Dag 1 - Å vandre mot en drøm.

-Mellom meg og deg Illiuka.
-Så er der, gjennum passasjen der knyttes mellom ulike himler. Så er der, lik vi er. Vi er i ditt selv, lik den er i sitt selv.
-Jeg skulle gjerne likt å vite hva jeg vil.
-Så er der lik den kan finne ut. Den kan se; hva den søker efter, er noget den finner i dypet av sitt selv. Hva den føder av klarheter, er noget der tilsynekommer i stunden den søker gjennom ærligheter. I stunden den leder sitt selv langs ærlighetens spor, så vil den erfare hvorledes den finner sitt selv.
-Hvordan finner jeg dette sporet?
-Den bliver noget tvunget til at søke.
-Hvem tvinger meg?
-Ingen foruten ditt selv. Dog ei skal den frykte for at mestre sitt selv, om den ønsker at lede sitt selv til hva den vil.
-Hvor skal jeg gå?
-Vi ser, den skal vandre innover. Konu eketah.
-Innover hvor.
-Søke at se, hvorledes ditt ytre er noget speibilde av ditt indre.
-To be continued.
-Så vil der til all tid blive.

Stillheten omgir meg på alle kanter. Allikevell lytter jeg mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg føler meg merkelig hjemme. Mens jeg skuer ut mot den fjærne horisonten - mot stillheten, mot evigheten - føler jeg et barnslig dryss av glede falle over meg, som om jeg var en slik uthult tørr trestamme fyllt med tusen raslende frø, snudd opp-ned i påvente av en etterlengtet regnskur. Jeg lar blikket mitt gli langsomt over små detaljer jeg ellers aldri ville lagt merke til i dette øde landskapet jeg nå befinner meg midt i midten av. Tiden smyger seg ubemerket forbi min oppmerksomhet. Forandring fryder, men å observere den sakte, synkende og kronet av tidløshetens stråler er noe som kun er forbeholdt de heldige få. Jeg har annkommet ødelandet, men føler meg mest som en tilskuer i en tom kinosal som nyter fullheten - eller fullkommenheten - jeg selv projiserer på filmlerretet for hvert åndedrag jeg tar.

Tidlig idag morges stod jeg med ansiktet vendt ut mot den stille steppen jeg kom for å finne, og med ryggen vendt mot den travle riksveien jeg kom for å glemme. Iallefall for et par dager. Mens jeg la ut med sikre skritt mot min ukjente destinasjon, slo det meg plutselig hvor glad jeg følte meg. Jeg stod ved terskelen til å faktisk bevege meg inn i et sted, en opplevelse, en tilstand jeg hele tiden har skimtet gjennom mitt håp, men som jeg først nå kan ta og føle på like virkelig som jorden under mine føtter.

Like utenfor De-Na-Zin ødelandet nord i New Mexico stod jeg derfor, bærende på nok vann og mat til å kunne strekkes ut over et par dager i ensomhet, og med klare hensikter om å vandre inn i det ukjente som om jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde tenkt meg. Med en sunn blanding av skrekk og vett la jeg i vei, nogenlunde østover i lendet; først langs en smal grusvei, deretter ut på egne farveier langs kratt, sandkletter og krøtterstier.

Det å kunne gi seg selv tilliten, troen og ansvaret til å legge ut på noe så tåpelig som å følge en barnslig drøm - det må være en av de største gavene man kan gi seg selv. Av den grunn ble jeg med ett rørt av en uforventet følese av takknemlighet. Ikke bare for landskapet rundt meg - som stod der som en stille, altomfavnende kuliss til en levende drøm - men også ovenfor den delen av meg selv som dirigerte mine føtter til å blande seg inn på scenen, hvor drømmer utsillte sine roller i kostymer av den samme levende virkelighet.