Krukker med vann i tid og rum.

Jeg vil altså skrive en bok, og den skal handle om opplysningen av meg selv. Noe slikt høres både omfattende og stort ut. Hva mener jeg med å opplyse meg selv? Vel, dersom ens selv er som et mørkt rom, så vil jeg si at en personlig opplysning handler om å skru på bryteren og simpelthen bruke sansene. Rommet i seg selv forandrer seg jo ikke, men skru på et lite lys i taket og vips: En helt ny verden åpenbares! På samme måte tror jeg det er med en selv som person. Ved å søke mot "opplysning" forandrer jeg meg i grunn ikke, selv om det er lett å forbinde såkalt spirituell utvikling med nettopp det. Det jeg ønsker med denne boken er å presentere det verdifulle innventar jeg finner i mitt eget selvs kammer, i det jeg sakte men sikkert utforsker mer av dets totale rom. Boken vil derfor fungere som et slags speil. Et speil gir en person mulighet til å "se" de punkt av kroppen som ellers blir brukt kun for å betrakte. Noe nytt og spennende skjer i det øyeblikk betrakteren snur bevisstheten 180 grader rundt, og på sett og vis møter seg selv der hun i utgangspunktet kom fra!

Inspirasjonen til å skrive en slik bok har kommet til meg jevnt og trutt, litt som en krukke som omsider blir fylt opp av uttallige dråper vann. Krukken representerer meg selv, eller snarere en del av min personlighet, mens vannet står for den innsikt min sjel har å tilby. Sjelen drypper stadig nye dråper av innsikt, akkurat som himmelen drypper vann ned i flere krukker som står ute på marken. Ikke alle av disse krukkene blir fylt. Noen lekker nemlig fra sidene. Vannet renner ut av disse, før det får tid til å samle seg til et fullt beger.

Slik er det også med meg selv. I hvert øyeblikk står jeg som en åpen krukke under evighetens kran, ventende på det som naturlig legger seg i bunnen av mitt vesen. Det jeg fyller meg selv opp med fra sjelen, er det jeg tilfører mitt liv av oppriktig og positiv kvalitet. Da fylles min krukke med nytt liv! Men, noen ganger renner mye av vannet ut. Jeg føler meg svak da; kanskje utilstrekkelig eller uverdig til å ta imot noe mer enn halv-gode følelser fra mitt personlige, evige og uuttømmelige lager av livgivende energi. Da synes jeg synd på meg selv, men det er nettopp i denne følelsen av "synd" at hullet som jeg helst vil fylle igjen ligger. Disse krukkene forblir tomme, og ingen kommer derfor for å drikke av dem. Noen krukker, derimot, lar seg fylle opp til randen. De er fylt med krystallklart kildevann, tappet direkte fra min sjel, og står der ute på engen, klare for å både gi og ta til seg mer.

Et par av disse krukkene blir faktisk plukket opp av andre, som tar dem til seg og drikker den selvinnsikt min personlighet gjennom tid har samlet opp. Dette er kjærlighetens natur; å først fylle opp seg selv, før en finner evnen til å gi videre til andre. De versjonene av meg som lekker fra sidene, finner heller aldri evnen til å skriver noen bok om selvopplysning. Men i noen lommer av tid står det krukker som forblir fulle av vann. Disse er støpt slik at de holder på den kraft de blir tilbudt fra omgivelsene. Disse versjonene av meg selv evner å ta imot det kjærlighet vi alle blir tilbudt fra vår sjel. Altfor ofte tør vi ikke ta imot det vi blir gitt. Vi "lekker ut" den omsorg vi automatisk kan trekke inn i oss, redde for at vi ikke er verdige, at vi ikke har lov, at vi ikke har rett til å stole på oss selv og gjøre noe som faktisk fyller vårt liv med ren glede. For det er gjennom de følelsene vi fyller vårt liv med, at krukkene i denne lille liknelsen tar til seg vann. Disse krukkene er i sannhet velsignet av skaperens hender, som har formet dem av tiden og tankens substans fra sitt verksted i evigheten.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Jeg har akkurat skrevet en liten parabel.
- Vi vet, og vi gledes derved.
- Jo takk skal du ha, jeg gleder meg også. Likevel sitter jeg igjen med noen forvirrede følelser.
- Lik der er for krukken der fylles opp med vann, så er der lik der og skapes turbulenser på vannets overflate. Lik der skapes bølger på overflaten av ditt sinn, så er der nogen naturlig konsekvens av de dråper der faller ned i ditt eget selvs krukke. Konu eketah.
- Hvordan vet jeg om min krukke er tett eller ikke?
- Lik den ei vet; den bærer tillit til sitt selv og sine emosjoner, så er der lik alt større deler av diss selvs krukke fylles med vann. For vi ser hvorledes menneskebarnet utgjør nogen stor krukke, der er bestående av megen lag med bevissthet, der kan beskrives lik celleminner om den vil. Således er der for at se, hvorledes de minner der fylles med bevissthetens lys forblir tett, lik kjærlighetskraften ei siver ut av ditt selv. For om den således ser for hvorledes selvet er lik nogen mikroskopisk celle i sin helhet, så er der for at gjenkjenne hvorledes selvets hinner til all tid er lik semi-transparent for det lys den tilbys av sin skaper. Således er der og for at se gjennom nye innsikter der tilhører vitenskapen, hvorledes legemets celler fungerer lik nogen lysbærer om den vil, lik der er for DNA-profiles at både fange og formidle lyspartikler. Konu eketah.
-Hmmm... Akkurat denne nye vitenskapsteorien har jeg lest om nylig.
- Så er der korrekt, og således er der til god gavn hvorledes den fyller sitt liv med gode informasjoner om den vil, der kan fungere lik fragment for at både formidle og forsamle hva der er av åndelig visdom, der er lik vannet der tilføres krukken. For således er den nogen krukke alt nu, der fylles opp med væske i fra sjelen. Således er der og for at se, hvorledes den gjennom sine skrifter kan fylle opp nogle krukker lik her og lik der, der kan bydes frem for dine nester. For således er der lik den selv skriver; under tiden den fyller sitt liv med oppriktig glede, så er der lik gleden også spredes videre til dine nester. Således finnes der nogle symmetrier mellom hva der er av hellige krukker og DNA-profiles, lik der begge er for at formidle og forvalte lys, lik der og er for vannets universelle natur. Konu eketah.

Velsignet være således hva der kan skapes av hellige skrifter, lik Manir Drapnir, lik hellige kvantas av energi. Således er der lik menneskebarnet kan tilvelge om sjelens kraft skal bydes videre lik nogle "packets", lik der til eksempel er for skrifter av fysisk natur, eller om der skal diffunderes inn i øyeblikkets vidder, lik der formidles nogen usynlig bølge av energi fra selvet. Således er der for at se for hva der er av paralleller til fysikkens verden, hvor lyset kan være lik både bølge og partikkel, alt på samme tid. Kan således bror også formidle sin kjærlighet til Altet, både lik noen jevn strøm og lik nogle pakketter?
- Tja...
- Vi ser der er så. Bære således gleder for de innsikter den selv spreder, lik små drypp her og der, under tiden den selv tilfører sitt liv gode vibrasjoner. Gledes således for hva den kan tilby, og dvele ei for om der er lik god næring eller ei for din neste. Alt klokere er der at dele dine innsikter, lik den selv føler glede og behov for, så vil din neste se om der skapes til forvirrelser eller gleder, lik der og gjør for ditt selv. For således er der for dråper, der er av velsignet natur. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka.
- Takke ditt selv og din egen selvomsorg nu! Vi ser der er vell.




Jeg forstå at Iliuka er her for å hjelpe meg med å få frem de innsiktene jeg gjerne vil få ned på papiret. Bare Iliuka, i samarbeid med min egen fantasi og sannhetsfølelse, evner å kunne blande sammen fakta og fiksjon på best mulig måte. Hva er så fakta, og hva er så fiksjon? Fakta er det vi stoler på; det som utgjør begrepsmessige "byggeklosser" vi menesker kan forholde oss til, slik at vi lettere kan formidle komplekse ideer mellom hverandre. Slik jeg ser det så består fakta av system, regler, etablerte sannheter og verdier som mange mennesker kan forholde seg til, og som utgjør et slags vern rundt en gitt kollektiv tilstand. En slik kollektiv tilstand velger jeg å beskrive som en "konglomerasjon av individualitet"; en slags sammensmelting av ulikhet, akkurat som en lyspære tiltrekker flere typer innsekter. Eksempel på slike kollektive tilstander, som til en viss grad beskyttes av etablerte fakta og verdier, er alle spesialiserte fagfelt, kulturer og språk. Man må kjenne til systemet og reglene som omgir det - man må forstå den sosiale koden og normene som på sett og vis beskytter unikheten til dette felleskapet - før man selv kan tre inn i det.



Hvilken rolle spiller så fiksjon her? Skapelsen av fiksjon tror jeg skjer når to eller flere slike "sfærer", eller konglomerasjoner om du vil, av individualitet møtes. Det som skapes dem i mellom - den friksjonen som oppstår i skjæringspunktet mellom ulike kulturer, fagfelt og språk - skaper den type fiksjon jeg ser for meg her i denne gjengivelsen. Fiksjon handler om å sveise ulikheter sammen. Dersom fakta utgjør den særegne elektriske ladningen rundt en gitt partikkel, så er fiksjonen de elektromagnetiske bånd som sveiser disse ulike partiklene sammen til lange molekyl. Fiksjon handler om tilnærming, forståelse og tolkning, mens fakta handler mer om innsikt, konkretisering og forankring. Kort fortalt så elsker jeg å blande sammen fakta og fiksjon! Det gir meg følelsen av å være forbundet med en enorm skaperkraft; en kraft som gjennomsyrer hele universet, og som evig forankrer galakser så vell som atomer til sitt eget sentrum, samtidig som de vikler seg inn i komplekse system av tyndgekraft og lys. Å skrive historier er i grunn ikke så ulikt det å skape sitt eget kosmos. Kanskje. Bare jeg ikke blir stormannsgal...

Kanskje det rett og slett handler om å skru på denne indre bryteren, som gjør at man "ser" det som før var skjult i mørket? 

- Skrevet på dagen 13 Imox i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.