den ei så alt nu? Så er der lik den gjør, dog likefullt ser vi hvorledes den bærer lengsler til at uttrykke alt mer av hva den bærer på innsiden av sitt sinn. Er der således lik den kan våge at vokse alt mer ut av sitt selv, lik den aktiverer nogle kjertler innom sitt liv, der er knyttet til den thymus chakra, lik der og er til forstyrkelsen av dine egne immuner?
- Du mener at jeg skal jobbe med mitt eget selvuttrykk?
- Om den så føler behovet, så er der vel. Søke at se; hvorledes er der nu under tiden lik den skal søke at sprede sin sannhet, lik der var pollen der hviler om hjertet?
- Via nettet kanskje?
- Vi ser der er alt klokere at søke for kurser, lik vandringer. Så vil den oppløfte sitt eget selv til alt høyere uttrykk. Så er der klokt. Så vil flokken samles påny. Konu eketah.
- Hvordan skal jeg få til det?
- Lik den gjør alt nu, lik den spreder innsikter, lik modnede frukter fra selvet, lik den våger at utvikle sitt liv i nogen åndelig retning. Således er der lik vi tilspør bror, hvorledes vil den definere nogen åndelig kurs for ditt eget livs skute?
- Jeg vet ikke, det er et vanskelig spørsmål. Kanskje et menneske utvikler seg åndelig hvis det tar i bruk mer av seg selv, det vil si at det "vekker" opp skjulte sanser og sannheter som bidrar til at personen fungerer bedre i den virkelighet han eller hun fysisk lever i?
- Er der så lik bror føler den navigerer alt lettere nu gjennom det hav av opplevelser den drifter i gjennom, av fysisk natur?
- Jeg føler jeg er på vei mot noe, og i det siste så føler jeg at "ting" flyter bra.
- Således er der til god gavn for helheten av ditt selv, for under tiden den er i kontakt med helheten av sitt selv her og nu, så er der lik den kommuniserer alt bedre med sin sjel og. Konu eketah.
- Betyr det at det alltid er om å gjøre å sanse mest mulig av sjelen, eller helheten, for oss mennesker, fordi vi da ledes best langs vår spirituelle utvikling?
- Ei kan der tales så, for helheten er noget der ei er statisk, lik definert. Der er beroende for hvor meget av sjelens opplevelser der skal filtreres innom den menneskelige bevissthet til enhver tid. Ei er der lik mer til all tid er lik bedre. Alt bedre er der at tenke i harmonier, lik resonanser, lik der skapes gode toner, lik dialoger i frekvenser, mellom sjelen og sinnet der ser. Således er der lik menneskebarnet styres alt bedre på sin ferd gjennom tid og rom. Konu eketah.
- Dette som jeg tok opp i sted Iliuka, dette med Wingmakers-stoffet og Tzolkin-kalenderen, har det noe å gjøre med den ferden for min del?
- Så er der korrekt, lik der spesifikt er så for ditt liv. Der finnes således megen portaler til selvinnsikt der er i behov for at synkroniseres innom menneskebarnets indre. Er der lik bror sanser noget av sådan hellig synkronisering?

Jeg bryter ut av samtalen med Iliuka for å skildre litt av min personlige erfaring av denne synkroniseringen vi snakker om: Det jeg ser for meg er at sinnet vårt på en måte inneholder visse "senter" for fusjonering av ny læring, hvor strømninger fra flere informasjonskilder møtes og veves i sammen. De samme sentrene skildres nemlig i Wingmakers-materialet, og beskrives som informasjonsportaler som transporterer bevissthet fra ett nivå av eksistens til ett annet. Disse sentrene beskrives som en type galaktiske samlingspunkter, hvor opplevelser av enhet både oversettes og preserveres i et mangfold av format.

Dersom eksistensen av slike "senter" er reel eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet. Dog, på et eller annet plan av eksistens så finnes deres tenkte motstykker i vår bevissthet. Vi vet for eksempelt at det finnes områder i hjernebarken hvor ulike sanseerfaringer knyttes i sammen, slik at det mangfold av signaler vi mottar fra vår ytre virkelighet veves i sammen til det virkelighetsbilde vi bevisst sanser og finner oss selv plantet midt i.

Det jeg ser for meg er at Iliukas himmel representerer et slikt multi-dimensjonelt samlingspunkt i tid og rom, men at dette punktet samtidig er knyttet sammen med flere andre, og at alle disse punktene til syvende og sist er synkronisert med hverandre til å utføre en spesifikk oppgave i en mye større sammenheng, litt som de mange ulike sanse-sentrene i hjernebarken synkroniseres rund vår helhetlige erfaring av virkelighet. Hadde det ikke vært for disse overordnede sanse-sentrene i hjernen, så ville vi sannsyngligvis ikke kunnet oppleve virkelighetens grunnleggende enhet, bestående av for eksempel både lyd-, lys- og smaks-opplevelser på en gang.

Mitt spørsmål er derfor, finnes det et åndelig aspekt av dette integrerte sanse-senteret et sted i vår egen hjerne, som også gjenspeiles et sted i det ytre rom? Kan det til og med være slik at oppdagelsen av det fysiske, romlige aspektet henger sammen med aktiveringen av det emosjonelle, subtile motstykket på det indre plan? Tidlig på 1900-tallet ble det gjort en rekke revolusjonerende oppdagelser i empiriske forskningsfelt som biologi, partikkel- og astrofysikk, men også i mer subjektive vitenskaper, som psykologi og drømmetolkning. Det var på denne tiden at helt nye innsikter ble avdekket for menneskeheten øye, både innom mikro- og makrokosmos. Kvantefysikken åpnet dører inn til universets tvetydige gåter, samtidig som virkelighetens kosmiske dimensjoner for alvor ble kartlagt ved hjelp av matematiske målinger og innsamling av sansbare data. Hva utløste denne enorme utviklingen i menneskets evne til å kunne skue både lenger inn og ut i universets dybde? Hang utviklingen sammen med mer subtile oppdagelser som ble gjort på menneskehetens indre, ikke-sansbare plan av eksistens?

Det var i overgangen mellom 1800- og 1900-tallet at plattformen for det som i dag kan defineres som "åndelig vitenskap" ble lagt. Det som vokste ut fra denne tankemessige plattformen, skapt i møtepunktet mellom østlige og vestlige tankestrømmer, var blant annet Steinerskolen med Antroposofien, Teosofene, Krishnamurti-bevegelsen, samt en rekke mindre ideologiske forgreninger. Urantia-boken bør også trekkes frem, selv om denne fremkom noe senere, dog likefullt i et liknende skjæringspunkt mellom ulike kulturtradisjoner og åndelige tankeskoler.

På grunnlag av gamle filosofisk-spirituelle doktriner hentet fra både østen og vesten, så vell som den tidens moderne forskning, så vokste det frem en helt ny måte å både tolke og sanse virkeligheten på. Alt i alt så kan utvilkingen sammenliknes med oppvåkningen av et nytt sanseorgan - hvor følgelig et nytt aspekt av den omkringliggende virkeligheten avdekkes for sinnet som ser. Konsekvensene av denne nye, integrerte måten å sanse verden på representerte kanskje også aktiveringen av en helt ny kollektiv, bevissthetsmessig tilstand, om vi velger å se på menneskeheten som en organisk helhet, hvor grupper av likesinnede lever symbiotisk, og hvor ulike samlingspunkt av bevissthet er skapt for å utføre spesifikke oppgaver i samsvar med prosedyrer gitt av en større, overordnet intelligens? Jeg lurer ofte på om virkeligheten faktisk er organisert slik; at det vi vet om kroppens indre oppbygning gjenspeiles i menneskehetens bevissthetsmessige arkitektur som art.
I menneskets indre hjerne finnes det en liten kjertel som kalles for hypofysen. Dette lille organet fungerer blant annet som et slags overordnet styringssenter for en rekke av kroppens indre og svært kompliserte funksjoner, for eksempel væskebalanse, vekst, nedbrytning av næringsstoff og reproduksjon. Måten denne bitte lille celleklumpen regulerer så mye av kroppens indre miljø sier litt om dens viktighet, samtidig som den bærer vitne om at små ting ofte kan spre livsviktig innflytelse over svært store områder. For de små cellene i hypofysen, så er det enormt viktig at hver og en utfører nøyaktig den oppgave de fra naturens side er ment til å skulle utføre. Slik er det jo med hver levende celle i menneskets legeme. Hver og en er forskjellig, dog alle er også bundet sammen på en overordnet måte. Hver og en er kodet til å utføre en spesiell oppgave, om de så hører til hypofysen eller huden rundt venstre lilletå.

Er det på samme måte for oss mennesker? Bærer vi også unike oppgaver og kvaliteter, avhengig av hvilken tid og i hvilket rom av erfarenhet vi er født og unnfanget i? Hvis dette er tilfellet, finnes det da også et synkronisert mønster mellom individet og kollektivet, både når det gjelder menneskegrupper og celleklynger? I så fall, hva representerte den lille gruppen med individ som på begynnelsen av 1900-tallet sørget for at nye dører inn til universets endeløse rom ble åpnet for allmennheten? Var det en isolert samling av forskere som sørget for bragden alene, eller var de i sannhet mange fler? Var det et både tverrfaglig, så vell som tverrsanselig, samarbeid og prosjekt? Kan det til og med ha vært knyttet sammen med flere andre samlingspunkt av likesinnet bevissthet i spredte lommer av tid og rom?

Tanken får meg til å føle en ubeskrivelig type nærvær, som likefullt finner veien ned på dataskrevet papir. Kanskje har pennen blitt byttet ut med en pc, men jeg føler bestemt at jeg har vært involvert i liknende arbeid som dette før. Tankene mine flyter automatisk til en tid rundt overgangen til et nytt århundre. Til en epoke som er sprekkfullt av muligheter, da som nå. Mitt indre kronometer tikker inn året 1888. Og her sitter jeg, i år 2012, undrende om det finnes en slags overordnet balanse i et regnskap som flyter over grenser av både tid og rom. Kanskje er det min tur, denne gangen, til å avduke noe som lenge har ligget skjult i menneskehetens indre? Kanskje er det jeg som skal føde noe allmennheten enda har til glede å se? Eller kanskje det er snakk om oss, snarere enn bare meg selv. Er det vi som til sammen utgjør inngangen til den nye tid? En del av meg lurer. En annen del av meg vet. 

- Skrevet på dagen 2 Noj i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Et frø fra fjerne himmelstrøk.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe spesielt du vil formidle til meg akkurat nå?
- Så er der lik korrekt, for den er selv kallet for at formidle noget til sin egen bevissthet, der tilhører de dypere lag av ditt totale vesen, der kan tales lik sjelen. Således er den i stunden i behov for at skrive nogle dråper, for der er dråper fra sin sjel den byder frem. Konu eketah.
- Hva mener du med det Iliuka?
- Lik den selv alt vet hva den søker at formidle til sitt egen selv, så er der for at se hvorledes sannheten formidles stykkevis og delt; ei fremkommer alt tydeligt i ett her og nu, så ville der ei være nogen søken. Lik i noget speil, så er der nogen gåte, så er der til god næring for sjelen der vokser. Konu eketah.
- Mener du at "dråper"...
- Der kan alt mer tales lik Manir drapnir, så vet den hva der tales um.
- Uansett, mener du at disse dråpene er som speil for sjelen som søker?
- Så kan der meget vel tales, lik der er for manir drapnir at lede menneskebarn, siden eldede tider. Konu eketah.
- Jeg føler at dette har noe med Iliukas flokk å gjøre. Vil du hjelpe meg med å se hva?
- Så vil der bli, dog ei fremkommer alt på en gang. Hva der formidles er lik fragment, lik oppvåkninger av celleminner. Således er der lik tilsynekomsten av manir drapnir, lik den extra-terrestrielle bevissthet på sin jord, er noget der henger i hop med selvets egen utvikling, lik forløsning. Således er der klokt at dvele for hva den selv Er i nutid. Konu eketah.
- Vel, jeg har følt flere ting i det siste, men kanskje mest av alt så føler jeg meg mer trygg og lykkelig.
- Lik den bekrefter sine egne fundament, lik den bekrefter sine egne viljer og uviljer, så er der lik den befestes alt mer til de spirituelle ledelser der er knyttet til ditt liv. Således oppleves der lik den står alt tryggere innom sitt selv. Der er vel. Konu eketah.
- Ja, for jeg føler jeg har lært å si tydeligere "nei" til enkelte valg, og samtidig våget å si "ja" til andre.
- Så er der nogen god likning den til all tid løser innom sitt liv, lik noget forgår for at noget annet gjenoppstår. Således er der lik vi spør nu, hva vil den bli under tiden den bliver stor?
- Nei, si det.
- Er der lik den søker mot noget virke under varmtidens ende?
- Vel, jeg har sett for meg å jobbe en del med turprosjektet mitt "Lokal Link".
- Så er der klokt om den gjør, dog den skal ei forglemme hva der er av spirituelle ledelser der befestes innom ditt liv, lik der er klokt at gjøre så. Er der således lik den kan skape nogen bok?
- Slik jeg gjør nå kanskje?
- Vi ser den kan søke alt mer, for den skal skape alt mer tydeligheter nu for hva den formidler innom sitt liv. Er der således lik den søker mot ilden?
- Av og til...
- Vi ser der kan tales lik noget mangelfullt. Dog den skal følge behovet, under tiden der stiger frem, for således er der noget av viktighet den kan dele med sine nester, lik vi ser. For der finnes alt mer innom livet enn skrifter. Konu eketah.
- Så det du sier Iliuka, er at jeg skal tørre å søke til et kreativt virke også?
- Så er der klokt, dog den kan søke at spesifisere alt mer. Er der lik den lengter for at undervise i nogen kurser for sin Maya kalender?
- Jo, jeg har lenge villet det.
- Så er der lik vi spør, hvor er der så den skal vandre til, om den søker at gjøre så? Vi ser den vandrer mot syd. Konu eketah.
- Akkurat. Men så er spørsmålet mitt, når da?
- Lik vi har talt, ved varmtidens ende, så er der lik frøet der er sådd er modent. Så vil der blive til gleder og hipp hurray!
- Tenker du på det lille frøet som ble sådd i medisinhjulet forleden?
- Så kan der tales, lik den skal våge at utvikle sin egen historie. Så er der noget den skal søke at manifesterer først, før den trer inn i sine kurser. For der er noget der tilhører manir drapnirs natur den skal søke at presentere for sine nester. Så vil der være lik den spreder alt bedre visdom for de frø der er sådd i menneskebarnets indre, lik der og er for de hellige materialer der før er blitt søkt til. Således er der lik portvakten til evige tider bestemmer hva der skal nedstige innom moder jords sfærer av hellige manifester. Dog vi tiden er moden nu. Frøet er lik sådd, i symbolsk natur. Konu eketah.

Her må jeg nesten legge til en liten forklaring på hva det snakkes om, uten at jeg heller vil røpe for mye. Det er jo tross alt et gammelt ordtak som sier at man ikke skal selge skinnet før bjørnen er skutt. Jeg velger å bruke nettopp det ordtaket for å rettferdiggjøre mine noe kamuflerte intensjoner her. Jeg vil nødig avdekke hele historien på en gang, samtidig føler jeg det er på sin plass å avdekke litt. 


Det jeg ønsker å både dele, så vel som holde beskytte, har å gjøre med et lite frø som i symbolsk forstand ble plantet i dypet av mitt sinn en god stund tilbake. Det jeg vet er at dette lille frøet har ligget og vokst i sinnets mulm og mage helt siden det ble til i møtet mellom meg selv og en annen for lenge siden. Nøyaktig når dette møtet for første gang fant sted er jeg faktisk ikke sikker på, men la meg si at i henhold til denne historien så hendte det for snart 260 dager siden, eller 9 månefaser om du vil. 

En tanke til både glede, frykt og undring ble da til i dypet av mitt sinn, på et sted midt i mellom hjertet og intellektet. Intuisjonen fortalte meg at uvissheten den bar både var, og fortsatt er, svært reel, dog på et fullstendig flerdimensjonelt plan av virkelighet. I bred forstand så snakker jeg om tilsynekomsten av nytt liv på moder jord. En gryende tanke ble plantet i skjæringspunktet mellom tvil og tro, og der ble den liggende, helt til for noen uker siden. Et symbolsk frø fra fjerne himmelstrøk ble da plantet her i nord, i medisinhjulet til en meget god venninne. Kanskje representerte denne handlingen mitt valg om å flytte noe jeg lenge har båret inni sinnets tvetydige hulrom til et sted hvor det i alle fall kan få mulighet til modnes til større klarsyn? Kanskje representerte plantingen en slags personlig bekreftelse? I alle fall føles det slik nå, selv om tanken ikke slo meg der og da. Frøet ble flyttet til et sted hvor visdom endelig kan få mulighet til å vokse. Slik føler jeg at det er riktig å si, både i symbolsk og reel forstand.

Medisinhjulet hvor dette eksotiske frø nå er nedgravd ligger sør i Telemark fylke, tett ved foten av Gaustatoppen, hvor fjell-luften leker med solens skinn. Hun som bor der har invitert meg hjem til sin gård for å holde kurs knyttet til bruken av Mayaindianerenes eldede kulturskatter. Kanskje utgjør dette stedet en leke- og læringsplass for nyfødet deler av både meg og deg selv? Dialogen med Iliuka fortsetter.

- Jeg føler selv at tiden er inne for å gjøre noe...
- Så er der vel. Så er den for at se hvorledes den kan formidle noget fra dypet av sitt eget følelsesliv, lik den skaper nogle forløsninger der både berører ditt selv og din neste. Så vil den se, og så vil den ledes til alt større forståelser under tiden den skaper sitt skrift, lik den alt nu gjør. Konu eketah.
- Så da er det viktig at jeg ikke glemmer å skrive.
- Ei vil den, for der er pakter innom ditt liv der leder den til ordet den søker for. Således skal den våge at følge strømmen av ledelse der flyter innom ditt liv til evig tid. Konu eketah.
- Er det jeg skriver nå en slags forberedelse?
- Så kan der tales, lik der og er tilknyttet de-kodingen av hav der kan tales lik Mayaene tidskapsul. Så er der noget den er belkannt med fra før, og så er der lik den formidler noget der og vil berøre hjertet til dine nester. Så er der til god gavn for helheten. Konu eketah.
- I dag så er det ørnens dag - 13 Tzikin - i Mayakalenderen. Er det noe du vil si i den anledning?
- Så kan der tales. Lik den skal se for de hellige symmetrier der fremkommer innom ditt skrift under tiden den ledes gjennom noget intuitiv søken, så er der for at se hvorledes der og er knyttet til forståelsen og adspredelsen av hva der er av visdom tilknyttet den Maya kalender. Således er der lik der er for ørnen at skue over evigheten, lik den selv kan ane konturene av hva den ledes mot, og hva der attraherer ditt liv, lik nogen hellig tilstand. For om der er friheten den søker, lik evnen til at formidle budskap fra de høyeste himler, så er der klokt at knyttes til sådant på denne dag. Således er der for øyet at se, og at lese mellom linjene, for hva der er av emosjonelle fingeravtrykk der nedstiger innom teksten der vet. For der er visdommen den søker til, under tiden den ledes mot Iliukas himler. Konu eketah.

- Visdom ja, hvordan vil du definere det i denne sammenheng?
- Lik der er fruktene der henger fra hjertets grener, lik der er hellige innsikter der vokser innom hellige kammer i menneskebarnets sinn, så er der for at se hvorledes frukten skal bydes frem og nytes under tiden den er fullkommen, Så vil der være lik den guddommelige smak videreformidles, lik der opphøyes til nytelser og alt høyere vibrasjoner innom din nestes hjerte. For alt er der således deltagende i noget kretsløp, lik hellige småkorn vokser og gror, lik der modnes for siden at falle ned på mulden for at spises opp av hva der er lik mikroskopiske dyr. Således skal bror ei frykte for hvem der er der nyter sine frukter, for vi ser der kommer naturen til gode, om den så vil eller ei.
- Men har jeg likevel noe spesielt å formidle for andre mennesker, som helst skal "nytes" av et menneskelig sinn før noen av disse "insektene" kommer og spiser den råtnende frukten?
- Ei skal den frykte for om visdommen visner hen og faller til marken. Ei skal den bedømme hvem der er den byder sinn innsikt for. Hva menneskebarnet bærer av hellige frukter er noget der bydes frem, om den så vil eller ei, for de store himler. Likefullt skal den se, hvorledes den og kan formidle noget godt budskap for spesifikke individ, lik grupper, lik den selv kan velge hvem den vil dele sine gaver med. Dog den skal bære tillit til at den ledes vell. Tenke ei så meget for hvor din frukt havner, eller hvilken munn den metter. Gledes alt mer for tilfredsheten i ditt eget liv, for om den så selv bliver mett, så bliver der logisk nok alt mer at dele med andre. For der er emosjonen og innsikten den deler. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka, du gav meg noen gode ord.
- Takke ditt selv og din åndelige mage, lik den til all tid er god og mett. Konu eketah.

- Skrevet på dagen 13 Tzikin i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Visjoner av den store bok.

Jeg setter meg ned for å skrive noen ord, og søke mot kontakt med det som kalles for Iliukas himmel. Selv vet jeg ikke helt hva som menes med et slikt begrep. Kanskje denne himmelen er et spesielt senter for selvinnsikt? Kanskje den representerer et sted hvor impulser av liv evig jakter etter svar på nye undringer, og hvor byttet aldri bir fanget, før en ny undring blir født? Er det ikke litt sånn vår egen hjerne også fungerer, at nye nervebaner stadig knyttes mellom ulike fasetter av vår totale virkelighetsopplevelse, og hvor noe ferdigsnekret svar aldri finnes, men er snarere en dynamisk prosess under stadig er under videre utbyggelse, vedlikehold og konstruksjon? Jeg tror det. Og slik er det også skriftene med Iliuka utvikles og drives fremover. Det er søkenen etter enhet som både er veien og målet; bare så det er sagt, før du leser videre! I skriftene som samles rundt denne ild finnes det intet fasitt-svar. Det finnes kun innganger inn til nye undringer, og slik skal det også være. Slik ledes kanskje den menneskelige bevissthet best, og slik spirer og gror nye innsikter. Noe slikt kan vi alle glede oss over, for det finnes alltid et behov for næring og stimulans for vår indre søkende sjel. Og slik begynner skriften denne gang også. En undring leder til den neste. En tankebane sveises alltid sammen med den som fremkommer i neste sving av et sekund. Slik drives forståelsen majestetisk frem, selv om ordene ikke alltid oppfyller våre menneskelige krav knyttet til rettskriving og estetikk.

Likefullt, poesi kan knyttes mellom alle verdens hjørner, så vel som de fjerneste kriker og kroker i vårt menneskelige sinn.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Velsignet være den bevissthet der bæres i menneskebarnet. Velsignet være dette kammer. Velsigne være underinger der flyter ikring. Velsignet være semipermeable hinner der forflyter hva der er av næring mellom alt flere bevissthetens nivå. Velsignet være kvantefysikker, lik der er noget språk vi lenges at tale igjennom. Således er der lik vi nedstiger alt mer innom moder jords sfærer. Tal nu vel, lik den vil se hva den ledes mot. Konu eketah.
- Jeg føler at det var på tide å sette seg ned og skrive litt nå Iliuka.
- Tiden ER. Således er der klokt for ditt liv at forfølge de spor av innsikter den erfarer. Er der så lik den lengter efter at fare noget bort fra sin tipi nu?
- Jeg vil gjerne være i stand til å reise mer i fremtiden.
- Er der lik den lengtes for nogen himmelsk reise, til eksempel for Kobatel?
- Det vet jeg ikke.
- Den gjør, for vi ser den er blitt lovet noget således førut, under tiden den fødtes innom denne inkarnasjon. Således vil den se hvorledes der er noget forknyttet med pentagrammets bevissthet, lik der og er for medicine wheels. Konu eketah.
- Jeg forstår det slik Iliuka, at det er en eller annen type innsikt som forsøker å knytte seg til min forståelse akkurat nå.
- Der er alt mer nogen vilje, lik den skal søke at se hvor den bliver at fare til, om den tenker for sin bevissthet. Således er der klokt om den nu tillater sitt selv at ledes på sine stier, fra punkt til punkt, så vil den oppdage. Konu eketah.
- Da er min "frykt" at jeg ikke våger å bli ledet; at jeg på en eller annen måte blokkerer visdommen jeg blir tilbydt og går glipp av muligheten...  
- Er der så lik bror mister sin oppmerksomhets tråd under tiden?
- Det kan hende.
- Er der så lik den erfarer hvorledes den ei evner at navigere sin egen skute?
- Det føles noen ganger slik...
- Er der således lik den frykter for noget angrep fra det ytre rom?
- Nei, det har jeg ikke tenkt noe særlig på. Det er i alle fall ikke noen frykt jeg har.
- Så er der godt for bror at ei vite, for vi ser der er megen livsvesen der står i kø for å tre inn gjennom moder jords sfærer nu. Således er der klokt om den søker at utvelge hva den vil erfare, og hva den føler lik vegringer mot, lik den således vil beskytte sitt selv alt mer for hva der er av bevissthetens manipulasjoner uten ifra!

...Jeg undrer meg for hva Iliuka egentlig mener når det er slike sære tanker han formidler sitt nærvær gjennom. Jeg forstår det slik at tankene er som tråder som fester min bevissthet til hans, hvor sært dette nå enn høres ut. Langs disse trådene forflyttes signaler som kan sammenlinkes med de elektriske impulser som formidles fra ett nevron til det neste i vår egen hjerne. Slik ser jeg det i alle fall for meg. I det store og det hele, så utgjør min bevissthet kun et lite fragment av helheten; et senter for en spesifikk oppgave plantet i en mye større bevissthet, akkurat som en konglomerasjon av nevroner er bundet sammen innenfor rammen av et mye større sinn. Det er litt vanskelig å forklare, dette her med hvordan jeg føler meg forbundet til Iliuka. Likevell så føler jeg at det å forsøke å forklare mitt forhold til en usynlig "ånd" som Iliuka gjennom et nogenlunde vitenskapelig språk er noe jeg virkelig brenner for. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er nå i alle fall den veien mine tanker ledes, når jeg skal forsøke å forklare det jeg ikke selv helt forstår.

Jeg undrer meg for om det egentlig er noen vits å prøve å forklare ens forhold det det man anser som en "ånd" gjennom et solid, vitenskapelig ordvalg. Hvem blir bedre av det? Hva ønsker jeg å oppnå? Jeg kan bare si at ønsket synes både dypt og meningsfylt for meg personlig, i alle fall så gjør det det akkurat nå. Hvem vet hva som vil vokse ut av det tilslutt. Bare iden vil vise, samt min egen evne til å la meg selv bli ledet mot de spørsmål jeg virkelig føler meg tiltrukket mot. Kanskje det er slik en større, mer universell bevissthet "tenker" og lærer å bli bevisst sin egen eksistens? Igjen, det er vanskelig å forklare disse tankene. Men det gjør godt å prøve, og selv om jeg ikke vet om andre kan oppleve det jeg så vidt kan skimte forståelsen av, så er vel det viktigste at jeg selv prøver. Det er min egen forståelse som teller for meg. Likevell så tror jeg at noe nytt og positivt trekkes inn i vår kollektive bevissthet, dersom en enkelt person opparbeider en god form for selvinnsikt. Kanskje det er derfor jeg skal skrive - eller snarere skriver, som Iliuka vil påminne meg om - min egen form for bok. Kanskje han bevisst planter ledetråder her og der, litt som løse nervebaner i den store, universelle hjernen, som over tid vil forbindes til nye senter for selvinnsikt, spredt rundt omkring i tid og rom. Det er bare en tanke. Eller kanskje det er mer som en tråd.



- Er dette reelt Iliuka? Finnes det virkelig farer der ute i det store rom som vi mennesker må verne oss mot?
- Så kan der tales, dog der er alt viktigere at se hvorledes sådanne farer oversettes til alt flere bevissthetens språk i en tid. Således finnes der megen portaler innom skriften, den formidler noget der er av visdommer fra de høyere himler.
- Hva er så disse høyere himlene?
- Lik der finnes bevissthetens senter innom celler, om der så er befestet til ditt legeme eller den fjærneste galakse, så finnes der livsvesen - lik organeller om den kan tenkes så - der er spesialiseret til at preservere hva der er av visdommer der er oppsamlet, lik kollektiv arv. Således finnes der røvere i det store kosmos, lik virus, der søker at manipulere hva der er av sådanne visdommer. Således er der for immunens systemer, om den tenker for galaktiske perspektiver, at verne om hva der er av cellenes minner, lik der er for at beskytte om de kulturskatter der er for eftertiden. Således er der og for den Maya kalenduim den selv søker mot. Konu eketah.
- Hva representerer denne kalenderen i en slik galaktisk sammenheng?
- Ei er der lik nogen galaktisk sammenheng; der er alt mer lik to ulike språk, lik visdommen der tilhører to flokker, veves sammen for at styrke hva der er av den kollektive tanke. Således er der for hva der er av visdomsbærere i alle tider og i alle kulturer, lik deres misjon er at samle inn kulturfragment. Således er der misjoner for ditt liv, lik den skal føle gleden derved, om den tenker for nogen galaktisk historie der og er bundet til de opplevelser den selv høster innom sitt mikro-kosmos av livserfaring. Og således skal den under tiden fare noget til hva der tales lik Kobatel. Konu eketah.

- Du sier at jeg skal skrive en bok Iliuka?
- Lik vi alt før har talt, og lik den alt gjør, dog i fragment efter fragment. Så vil den se hva den ledes mot under tiden.
- Hvilke typer fragment består denne boken av?
- Om den tenker for billed, om den tenker for ord, om den tenker for musikkens toner, så er der alt til god gavn for at transportere de visdommer der er befestet til galaksens senter, om den vil tenke så. Der er lik vibrasjoner av liv tilføres moder jords sfærer, under tiden den selv dveler i nogen kreativ tilstand. Således skal den ei søke at måle sitt virke med nogen annen enn sitt selv. Således skal de vite i dypet av sin egen bevissthet hva der er den ledes mot. Dog likefullt skal den unngå at bære forventninger, for forventninger skaper komplikasjoner, lik knuter på tråden, mellom din hjerne og din sjel, der ei dveler ved logiske begrensninger i tid og rom. Konu eketah.

- I dag er det dagen Toj i Mayakalenderen - 7 Toj. Toj er ofringens tegn. Hva vil du si om det?
- Lik den skal søke at bryte gjennom de hinner der omslutter dine visjoner, så skal de ei frykte for at dele de frukter den bærer på innsiden av sitt sinn. Lik den skal søke at verne om kilden til sin egen bevissthet, så er der lik den skaper alt gode frukter innom vekstkammer innom sine tanker, om der kan tenkes så. Således er den for at byde frem fruktene av sitt selv nu på denne dag. Så er der lik gaver den byder til sin egen helhet, lik den vil forstå. Konu eketah.
- Handler denne dagen om å finne ut hvordan man kan gi en sann gave, både til seg selv og sine nester?
- Så kan der tales, dog ei er der nogen intellektuell øvelse, der er alt mer for hjertet av forstå og bære tillit til at omfavne.
- Hva er det som holder meg tilbake fra å føle at jeg virkelig gir av meg selv her og nå?
- Lik den har bygget opp forventninger rundt sitt eget selv og sin misjon, lik den således har skapet noget vern om sin eget hjerte. For om den søker at nedlegge sine visjoner for ufødte soler, så vil den stå alt tryggere i den visshet om at gaven den bærer er alt her og nu. For gaven er ditt eget selv, lik der har forfulgt ditt liv evig. Således skal den takke for sitt eget vesen, lik sin egen tilsynekommst på denne jord, så vil den stå alt tryggere i sitt selv, og således vil evighetens frukter næres alt mer. For alt hva der formidles av kjærlighet er lik sevje i sjelens tre.
- Hva er jeg da, en liten frukt?
- Den er i sitt selv, lik i kimet, lik i frukten, lik i embryoet der vet foruten at vite. Således er den alt forknyttet til de eldste aspekter der er av din sjel, lik der er for stammen der er bevokst av mose. Gledes for helheten nu, og tenke ei så meget i detaljer.
- Er det noe mer du vil si til meg Iliuka?
- Frykte ei for at byde frem de frukter den selv skaper, under tiden den mottager sine visdommer. For visdommer er noget den skaper innom sin egen bevissthet, under tiden den gjør sine skrifter, lik den er kunnskaper den fletter sammen for at lettere se hva den ledes mot. Således er der lik yin og yang forenes i yun, lik der er den ophøyde pol der leder an mot fremtimens lys. Dvele ei for forventningen. Dvele ei for morgendagen. Dvele ei for timen der ei er, for alt er der i Nuet, og alt klokere er der at omfavne sådan gyllen verdi. Skriften er således lik transmitter at betrakte, lik der er tanker den samler opp, der bydes lik inspirasjoner, både for ditt liv og nestes. For der er alle deltagende innom den sammen galaktiske enhet. Alt er der del i en historie, lik der er for atomer i din kropp. Alt er der i Ett. Velsigne nu hva der er av himmelske inspirasjoner den kan byde frem og forflytte innom sitt eget liv. Hva der således skaper glede innom ditt selv, er og til god gavn for din neste. Gledes for hva der er av gemensamme oppgaver, der utbyttes fra sjel til sjel.

...Jeg føler likevell at gaven, eller snarere offringen jeg kan bære frem gjennom mitt liv, er knyttet til en helt spesiell bok. Visjonen av denne boken er hva som leder meg til å arbeide med de tingene jeg gjør. Det eren stor bok, skapt i et format som er forholdsvis ukjent på vår jord idag. Jeg ser for meg at det er et fullkomment integrert verk. Er det rart jeg synes det er vanskelig å skape noe slikt gjennom de evner og muligheter jeg har her og nå?

Likevell, det ironiske med denne boken er at den er fullstendig sammensveiset med den jeg er, til evig tid. Sånn sett så burde den ikke være så vanskelig å skrive, eller snarere skape, når som helst. Kanskje jeg kunne gjort det allerede i dag. Kanskje jeg allerede gjør det. Men selv om jeg sitter her nå og skriver for harde livet, så tar det uansett en viss mengde med tid fra det øyeblikk tanken setter seg på sinnets netthinne til jeg rekker å tegne dem ned på skjermen foran meg. Og selv om overføringen mellom visjon og handling foregår forholdsvis hurtig, så er det uansett bare tolkninger jeg kan formidle gjennom disse fysiske ord. Tid og tolkning; de to medium som min store bok er nødt til å passere gjennom, dersom den overhodet skal bli en realitet. En slik innsikt er det verdt å påminne seg selv om, for hånd i hånd med den følger også tålmod.

Så tilslutt står disse tre, som et slags eterisk fingeravtrykk av evigheten: Tid, tolkning og tålmod. Men størst for med idag er tålmodet, for jeg vet med mitt innerste hjerte hva jeg allerede ledes mot.

- Er dette en korrekt tolkning av dagen tegn Iliuka, at Toj representerer gavene vi byr til hverandre fra vår egen sjel?
- Så kan der tales, lik bevissthetene er transparent, lik tanken er semipermeabel, så er der for at se hvorledes sjelen er formidleren av sann visdom, lik den guddommelige kjærlighet der til all tid formidles fra individ til individ lik impulser av lys farer ikring din egen hjerne. Således er den for at gledes for hva den selv formidler videre for sine nester, lik den helhetlige bevissthet den er lik noget ørliten nevron av. Konu eketah for tanken.
- Jeg takker Iliuka, for alt som formidles gjennom dine ord og ditt språk.
- Takke således ordet selv, lik der og er nogen levende bestanddel av evigheten. Alt bærer der således liv. Alt bærer således bevissthet. Alt er der en hellig bærer av minne. Gledes for minnet, lik kjærligheten gledes for legemet den samler sitt selv i. Konu eketah. 

- Skrevet på dagen 7 Toj i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Tanker rundt et galaktisk råd.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe spesielt du vil formidle til meg i
dag?
- Så er der, lik den selv søker til veiledelser, så er der for at se hva den kan skape av utbyttelser av visdommer mellom ulike himler, lik ulike virkelighetens sfærer, den selv er deltagende i. Så er der for at vekke hva der er av dølde minner, lik cellebevisstheter innom ditt liv, lik der er noget den og skal søke at gjøre for sine nester.
- Jeg føler en slags tomhet Iliuka, jeg kommer ikke videre...
- Således er der klokt om den søker at definere sin kurs. Hva bærer bror av ønsker under nutiden?
- Jeg føler at det er flere ting som presser på.
- Er der så lik nogle valg kan bortvelges, til den står igjen med hva der er av oppriktige lengsler innom ditt vesen?
- Prøver du å si at jeg bærer på falske lengsler?
- Ei kan der tales så, dog den høster under tiden inn inspirasjoner, lik visjoner av hva den skal utrette innom fremtimen, der er tilhørende megen virker, således er der lett lik den fragmenterer sin handlekraft under tiden der skal søkes til iverksettelser. Således er der klokt at søke til integrasjoner under tiden den føler sine splittede viljer. Så vil den forstå alt mer. Konu eketah.

- Jeg føler at dette gir meg mer klarsyn Iliuka, takk skal du ha.
- Den skal søke at takke sitt selv, for der er lik alt er del av selvet. Således skapes der gode utbyttelser mellom ulike nivåer av ditt totale selv. Konu eketah.
- Hvorfor er det slik at jeg på et tidspunkt føler jeg klatrer høyt opp energimessig, for så i det neste å falle ned igjen og føle at alt står fast?
- Så er der lik utprøvelser for ditt eget selv i denne livsfase, lik den skal se for de metoder der best samler din bevissthet rundt noget den føler seg bekvem med, så er der vel, lik der er til god utvikling for dine cellers bevisstheter. Således er der klokt at den byder tålmoder for beherskelsen av sitt eget liv, lik sin egen energi om der kan tales så, for den skal ennu leve i langtider, om den så ønsker sådant. Konu eketah.
- Jeg vil gjerne leve et langt liv, men jeg innser at lengden henger sammen med min vilje og de valg jeg tar for fremdriften...
- Om bror nu søker at fylle sitt liv med gleder, så er der til god gavn for din egen utvikling. Konu eketah. Livet forlenges under tiden den dveler ved tidløsheten. Således er der lik livet leves til det fulle av den der er sin egen maestro, lik den tillæres at beherske sin egen energi. Konu eketah.
- Hvordan lærer man seg det?
- Lik den alt nu søker at gjøre; lik den våger at være bevisst for de valg den tar; lik den søker at dvele ved sine oppriktige viljer og lengsler, så er der lik den skaper alt bedre kommunikasjoner med sin sjel, der forer ditt vesen med alt større livskraft, om der kan tenkes så. Der er sjelen der lever evig. Om den nu søker at kommunisere med sin sjel, så skaper den og gode vibrasjoner innom helheten av sin tanke og sitt legeme. Så er der til god gavn for helheten, og for dine nester. Konu eketah.

- Mitt spørsmål er da, hvordan kontakter man sjelen?
- Ved at dvele ved helheten av din bevissthet. Ved at sanse dine cellers erfarenheter, lik den er tilstede i sine emosjoner og sitt legeme, så er der lik den erfarer alt mer av hva der tilhører sjelen, enn om den kun søker at erfare sin virkelighet gjennom noget analytisk vindu. Klokt er der at søke alt dypere innom selvet. Klokt er der at hvile øret noget mot hjertet. Konu eketah.
- Hva er egentlig sjelen Iliuka?
- Lik der er den optimale energi der hviler innom helheten av ditt selv i ett nu. Lik sjelen er begynnelsen og enden for ditt selv, lik der er helheten og intet. Lik sjelen er alt her og nu, lik i enhver tid, om den bare kunne utvikle sansene til at erfare alt mer av sin totale virkelighet, så ville den erfare hva der er av sjel. Sjelen ER. Så er der. Konu eketah.
- Er det riktig av meg å tenke slik Iliuka, at det viktig for meg å søke å erfare mest mulig av sjelen?
- Så kan der tales for alle mennesker, dog vi ser alt mer av hva den tenker. Lik bror forstår hva der er av portaler der skal åpnes for menneskebarnets sanser, så er der noget den har erfaret i tider førut. Så er der lik den nu søker til at oppdage - lik utvikle - sine mentale kapasiteter alt mer for at se hva der hviler hinsides hva der er av fysiske sanser. Så er der for ditt liv at lytte alt mer til emosjonenes språk, lik der er for hva der tales lik "indigo frekvenser", lik der er for at kommunisere med dyrets ånd, lik den henter kraft fra naturen. Således er der lik bror tilhører noget opphøyet tilstand av erfarenhet, lik endrere DNA-profiles, der tilføres moder jord nu, lik der er del av den store galaktiske oppvåkning. Således er der for alt der er av småfrø der fødes nu, lik der tilhører alt kraftigere oscillasjoner av bevissthet, lik der sanser alt mer - og på eteriske plan. Således er der lik klokt for bror at se hvorledes den kan bemestre sitt eget liv, lik sin egen bevissthet, for hva der er av portaler der åpnes er noget der ei kan reverseres, og likefullt om den føler lik den synker ned i energi, så er der noget der tilhører naturlige sykluser. Ei er nogen dag lik. Ei skal den bekymres for om den lever så meget sunnere enn sunn. Ei skal de frykte for om den lever rett for våre himler eller ei. Den skal elske sitt eget vesen lik den er. Så skaper den alt bedre kommunikasjoner, med hva der kan tales lik din sjel. For sjelen er alltid tilstede innom selvet, lik selvet er linsen der skuer gjennom. Således er der klokt at velsigne mest mulig av selvet innom ett nu, så vil der være lik sjelen har alt større nøkkelhull at titte igjennom, inn til din virkelighet. Konu eketah.

- Dette du sa om oppphøyde bevisstheter og "indigobarn"; jeg liker ikke å sette merkelapper, men likevel så forenkler det ting og gjør det lettere å kommunisere.
- Så er der vel, for om bror nu søker at omfavne sin egen bevissthet, så er der klokt om den søker til de merkelapper den føler seg bekvem med. Så vil der være lik den faller alt mer til ro innom sitt selv. For den er den den er. Ei kan den være mer eller mindre lik seg selv. Velsigne hva den bærer av unikhet, for alle individ er lik unike fragment av helheten, og ei kan der være noget ulikt for ditt eget selv. Om den så søker at omfavne sin egen unikhet, lik den våger at erkjenne at den er annerledes, så vil der og skape alt bedre dialoger med din sjel. For så er der for alle mennesker. Vi repeterer: Ei er nogen like. Der henger nøye sammen med DNA-profiles, lik der ei finnes repetisjoner av liv i det store univers. Alt er befestet til den samme opphavlige grunntone, dog hvert fragment er unikt. Således er bror både seg selv og sin neste.
- Jeg føler at jeg vil peile dette litt inn mot Mayakalenderen; dette med å åpne sinnet opp for å erkjenne hvordan det er del av en større virkelighet enn den vi normalt kan sanse gjennom intellektet, henger dette sammen med aktiveringen av de 20 nahualene?
- Så er der, pluss 2 til, lik der tilsammen bliver 22, lik nogen opphøyd enhet av mennesket som galaktisk livsvesen. Således er der for menneskebarnet nu at se gjennom nøkkelhullet til de store dimensjoner.
Konu eketah.
- Jeg forstår at du sier dette Iliuka, men likevel, jeg vet ikke om jeg noen gang virkelig har opplevd noe av denne "galaktiske" virkeligheten.
- Så har den, og så har megen menneskebarn, lik er ei er sådan "big deal" lik den nu tror. Alt av himmelske perspektiver finnes ikring nuet, for øyet der ser og øret der hører. Således er der lik den er deltagende i galaktiske møter just nu, om den kunne se, dog ei vet den. Så er der vel for menneskebarnet at ei vite alt. Konu eketah.

- Hva betyr det å leve innenfor et galaktisk verdensbile?
- Lik der tilfaller alt større klarsyn innom selvet, lik den erkjenner hvorledes alt hva den gjør har nogen konsekvens, lik der er for alt der skapes av bevegelser i det store univers, lik alt er sammenvevd. Så er der for bror at se hvorledes den kan påvirke begivenheter langtimer unna, selv om intellektet er forunt at ei vite. Således er der for bror at se, hvorledes den kan transmittere positive vibrasjoner ut til sine nester, uberoende at tid og rom.
- Betyr dette at man også er åpen for å motta negative impulser fra andre?
- Lik den selv og kan forplante sine negative frustrasjoner over til sine nester, så er der korrekt. Dog ei skal den frykte for således. Alt bedre er der at skape beskyttede vern rundt selvet, lik den opphøyer sine immuners forsvarer, for menneskebarnet har og voktere, lik immuners systemer, der fungerer på hva der tales lik åndelige plan. Således er der for bror at bære tillit til helheten av sitt selv, lik den og skal våge at lytte til sine voktere. Så vil der igjen skapes til gode kommunikasjoner med sjelen. Konu eketah.

- I dag er det nettverkets dag i Mayakalenderen - 2 Kat - hva vil du si om det?
- Lik vi alt nu har talt, lik der er for at se hvorledes alt liv er sammenvevd innom den samme universelle enhet, så er der og for at skape hellige skydd rundt sin egen bevissthet, lik den verner om sin egen individualitet. For så er der klokt at gjøre, lik den våger at mottage alt hva der er av emosjonelle impulser, lik der er komponenter av erfarenhet der til sammen utgjør nogen hellig visdom. Således er der klokt for bror at søke til de naboer den skal nu, lik den våger at skape kontakter med de bosettninger der omkranser din egen tipi, lik ditt eget selv. Således er der for at se for hva der er av høyere perspektiver innom alle opplevelser, lik den våger at lytte til intuisjonen. Universums ytter er således tilstede rundt din egen casa. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka, for denne formidlingen av visdom.
- Vi takker ditt eget selv, lik vi takker selvet av våre egne himler. Alt er der forknyttet til den samme galaktiske enhet. Der råder fred nu. Konu eketah.

- Skrevet på dagen 2 Kat i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.