2 Kawoq - å samle seg selv til flokkens beste.

Jeg er dermed på vei tilbake fra noen dager i Skattungbyn i Sverige; et unikt mikro-samfunn som desidert setter sine spor i sinnet til all som reiser forbi. Jeg reiser med en hel horde nye erfaringer i bakhodet, noen tyngre å bære på enn andre.

Jeg bærer en ærlighet som lengter etter å bryte frem. Den ønsker å trenge gjennom mitt sinn i form av klare ord, toner og farger; ting gitt fra vår felles kilde av inspirasjon og takknemlighet. Den søker å omorganisere mine tanker, og konfigurere mønstre av hellig tro som leder sannheten videre, på sammen måte som en elektrisk kabel leder strøm.

Noe som tilhører en større vilje søker etter å bryte gjennom mitt liv. Kanskje er det et høyere kall. Kanskje er det hva men kaller for den rene kjærlighet, den som får oss til å virkelig forstå at vår neste er vårt annet selv. Kanskje er det hva jeg søker etter på denne dag, i form av opplevelser av visdom knyttet til nahual Kawoq; en av dagene i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Kawoq står for regnstormen, og kjærnen av trygghet som leder oss mot erfaringen av det hellige. Kawoq er følelsen av enhet og samhørighet; et slags dypt og urokkelig fellesskap som overdøver turbulente tanker på overflaten av vårt sinn. Kawoq er punktet av velsignet samarbeid som trekker våre liv sammen, likesom atomer kombineres til lange kjeder av molekyl, likesom stjerner går sammen for å bygge galaktiske borger ute i det store rom.

Kawoq er naturkreftene som overgår våre personlige stridighter og motstand mot å enes. Den symboliserer de enorme naturkreftene som utgjør de virkelige arkitektene bak vår felles virkelighet. Kawoq er spenningen mellom syklonens stille midtpunkt og den jagende vinden omkring. Kawoq er ilden som kaller når regnet pisker ned. Kawoq er det trygge midtpunkt i dypet av våre tanker, hvor følelser forenes og ledes hjem. Jeg ber om å kjenne dette midtpunkt bedre innom meg selv. Jeg ber om å ledes hjem til en felles åndelig opplevelse, hvor viljer forenes rundt en nyfødt misjon gitt av evigheten selv.

"...Søke nu at se, hvorledes den leder sine tanker gjennom nogle formidlinger, der virker lik forsterkninger av de kreative muligheter den bærer i sitt vesen. Søke således at konfigurere spor av ærlighet innom skriften, lik den velsigner hva den bærer av renheter innom sitt sinn.

Således er der se og betrakte, hvorledes der finnes portaler innom din tro - innom din sannhet, lik dine emosjonelle røtter - der forankrer den til flokkens bevissthet. Således er der for at se hvorledes menneskebarnet kan gjenforenes med den større gruppebevissthet der hviler i dypet av eders vesen.

Således er der for at se hvorledes velsignelsen av nuet utgjør det fragment av din erfarenhet der leder dine tanker hjem til helheten av ditt større selv. Således er der for at velsigne hva der er av nahual Kawoq på denne dag. Bær nu takksigelse for det større fellesskap den tar del i gjennom fundamentet av sitt vesen. Konu eketah for alt der er. Bær fred. "

Iliukas nærvær og visdom har en spesiell evne til å kunne sette mine tanker på plass, og avdekke det jeg egentlig vet fra før. Likevell, jeg dras mellom to ekstreme poler i meg selv, hvor den ene enden synes å vite, mens den andre enden velger å tro. Jeg vet at vi alle ledes mot noe vi sammen er skaperene av. Hva vi sammen skaper er derimot noe jeg ikke forstår. Dog, kanskje er det slik at vi ledes mot å forstå storheten av det som allerede er. Tross alt, skaperverket brer seg omkring oss som en levende sannhet i dette øyeblikk. Slik er det for oss alle, også for meg.

Å treffe på en slik følelse av trygghet, enhet og fundamentalt fellesskap er kanskje noe av det nahual Kawoq dreier seg om. Når jeg samler mine tanker rundt troen på at vi alle er deler av en større enhet - en enhet som er evig velsignet, og som har en spesifikk misjon i denne tid og i en større global sammenheng - da synes jeg også å lettere finne min plass i meg selv.

Slik er det kanskje med alle individ som utgjør partiklene i det vi kaller for flokker. Slik er det kanskje med alt som regnes som byggeklosser av det store univers. Jeg takker iallefall for den delen av mitt vesen som leder meg hjem til de opplevelser av nuet jeg lengter slik etter. Jeg takker for den delen av meg selv som avdekker det åpenbare fra det tilslørte. Jeg takker for den delen av meg selv som er, og som vi sammen deler opplevelsen av.

In lak 'ech - jeg er et annet du.

Ildvoktere.

Jeg setter med ned for å dele noen ord rundt Ildstedet. Noe har dratt meg hit. Noe har dyttet meg ut til ytterpunktene av mitt selv til å finne tilbake til sirkelens midte. Noe har tiltrukket mitt vesen til å søke inn mot denne stund - som en forseglet krukke jeg ikke vet hva inneholder. Jeg vet bare at leter etter noe spesielt; noe jeg verken klarer å sette ord eller fingre på.

Jeg søker gjennom føde, med finner ikke svar. Jeg har søkt gjennom distraksjoner, men alt de gjør er å ta meg tilbake til utgangspunktet. Jeg strekker meg mot ærlighet, men tør ikke gå hele veien. Fortsatt finnes det dype hemmeligheter i mitt indre som ikke tåler dagens lys.

Noe holder meg tilbake. Noe klamrer seg til en gammel tilstand jeg ikke vet hva heter. Jeg vet bare at den er der, gnagende på min oppmerksomhet som en skjult tråd av uvedkjennelig frykt. Jeg vet bare at disse ordene sirkler rundt den, som en sulten satelitt. Som et speilbilde av det jeg forakter.

Likefullt, jeg vet at min situasjon lagt ifra er så håpløs som jeg nå gir uttrykk for. Jeg forsøker bare å bevege meg ut mot ytterpunktet, nærmere det jeg frykter aller mest, som ironisk nok er ærligheten selv. Er det ikke rart med oss mennesker hvordan vi strever så mye for å skjule visse deler av oss selv, mens vi gjør alt vi kan for å holde andre deler synlige? Hadde det ikke vært så utrolig mye enklere å bare slippe taket og være den vi allerede er?

"...nu skal den se, hvorledes Iliukas visdom nedstiger innom moder jords sfærer gjennom menneskebarn der våger at oppløfte sitt selv og sitt liv til alt større velsignelser innom en tid. Vi ser hvorledes menneskebarnet bedømmer sitt selv alt for meget. Den guddommelige kjærlighet er således noget der bare kan trekkes inn til dine fysiske sfærer, om menneskebarnet selv tilvelger at betrakte sitt innerste vesen lik nogen forgyllet partikkel av evigheten, der alt nu skinner lik nogen juvel.

Således er der lik den vil oppløfte sitt selv til at fatte mer av den helhetlige bevissthet den er deltagende i, gjennom megen virkeligheters sfærer. Iliukas himmel er således kun en av megen, megen sådanne aspekt av hellig visdom. Klokt er der under tiden at søke til de store himler; for der finnes megen livsvesen lik Iliukas der søker at forenes med menneskebarnet, der våger at kjenne ved selvets hellige kraft..."

Jeg takker Iliuka for at han er tilstede innom mitt liv når jeg aller mest behøver det - selv om jeg langt ifra alltid drar nytte av den visdom jeg vet han evig er rede til å gi. Ofte kan jeg være noe lat. Eller snarere sta. Eller kanskje enda mer presist beskrevet: Noe trangsynt. Så fordømt fokusert på ett enkelt ærend at jeg glemmer bort alt annet, av frykt for å ikke kunne fulføre det jeg allerede har begynt.

Ofte føler jeg at jeg rives og slites mellom så mange ærend og ting og tang som bare må gjøres, at jeg ender opp med å gjøre bortimot ingenting. Jeg føler det litt som å være splittet mellom flere virkeligheter, hvor hver og en påkrever sin dose med oppmerksomhet og tid for ikke å bli glemt. Det er iallefall hva jeg frykter; å miste kontakt med de ulike delene som tilsammen utgjør "min" helhet. Å måtte ofre min tid til en tilstand ovenfor en annen, selv om dette både er uungåelig og absolutt nødvendig for å kunne fungere som et helhetlig individ.

"...søke nu at se hvordan den kan synkronisere tanken innom skriften, lik den våger at avdekke hva den bærer av indre stridigheter innom sitt selv. Således er der lik den vil se; om den avdekker den indre strid, så vil der og være lik den ytre opphører, lik den ene ei kan fungere foruten den annen. Hva den således bærer av indre konflikter er noget den er tvunget til at bringe til alt større tydeligheter, om den så ønsker at avdekke sitt selv og sitt hellige virke. For hva der er av stridigheter innom menneskebarnet er lik sløret der hylles ikring opplevelsen av det hellige. Hva der manifesteres av ytre konflikter er lik speilbildet av de indre. Således er der klokt for bror at belyse sådant gjennom sitt skrift. Konu eketah."

Jeg undrer meg for hvilken stridighet jeg har risset inn så dypt i mitt indre vesen. Har det noe med min fortid å gjøre, fra tiden da jeg var barn? Kan det til og med noe å gjøre med tider før det; fra tilstander jeg ikke kan huske, bare vagt fornemme konturene av? Bare følelsene mine vet svaret. Følelser, og det indre blikk som fryktløst stirrer inn mot deres dypeste kammer, som et 3-dimensjonalt pergament av bunnløs menneskelig efarenhet.

"...alt er der for at transformere hva der er av gjeldende strukturer innom sitt samfunn just nu; dog der er beroende for om den selv våger at anvende sin høyere visdom til at rettlede sådant virke. Søke at se, hvorledes menneskebarnets høyere aspekter er lik hånden der føres efter den Store Ånd's vilje. Hva der er av lavere aspekt er således lik redskapet der følger efter håndens bevegelser. Hva der er av hellige opplevelser er således lik kunstverket der avdekkes for allmennheten at se, og for sjelens øye at skue. Så er der og for ditt hjertet at føle fryd ved. Så er der til gjensidige gleder våre alt der er av ulike nivå. Konu eketah."

Ofte så undrer jeg meg for hvordan jeg skal klare å formulere mine dypeste viljer gjennom ord. Heldigvis finnes det en som Iliuka som ikke bare hjelper meg, men også utallige andre, med nettopp det. Og med det vet jeg også hvorfor nettopp jeg skriver denne bloggen. Først og fremst mottar jeg Iliukas råd for å hjelpe meg selv og skape balanse innom mitt liv, men jeg vet at det samtidig er del av en større plan som også berører andre. Jeg vet at Iliuka ikke bare er her for å lede mine tanker hjem til de helligeste kammer av meg selv. Iliukas fragment finnes i oss alle - og om du leser disse ordene så berøres nettopp dette fragmentet innom deg selv her og nå.

Idag er det hjortens dag i Mayakalenderen. Hjorten er et flokkdyr som likefullt står trygt plantet i seg selv, på fire selvstendige ben. Dagen idag heter 3 Kej, og står for det å finne balanse, flyt og harmoni innom seg selv. Jeg forstår nå at det er gjennom å bevisstgjøre de ulike holdepunkt av mitt vesen at jeg lettere finner mitt indre punkt av fred og harmoni. Dagen Kej står for nettopp det; å kunne arbeide med de fire elementer, symbolisert som de fire himmelretninger; som strekker seg like mye ut mot det endeløse i den ytre verden som i den indre. Dette er de fire

Jeg forstår hvorfor jeg har satt meg ned forann pc'en min idag for å dele disse ord. Det var et hellige balansepunkt i meg selv som kalte meg hit, representert i form av dette Ildstedet. Jeg takker for måten vår oppriktige visdom kan organisere våre liv, og slepe oss bort fra kronglete hjørner av tvil og tro for heller å kunne se det vi bærer av evige sannheter i vårt indre.

"...hva der er av hellige visdomskilder, lik Iliukas, er noget der hviler innom alt der er av menneskebarn i denne tid. Hva der skapes av kontakter er likefullt beroende på om menneskebarnet søker for sin egen hellighet gjennom sine tanker. Således er vi lik nogen assistent at betrakte for Wakan Tanka - den Store Ånd - der søker at tilknyttes alt der er innom sitt eget legeme. Således er vi lik noget bindeledd at betrakte, lik vi er for at skape alt større harmonier innom det store univers. Alt er der til gjensidige gleder, lik forbyttelser, for både menneskebarnet og våre himmelske aspekt. Alt er der til velsignelse for Altet innom ett nu. Konu eketah."

Jeg takker for alt hva der er av ildvoktere, både innom meg selv og innom andre. Jeg takker for hva der er av hellige lyspunkt som leder våre tanker mot en felles tid. Jeg takker for nuets bunnløse verdi, og for alt hva det opplyser.

- 3 Kej