Sfærer av opplevelser.

-Jeg vil gjerne takke Iliuka, og jeg vil gjerne gjøre det skriftlig.
-Vi ser; der er vell, dog den behøver ei at føle den behøver at "skrifte" noget for at blive behørt. Hva der er av oppriktighetens erkjennelser bliver til all tid fanget opp i erkjennelsen til den Store Ånds selv. Der er således vell. Gledes for hva der omgir den, og byde takksigelsen frem, så gjør den Altet i sitt eget selv en større tjeneste. Konu Eketah.

-Men jeg vil virkelig si at jeg er takknemlig for at jeg får lov til å skrive ned disse ordene. De hjelper meg med å uttrykke ting jeg ellers ikke vet hvordan jeg skal si. De hjelper meg med å manifestere takken, om jeg kan forklare det slik. For denne muligehten jeg er blitt gitt, er jeg takknemlig.
-Der er således vell. Gledes for de muligheter der bydes, for vi ser; der bliver ennu megen muligheters vinder at følge. Konu eketah.
-Hvordan skal jeg vite om jeg velger "rett" mulighet?
-Hva den føler i stunden den omfavnes av noget sannhetens uttrykk, lik den føler glede i stunden den den treffer for hva der er av valg efter hjertets vilje. Så er der noget den kjenner i sitt selv, om der er noget rett valg eller ei.

Frykt dog ei nogen tid for at velge! Vi ser; i stunden kan der tales lik klokt at føde en handling alt før den rekker at analysere hva der vil blive til intellektuelle reaksjoner. Således bliver der lik den frigjør sitt selv fra sine egne bedømmelser, lik den våger at vandre inn i det uforventede uten forventning. Således er der lik den skal ligge på lur for sådant valg, der med ett kan blive at blomstre opp gjennom din nyfikenhet.

Søke at lytte til hva den føler er rett, og la dine emosjoner lede ditt selv noget likt et kompass. Der kan tales lik menneskebarns emosjoner er alt mer følsomt ovenfor de livsens strømninger der passerer gjennom ulike opplevelser - lik der kunne betraktes likt noget kammer, der skapes gjennom menneskebarns egen bevissthet - der forbindes gjennom passasjer fra en emosjons tilstand til en annen. Således kan den søke at navigere gjennom ulike emosjonelle tilstander, lik den søker at befrakte sitt selv til ulike opplevelser. Søke at være følsom for hva der omgir ditt selv - lik den observerer de emosjonelle reaksjoner der skapes innom ditt selv - alt efter hvilke energetiske verdier der er gjeldende innen spesifikke opplevelser. Søke dog at se, hvorledes den kan søke at påvirke hva der er av energetiske tilstander der omgir dette her og nu, lik den kan søke at transformere hva der er av emosjonelle verdier innen en opplevelse's sfære.

Søke at se, hvorledes menneskebarn kan renske enhver opplevelse - lik opplevelsen betraktes noget likt en virkelighetens lomme - om den er forbundet til kjernen av opplevelsen, gjennom at søke at velsigne alt hva der er av innhold i sådann lomme rundt ditt selv - i dette her og Nu! Gjennom at sprede takksigelsen for alt hva der er, bliver der lik den velsigner alt av emosjonelle verdier ikring ditt selv. I stunden menneskebarn tillater universet at falle på plass - lik den observerer alt større fullkommenheter her og nu - bliver der lik den oppløser hva der er av emonsjonelle forknyttninger rundt ditt selv, og således skaper rum for alt høyere frekvenser av lys på din Jord. Således kan hver og en - alt her og nu - søke at renske ut noget av hva der bæres av kollektive forknyttninger i den store bevissthet. Således behøver menneskebarn ei nogen tid at lure, hva der er av hensikt innen det liv den lever. Der er for at være! Der er for at transformere ditt selv til alt høyere uttrykk av væren! Således kan der tales for alt hva der er av livsvesen på sin jord; Der er for at være et punkt av evigheten.

Om den skulle betrakte materiske opplevelser fra våre himmler, ville den se hvorledes hver bevissthet er noget likt et punkt der er forankret til Nåets tilstand, dog der er og omgitt av nogen oplevelsens sfære den selv skaper, gjennom alt hva den genererer av tilstander - av til eksempel emosjonel verdi. Lik der er meningen for all bevissthet der er; så er der at generere erfarenhet gjennom selvet, der er forbundet lik en flamme til Nåets tilstand. Der kan tales lik den gjør både sitt selv og den store helhet en tjeneste, i stunden den genererer erfarenheter, der opplyses i kjærlighetens glød. Således søker alt hva der er at være, og formidle denne tilstanden lik en evig takksigelse i alle himmelske rettninger ikring selvet.

Søke således at vandre innom takksigelse for alt hva der bydes. Ei er der noget tilfeldigt, og alt er der av en velsignet kollektiv erfarenhet den hjelper til med å skape, om den søker at byde frem sin takksigelse for hva der kan skapes innen kollektive tanker. Søke at gledes for hva der vokser frem, og bær fred. Konu Eketah.

Kristallinske grids.

-Hayetana Iliuka.
-Hayetana.
-Er det noe spesiellt du ønsker å fortelle meg?
-Lik den kjenner efter i sitt selv, om der er noget den ønsker at bringe til overflaten av sin bevissthet, således er der lik vi er her for at lede dine tanker til alt større klarheter og synliggjørelser. Nu er tiden primært for at avdekke hva der hviler skjult i menneskebarns selv. Nu er timen kommet for at fremdyrke de frø der er blivet plantet for nytimen; for vi ser der er megen begynnelser der ennu er for at klekkes ut. I stunden menneskebarn dveler ved sin egen sannhets opplevelse, er der og lik der bydes næring til alt hva der er av spirende håp og drømmer i den store bevissthet. Således er der for at se, hvorledes hver og en bærer noget aspekt av nytimens fødelse, lik alt hva der er av menneskebarn kan tales lik like viktige fra helheten perspektiv. Alt hva den gjør sitt selv bekannt med, er av spesifikke intensjoner for ditt liv. Ei er der lik den bemøter noget menneskebarn tilfeldigt. Ei er der lik noget menneskebarn kan unnvike at bemøte ditt selv; for alt er der av ledelser rundt hva der er av felles tanker - lik små partikler der farer rundt i kosmos og farer efter spesifikke intensjoner og universelle lover.

I stunden den fremdyrker hva der er av helhetlige tanker, vil den og se hvorledes individer er i behov av hverandre - dog ei taler vi om behov der har blivet beskrevet gjennom snillismer i tider der har vært. Sådant behov er noget der tilhører den gamle tid, der er tett ved at forbindes med nytimens komme. Nu er der lik menneskebarn kan søke at skape nye rammebetingelser om den vil, lik der fødes nye forbindelser fra individ til individ for at skape alt mer harmoniske strukturer efter den kollektive tanke.

Således er der for at se, hvorledes hvert menneskebarn kan tre inn i en noget kristallinsk bevissthet, hvor den ei står i behov for at skjule så meget av sitt sanneste selv bak masker av skjulte intensjoner og ulevde livsstrømninger. Nu er tiden hvor sannheter vil blomstre til overflaten. Således er der av viktighet, hvorledes den enkelte søker at favne om sin egen sannhet, og våger at bære frem hva der hviler i dypet av sine lengsler. Således vil der blive, lik menneskebarn bliver alt mer gjennomsiktige - om der kan tales så - ovenfor sitt eget selv og sine nester.

Således vil den se, hvorledes den føder uttrykk av alt større klarhet, og der er alt mer forbundet til hjertets impulser. Sådant uttrykk kan tales lik noget kristallinsk, lik der er for den Kristi bevissthet der er for at vende tilbake til din Jord. Der kan således tales lik der bliver noget "paradigm-shift" for heledelen av menneskebarns bevissthet, i stunden der induseres hva der er av den Kristi-frekvens. Lik der er blivet beskrevet: Hva der er skjult, vil ei forbli skjult i stunden der fødes. Der vil blive til transformasjoner, lik alt hva der er av materiske tilstander bliver noget påvirket av de frekvenser der fødes for heledelen av kosmos. Der er således lik masser vil blive alt mindre fortettet, lik der bydes plass for hva der vil komme av lysets manifestasjoner.
Hva der er av den Kristi-gestalt kan beskrives lik nogen struktur av lys, der er noget rammeverk om den vil, lik noget kristallinsk grid der søker at synkroniseres med de bevissthetens strukturer der i nutiden er gjeldende på din Jord. Vi ser der bliver at tilnærmes hverandre - lik den ene grid flyter inn i den annen - lik der vil vokse frem en ny maktens struktur av alt større enighetens harmonier. Der kan tales lik der vokser frem strukturer av alt mer kristallinsk stabilitet, lik der er for de trigonale tilstander der bliver at stabiliseres alt sterkere gjennom tiden der nu er!

Nu er tiden for at opplyse hva der er av blokkeringer i den store bevissthet, lik individet benytter sitt eget selv - lik en transformasjonens portal - for at selv skape den forandring den er i påvente av! Ei er der lik nogen kan forandre din virkelighets billede, foruten ditt eget selv. Ei er der lik den kan forvente at blive ledet av nogen, om den ei søker at lede sitt eget selv. Ei vil den erfare hvorledes hva den bærer av håp og drømmer skal nedstige til sin jord, om der ei forankres til uttrykket av din sannhet i dette her og nu!

Nu er tiden for at se, hvorledes meget eldet slagg og bekymmer kan ofres for ilden, lik den transformerer hva der er av forknyttninger i den kollektive bevissthet gjennom individ efter individ. Ei skal sådanne forknytninger betraktes som noget personlig, for egentlig er der aldri så. Der er noget der tilhører heledelen av Moder Jords bevissthet. Ei skal menneskebarn nogen stund klandre sitt selv, om den festes til negative strømninger av bekymmer gjennom sitt eget selv. Der kan tales lik ofringer der bydes frem fra den kollektive kilde, og alt er der for at renske hva der sirkulerer igjennom de store kosmiske bevisstheters pulsårer. Menneskebarn er til all tid forbundet til sådanne pulsårer - lik der er for den Aorta Kristalis camino om den vil - om der så vil eller ei. Søke at gledes derved, for der bliver lik menneskebarn vil oppdage alt flere stier at vandre for - lik cosmic caminos om den vil - gjennom alt større bevisstheter en hva den nu kan fatte. Meget er der at fødes for fader sol, lik solar-winds vil blåse bort hva der er av tanker i menneskebarns undring. Favne om vinden der blåser innom ditt håp, og tenke ei så meget over hvor der vil ledes. Den vil se, lik der bliver for hver og en at oppleve i tiden der nu kommer.

Søke dog at hvile i gleden, så bliver der lik den byder frem helliggjort lys fra sitt eget selv. Søke at se, hvorledes den spesifikt kan kan søke at sprede sin sannhets utrykk og sin entusiasme på inspirasjonens vinder, i stunden den føler nogen kreativ glød stige opp i ditt eget selv. Søke at se, hvorledes den kan sprede småfrø av håp gjennom kreativitetens passasjer. For vi ser; i stunden den er lik "happy", bliver der lik den besmitter sine omgivelser med de gledens frekvenser den genererer gjennom sitt selv. Den skal dog se, hvorledes sådanne frekvenser ei er så meget bundet til tid og rum lik ditt intellekt er bekannt med, og således kan der være lik inspirasjoner spredes alt lettere enn hva den nu tror. Vi ser; der er noget der flyter alt lettere gjennom den kollektive bevissthets årer. Gledes nu derved.

Dvele således i stunden; likt hvert moment betraktes lik like viktig, om den vil tenke for hva menneskebarn kan skape av "influence" på den kollektive tanke. Vi takker nu for alt hva der er. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Vi takker for menneskebarns transformasjoner, og vi takker for hva der fødes av forhelliget lys. Bær fred for alt hva der er. Konu Eketah.

Skaperen i oss selv.

-Hva ønsker du å si til meg Iliuka?
-Hva ønsker den at si til sitt selv? Hva ønsker den at skue i sitt eget spegels billede? Søker den at tilspørre sitt selv om hva den ønsker at skue? Vi ser; der er noget den selv føler, i stunden den våger at kjenne efter. For vi ser og; den farer hit og dit med sin vilje, og biter over megen muligheter der bydes frem. Dog, vi ser og muligheten til at den kjenner efter - i sitt indre - hvilke reaksjoner den føler til de valg den tar. Er der lik den føder sine egne valg? Er der lik den drifter med i strømmen av sine forventninger og sine liksom-viljer? Er der lik den kan tilspørres, hva den presenterer av sitt eget selv? Presenterer den sin egen sannhet, lik lyset der passerer gjennom kristallens tilstand? Eller er der lik den presenterer sin forventing av at prestere for sine nester? Vi ser; der er klokt at lytte til sin egen sannhets kilde, om den kan oppleve noget sådant i sitt eget selv. Vi tilspør den meget nu, lik vi ser den og gjør for sitt selv. For vi ser den vingler noget frem og tilbake innom sin tillit til sitt selv just nu. Dog vi spør; kan den og oppleve synliggjørelsen av nogen svar fra sitt eget selv?

Søke at se; der er vi der byder noget spegel foran din egen bevissthets lys. Der er vi der spegler ditt eget selv, lik vi søker at fremdyrke nogen guddommelige frø i menneskebarn, der kan tales lik yngre aspekter av våre egne selv. Vi presenterer nogen renset bilde av din egen bevissthets kilde, foran din bevissthets øye.

Således skal den granske billedene den skaper gjennom sitt selv. Således skal den observere sin egen virkelighet, lik den og påminner sitt selv om at den opplever hva den selv har tilvirket. Ser den hvorledes den i Nuet opplever skapelse av sitt eget selv? Lik blomen utfolder sitt selv fra kapsulens tilstand, så er der lik den kan søke at se, hvorledes skapelsens høyeste utrykk fødes gjennom din egen opplevelse av blomens skjønnhet. Således er der lik blomen fullbyrder sin skapelse, i stunden den berfukter opplevelsen av skjønnhet i dine opplevelsers fødekammer. Ser den hvorledes nuets opplevelse utløser opplevelsen av nye opplevelser - alt innen nye Nu?

Der er lik vi forteller eldede historier for brors minne. Der er historier av dualitetens natur, lik der er for sol og måne. Der er således vi taler om Manir Drapnir, der falt ned for moder jord lik regnet fukter marken. Der var nogen dråper der kan tales lik hvilende i kristalinens tilstand, lik der er noget renset uttrykk. Der er lik symbol for renset bevissthet - lik selvet er blivet transformeret gjennom opplevelsen av sitt eget selv. Der er lik vi kan tale efter din bok; lik egoet bliver filteret for det guddommelige lys - lik kjærlighetens lys om den vil. Der er lik selvet transformeres til noget filter for sådant lys. Der kan tales lik egoet bliver transparent, lik det indre bliver det ytre i menneskebarns natur.

Om den nu vil tenke i fysikker, så kan der tales lik egoet tilsvarer DNA' ets spiral, der tvinnes lik en tråd fra den guddommelige grunntone til uendelighetens overtoner, der utløses lik harmoniens fraktaler gjennom separasjonen av En til Alt. Der er tråden der vever mikro gjennom makro og tilbake igjen. Der er lik en tråd der er av silverets valør, lik der er de reneste kommunikasjoner der fødes mellom menneskebarns materiske aspekter og nogle kosmiske bevisstheter der er bundet til våre himmler. I stunden der veves sådann silver-threads, er der lik menneskebarn fullbyrder den pakt de selv har tilvalgt - eller vandret inn i - fra sjelens perspektiv. Der er lik menneskebarns himmelske forpliktelse at være forbundet til erfaringen av Nuets tilstand. Således er der lik den har inngått en pakt om at være forbundet til sin sjels vilje gjennom sin erfarings midte. Således kan den søke at forbindes til hjertets vilje, for i etterlevelsen av hjertets vilje vil den erfare sjelens glede. Ei finnes der nogen sjel der ei er glad!
Hjertets vilje er hva den erfarer i dypet av sitt selv, lik den jevne puls av liv der til all tid bærer dine jordiske vandringer fra erfaring til erfaring. I stunden den føder hva den bærer av gleder for livets gave, er der lik den forbindes til tråder der er av sjelens glans. Der er en forhelliget glans, der kan beskrives lik tilgivelse - lik den overgir sitt selv til erkjennelsen av sitt greneløse selv. Der er en glans av ydmykhet - lik den skuer storheten i det minste, og observerer tidløsheten gjennom bundenhetens erfaring. Der er en glans av verdighet, lik den våger at byde frem dråper av kompromisløs sannhet gjennom selvet.

Således bliver den at byde frem noget rensede uttrykk av sitt selv. Der bliver noget der uttrykkes fra Nåets ståsted, lik der etableres nogen "direct line" til dine gudommelige aspekter, om der ei blokkeres så meget gjennom egoets filter. Dog søke at se; egoet er noget nødvendigt komponent for erfaringen av helheten i menneskebarns selv. Egoet er lik fartøyet der benyttes, i stunden den farter fra opplevelse til opplevelse. Egoet kan dog søkes at renses - lik genetikkens strukturer bringes til større klarheter - så bliver der noget likt en renelsens transformator. I stunden egoet tilgir sitt selv - lik der bydes dråper lik tårer for alt hva der hviler innen meneskebarns bevissthet - så vil der passere rensede uttrykk gjennom egoets portal, der bydes lik sannhetens spegel for menneskebarns øyne.
Skue i ditt selv, og den vil finne sin egen sannhets kilde. Skue for hva vi taler, lik solen jager for månen. Lik jegeren søker for byttet. Lik hjertet lengter for handlingen. Alt er der av dualitetens transformasjoner, dog alt er der for at se, hvorledes der i virkeligheten er Ett utrykk. Enheten kan tales lik nytimens fødelse i stunden To bliver En. Der er Nu fragmenter samles. Der er Nu tanker forenes. Der er Nu handlinger fødes. Der er Nu evigheten er.

Søke at avdekke hva der bydes frem, så vil den se hvorledes tåken kan letne rundt ditt eget selv. Våge at skue for gaven, og den vil betrakte sin virkelighet med større klarheter. Kjenne ditt selv, og den vil forstå verden. Den skaper hva den er. Den byder frem sitt selv - gjennom Nuet - til all tid.

Lytte til den reneste vilje der pulserer gjennom din bevissthets passasjer, og den vil mottage innsikten den behøver. Byde frem viljen til at lede ditt eget selv - lik den bliver sin egen alkymist, lik den transformerer sin bevissthet til foredlet væren - så vil den plasseres lik et stykke metall i skaperens egen smie, hvilende over gløden av dette hellige Nu. Således vil den krummes efter smedens vilje, der mater ilden med sin pust og sitt kull. Der er lik smedens ildsted er Nuet, og ditt eget selv er hva der tilvirkes under Skaperkraftens kyndige ledelse gjennom tidens dimensjon. Der er lik skapelsen er utvidelsen av tid. Der er lik ildens fortærelse representerer fortettelsen av tid i opposite aspekter av Den Store Ånds misjon. Hellig tid flyter gjennom Altet, lik Den Store Ånds pulsasjon, lik der oppleves gjennom strømninger i ditt eget hjertes kammer. I stunden den føler gløden - i stunden den omfavner muligheten, lik den formes efter smedens vilje, og krummes under skapelsens takt, der lyder lik hammerens trommeslag - i stunden den er i Nuet, lik den er i skapelsen, så er der og lik den er i noget forhelliget balansens punkt i mellom at være og at ei være. Der er alltid forandrende, dog der er evig hvilende i den samme grunntilstand. Der er alltid mange, dog alltid Ett. Der er forenet, dog uavhengig. Der er hva der beskrives gjennom Sovereign Integrals tilstand. Der er gitteret der alltid moduleres, lik der er en tilstand av sammenvevethet mellom bevisstheters tråder, der alltid oppløser sitt selv i nye forhelligede mønster. Således mønster kan tales lik virkelighetens slør - lik Maya - der for all tid regenererer sitt selv.

Våge at plassere din tilstedeværelse i Nuets smeltedigel, og den vil se hvorledes den omformes til alt vakrere mønster, der veves inn i Altets tilstand gjennom skaperkraftens hender. Våge at være et instrument for inspirasjonen der farer igjennom øyeblikkets blåsehull, der forbinder den til hva den mottager av guddommelig ånde, lik Wakan Tankas pust. Våge at følge hjertet, lik den forfølger en tråd av hint der forstås best gjennom dine emosjoners filter, og ei så meget gjennom intellektets vurderinger. Lytte til din teft for retningen inn til din bevissthets kjerne, gjennom de opplevelser den vandrer innom. Lytte - lik en tiger skuer gjennom mørket - og våge at føde handlingen i stunden den kjenner Nuet er omfavnet, lik byttet fanges i jegerenes klør. Søke at være i forankret til dine instinkter, lik dine basiske visdommer, så vil den finne sitt fundament av væren, hvorpå den kan bygge sine handlingers tempel. Fra noget sådant fundament vil den forstå, og gjennkjenne muligheten den søker efter i stunden den bydes.

Fra Nuet vil den se, hvorledes den kan fange erfaringen, lik dine urkrefter nedlegger byttet. Så vil den transformere; lik forbytelsen fødes, lik dine forhelligede pakter forsegles. Så bliver foråpnelsen indusert, lik portalen der forbinder silverets tråd presenteres. Den bliver at se, hvorledes himmelen forankres alt meget mer innom Moder Jords sfære innom menneskebarns eget selv.

Gledes for hva der farer igjennom menneskebarns bevissthet! Gledes for hva der ryddes ut, lik der presenteres eldede skatter fra støvete loft av kollektive bevisstheters strukturer. Gledes for hva der bliver at kollapse av eldede hierarkier, der rydder plass for nytimens konstruksjoner. Søke at konstruere din egen nytime - lik ditt eget selv - efter hjertets ledelse. Innen Nuet vil den finne alle byggeklosser den vil behøve. Gjennom Nuet bydes den kraften, der vet hvorledes hver helhet skal pakkes ut - noget likt "quantas" av informasjoner presenteres - lik kapsuler av helhet strømmer gjennom lysets tilstand fra den store kollektive visdoms kilde.
Forankres til Nuet, og forplante ditt selv langs den vertikale såvell som den horisentale vektor deri. Sprede din væren gjennom et forhelliget punkt i ditt eget selv, lik treet spreder sine grener og røtter fra sin egen grunntilstands frø. Dvele i sådant forhelliget punkt. Hvile i fred, og fødes for lyset. Konu Eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Takket være ditt eget selv.

Vårjevndøgn.

Vårjevndøgn ligger like bak oss, og med det føres vi nå inn mot stadig lysere tider og lengere dager. Her hvor jeg er i Guatemala vil jeg kanskje ikke merke så mye forskjell på mengden dagslys, men likevell - jeg ser med glede fremover mot fremtiden, som om jeg betraktet en fjern ukjent himmel, fullspekket med små glimt av håp. Måtte alt som hviler under solen bli badet i det samme synliggjørende lys, slik at sløret rundt det vi ikke ser blir trukket fra våre egne øyne. For jeg tror at en sol hviler i oss alle, og alt vi favner om med vårt blikk er i virkeligheten speilbilder av vårt eget strålende ansikt.

Å betrakte fremtiden er kanskje litt som å være på en skattejakt. Vårt skip er oss selv, der vi alle seiler på vår plattform av væren på evighetens sjø. Her og der møter vi på fremmede øyer av opplevelse og erfaring; og graver vi bypt nok i sanden, er jeg sikker på at vi finner en skatt skjult inni ethvert øyeblikk.
En kikkert trenger vi også på ferden! Kanskje - hvis vi fokuserer klart nok på våre håp og drømmer - kan livet selv benyttes som vår linse til oppdagelse? Og kanskje - når vi oppdager hvordan skipet og kikkerten faktisk er bundet tettere sammen enn vi tror - kanskje vil vi da også forstå at de begge har vært ulike fasetter på den samme funklende skatten?

Mine tanker seiler videre i undring, og med ord tegner jeg et kart så godt jeg bare kan. Kanskje tankene til tider drifter vell langt avsted, men av og til synes de likevell å skimte små glimt av noe vagt dog vellkjent langt borte. Som om jeg igjen betrakter en ukjent himmel, fullspekket med gnistrende lyspunkt strødd ut som et teppe av hva kan bli. Kanskje fremtiden egentlig er nok en fasett på vår skatt, den som er gjemmt under lag av tid og sand som en juvel av tidløs skjønnhet? Eller kanskje vi bare graver bort oss selv på vår jakt etter en bedre fremtid? Det er tross alt ikke gull alt som glimrer. Det er tross alt ikke virkelighet, alt vi ser gjennom en drøm.

Da vårjevndøgn fant sted, feiret jeg dagen sammen med flere av de jeg har blitt venner med mens jeg har vært her i San Marcos. En flott maya-seremoni ble hold, hvor alle som deltok stod rundt en og samme ild, og hvor alle samlet seg selv og sine tanker rundt hva de enn måtte ønske å fokusere på. Som en god venn jeg har truffet her forklarte; Idlen byr oss muligheten til å plassere intensjoner innen ulike områder av livet. Ildstedet representerer en sirkel av transformasjon, siden alt som blir gitt til flammene vil også bli gitt tilbake til oss selv, bare i et nytt utrykk.
Selv tror jeg at ildens reneste utrykk må være lyset det gir fra seg. Varmen er hva som minner oss på at vi må respektere lyset; for jo sterkere det skinner, jo mer blir vi også klar over at det kan skade oss. Alt i alt tror jeg det handler om å finne en balanse mellom ilden og oss selv. Alt i alt tror jeg det handler om å finne et punkt av likevekt mellom det å være i En, og det å være i mange. Alle er vi individer. Men alle er vi også refleksjoner av hverandre. Alle er vi brikker av vårt eget livs puslespill, og sammen utgjør vi de tusen fasettene som omgir ett og samme grenseløse selv. Selv om jeg ikke helt forstår hvordan, så er jeg sikker på at jo nærmere vi står oss selv, jo nærmere vil vi også komme hverandre. Og igjen - gjennom den samme typen tåkete, tilslørte og tvetydige ord, synes jeg å skimte det samme fjerne lyset av håp: I oss selv finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for vår neste. I vår neste finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for oss selv. Spør meg ikke hvordan. Hadde jeg visst svaret, hadde jeg ikke sittet her og forvirret meg selv med mitt eget uforståelige språk. Men jeg betrakter likefullt ordene - undrende - og spør meg selv fra en tilstand av komfortabel uvitenhet: Er ei ilden vakker?

Kanskje balanse ikke er det rette begrepet å bruke for å finne svaret på slike paradoksale likninger. Paradokser kan jo ikke løses. De kan bare godtas for å være uløselige. Og selv om balanse var et begrep jeg plasserte mine tanker rundt da seremonien fant sted, lette jeg kanskje mest etter en tilstand av lekenhet og bevegelig harmoni mellom hva jeg forstår, og hva jeg ikke skjønner bæret av. For mest av alt ønsker jeg bare å være lykkelig. Mest av alt ønsker jeg å gjøre det som gjør meg lykkelig. Men kanskje jeg skulle snu det rundt, og heller prøve å være lykkelig i det jeg gjør? Alle disse ordene er nemlig kloke og gode, og joda - det er jeg som sitter her og skriver dem, så man skulle vell tro at jeg ville være den første til å leve opp til min egen forventning av hva jeg vet er rett og galt.

Sannheten er at jeg ikke gjør det. Og enda mer sannhet er det, at av og til irriterer det meg hvordan jeg ikke gjør det jeg vet jeg vil! Eller hva jeg tror jeg vil. Og nå som jeg sitter her og skriver alt ned, går det mer og mer opp for meg at den eneste grunnen til at jeg irriterer meg over meg selv, er fordi virkeligheten som omgir meg, ikke svarer til den forventningen jeg bærer inni meg. Dog hva er mest virkelig; alt vi ser i fjerne, skimrende visjoner av håp, eller selve erfaringen av disse visjonene? Er vi drømmen, eller er vi selve drømmeren? Er vi oss selv, eller lever vi opp til vår konstruerte forventning av oss selv?

Forventinger er som teleskop inn i fremtiden, og prognoser er som reisverk vi benytter når vi skaper vår egen virkelighet. Allikevell, trenger vi virkelig forventinger, dersom det skulle vise seg at fremtiden eksisterer her og nå? Trenger vi virkelig prognoser, dersom vi visste at hvert øyeblikk klekkes ut som et nyfødt barn, sprudlende nytt og yrende av utforskende liv? Trenger vi virkelig hverandre, dersom det er sant at hver og en av oss er et komplet mikrokosmos i vårt eget selv?

I dette øyeblikkets edruelighet er mitt svar Ja. Ikke at jeg er mer edru eller full enn jeg vanligvis er, jeg bruker det bare uttrykket fordi det føles morsomt, lekent og rett. Sannheten er at jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, og jeg er ikke sikker på hva jeg virkelig vil. Dog noe vet jeg, og i symbiosen mellom disse to motsetningene formes det vår egen fremtid vil føde. I samspillet mellom individ og kollektiv reiser vi en kveilende bru opp til et perspektiv hvor motsetninger bindes inn i hverandre til et felles utrykk av enhet.
Alt jeg vet, er at jeg skimter en sannhet gjennom et slør av komfortabel uvitenhet, og det tiltrekker meg som en møll tiltrekkes mot en fjern og blek måne uppnåelig høyt oppe på himmelen. Jeg vet at å følge en slik sannhet gjør meg lykkelig. Å skrive disse ordene, er som å male et sløret bilde av en skjønnhet vi for alltid vil sirkle, uten egentlig å komme nærmere det vi for alltid vil prøve å si. For meg er det å skrive nesten som en slags terapi. Etter å ha gjort det, føles det som om jeg at jeg har gjennomskuet meg selv. For dette vil jeg si: Jeg kan gjøre mye rart; stundom kan jeg både føle meg som en egoist og en martyr, og av og til lurer jeg både meg selv og andre. Men hvis det er et prinsipp jeg virkelig prøver å etterleve, så er det ærlighet.
Dess mer vi gjennomskuer våre egne illusjoner, dess mer gjennomsiktige blir vi for vår egen sannhet. Jeg ønsker ikke å skjule meg selv. Helst vil jeg være gjennomsiktig som en finpolert krystall. Allikevell tror jeg vi alle kan innrømme; det er deler av oss selv vi enda ikke er modne til å bringe til overflaten av vår bevissthet. Og tenker vi etter, så er det ingen grunn til at saken skulle være annerledes for resten av verden - og sammfunnet ellers. Sannheten kan virkelig brenne og gjøre fryktelig vondt, om vi skulle driste oss for nærme! Likevell, like sikkert som at jorden sirkler gjennom lys og mørke, beveges vi også gjennom perioder av åpenhet og lukkethet av det vi er. Jeg tror at det beste vi kan gjøre, er å stole på at en åre av sannhet pulserer gjennom hver og en av oss, og at denne åren vever oss inn som et mønster av skjønnhet på evighetens tapet. Bare da kan vi se hvordan våre tråder av individualitet tvinner seg om hverandre, for at en drakt av gjennomsiktig klarhet kan festes i hver av oss gjennom tanken og hjertet - på måter en tanke aldri vil forstå.

La fjerne lysglimt av håp glede - og lede oss - som stjerner på himmelen! Men la oss aldri glemme: Det flotteste gnistregnet fødes når vi legger vår fulleste tilstedeværelse ned i vår egen ærlighets smie. La oss være glade, mens livet pulserer gjennom oss i hvileløs takt. For hvem vet vel bedre hvordan våre levende smykker bør formes, enn smeden selv - der han dunker sin hammer i våre egne bryst?

Samlinger av flokker rundt en felles tanke.

-Det er en del som skjer rundt meg Iliuka.
-Så kan der tales lik korrekt. Dog der kan likefullt være både-og, lik den efarer i stunden den føler sitt selv noget forvirret og tynget av kjedeligheter. Alt er der lik penduleringer, og der er således den kan søke at tillate sit selv at drifte på strømmen av hva der fødes, så bliver der til alt mindre besvær. Konu eketah.
-Jeg har truffet en del mennesker jeg føler en tilknyttning til. Hva vil du si om det?
-Der er vell. Alt hva den ledes mot, er til god gavn for ditt selvs utvikling. Alt hva den søker at samle av egne fragment rundt en tilstands ildsted, er lik der og bringes til gjennfinnelser av eldede flokker, lik der samles til alt større bevisstheter. Der er lik den kan søke at se, hvorledes spesifikke menneskebarn attraheres mot hverandre, lik der og er for de minste partikler der farer rundt i det store kosmos. Således er der og for dine egne tanker, der samles rundt større enigheter i stunden den tillater sitt selv at falle på plass i en tilstand av tilfredshet. Alt samles om en felles tilstand; om der er for partikler eller tanker eller menneskebarn. Alt søker at skape harmonier mellom selvet og Altet, lik der er for silverets tråder, der forbinder hva der er av Ett og Intet i Wakan Tankas vev. For i stunden den søker at mottage de strømmninger der bydes - lik den kommuniserer med det store universum gjennom alt hva der er av livets aspekter; lik den erfarer det store gjennom det små - så er der og lik den våger at lytte alt mer til sin egen kilde, lik den oppvåkner den Maestro-tilstand den bærer i sitt eget selv.

Således er der lik den både er i tidløsheten og bundenheten; lik mikro og makro til all tid er tilstede i en og samme tilstand. Der er for at se, hvorledes Altets utfoldelse hviler i punktets komprimerede aspekt, og opposit. Således er der lik vi nu beveges gjennom fraktalers hellige portaler, lik vi lengter efter at tale om hva der fødes gjennom kvantefysikkers begreper. For vi ser; betraktelsen av sådanne innsikter bliver lik nogen passasje inn til forståelsen av sådanne begreper, der skal bæres frem i lyset gjennom nytimens fødelse. Der er således vi lengter efter at tale om hva der er av relevanser tilknyttet Wingmakers mytologier, spesifikt til hva der beskrives gjennom Sovereign Integral's tilstand. Der er noget uttrykk den gjør klokt at dvele ved, lik vi ser den alt gjør. Der er lik den kan søke at se hvorledes der er noget "linked" til de tilstander der beskrives gjennom fraktalers geometrier -lik helheten er i fragmentet, og fragmentet er i helheten. Sådanne innsikter kan tales lik portalen inn til Den Store Ånds tilværelse - lik Wakan Tankas lys - lik der skapes forståelsens bruer mellom Altet og hva der bæres innom menneskebarns eget selv. For Altet er i selvet, og selvet er Altet om den bare kunne skue gjennom tidløshetens linser. Og der er således vi nu taler: Der er lik der i nutimen tilbydes menneskebarn at skape sådanne linser. Nu er timen for at synliggjøre hva der vil bringes av nytimens lys for menneskebarns øyne.

Således er der lik vi kan søke at besvare dine undringer over hva der er av intensjoner bak alle bemøtelser og erfaringer den nu høster. Der er for at søke at beskue sådanne erfaringer gjennom enhetens linser, lik den gjennfinner sitt selv gjennom sin neste, og beskuer Altets dimensjoner gjennom selv det minste av støvets korn på marken. Således kan der tales lik den innsamler sitt selv; dog alt hva der bydes frem gjennom sådanne innsamlinger, bliver lik forhelligede såkorn om der bydes frem gjennom kjærlighetens lys.

Menneskebarn skal nu kaste såkorn for hva der skal vokse frem av nytimens lys. For ildsted vil samles, lik flokker skal forenes, lik nye strukturer vil vokse frem fra askene av hva der nu vil brennes ut. Således er der lik alt leder til forberedelser for hva der vil fødes av Wakan Tankas lys på din egen Moder Jord. Meget vil der ennu innsamles, meget vil der ennu forberedes, meget vil der skapes - og meget er der ennu ei for dine tanker at fatte. Dog alt hva den søker mot; alt hva den føler av hjertets attraheringer - om der er mayaers visdommer, om der er kvantefysikker, om der fraktalers geometrier, om der er forhelligede mytologier - alt kan der tales lik portaler der leder inn til den Store Ånds tilstand. Alt hva menneskerbarn søker, er i sannhet en velsignet søken. Intet er der tilfeldig. Intet er der uviktig. Intetheten er i Altet, likesom Altet er i Intet. Takke således for alt hva der er. Konu Eketah.
-Takke ditt selv Iliuka.
-Ei er der lik den kan lure oss. Vi er i takksigelsen. Vi er i kjærligheten. Vi er i ditt selv, her og nu. Vi er i Nuet, der er både begynnelsen og slutten.Vi er i Ett og Alt, og Alt og Ett. Vi er, vi er, vi er. Og aldri bliver der noget kjedeligt. Konu eketah.

Gaven

-Idag er min fødselsdag Iliuka!
-Så er der lik vi vet. Hipp hurray.
-Jo takk skal du ha for det!
-Ei skal den takke oss, den skal takke sitt selv. Der er lik den kan søke at se, hvorledes takksigelsen er og lik en gave den byder frem fra sitt selv. Vi ser; den bærer megen ønsker om at byde noget av sitt selv frem for sin neste. Således er der lik vi søker at påminne den: I stunden den forgyller alt hva der bydes i takksigelsens skimmer, bliver der og lik den opphøyer sin væren til alt renere uttrykk.
Ei er der nogen forskjell mellom at byde frem og ta imot, om den skulle betrakte sådanne sykluser fra våre himmlers perspektiver.
Alt er ulike aspekter av den samme evighets pulsasjon tilhørende en tid og en kilde. Fra den store sannhets utsikt, er alt beplantet i Nuet. Alt er der av en sannhets utfoldelse, og alt er der av den ene sannhets tilbaketrekkning inn i sitt eget selv. Således skal den søke at utfolde sin sannhet, lik den presenterer sin reneste kilde av væren for sin egen bevissthets speil. Således er der lik vi taler - gjennom vår egen sannhets uttrykk: Selvet er den største gave den kan pakke inn i sin egen tilstedeværelses lys. Konu eketah.
-Det er som om jeg forstår alt dette i tankene mine Iliuka, men allikevel klarer liksom ikke de samme tankene å finne veien frem til handling. Akkurat nå føler jeg at det er så mye jeg gjerne ville ha sagt og gjort, jeg vet bare ikke hvordan.
-Søke dog først at presentere dine tanker fremfor din egen bevissthets flamme, så vil den lettere se hva den kan bære frem. Vi ser og hvorledes den gjør klokt i at byde sitt selv tålmod, så skaper den og en større tjeneste - om den tenker for Altets misjon - enn om den skulle forsmutse sine tanker med bekymmer.
-Hmmm... Du har rett. Men likevell, jeg vil gjerne spørre om råd for hvordan jeg kan bære frem mine tanker, og presentere "mitt selv"?
-Lik ørnen svever på solens pust, således vil og dine tanker bæres frem på din egen kildes vinder. Hva den søker at presentere, er noget der vil fødes gjennom din egen glede for at være i ditt selv. I stunden den søker at prestere, bliver der lik kilden stagneres fra sitt fulleste uttrykk. Søke heller at forløse dine viljers uttrykk foruten forventing. For vi ser; sådanne utrykk skapes alt NU, og til enhver tid den er beplantet i stunden - lik den hviler i sin værens kilde. Ei kan den dog se det totale spekter av hva der skal utfoldes just nu. Den bliver at ledes dertil. Tenke ei så meget derved, bær heller tillit til prosessen den stiger gjennom sammen med alt hva der er av livsvesen på din Moder Jord. Konu eketah.
-Jeg har fått så mye inspirasjon...
-Så er der lik vi vet. Så er der lik den kan opplyse sin inspirasjon i takksigelser, så bliver den lettere at se, hva der kan bæres frem til virkeliggjørelser på mulighetens vinder. Konu Eketah.
-Det er en del mennesker jeg gjerne vil (...)
-Vi ser hva den tenker. Der vil bli tilsørget, hvile dine tanker nu.
-De jeg håper vil lese dette, kommer altså til å gjøre det?
-Så vil der blive. Dog der vil og synliggjøres for menneskebarn, den ei bærer nogen forventning til. Ei er der en prosess den skal søke at tenke på. Den skal søke at se hva der vokser frem, så vil den se hva der vil skapes i gemensam natur - av helhetlige tanker. Hva den formulerer fra sitt selv, vil bydes frem for alle der er i behov for at lytte og se sådanne manifestasjoner. Der bliver vell.
-Ok, jeg skal hvile mine ønsker. Jeg føler likevell for å formulere et lite bursdagsønske.
-Tal vell.
-Hmmm... Jeg føler nesten en slags prestasjonsangst.
-Ei behøver den at føle sådant. Lytt til hva den føler i sitt hjertes kammer.
-Vel, jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker. Jeg skulle ønske jeg kunne. Kanskje det er mitt bursdagsønske.
-Ei er der noget kanskje. Lytt til ditt selv, og tal så hva den selv taler fra sitt eget indre.
-Jeg ønsker meg å være i meg selv. Hva det enn måtte bety; hva det enn måtte innebære; jeg vil være i alt hva jeg opplever gjennom meg selv. Hvis dette er å være tilstede i hjertet, så er det der jeg ønsker å være tilstede. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal formulere meg selv.
-Så vil den lede sitt selv til at være, hvor den selv plasserer sitt ønske om at være. Så vil den til all tid bli bydet kraften til at selv velge hva den ønsker at oppleve. Så vil vi byde den kraften til at være i sin sannhets kilde. Konu eketah. Nu er der og lik vi vil gratulere den med sitt eget selvs fødselsdag! For vi ser; der vil blive megen - om den tenker lik symbolsk, lik den vil føde hva der er av transformasjoners lys - i stunden den graviteres alt nærmere sin egen kilde. Den vil stadig vandre - alltid i retning av sitt eget selv - dog for alltid inn i spiralens evige baner. Der vil for all tid blive en forhelliget jakt - dog den vil jakte sitt selv inn i evighetens perspektiver. Den skal gledes derved. Den skal føde hva den bærer av gledens lys. Takke derved, og tal så vel. Konu eketah.
-Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...
-Ei behøver den at skape noget gjennom taler nu. Ei behøver den at føle noget "pressure" for at prestere. Den vil se hva den ledes til. Hvile dine tanker nu, og skape nytelser av din egen fiesta!

Konu eketah, og velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Bær fred, bær takksigelse og bær lys.

Altets bibliotek - hellige geometrier.

-Vær hilset Iliuka!
-Hilset være ditt eget selv. Hilset være ilden og alt hva den opplyser. Vellsignet være stundens hellighet. Vellsignet være hva der kretser i ring rundt stundens hellighet, for der er og en vellsignet jakt. Således velsigner vi brors undringer. Tal dine undringer.
-Jeg føler behov for å rydde opp i mine tanker.
-Tal vell.
-Vel, hvor skal jeg begynne?
-Den kan begynne her og nu! Den skal begynne ved hva den alt ser. Er der ei lik vi før har talt, hvorledes den alt vet hvor sin bok ligger plasseret?
-Jo kanskje. La meg gjette: I stundens hellighet?
-Så kan der tales lik Bingo! Boken er i ditt selv, korrekt.
-Kan vi også si at den ligger lagret som celleminner?
-Så kan der tales, lik der er informasjoner vevet inn i hva der er av DNA'er i alle menneskebarn, noget likt små kristaller. Således skal den se; hva der er av kollektive skatter i genetiske strukturer er noget der og er tilknyttet hellige geometrier. Der er lik forhelligede tilstander der hviler i menneskebarns celleminner. Således er der lik vi før har talt, hvorledes den kan søke at male billeder i ord, lik den søker at oversette geometriske verdier - der er av universel karakter - over til skriftens tilstand. Så bliver den glad innom sitt selv. Så bliver der lik den forløser minner, lik den byder frem små skatter - nogen her og nogen der. Konu Eketah.
-Er disse hellige geometriene noe som tilhører den kollektive bevissthet?
-Der er lik en oversettelse, korrekt. Hva der er av kollektive minner kan forløses på megen måter. Alt hva der skapes i Nuet av levende uttrykk, er noget den innhøster fra den kollektive kilde. Der kan være toner, der kan være taler, der kan være kolører, der kan være matematiske verdier, der kan være symboler - der kan være meget! Der kan innlemmes i alt hva der er av tilsander. Alt forløses der gjennom helliggjørelsen av Nuet i menneskebarns eget selv.
Vi ser og; i stunden den betrakter sin moder jord er der lik den opplever manifestasjoner av forhelligede tilstander - lik strukturer - der har sprunget ut fra kollektive minner. Alt er der bærende på minner, lik forhelligede informasjoner kveilet sammen i Altets bevissthet. Der er lik oppsamlede fragmenter der bæres innen de store biblioteker, om den vil tenkes for sådanne kammer. DNA'er virker lik containers for sådanne informasjoner. Der fungerer lik motagere, lik transmitters av frekvenser. Der er lik portaler, der i denne tid bliver at synliggjøre alt større deler av menneskebarns totale spektrum av bevissthet. Således kan den selv være en portal for presentasjonen av sitt eget selv. Således kan den søke at skape en helhets billede - fragment efter fragment, og rundt megen aspekter av et og samme Nu, lik vi tenker for tidløshetens fragmenter - som den bliver at byde frem for den store himmel. Konu eketah.
-Er det slik at du hjelper til med å synliggjøre en slik presentasjon?
-Så er der korrekt, vi hjelper. Vi kan tales lik inspirator, lik vi er for megen fragment av vår egen tilstand, alt innom megen menneskebarn. Konu eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Er der ei lik "tusen takk", lik den kan dele opp takksigelsens tilstand i alt flere fragmenter?
-Hmmm..
-Nu er der lik vi forvirrer dens tanker.
-Veldig morsomt.
-Så er der korrekt, vi gledes derved. Er ei gledens mange fragmenter vakre?
-Jo, det er de. Gleden er virkelig vakker. Det gjør meg iallefall glad.
-Så er der vell. Konu eketah.

Kondoren.

Etter en rask og turistvennlig transport ombord i en fullesset motorbåt, har jeg omsider ankommet den lille havnelandsbyen San Marcos. Halvveis gjemmt og innbydende klemstret mellom frukttrær og bunter av rørsiv, og med en forholdsvis uspolert utsikt over de skydekte vulkanene som kneiser over Atitlansjøen, er det definitivt en roligere plass enn småbyen Panajachel - hvor jeg har tilbragt de siste dagene. Gjennom en åpning I sivskogen ankom jeg en liten havneplass, hvor jeg stille og rolig kunne stige I land. Med tingene mine trygt plassert I et hostell, bruker jeg nå tiden på å plassere meg selv i en tilstand av behagelig væren og trygghet. Kanskje det er føleser vi alle kan trekke ut av ethvert miljø, dersom vi fordøyer alle sanseintrykk til en behagelig indre opplevelse. Litt som å skape et bakverk i oss selv.
Mine førsteinntrykk av San Marcos eltes iallefall nå inn i hverandre. Og jeg stoler ubekymmret på at de blandes riktig - som nyinnhøstede ingredienser i bakerens hender - for jeg vet at det beste brødet skapes i en ovn hvor både velbehag og varme får lov til å fremhever hverandre.

San Marcos er kjent for sin naturskjønne, tranquilo atmosfære, og for å være et slags spirituelt knutepunkt, med tilbud i kurs og behandlinger innenfor alle mulige slags alternative retninger. Jeg tenker for meg selv at stedet kan gis en mengde ulike beskrivelser: Det kan være et avslappet retreat fra den travle hverdag, et åndelig mekka, en vakker naturperle, en naiv bobble av idyll, eller et fristed for de med over gjennomsnittet frigjorte tanker - alt etter hvilket øye som ser.
Det er pussig hvordan en og samme ting kan inneholde så mange potensielle opplevelser. Det er enda mer pussig hvordan de alle kan eksistere i hverandre - i ett og samme øyeblikk. Litt som en løk med mange skall. Velger vi egentlig selv hvilket "lag" av virkeligheten vi ønsker å skrelle ned til?

Jeg oppdager at mange forskjellige mennesker - alle med hver sin motivasjon - har funnet sin vei over den ranglete bryggen som leder inn til det San Marcos de selv velger å oppdage. Jeg føler meg av en eller annen grunn litt som en outsider. Akkurat hvor akkurat jeg vil passe inn, og hva jeg har kommet hit for å oppdage, føles det plutselig som om jeg har glemt. Eller kanskje jeg diskret har blitt påminnet om at jeg egentlig aldri har visst det. Like diskret påminner jeg meg selv om at jeg faktisk er en av de mange som har blitt trukket inn i opplevelsen av denne lille plassen. Unektelig nok. Her er jeg, midt i San Marcos - og da mener jeg ikke byen, men heller erfaringen.

Det er rart hvordan vi mennesker alltid ender opp med å bli tiltrukket inn i en eller annen opplevelse. Om det så er et bevisst valg eller ikke; det skjer. Ett sted er vi alltid, og noe vil vi alltid erfare. Men høster vi egentlig samme erfaring, selv om vi begge befinner oss på samme sted til samme tid? Det kan vi umulig gjøre. Det må finnes like mange bilder av virkeligheten, som det finnes øyne til å oppleve den. Og selv om vi alle - uten unntak - lever her og nå, bærer vi alle vårt unike perspektiv på nettopp dette øyeblikket. Kanskje livet - i sitt fulleste uttrykk - kan beskrives som øyet til en flue: Sammensatt av en mengde individuelle fasetter, som tilsammen omfavner en kjerne av værenhet - hvor alle fasetter observeres som ett.

Jeg skal innrømme at hovedpoenget med at jeg valgte å komme til San Marcos var fordi jeg ville finne meg et rolig sted hvor jeg kunne konstentrere meg om å skrive. Etter å ha hørt et par lovende beskrivelser av stedet, virket det som en plass hvor jeg kunne slå meg til ro for et par dager, om ikke lenger. I og med at jeg uansett må vente en stund til jeg får tilsendt nytt pass og visa, virket det midt i blinken i forhold til min situasjon!
Så nå er jeg her. Og det er virkelig et lite stykke sjarmerende Guatemalsk idyll! Men selv om jeg har det akkurat slik jeg kunne ønske meg, føler jeg allikevell en slags utilfredshet. En rastløshet jeg ikke klarer å sette fingeren på, og som kommer og går som et ubeleielig spøkelse jeg ikke klarer å bli kvitt.

Jeg tenker tilbake på uken som har passert. Av en eller annen grunn, midt oppi alle problemene, så følte jeg meg trygg. Eller omgitt av trygghet, som om jeg lå beskyttet i en kapsule fylt med stabilitet og mening. Nesten som et foster, hvilende i en visshet om at hinnen mellom liv og død dannes i møtet mellom den ytre, innsnevrende uungåelighet og en indre, oppløsende aksept. Jeg følte meg rotfestet til et uforgjengelig fundament. Som et lite strå pisket rundt av galskapens vind, men urokkelig festet til verdien av det som virkelig er. Gjennom en ta-en-ting-om-gangen-holdning, utviklet jeg en slags symbiose med den umiddelbare, håndfaste, levende virkelighet. Det var som om jeg opplevde en slags nærkontakt med øyeblikket.

Jeg tenker også tilbake på liknende opplevelser jeg har vært gjennom. En gang, like ved foten av en avsides isbre på Island, ble jeg overrasket av et skikkelig uvær. Vind, regn og tåke kom snikende rett etter at teltet var reist for kvelden, og jeg var oppriktig redd for at hele duken skulle bli blåst i stykker - sammen med min sårbare hinne av trygghet - i ett og samme av naturens lunefulle åndedrag. Allikevell, blant all frykt, usikkerhet og alle scenarioer hvor ting kunne gått galt, var det som om jeg trakk frem evnen til å kunne føle meg trygg i den faktiske opplevelsen. Fremfor å bli kneblet av hjelpeløshet og apati, opplevde jeg en følese av sikkerhet og kontroll jeg sjeldent - eller aldri - har vært borti siden.

Jeg tror at vi alle bemøter denne typen erfaring på ulike tidspunkt i livets vandring. Alle beveger vi oss gjennom valg etter valg, som om de var dører inn til de mange kammer av opplevelser som finnes i vår egen bevissthets hus. Jeg tror vi alltid blir dirigert mot oppdagelsen av nye dører, men selv må vi velge om vi vil åpne dem - og utforske det som ligger bak. Disse ukjente kammre vil nemlig fylles - som levende utstillingsrom - med de bildene vi selv skaper på virkelighetens netthinne. Først når vi står midt oppi det uforutsette, og føler en omringende usikkerhet direkte mot huden, kan det også helt uforutsett fødes frem en følese av mestring fra et sted dypt i oss selv . En følese av urokkelig kontroll. En følese av å ha overblikk over hele situasjonen - som om den betraktes fra toppen av et høyt fjell.

Opplevelsen av slike øyeblikk tror jeg har en transformerende effekt på oss alle. Under de mest uforutsette omstendigheter - som alltid har vært stikk i strid med det min logiske hjerne vil si er riktig - virket det nesten som om min dypeste rot av væren fant sitt sanneste uttrykk i min viten. Et uttrykk som der og da ikke bare fylte meg med følesen av mestring, men også fornemmelsen av å være i opplevelsen som en slags mester. En vis, utlevd, ærlig og eldgammel mester. Så gammel at han har sett alt, og vet at den samme kjernen av ubegripelig, utilnærmelig nærvær ligger sløret bak alle lag av opplevelser som folder seg rundt ett og samme øyeblikk. Så forståelsesfull, at han bemøter alt med samme respekt - for han gjennkjenner speilbildet av sitt reneste selv gjennom linsen til det aller minste, såvell som det aller største. Så fullkomment tilstede i seg selv, at han vet sin væren den eneste, sanneste gaven han kan stråle fra seg og ut i øyeblikkets evighet.

Vel, tilbake til mitt nåværende øyeblikk - eller min nåværende evighet, alt etter hvilket øye som ser antar jeg. Tilbake til det som er virkelig iallefall - virkelig her og nå! San Marcos har lokket meg, ledet meg over dens ranglete inngangparti av en brygge, men har nå etterlatt meg med bitter fornemmelse av å ha blitt lurt inn et sted hvor jeg ikke hører til. Dog, her er jeg. Ufornektelig, her er jeg. Og noe var det som fikk meg til å komme hit. På en måte kan jeg si at det var noe som bare skjedde av seg selv: Plutselig innser jeg jo at jeg faktisk er her! Men allikevell, på et eller annet tidspunkt var mitt valg involvert i forflyttningsprosessen. Jeg tillot det iallefall å skje. Kanskje vi alle - oftere enn vi selv er klar over - tillater verden å uttrykke sin spontane glede gjennom våre tilsynelatende tilfeldige valg? De gangene jeg uhindret lar denne vissheten flyte inn over meg, føles det også som om øyeblikket gjør det samme. For hvor hører vi ellers til, om det ikke er i midten av vår individuelle opplevelsen av Nåets evighet? Hvor har vi vårt sanneste hjem, og det ikke er i erfaringen av dette her og nå?

Jeg tror en rastløs vandrer flakker rundt i oss alle. De gangene tidløsheten samler seg rundt sin egen erfaring, som en malstrøm av værenhet forankret i oss selv, vet vi at den universelle vanderen har funnet seg en rasteplass - i vår egen bevissthet.
Med verden som sin reisekappe, folder han den tettere om kroppen, mens han stille finner sin plass rundt Nåets ildsted.

Idet jeg skriver ned disse ord, sitter jeg på en fjelltopp med utsikt over San Marcos og omegn. Liv og larm møter meg fra alle hold. Overalt - selv i naturens bestandige ro - fødes det hele tiden bevegelse, forandring og dynamikk. Men i mitt stille indre påminner jeg meg selv: jeg er en del av mylderet. Gjennom tråder spunnet finere enn vevet til en edderkopp, er vi knyttet sammen til alt som flukterer rundt innenfor ett grenseløst Nå. Alt er del av en perfekt dans, spunnet rundt det skjulte punkt av perfekt, ubevegelig og fullkommen ro - tilstede i midten av hver minste sirkulerende partikkel av væren. I et øyeblikk observerer jeg med åpne øyne. Jeg føler meg nesten som en fugl, sirklende rundt tilstedeværelsens nav på en søyle av oppdrift. Og om det har skjedd bevisst eller ikke; her fra fjellets høyde har jeg funnet frem til en følese av å være på rett sted. Jeg er tross alt i meg selv. Her og nå! Hvordan kan man bedre definere den optimale tilstand av søkenen etter å "havne på rett sted til rett tid"? Hva kan være mer riktig, enn å være i seg selv, akkurat nå?

Hvordan kan vi glemme, gang på gang i en evig runddans av sprudlende livstørst: Søkenen fødes det øyeblikket det forlater svaret vi finner i oss selv.

Tanken av å være en fasett på Nåets diamantformede øye krystalliserer seg inni meg. Jeg er hvor jeg er. That's it. Alt annet er ikke lenger så viktig. Vi kunne alle beskrevet utsikten fra dette øyeblikket på hundre ulike måter. Men jeg gidder ikke. Sannheten er at uendelig mange opplevelser kan klekkes ut av en og samme stund. Tusen fantastiske skildringer kan pakkes inn i en prikk så liten som et punktum! Kanskje er jeg en smule lat. Men i et lite såkorn skjuler det seg også et stort poeng!
.

Selv kan jeg ikke ta æren for å ha funnet frem til nettopp dette øyeblikkets lille magi. Det jeg kan klappe meg selv på skulderen for, er at jeg turde å stole på alle impulsive, ertende og flirende variabler som tilsammen førte meg hit. Som vinden under fuglens vinger; kaotisk og usynlig, og - sett gjennom logikkens begrensende filter - uforsvarlig å kaste seg helhjertet inn i. Allikevell bærer den like mye av vårt ubegrensede potensiale som vi våger å by frem foran livets pust. Slik virvles vi videre fra erfaring til erfaring, gjennom muligheters irrganger, og opp og ned langs stammen av vårt fullvokste selv. Gjennom all tid. Til all tid. I all tid.