Vårjevndøgn.

Vårjevndøgn ligger like bak oss, og med det føres vi nå inn mot stadig lysere tider og lengere dager. Her hvor jeg er i Guatemala vil jeg kanskje ikke merke så mye forskjell på mengden dagslys, men likevell - jeg ser med glede fremover mot fremtiden, som om jeg betraktet en fjern ukjent himmel, fullspekket med små glimt av håp. Måtte alt som hviler under solen bli badet i det samme synliggjørende lys, slik at sløret rundt det vi ikke ser blir trukket fra våre egne øyne. For jeg tror at en sol hviler i oss alle, og alt vi favner om med vårt blikk er i virkeligheten speilbilder av vårt eget strålende ansikt.

Å betrakte fremtiden er kanskje litt som å være på en skattejakt. Vårt skip er oss selv, der vi alle seiler på vår plattform av væren på evighetens sjø. Her og der møter vi på fremmede øyer av opplevelse og erfaring; og graver vi bypt nok i sanden, er jeg sikker på at vi finner en skatt skjult inni ethvert øyeblikk.
En kikkert trenger vi også på ferden! Kanskje - hvis vi fokuserer klart nok på våre håp og drømmer - kan livet selv benyttes som vår linse til oppdagelse? Og kanskje - når vi oppdager hvordan skipet og kikkerten faktisk er bundet tettere sammen enn vi tror - kanskje vil vi da også forstå at de begge har vært ulike fasetter på den samme funklende skatten?

Mine tanker seiler videre i undring, og med ord tegner jeg et kart så godt jeg bare kan. Kanskje tankene til tider drifter vell langt avsted, men av og til synes de likevell å skimte små glimt av noe vagt dog vellkjent langt borte. Som om jeg igjen betrakter en ukjent himmel, fullspekket med gnistrende lyspunkt strødd ut som et teppe av hva kan bli. Kanskje fremtiden egentlig er nok en fasett på vår skatt, den som er gjemmt under lag av tid og sand som en juvel av tidløs skjønnhet? Eller kanskje vi bare graver bort oss selv på vår jakt etter en bedre fremtid? Det er tross alt ikke gull alt som glimrer. Det er tross alt ikke virkelighet, alt vi ser gjennom en drøm.

Da vårjevndøgn fant sted, feiret jeg dagen sammen med flere av de jeg har blitt venner med mens jeg har vært her i San Marcos. En flott maya-seremoni ble hold, hvor alle som deltok stod rundt en og samme ild, og hvor alle samlet seg selv og sine tanker rundt hva de enn måtte ønske å fokusere på. Som en god venn jeg har truffet her forklarte; Idlen byr oss muligheten til å plassere intensjoner innen ulike områder av livet. Ildstedet representerer en sirkel av transformasjon, siden alt som blir gitt til flammene vil også bli gitt tilbake til oss selv, bare i et nytt utrykk.
Selv tror jeg at ildens reneste utrykk må være lyset det gir fra seg. Varmen er hva som minner oss på at vi må respektere lyset; for jo sterkere det skinner, jo mer blir vi også klar over at det kan skade oss. Alt i alt tror jeg det handler om å finne en balanse mellom ilden og oss selv. Alt i alt tror jeg det handler om å finne et punkt av likevekt mellom det å være i En, og det å være i mange. Alle er vi individer. Men alle er vi også refleksjoner av hverandre. Alle er vi brikker av vårt eget livs puslespill, og sammen utgjør vi de tusen fasettene som omgir ett og samme grenseløse selv. Selv om jeg ikke helt forstår hvordan, så er jeg sikker på at jo nærmere vi står oss selv, jo nærmere vil vi også komme hverandre. Og igjen - gjennom den samme typen tåkete, tilslørte og tvetydige ord, synes jeg å skimte det samme fjerne lyset av håp: I oss selv finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for vår neste. I vår neste finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for oss selv. Spør meg ikke hvordan. Hadde jeg visst svaret, hadde jeg ikke sittet her og forvirret meg selv med mitt eget uforståelige språk. Men jeg betrakter likefullt ordene - undrende - og spør meg selv fra en tilstand av komfortabel uvitenhet: Er ei ilden vakker?

Kanskje balanse ikke er det rette begrepet å bruke for å finne svaret på slike paradoksale likninger. Paradokser kan jo ikke løses. De kan bare godtas for å være uløselige. Og selv om balanse var et begrep jeg plasserte mine tanker rundt da seremonien fant sted, lette jeg kanskje mest etter en tilstand av lekenhet og bevegelig harmoni mellom hva jeg forstår, og hva jeg ikke skjønner bæret av. For mest av alt ønsker jeg bare å være lykkelig. Mest av alt ønsker jeg å gjøre det som gjør meg lykkelig. Men kanskje jeg skulle snu det rundt, og heller prøve å være lykkelig i det jeg gjør? Alle disse ordene er nemlig kloke og gode, og joda - det er jeg som sitter her og skriver dem, så man skulle vell tro at jeg ville være den første til å leve opp til min egen forventning av hva jeg vet er rett og galt.

Sannheten er at jeg ikke gjør det. Og enda mer sannhet er det, at av og til irriterer det meg hvordan jeg ikke gjør det jeg vet jeg vil! Eller hva jeg tror jeg vil. Og nå som jeg sitter her og skriver alt ned, går det mer og mer opp for meg at den eneste grunnen til at jeg irriterer meg over meg selv, er fordi virkeligheten som omgir meg, ikke svarer til den forventningen jeg bærer inni meg. Dog hva er mest virkelig; alt vi ser i fjerne, skimrende visjoner av håp, eller selve erfaringen av disse visjonene? Er vi drømmen, eller er vi selve drømmeren? Er vi oss selv, eller lever vi opp til vår konstruerte forventning av oss selv?

Forventinger er som teleskop inn i fremtiden, og prognoser er som reisverk vi benytter når vi skaper vår egen virkelighet. Allikevell, trenger vi virkelig forventinger, dersom det skulle vise seg at fremtiden eksisterer her og nå? Trenger vi virkelig prognoser, dersom vi visste at hvert øyeblikk klekkes ut som et nyfødt barn, sprudlende nytt og yrende av utforskende liv? Trenger vi virkelig hverandre, dersom det er sant at hver og en av oss er et komplet mikrokosmos i vårt eget selv?

I dette øyeblikkets edruelighet er mitt svar Ja. Ikke at jeg er mer edru eller full enn jeg vanligvis er, jeg bruker det bare uttrykket fordi det føles morsomt, lekent og rett. Sannheten er at jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, og jeg er ikke sikker på hva jeg virkelig vil. Dog noe vet jeg, og i symbiosen mellom disse to motsetningene formes det vår egen fremtid vil føde. I samspillet mellom individ og kollektiv reiser vi en kveilende bru opp til et perspektiv hvor motsetninger bindes inn i hverandre til et felles utrykk av enhet.
Alt jeg vet, er at jeg skimter en sannhet gjennom et slør av komfortabel uvitenhet, og det tiltrekker meg som en møll tiltrekkes mot en fjern og blek måne uppnåelig høyt oppe på himmelen. Jeg vet at å følge en slik sannhet gjør meg lykkelig. Å skrive disse ordene, er som å male et sløret bilde av en skjønnhet vi for alltid vil sirkle, uten egentlig å komme nærmere det vi for alltid vil prøve å si. For meg er det å skrive nesten som en slags terapi. Etter å ha gjort det, føles det som om jeg at jeg har gjennomskuet meg selv. For dette vil jeg si: Jeg kan gjøre mye rart; stundom kan jeg både føle meg som en egoist og en martyr, og av og til lurer jeg både meg selv og andre. Men hvis det er et prinsipp jeg virkelig prøver å etterleve, så er det ærlighet.
Dess mer vi gjennomskuer våre egne illusjoner, dess mer gjennomsiktige blir vi for vår egen sannhet. Jeg ønsker ikke å skjule meg selv. Helst vil jeg være gjennomsiktig som en finpolert krystall. Allikevell tror jeg vi alle kan innrømme; det er deler av oss selv vi enda ikke er modne til å bringe til overflaten av vår bevissthet. Og tenker vi etter, så er det ingen grunn til at saken skulle være annerledes for resten av verden - og sammfunnet ellers. Sannheten kan virkelig brenne og gjøre fryktelig vondt, om vi skulle driste oss for nærme! Likevell, like sikkert som at jorden sirkler gjennom lys og mørke, beveges vi også gjennom perioder av åpenhet og lukkethet av det vi er. Jeg tror at det beste vi kan gjøre, er å stole på at en åre av sannhet pulserer gjennom hver og en av oss, og at denne åren vever oss inn som et mønster av skjønnhet på evighetens tapet. Bare da kan vi se hvordan våre tråder av individualitet tvinner seg om hverandre, for at en drakt av gjennomsiktig klarhet kan festes i hver av oss gjennom tanken og hjertet - på måter en tanke aldri vil forstå.

La fjerne lysglimt av håp glede - og lede oss - som stjerner på himmelen! Men la oss aldri glemme: Det flotteste gnistregnet fødes når vi legger vår fulleste tilstedeværelse ned i vår egen ærlighets smie. La oss være glade, mens livet pulserer gjennom oss i hvileløs takt. For hvem vet vel bedre hvordan våre levende smykker bør formes, enn smeden selv - der han dunker sin hammer i våre egne bryst?