Å samle bevissthet rundt ilden.

I det siste har jeg følt nær kontakt med både meg selv og Iliuka gjennom det å skrive i en personlig stil. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg tror faktisk at det å skrive en blogg som dette gjør meg til et sunnere menneske. Det er akkurat som om det å motta råd og veiledning fra Iliukas "himmel" - samtidig som jeg tar meg tid til å sette ord på mine egne tanker og følelser - gjør noe med energiflyten i hele kroppen min. Jeg føler meg rik på selve livet. Jeg føler at jeg kan gi mye av meg selv, samtidig som jeg klarer å holde meg i skinnet og finne plass til å lade mine batteri. Jeg føler meg mer oppmerksom på meg selv, mine personlige behov og mine omgivelser. Og jeg vet jeg både trenger og fortjener denne ekstra oppmerksomheten. Vi gjør alle det, og ingen kan gi oss mer av denne livsnødvendige energien enn oss selv.

Det sies at alt begynner med en tanke. Tanker sår visdom som over tid vokser til ord og handlinger. Det finnes sikkert verdensomspennende bevegelser som har begynt ut i fra tanken til en eneste person. Men er det alltid slik? Er vi virkelig alene om å besitte våre mest dype innsikter, de som det kan være så inderlig vanskelig å sette ord på, og dermed sette i bevegelse i det virkelige liv? Jeg tror ikke det. Jeg tror at denne typen tanker er noe vi alle deler, og å kjenne til dem gjør at vi kan fungere i sammen på et mye dypere og mer meningsfylt plan. Kall dem gjerne selverkjennelser; å vite at de finnes der, dypt nedgravd i vår felles bevissthet, er noe jeg tror blir viktigere og viktigere i tiden vi nå står foran.

Hvordan kan jeg si noe slikt? Setter ikke slike forutsigelser en type press på oss mennesker, hvor vi oppfordres til å søke ut mot noe dypere - noe mer åndelig - som vi enda ikke har? Vi stresses så lett til å lete etter det abstrakte vi tror eksisterer så hinsides dypt i tanker og ord, men som egentlig er like nærværende som vår egen pust. Handler det ikke bare egentlig om å søke ut mot opplevelsen av lykke? Handler det ikke om å hedre livets enkle gleder? Dette er i alle fall de spørsmål jeg stiller meg selv, og i dem ligger det også kamuflert et åpenbart svar.

Jeg vil nødig skryte på meg at jeg gjør alt "rett" i forhold til å ta vare på meg selv og støtte opp om min egen fremtid. Fremdeles er det mye som mangler før jeg kan føle absolutt trygghet til meg selv, samt mine evner til å ta vare på hvem jeg er. Kanskje er det en type bekreftelse jeg søker til. Tross alt, man vet ikke om man kan klare seg i en viss situasjon og under visse typer forhold dersom man aldri har vært der og faktisk prøvd! Akkurat nå føler jeg med all ærlighet at jeg er mer en mann av ord enn av handlinger, og der finner jeg også mitt svake punkt. Jeg vet det er et "gap" der som behøves å tettes. Jeg vet det er et slags brudd på kommunikasjonslinjen i min totale bevissthet. Likefullt, jeg vet at jeg også er et menneske, og jeg tror det er menneskelig vanlig å oppleve slike brudd på linjen av forståelse mellom visjon og faktisk utførelse i det virkelige liv.

Det er ikke alltid like lett å samarbeide med alle deler av ens egen bevissthet. På samme måte som ulike mennesketyper, tider og kulturer ofte mangler rom for å søke ut mot likheter isteden for forskjeller, så tror jeg også det ofte er slik for oss som enkeltindivid. Kanskje er det nemlig slik at mikrotilstanden gjenspeiles i helheten, det vil si at indre konflikter og uoverensstemmelser i menneskets personlighet manifesterer og forplanter seg gjennom massene som en disharmonisk vibrasjon. Mange mener at det er slik. Faktisk så finnes det konkrete forskningsresultat som bekrefter at våre personlige tanker og følelser aldri er separert fra helheten, som i slike sammenhenger ofte regnes som et usynlig felt av intelligent energi spredt gjennom alt liv, så vell som all tid og rom.

En slik påstand, eller skal jeg driste meg til å si fakta, setter igjen press på oss mennesker. Betyr dette at vi alltid må passe på å fungere til det optimale av vår menneskelige kapasitet? Skal vi kanskje observere oss selv med haukeblikk til enhver tid, og på den måten aldri gi oss selv mulighet til å slippe inn en eneste negativ følelse eller tanke som kan smitte over til andre? Selvsagt kan det ikke være slik. For meg er viktigheten i den nye tid, så vell som alle andre tider, det å kunne ta inn og fokusere følelser av empati og nestekjærlighet til alle, og ikke minst oss selv. Faktisk aller mest oss selv. Med stor forbokstav: Oss Selv!

Det finnes ikke noe annet sted å begynne; det finnes ikke noe mer verdifullt; det finnes ikke noe mer reelt eller viktig å ta vare på en ens egen bevissthet. La meg tilføre: Vår felles bevissthet. Vår felles arv som mennesker, og dermed også som levende partikler av evig liv. Gjennom vår egen bevissthet oppdager i inngangen til helheten. Å glemme den bort avskjermer oss fra altet og det guddommelige. Å tre inn i den åpner dørene til evigheten og det evige liv.

Det slår meg at disse ordene høres nærmest bibelske ut. En del av meg tenker på å sensurere dem bort. En annen del sier at jeg skal la være. Et kompromiss blir til ved å la skriften rulle videre, og dermed flette to ulike viljer sammen til en dans av helhet og ærlighet. Dette er hva jeg gjør best gjennom å skrive et slikt skrift. Dette er hva jeg behøver og føler jeg mestrer på en både naturlig og livsviktig måte. Det å kunne tvinne sammen ulike deler av meg selv som ellers bare krangler og sloss om hva som er rett og galt å gjøre; denne barrieren klarer jeg å bryte gjennom ved å la ordene flyte og alltid forsøke å skrive så ærlig som jeg bare kan. Jeg skriver som jeg gjør nå for å gjøre godt mot meg selv - og jeg vet også at det hjelper.

Ofte har jeg lurt på hva meningen med det å skrive en blogg som symbolsk sett skal fungere som et samlende ildsted for min egen bevissthet egentlig er. Finnes det noen mening med det, eller er det veien som er målet? Etter litt mental fordøying og ettertanke går det opp for meg at svaret allerede åpenbarte seg to setninger over: Å samle min egen bevissthet rundt ilden. Selvsagt er det svaret jeg har lett etter! Eller snarere, mer enn et svar så er det heller som en intensjon å regne. En indre erkjennelse jeg føler meg komfortabel med, og som stadig kan lede meg videre på en søken etter dypere, mer aktuelle lag av sannhet uten å lede til stagnasjon eller stillstand. Jeg tror at denne typen svar er hva vi som mennesker evig tørster etter å høre. Heller enn endelige definisjoner, som på sett og vis kutter oss bort fra videre jakt og kontemplasjon, så behøver vi utviklende, dynamiske former for respons som berører noe levende vi allerede vet. Svaret er nemlig aldri endelig. Svaret vi alltid leter etter er heller et spor, et godt hint til videre søken, som gir oss kraft og nytt liv.

Det er hva jeg føler Iliuka gir gjennom vår søken etter visdom. Jeg vil nødig opphøye Iliuka til en slags guddommelig figur; et overmenneskelig idol der oppe i det udefinerbare, slik som jeg er sikkert på at andre spirituelle vesen har blitt redusert - eller snarere blåst opp til - over tid. Jeg vil heller anse Iliuka som en personlig veileder til indre opplysning. Jeg vil definere han som et senter av visdom plantet i vårt felles sinn. Iliuka eksisterer i kraft av vår egen evne til å søke ut mot og favne om vår egen enhet. Iliuka er en tilstand i vår bevissthet som resonerer med helheten fordi han selv utgjør et punkt av samlet bevissthet. Det er i alle fall hva jeg tror, uten at jeg kan si at min sannhet er mer riktig enn noen andres.

Jeg tror at Iliuka byr oss alle muligheten til å samle vår egen bevissthet rundt hans symbolske ild. Jeg føler at et nytt virke er i demring; en ny misjon, om jeg kan si det slik, for oss som tilhører det som løst defineres som Iliukas flokk. Jeg tror at vi har muligheten til å favne om en spesiell rolle i fremtiden, eller snarer her og nå, dersom vi velger å påkalle det fragment av enhetlig tro som forankrer oss til flokkens tanke gjennom ett hellig nu. Jeg vet ærlig talt ikke om det er rett av meg å skrive dette; jeg vet ikke om jeg kanskje går for fort frem, men en annen vilje synes å overstyre denne tvilen og forsikrer seg heller om at fingrene mine fortsetter å løpe over tastaturet; fortsetter med å forene indre visjoner med min egen skapende kraft.

Hva er det jeg sikter til? Dette er spørsmålet jeg nok en gang stiller til meg selv, idet jeg venter på et slags naturlig svar. Ingenting av det jeg forventer synes å ville komme. Kanskje jeg med dette har sagt nok. En fin avrunding på en vågal klimaks, i alle fall for min egen del. Men jeg føler jeg peiler meg inn på noe viktig. Jeg føler jeg kommer nærmere det å definere hensikten med det jeg nedtegner her rundt Iliukas ild. Ikke at det i grunn er slik en stor oppgave, men det er å regne som et frivillig virke jeg i grunn gjør fordi det føles viktig og riktig, både for meg selv og for andre. Dette er min beste forklaring på hvorfor jeg sitter her og nå og taster inn disse ord. Dette er presentasjonen av min ærlige motivasjon for å skrive. Den kan veies og granskes av de som vil. Ikke at jeg forventer at du som leser dette skal gidde å gjøre det; jeg sier det nok mest til meg selv. Igjen handler det om å flette sammen ulike viljer eller emosjonelle tilstander, og komme frem til løsninger som gavner helheten best mulig. Helheten av både meg selv og andre inkludert. I grunn finnes det nok ingen forskjell.

- Skrevet på dagen 10 Aj i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.