Veien er til for å gå.

På denne dag er det nøyaktig 260 dager siden jeg vandret ut av Chaco Canyons solbrente landskap i New Mexico. Med andre ord har det tatt meg akkurat 260 dager å forflytte meg fra det punkt av erfaring jeg befant meg i der og da, til den stunden jeg finner meg selv i her og nå. Mye har skjedd i løpet av denne tiden. Likefullt er det mye som ikke har skjedd, i og med at dette er første gang på brøkdelen av en evighet at jeg vender tilbake til å skrive rundt dette ildstedets glød.

En del av meg har savnet det. En annen del av meg har veket unna det. En tredje del av meg har aldri forlatt det i det hele tatt. Jeg forstår at “ildstedet” alltid vil eksistere som en hellig tilstand i meg selv. Det symboliserer et åpent fristed for alle mine tanker, hvor selv den mest undertrykte stemme fritt kan stige frem og bli hørt av den delen av meg selv som alltid vil lytte. Det representerer et samlingspunkt i meg selv, hvor en følelse av atskilthet alltid kan varme seg rundt en følelse av enhet og helhet. Hva jeg har synliggjort av skrifter rundt ildstedets lys, symboliserer for meg personlig intet mer enn et verbalt samspill mellom to livsvesen som etter min mening eksisterer i individet til alle mennesker: Den som alltid vet, og den som alltid undrer.

Min intensjon med dette ildstedet er det samme som før. Jeg ønsker å belyse det jeg allerede vet i meg selv. Jeg ønsker å dele min personlige sannhet med de som føler for å hvile sin oppmerksomhet ved dens uttrykk for en liten stund. Jeg ønsker å skape en passasje av sannhet gjennom ord, hvor livsnerven flettes gjennom en personlighet som er menneskelig universell fremfor unik og spesiell. Denne livsnerven strekker jeg ut for å berøre ingen andre enn et annet meg. Jeg ønsker derfor å dedikere dette arbeidet fullstendig til den delen av meg selv som lever i alt og alle; for ord stiger bare frem som et speilbilde av vår ubevisste lengsel om å gjenforenes med det vi tror vi har mistet i oss selv.

Ordene oppstiger fra ett element som for alltid lever i oss alle. Før ordene fantes bare ordløse vibrasjoner. Lydløse følelser. Formløs fantasi. Det som er uten ord er hva som i sannhet binder oss sammen. Ordene kan bare røre ved dette universelle elementet. Ordene kan bare lede oss inn i det ukjente som lever under overflaten på alt vi tror vi vet.

Mens disse ordene faller ned på et stykke digitalt papir, sitter jeg hjemme og betrakter er gryende morgen stige over fjell som alltid har omkranset mitt barndoms hjem så lenge jeg kan huske. Unødig er det å utbrodere om hvorfor disse fjellene alltid vil ha en spesiell plass i mitt liv. Et menneskes fødested vil for alltid være farget av en viss salig uskyld og glede. Jeg vet at jeg alltid har båret med meg en flik av den beskyttede friheten disse dalsidene evner å gi meg når jeg lar min kropp, mitt sinn og mine følelser flyte inn i deres subtile skjønnhet, fullkomment lyttende til hvordan naturen svarer et hjerte som er fylt til randen med oppriktig verdsettelse for det som er evig nært.

I fjor vår, da jeg tok avskjed med Chaco Canyons golde sletter, stod jeg omkranset av steinknauser som merkelig nok syntes å prelle av et liknende velkjent emosjonelt ekko som fjellene her hjemme har evne til å gjøre. De syntes å hviske om evighetens nærvær, om en type ufortalt visdom som hviler i bunnen av alt som er flyktig. Jeg kunne føle en eldgammel tilfredshet fylle meg fra innsiden og ut etter hvert som jeg beveget meg stadig dypere inn i tilværelsens egen tidløse rytme, forgylt av en uslokkelig livsglede som syntes å hvile i dypet av all sanselig nytelse. En glede som fremstår gammel som tiden selv, men likefullt evigung i kraft av at den brenner som om hver dag skulle vært dens siste.

Jeg ble minnet om et punkt av evig tilstrekkelighet som alltid hviler i kjernen av enhver erfaring. Ofte er det lett å føle seg avskjært fra en slik indre trygghet. Altfor ofte sirkler de fleste av oss som usikre satellitter rundt dette punktet, der vi dveler rundt spørsmål om vi er tilstrekkelige, utfylte, forberedte eller flinke nok til å være den vi er. Men kanskje er det slik at definisjonen av den vi er lever i de mest sannferdige fornemmelser vårt sinn kan konstruere som husly for vår søkende sjel?

Det er rart hvordan tiden noen ganger synes å overlappe seg selv. Litt som en korketrekker på tur ned i evighetens virke. New Mexicos rødlige soloppgang synes med ett å virke besynderlig nærme, som om den skulle skint seg tvers igjennom mitt minne, som lys projisert gjennom en linse. Jeg tar meg en god porsjon kunstnerisk frihet og lar mine sanser gli som pensler over virkelighetens lerret. Et par rødmende skyer jages hastig fordi av usynlig vind høyt over meg. Jeg undrer meg om naturen farger nuet av fortidens fragment på samme måte som vi mennesker har en ubevisst tendens til å gjøre med våre egne liv? Skyene bare rødmer blekrosa over meg.