Heyoka.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe du vil formidle videre på denne dag?
- Lik der er; lik der skapes til gleder innom våre himler for den bok den nu skriver, således er der til god gavn for ditt eget selvs utvikling, lik der er for helheten. For så er der, lik helheten hviler innom individet, lik der er befestet til den samme bevissthet der tilhører nytime. Dog, hva der er av sådan nytimens bevissthet finnes alt her og nu for det broderskap - lik flokken - der undrer og der ledes til sannhet gjennom tid. Konu eketah.
- Jeg lurer egentlig ikke på noe spesielt Iliuka, men jeg vil gjerne fortsette å skrive videre på dialogene våre.
- Er der lik den kan formidle alt mer av sine egne tanker just nu?
- Som i en dagbok?
- Korrekt.
- Jo, jeg kan vel det.
- Søke at se; alt hva der bringer gleder og stabiliteter innom ditt liv er til god gavn for helheten. Således skal den ei nøle for at skrive nogle betraktninger, lik filosofiske skrifter, om den føler for at gjøre så. Således skal den ei unnvikes for at skrive noget lik en dagbok, og således skal den ei vegres for at gjøre i stand nogen seremoniell stund, om den føler sitt selv kallet der til. Våge at utforske gledens territorium, for livet er til for at gledes innom. Således er der alt bedre for menneskebarnet av bade i noget hav av glede, lik hver opplevelse kan beskrives lik sådant, om der tilknyttes sjelens virkelighet. Konu eketah.

- Sjelens virkelighet ja... Men hva er egentlig det? Og hvordan er det mulig for oss å bade i et slikt "hav av glede" hele tiden, om jeg tør spørre fra mitt menneskelige ståsted?
- Således er der lik klokt at den spør, lik den skaper alt bedre forståelser og samarbeid mellom ulike deler av din helhetlige bevissthet. Søke nu at se; hva der hviler innom helheten av alle menneskebarn er lik sjelen, om der kan beskrives lik sådant. Sjelen er lik alfa og omega, hva der er, hva der bliver og hva der til alltid har vært. Sjelen er lik summen av inkarnasjoner, lik de minner der er befestet til legemet i denne inkarnasjon, og for alle ufødte soler der ennu skal komme. Således er der for menneskebarnet at tillæres at sanse alt mer med helheten av legemet, lik der våkner opp de dølde informasjoner der hviler innom spesifikke lugarer av cellenes bevissthet. Således eksisterer der lik megen ubevisste spenninger, både innom menneskebarnets sinn og muskler der er tilknyttet hjernens kontrollerende senter, der kan beskrives lik dølde celleminner fra tideligere tider og epoker. Alt mer sådant er der for at oppstige innom menneskebarnets bevissthet nu, lik det eldede kontinent av Atlantis bliver at stige opp fra havets dyp, om der tenkes i symbolsk forstand. Konu eketah.
- Hva er det du prøver å si nå Iliuka, at legender og mytologier utgjør en slags maskert representasjon av indre bevissthetsmessige prosesser, for eksempel når det gjelder historien om Atlantis?
- Ei er der alltid så, dog likefullt er der noget godt spor at forfølge for ditt selv. Søke at se for hva den selv skriver av filosofiske betraktninger innom sine store bok, er lik nogen representasjon av din personlige utvikling, lik den tillæres at sanse innom nogen ny bevissthet. For kan nogen sådan bevissthet eksistere innom helheten av ditt selv, lik samarbeidet mellom alle dine arketyper og ideer, om der tenkes lik spredt ut over alt tid og rom? Kan der være lik megen, megen tusener av personligheter eksisterer innom ett og samme legeme, lik der er celleminner der hvisker og der lever ikring i din sjels tipi?
- Huff... Kanskje, men dette hørtes veldig komplekst ut.
- Så kan der synes, dog vi taler lik gøy nu. For om bror våger at se, så skal den søke at skape samarbeider mellom alt der ledes mot enhet, lik der er noget der automatisk utvikles under tiden den byder næring og kjærlighet til sitt eget selv. Således bliver der lik den oppriktige kjærlighet til selvet er lik knytepunktet for alt der er av inkarnasjoner, lik visdommer knyttet til cellenes minner. Således er der for at se den kjerne av fullkommen bevissthet den selv besitter i dette liv, så betrakter den og sjelen. Så skaper den til gode samarbeider, både innom mikro og makro av ditt eget selv. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka.
- Takke ditt selv og dine filosofiske tanker. Der bringes til god jord. Konu eketah.

Som Iliuka sier, så er det nok viktig for meg å av og til skrive i en stil  som minner om en slags filosofisk dagbok. Ordene flyter lett på denne måten, jeg behøver ikke å streve for å finne riktig setning eller ordsammensetning, og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har uttrykt noe viktig, både ovenfor meg selv og ovenfor andre som skulle lese mine betraktninger. Jeg er i grunn så glad for at jeg kan dele mine tanker og teorier på denne måten, helt privat og for meg selv, dog like fullt i full offentlighet for alle som vil se. Men jeg undrer meg, har nettopp denne måten å formidle ord på noe å gjøre med et nedtrykt felt av "celleminner" jeg bærer innom min bevissthet?

En del av meg elsker å presentere ord, innsikter og kunstneriske annlegg fra mit eget vesen, likesom en magiker trekker en hvit kanin opp fra en sort flosshat. Likevell, det er som en annen del av meg føler en slags vegring - eller snarere forsiktighet - i forhold til det å presentere denne lys levende kaninen innenfor offentlighetens forum. Jeg liker å vise frem det jeg kan, men skal ærlig innrømme at jeg synes det er vanskelig å finne "rett" metode. Hvorfor jeg føler nettopp dette er ikke så godt å si. Det jeg vet er i alle fall at jeg føler meg svært komfortabel når jeg kan stå bak en slags "maske" av fantasi og kreativ utforming, hvis jeg kan kalle selve utformingen til denne bloggen noe slikt. At jeg fremstiller meg selv som "vandreren", fremfor den jeg vanligvis presenterer meg for i det daglige liv, kan kanskje synes noe sært. Eller er det bare er min egen forventing som "konstruerer" tanken om at andre synes det er sært?Kanskje min uttrykksform fremstår som helt naturlig? Kanskje, dersom jeg selv føler at dette er det mest riktige å gjøre, så formidler jeg også en naturlig impuls i rettning av andre menneskers liv?

Likevel så er det "noe" her jeg sliter med å sette ord på her. Det er akkurat som om en merkelig følelse, udefinerbar og halv-skjult, finnes i meg, knyttet til nettopp dette her med å stå frem og presentere noe fra meg selv som også kan være verdifullt for andre. Det virker som en gammel følelse gjerne vil forklare seg og ta av masken av uforståelighet den gjemmer seg bak. Kanskje nettopp denne følelsen ønsker å tre frem for Iliukas ild i dag, som en av de mange personlighetene jeg bærer i det cellulære minnet til min sjel? Dersom jeg skal forsøke å presentere, eller snarere beskrive, denne følelsen, så fremstår den som det de Nord-Amerikanske indianerne ville kalt en "Heyoka". En "Heyoka" kalles også for en hellig klovn; en som spør og graver om ting som andre ikke lenger tørr å komme borti. En "Heyoka" er en som utforsker alle muligheter; som bryter ned regler og definisjoner, og som på den måten er med på å utvide horisonten for andre medlemmer av stammen. Heyokaen besitter derfor en særegen, viktig og høyst respektert rolle i Indianernes stammekultur. Han er "narren; en "oppvigler" og en motpol av det etablerte; dog likefullt så er han hellig og fredet for akkurat det han er. Heyokaen bringer et helt spesielt budskap til de mennesker som er villig til å se gjennom hans maske av tull og tvetydighet. Heyokaen utfyller sin egen rolle som en nedbryter av form og norm, slik at det formløse og udefinerbare letter kan stige frem i lyset for offetlinghetens øyne. 

Kanskje er det en slags Heyoka i meg selv som gleder seg slik over å skrive disse filosofiske betraktningene på den måten jeg gjør det? Jeg lurer på om det faktisk er slik. Jeg vil nemlig kunngjøre dette, at på denne dag i Mayakalenderen hedres våre døde forfedre. Dagen heter Kame, og regnes som døden, transformasjonen og overgangens fase. Det er på denne dag at vi mottar hjelp og ledelse fra alle ånder og usynlige guider, slik at vi kan bevege oss på best mulig måte gjennom tid og rom. For livet er et spor av kontinuerlig utvikling, hvor noe alltid dør for at noe nytt skal tre frem. En Heyoka, på lik linje med dagen Kame, letter overgangen mellom "døden" til en ting og "oppstandelsen" av en annen. Jeg føler i grunn at den rollen som både en Heyoka og Mayategnet Kame spiller innenfor vår daglige sfære av virkelighet er nært knyttet opp til min egen evne til å kjenne igjen og forstå hvordan en dypere åndelig virkelighet relaterer til meg som person. Likefult, den som bryter ned normen av det etablerte kan lett bli sett på som en sammfunnsfiende. Kanskje er det derfor jeg nærmest instinktivt graviterer mot en artistisk maske, når jeg forsøker å presentere min personlige kontakt med noe "åndelig" for andre mennesker? Brent barn skyr som kjent ilden, og det sies at skade gjør en klok. Kanskje jeg har lært av erfaring tidligere, innom en annen sfære av tid og rom, hvor sannheten ikke fødtes like smertefritt som den gjør idag?

Det som er unikt med tiden vi lever i her og nå er, etter mitt skjønn, at vi alle har muligheten til å formidle en personlig og positiv impuls via et globalt kommunikasjonsnettverk som all med pc og internett i prinsipp har tilgang til. Vår personlige selvutvikling kan med andre ord dokumenteres, kommuniseres og adspredes via noen få tastetrykk, og vips! - en magisk hvit kanin blir til. Hvis hatten er vår personlighet, og sjelen vår er tryllekunstneren, så er kaninen de hvitmalte ord vi alle lengter etter å se.

Det jeg prøver å se er vel at jeg er takknemlig. Takknemlig ovenfor dette nettbaserte medium jeg er i besittelse av, samt den kunsteriske "kanin" jeg sakte men sikkert trekker opp, sprell levende, fra dypet av mitt sinn. I så måte vil jeg også takke tryllekunstneren, så vell som alle se som sitter i salen, for de er tross alt laget av samme kjøtt og blod som magikeren selv! I denne fabelen utgjør "vandreren" kun en flosshat. Det er du som er den levende. Du er den som speiler deg selv i tryllekunsterens merkelige triks der oppe på scenen. Du er den som betrakter deg selv gjennom ett annet deg. Heyokaen ler et sted i det fjerne, og hans maske er blank som et speil.

- Skrevet på dagene 11 kame og 12 Kej i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.