Kondoren.

Etter en rask og turistvennlig transport ombord i en fullesset motorbåt, har jeg omsider ankommet den lille havnelandsbyen San Marcos. Halvveis gjemmt og innbydende klemstret mellom frukttrær og bunter av rørsiv, og med en forholdsvis uspolert utsikt over de skydekte vulkanene som kneiser over Atitlansjøen, er det definitivt en roligere plass enn småbyen Panajachel - hvor jeg har tilbragt de siste dagene. Gjennom en åpning I sivskogen ankom jeg en liten havneplass, hvor jeg stille og rolig kunne stige I land. Med tingene mine trygt plassert I et hostell, bruker jeg nå tiden på å plassere meg selv i en tilstand av behagelig væren og trygghet. Kanskje det er føleser vi alle kan trekke ut av ethvert miljø, dersom vi fordøyer alle sanseintrykk til en behagelig indre opplevelse. Litt som å skape et bakverk i oss selv.
Mine førsteinntrykk av San Marcos eltes iallefall nå inn i hverandre. Og jeg stoler ubekymmret på at de blandes riktig - som nyinnhøstede ingredienser i bakerens hender - for jeg vet at det beste brødet skapes i en ovn hvor både velbehag og varme får lov til å fremhever hverandre.

San Marcos er kjent for sin naturskjønne, tranquilo atmosfære, og for å være et slags spirituelt knutepunkt, med tilbud i kurs og behandlinger innenfor alle mulige slags alternative retninger. Jeg tenker for meg selv at stedet kan gis en mengde ulike beskrivelser: Det kan være et avslappet retreat fra den travle hverdag, et åndelig mekka, en vakker naturperle, en naiv bobble av idyll, eller et fristed for de med over gjennomsnittet frigjorte tanker - alt etter hvilket øye som ser.
Det er pussig hvordan en og samme ting kan inneholde så mange potensielle opplevelser. Det er enda mer pussig hvordan de alle kan eksistere i hverandre - i ett og samme øyeblikk. Litt som en løk med mange skall. Velger vi egentlig selv hvilket "lag" av virkeligheten vi ønsker å skrelle ned til?

Jeg oppdager at mange forskjellige mennesker - alle med hver sin motivasjon - har funnet sin vei over den ranglete bryggen som leder inn til det San Marcos de selv velger å oppdage. Jeg føler meg av en eller annen grunn litt som en outsider. Akkurat hvor akkurat jeg vil passe inn, og hva jeg har kommet hit for å oppdage, føles det plutselig som om jeg har glemt. Eller kanskje jeg diskret har blitt påminnet om at jeg egentlig aldri har visst det. Like diskret påminner jeg meg selv om at jeg faktisk er en av de mange som har blitt trukket inn i opplevelsen av denne lille plassen. Unektelig nok. Her er jeg, midt i San Marcos - og da mener jeg ikke byen, men heller erfaringen.

Det er rart hvordan vi mennesker alltid ender opp med å bli tiltrukket inn i en eller annen opplevelse. Om det så er et bevisst valg eller ikke; det skjer. Ett sted er vi alltid, og noe vil vi alltid erfare. Men høster vi egentlig samme erfaring, selv om vi begge befinner oss på samme sted til samme tid? Det kan vi umulig gjøre. Det må finnes like mange bilder av virkeligheten, som det finnes øyne til å oppleve den. Og selv om vi alle - uten unntak - lever her og nå, bærer vi alle vårt unike perspektiv på nettopp dette øyeblikket. Kanskje livet - i sitt fulleste uttrykk - kan beskrives som øyet til en flue: Sammensatt av en mengde individuelle fasetter, som tilsammen omfavner en kjerne av værenhet - hvor alle fasetter observeres som ett.

Jeg skal innrømme at hovedpoenget med at jeg valgte å komme til San Marcos var fordi jeg ville finne meg et rolig sted hvor jeg kunne konstentrere meg om å skrive. Etter å ha hørt et par lovende beskrivelser av stedet, virket det som en plass hvor jeg kunne slå meg til ro for et par dager, om ikke lenger. I og med at jeg uansett må vente en stund til jeg får tilsendt nytt pass og visa, virket det midt i blinken i forhold til min situasjon!
Så nå er jeg her. Og det er virkelig et lite stykke sjarmerende Guatemalsk idyll! Men selv om jeg har det akkurat slik jeg kunne ønske meg, føler jeg allikevell en slags utilfredshet. En rastløshet jeg ikke klarer å sette fingeren på, og som kommer og går som et ubeleielig spøkelse jeg ikke klarer å bli kvitt.

Jeg tenker tilbake på uken som har passert. Av en eller annen grunn, midt oppi alle problemene, så følte jeg meg trygg. Eller omgitt av trygghet, som om jeg lå beskyttet i en kapsule fylt med stabilitet og mening. Nesten som et foster, hvilende i en visshet om at hinnen mellom liv og død dannes i møtet mellom den ytre, innsnevrende uungåelighet og en indre, oppløsende aksept. Jeg følte meg rotfestet til et uforgjengelig fundament. Som et lite strå pisket rundt av galskapens vind, men urokkelig festet til verdien av det som virkelig er. Gjennom en ta-en-ting-om-gangen-holdning, utviklet jeg en slags symbiose med den umiddelbare, håndfaste, levende virkelighet. Det var som om jeg opplevde en slags nærkontakt med øyeblikket.

Jeg tenker også tilbake på liknende opplevelser jeg har vært gjennom. En gang, like ved foten av en avsides isbre på Island, ble jeg overrasket av et skikkelig uvær. Vind, regn og tåke kom snikende rett etter at teltet var reist for kvelden, og jeg var oppriktig redd for at hele duken skulle bli blåst i stykker - sammen med min sårbare hinne av trygghet - i ett og samme av naturens lunefulle åndedrag. Allikevell, blant all frykt, usikkerhet og alle scenarioer hvor ting kunne gått galt, var det som om jeg trakk frem evnen til å kunne føle meg trygg i den faktiske opplevelsen. Fremfor å bli kneblet av hjelpeløshet og apati, opplevde jeg en følese av sikkerhet og kontroll jeg sjeldent - eller aldri - har vært borti siden.

Jeg tror at vi alle bemøter denne typen erfaring på ulike tidspunkt i livets vandring. Alle beveger vi oss gjennom valg etter valg, som om de var dører inn til de mange kammer av opplevelser som finnes i vår egen bevissthets hus. Jeg tror vi alltid blir dirigert mot oppdagelsen av nye dører, men selv må vi velge om vi vil åpne dem - og utforske det som ligger bak. Disse ukjente kammre vil nemlig fylles - som levende utstillingsrom - med de bildene vi selv skaper på virkelighetens netthinne. Først når vi står midt oppi det uforutsette, og føler en omringende usikkerhet direkte mot huden, kan det også helt uforutsett fødes frem en følese av mestring fra et sted dypt i oss selv . En følese av urokkelig kontroll. En følese av å ha overblikk over hele situasjonen - som om den betraktes fra toppen av et høyt fjell.

Opplevelsen av slike øyeblikk tror jeg har en transformerende effekt på oss alle. Under de mest uforutsette omstendigheter - som alltid har vært stikk i strid med det min logiske hjerne vil si er riktig - virket det nesten som om min dypeste rot av væren fant sitt sanneste uttrykk i min viten. Et uttrykk som der og da ikke bare fylte meg med følesen av mestring, men også fornemmelsen av å være i opplevelsen som en slags mester. En vis, utlevd, ærlig og eldgammel mester. Så gammel at han har sett alt, og vet at den samme kjernen av ubegripelig, utilnærmelig nærvær ligger sløret bak alle lag av opplevelser som folder seg rundt ett og samme øyeblikk. Så forståelsesfull, at han bemøter alt med samme respekt - for han gjennkjenner speilbildet av sitt reneste selv gjennom linsen til det aller minste, såvell som det aller største. Så fullkomment tilstede i seg selv, at han vet sin væren den eneste, sanneste gaven han kan stråle fra seg og ut i øyeblikkets evighet.

Vel, tilbake til mitt nåværende øyeblikk - eller min nåværende evighet, alt etter hvilket øye som ser antar jeg. Tilbake til det som er virkelig iallefall - virkelig her og nå! San Marcos har lokket meg, ledet meg over dens ranglete inngangparti av en brygge, men har nå etterlatt meg med bitter fornemmelse av å ha blitt lurt inn et sted hvor jeg ikke hører til. Dog, her er jeg. Ufornektelig, her er jeg. Og noe var det som fikk meg til å komme hit. På en måte kan jeg si at det var noe som bare skjedde av seg selv: Plutselig innser jeg jo at jeg faktisk er her! Men allikevell, på et eller annet tidspunkt var mitt valg involvert i forflyttningsprosessen. Jeg tillot det iallefall å skje. Kanskje vi alle - oftere enn vi selv er klar over - tillater verden å uttrykke sin spontane glede gjennom våre tilsynelatende tilfeldige valg? De gangene jeg uhindret lar denne vissheten flyte inn over meg, føles det også som om øyeblikket gjør det samme. For hvor hører vi ellers til, om det ikke er i midten av vår individuelle opplevelsen av Nåets evighet? Hvor har vi vårt sanneste hjem, og det ikke er i erfaringen av dette her og nå?

Jeg tror en rastløs vandrer flakker rundt i oss alle. De gangene tidløsheten samler seg rundt sin egen erfaring, som en malstrøm av værenhet forankret i oss selv, vet vi at den universelle vanderen har funnet seg en rasteplass - i vår egen bevissthet.
Med verden som sin reisekappe, folder han den tettere om kroppen, mens han stille finner sin plass rundt Nåets ildsted.

Idet jeg skriver ned disse ord, sitter jeg på en fjelltopp med utsikt over San Marcos og omegn. Liv og larm møter meg fra alle hold. Overalt - selv i naturens bestandige ro - fødes det hele tiden bevegelse, forandring og dynamikk. Men i mitt stille indre påminner jeg meg selv: jeg er en del av mylderet. Gjennom tråder spunnet finere enn vevet til en edderkopp, er vi knyttet sammen til alt som flukterer rundt innenfor ett grenseløst Nå. Alt er del av en perfekt dans, spunnet rundt det skjulte punkt av perfekt, ubevegelig og fullkommen ro - tilstede i midten av hver minste sirkulerende partikkel av væren. I et øyeblikk observerer jeg med åpne øyne. Jeg føler meg nesten som en fugl, sirklende rundt tilstedeværelsens nav på en søyle av oppdrift. Og om det har skjedd bevisst eller ikke; her fra fjellets høyde har jeg funnet frem til en følese av å være på rett sted. Jeg er tross alt i meg selv. Her og nå! Hvordan kan man bedre definere den optimale tilstand av søkenen etter å "havne på rett sted til rett tid"? Hva kan være mer riktig, enn å være i seg selv, akkurat nå?

Hvordan kan vi glemme, gang på gang i en evig runddans av sprudlende livstørst: Søkenen fødes det øyeblikket det forlater svaret vi finner i oss selv.

Tanken av å være en fasett på Nåets diamantformede øye krystalliserer seg inni meg. Jeg er hvor jeg er. That's it. Alt annet er ikke lenger så viktig. Vi kunne alle beskrevet utsikten fra dette øyeblikket på hundre ulike måter. Men jeg gidder ikke. Sannheten er at uendelig mange opplevelser kan klekkes ut av en og samme stund. Tusen fantastiske skildringer kan pakkes inn i en prikk så liten som et punktum! Kanskje er jeg en smule lat. Men i et lite såkorn skjuler det seg også et stort poeng!
.

Selv kan jeg ikke ta æren for å ha funnet frem til nettopp dette øyeblikkets lille magi. Det jeg kan klappe meg selv på skulderen for, er at jeg turde å stole på alle impulsive, ertende og flirende variabler som tilsammen førte meg hit. Som vinden under fuglens vinger; kaotisk og usynlig, og - sett gjennom logikkens begrensende filter - uforsvarlig å kaste seg helhjertet inn i. Allikevell bærer den like mye av vårt ubegrensede potensiale som vi våger å by frem foran livets pust. Slik virvles vi videre fra erfaring til erfaring, gjennom muligheters irrganger, og opp og ned langs stammen av vårt fullvokste selv. Gjennom all tid. Til all tid. I all tid.