Begynnelsen i oss selv.

Til syvende og sist kom altså stunden da jeg forlot Atitlansjøen og San Marcos, og med det alle erfaringer jeg føler har grodd, viklet og vevet seg dypt under huden min de siste to månedene. Vanskelig kan jeg forklare hvor mye dette stedet har oppfostret føleser av entusiasme og inspirasjon inni meg, og jeg kunne brukt evigheter på å beskrive alt av opplevelser som tilsammen har utviklet disse følesene - som om jeg var et menneskelig rede for solgule egg av gledesrik erfaring.

Jeg jeg vil si at jeg har blitt gitt mer enn jeg noen gang forventet på forhånd - og jeg vet ikke om noe mer passende sted å plassere min takknemlighet, enn innenfor sfæren av alt som måtte berøre min bevissthet her og nå. For akkurat nå; her er jeg - og her er vi - pustende, levende, og følsomt pulserende i takt med alt livet gir og tar gjennom hver og en av oss.

Dersom jeg tør innbille meg at jeg har lært en ting under mitt opphold i Mesoamerika så langt, så er det at men aldri vet hva livet kan by, dersom man er åpen for å motta det uforventede! Livets gaver kan fremstå med utallige og uvanlige ansikt. Noen ganger er vi så opphengt i å pre-utfylle fremtiden med forventinger, at vi glemmer bort all skjønnheten, all magien og all støtten som omgir oss nærmere enn vår egen hud. Noen ganger er vi så innsnevret rundt alt vi skal, trenger, eller behøver, at vi aldri gir oss nok pusterom til å motta det vi helt uanstrengt kan berøre med vår tilstedeværelse alene - her og nå. Gang på gang går dette opp for meg, og gang på gang glemmer jeg det bort igjen. Men alltid er jeg like takknemlig, når jeg finner frem til den ekte følesen av å være ekte tilstede hvorenn jeg er. For tross alt; takknemlighet er en emosjon som aldri kan tvinges frem før den er. Takknemlighetens vår kan aldri oppleves i sin skjønneste utblomstring, med mindre den fosser levende gjennom hver celle i vårt legme, mens livet folder seg kompromissløst ut omkring oss. Takknemligheten vil aldri berøre oss, med mindre vi tillater livet å røre ved oss selv. Hvor kan en slik kjærtegnende nærkontakt finne sted, om den ikke allerede foregår her og nå?

Takknemlighet krever nemlig så utrolig lite av oss; det er igrunn rørende i seg selv. Alt den ber om, er at den mottas. Alt den behøver for å være, er å aksepteres - akkurat som den er - akkurat nå. Samme hvor uforventet, uforberedt og uperfekt innpakkningen måtte synes. Tentakkler av lengselsfull takknemlighet er inni oss, rundt oss, mellom oss - og kveiler seg hinsides oss - til all tid. Takknemligheten kan alltid dyrkes frem, som en delikat plante, ut fra ethvert øyeblikk - dersom vi nærer stunden, og vi tillater stunden å nære oss. Og dersom noen velger - av egen fri vilje - å utfordre takknemlighetens tilstedeværelse i dette her og nå: Prøv selv! Kjenn etter, hvor enn du er, og ransak dine omgivelser for selv et ørlite frø av glede som kan dyrkes frem til større klarhet. La dine sanser gli over dette øyebliket - som om det skulle være et fingeravtrykk av unikhet - og føl hvordan dets pulserende signatur bare kan forstås gjennom å føle det som er her og nå. Føder kanskje ikke unikheten en fornemmelse av takknemlighet? Føler vi ikke livet stryke bortover årer av ren glede, når vi påminnes om hvordan alle livets muligheter springer ut fra et punkt like lite som dette lille nå? Lev i unikheten som til all tid utfolder seg omkring oss - for alltid der, for alltid forandrende, og for alltid søkende etter å speile sitt edleste selv i vår egen sanneste erfaring.

For denne gang har jeg lagt Atitlansjøen bak meg, og vender med det blikket ut mot nye horisonter - og med det nye muligheter. For jeg tror; Bare vi løfter blikket bittelitt bort fra det vi vanligvis forventer å se, så vil vi oppdage hvordan muligheter byr seg fre like tallrike som stjerner på himmelen. Og bare vi fokuserer våre liv inn på en håndfull av dem, så vil vi se hvordan de kan berøres like lett som om vi skulle plukke opp sandkorn langs en strand.
Den som drar ut på skattejakt langs virkelighetens kyst, vil jammen finne mye spennende som livets strømninger skyller i land! Selv likte jeg alltid å leke nærme vann som barn, og helt siden jeg var gammel nok til å plukke opp et stykke papir, har jeg alltid likt å sanke sammen ting fra grenselandet mellom fantasi og virkelighet.

Jeg tror vi har mye å lære av oss selv, dersom vi tenker tilbake på måten vi omfavnet verden da vi var ganske små. Ikke tenkte vi så mye på hvorfor eller hvordan vi skulle gjøre ting. Alt bare skjedde omkring oss helt av seg selv - og vi var der for å leke ilag med det. Jeg tror vi alle kan spore våre liv tilbake til en tidløs tid da vi simpelthen gjorde ting, uten at vi engang behøvde å legge til noe fordi. Jeg tror også at vi alle - uansett alder - bærer et barndommens frø i oss selv, og at dette frøet både ler og gråter og danser rundt seg selv, mens vi i voksen drakt beveger oss så godt vi kan i takt med livets puls. Jeg tror at dette frøet - selv om det kanskje bare lever videre som et vagt skall av et minne - er hva som fryder seg inni oss, når vi strekker våre liv ut mot noe vi griper etter med hjertet selv; som om vi var et blad på en gren, strukket ut mot en gjennomskinnende lyskilde et sted langt borte i en fjern horisont.

Barndommens uskyld kan til tider virke like fjern. Allikevell kan den oppleves så nærme, når vi bobler opp i vårt mest spontane barnslige uttrykk, mens noe diskret hvisker om at alle tiders begynnelser er tilstede i Nået - og ingen andre steder enn her. Noe synes nemlig å fortelle meg, at denne tid er fokalpunktet til all tid. Enhver opplevelse synes også å inneholde en kjerne, akkurat som tyngdekraften synes å samle seg rundt små punkter av tiltrekkning spredt ut i det store rom. Inneholder vi selv et slikt punkt? Kanskje muligheter sirkler rundt oss hele tiden? Kanskje muligheter er som måner i vår bevissthet; speilbilder av alt vi kan bli - eller allerede er, om enn bare i dypet av oss selv. Iallefall, noen muligheter skinner klarere enn andre. Noen muligheter synes nærmest å påkalle oss med stemmer så velkjente og direkte, at vi bare vet - i vår egen innerste sannhet - at de egentlig stammer fra oss selv. Disse mulighetene synes for alltid å kretse rundt i våre tanker, helt til en dag - i et lysglimt av barnslig glede - vi bevitner vår egen fødsel ut av oss selv, mens vi klekkes ut fra erkjennelsen om at alt vi berører med våre tanker, er noe vi allerede er.

All tid fokuseres rundt denne tid. Alt vi har vært - og alt vi vil være - er noe som ligger innkapslet i den tilstand av erfaring vi berører gjennom dette her og nå.

Det eneste spørsmålet som gjennstår er da; hva velger vi å være? Hvilke muligheter velger vi å trekke opp fra trakten av tidløs, grenseløs erfaring - som et omvendt timeglass, med sand fallende gjennom vårt lille punkt av liv, støpt inn i evigheten som en stjerne støpt i natten? Jeg tror vi vil få det beste svaret, dersom vi alle spør barnet i oss selv. Og sannsynligvis vil vi bare få latter til svar, siden intet barn vil forstå slike tåpelige spørsmål uansett. Likevell kan jeg ikke forestille meg noe bedre svar, en det som fødes av ren glede. Hvem kan vel tenke seg noe mer sant, enn hva det minste barn i all sin uskyld har å si?

Før jeg begynnte å skrive dette, hadde jeg lyst til å legge noen fakta frem på bordet! Jeg ville fortelle hvilke planer jeg hadde, hva jeg allerede hadde sett, hva jeg ville se, og hvor jeg hadde tenkt å sette kursen videre på min reise. Nå føler jeg at det ikke er så viktig å forklare alt dette. Som jeg allerede har slått fast med meg selv; Jeg trives - og gror i grunn godt - i grenselandet mellom fantasi og virkelighet! Og hvis det er noe jeg tror jeg kan, så er det å vandre inn i muligheter der de måtte by seg frem. Men en ting vil jeg avlegge som et løfte, og det er at jeg alltid vil vandre etter et spor av sannhet, så sant jeg kan skimte det gjennom alt som bemøter mine sanser. Hvorenn jeg måtte gå, så ber jeg om at jeg for alltid må vandre inn i meg selv, gjennom å vandre ut av meg selv. Hva enn jeg måtte føle, så ber jeg om at det må lede meg nærmere den kilde som skinner gjennom alt vi måtte føle. For helt ærlig, så kan jeg ikke beskrive sannhet som noe annet enn et fjernt, uerfarlig lys vi på en eller annen måte fornemmer nærværet av - gjennom alt vi erfarer.

Måtte vi alle fortsette å strekke oss ut mot det vi for alltid har strukket oss ut etter - helt fra tiden vi verken kunne gå eller forstå det vi nå vet vi forlot for huske. Måtte livet lede oss alle vel - som barn inn i, og av, evigheten - til evig tid.