Blant små potteskår og tomme steinhus kan man enda finne bruddstykkene til skallet av denne drømmen, om vi bare ser godt nok etter. Hva kjernen av denne drømmen var, vil vi kanskje aldri få et allment svar på. Men kanskje - dersom vi leter i dypet av våre egne drømmer - så kan vi fremdeles finne veien tilbake til gamle spor som aldri hviskes helt ut, og som alltid vil lede oss til å gjøre de mest irrasjonelle ting for noe vi aldri synes helt å kunne forstå.
Hva leder egentlig et folk til å leve som ett? Noen ganger, mens vi manøvrerer oss selv gjennom livet, virker det som om slike spørsmål aldri finner noe svar - iallefall ikke et som vi mennesker synes å forstå. Men kanskje kan vi finne retningen mot et svar, dersom vi retter vår kurs etter veien inn til kjernen av oss selv - der hvor all tid møtes, og hvor alle vandringer alltid synes å finne frem?
Å forklare nøyaktig om hvilken helhetlig erfaringer jeg tilslutt oppdaget gjennom to langstrakte døgn i skyggen av tre små himmelsøyler, er noe jeg ikke vil forsøke å beskrive gjennom ord her og nå. Tross alt, det som jeg erfarte som sannhet i et uutgrunnelig moment under New Mexico's azulblå himmel, vil ikke nødvendigvis anses som en ny sannhet dersom jeg prøver å gjengi den under denne himmel's drakt. Noen ting forblir best usagt - for det skrevne ord har en dobbelsidig natur som både kan virke oppløftende og nedbrytende for budskapet det forsøker å formidle.
Jeg vil verken skuffe eller ly, og derfor lar jeg heller ordene peke mot stillheten - for det var der jeg tilslutt fant svaret jeg hadde lett etter overalt, bortsett fra i helheten. Iallefall innenfor et lite øyeblikks utfoldte kappe kunne jeg se den, like mye som jeg tror den kunne høres.
Jeg tror at den mest passende skildringen jeg kan trekke ut av ermet, er den av en flaggermus som en kveld svirret i snedige 8-tallsmønster mellom de tre toppene jeg allerede har beskrevet inn i det uendelige. Og slik kunne jeg gjerne fortsatt - for historien har virkelig aldri noen ende. Alt som i sannhet er, er overganger fra en tilstand til en annen. Og kanskje et ørlite spor av glede som vi alle gjør klokt i å forfølge.
-----------------------------------------------------------------------
Slutten på begynnelsen.
Jeg ser tilbake på de tre små fjelltoppene jeg for et par dager siden gav meg ut i retning mot, idet jeg innså hvordan de vagt kunne likne innoldet i hva jeg vil kalle en personlig drøm. Kanskje de egentlig var like mye del av den drømmen, som det jeg før bare trodde tilhøre min egen fantasi? Kanskje drøm og virkelighet egentlig er tvunnet tettere sammen, enn vi har blitt lært opp til å tro? Mest av alt, kanskje alt avhenger av hva man selv velger å tro? Livet har noen ganger en forbløffende evne til å gi tilbake akkurat det vi selv velger å putte inn i det - øyeblikk for øyeblikk, som om det virkelig finnes et ekstra øye der ute et sted, mystisk forbundet til både oss selv og en større sammenheng vi bare såvidt kan skimte.
Mens jeg trasket bort fra den øde steppen stoppet det plutselig en stor hvit pick-up like ved siden av meg. En av rancherne i området hadde sett med vandre forbi huset hans noen timer før, da jeg prøvde å følge en grusvei vestover mot hovedveien. Heldigvis virket han mer nyskjerring enn mistenksom på hva jeg hadde drevet med ute i ødemarken helt for meg selv. Jeg forklarte som sant var at jeg hadde campet noen mil fra huset hans, borte ved de tre toppene jeg prøvde å peke ut i horisonten. "Oh, those kind of finger-looking things over there?", svarte han på ranchero-aktig amerikansk, mens han holdt opp tre fingre på hånden sin. Jeg utførte en bekreftende håndbevegelse, som et stille vink til at vi begge syntes å se ut mot det samme indre bildet. "That's over by what we call the submarine mesa", forklarte han videre. "You where real close to Chaco Canyon though boy! If you'd just kept on going a few miles to the east, you would have ended up right in the park."
Jeg smilte for at vi gjennom en kombinasjon av ord og kroppsbevegelser syntes å snakke samme språk. Eller, kanskje det fremstår mer riktig hvis jeg sier at det samme språket syntes å snakke gjennom hver av oss. "Yeah, I camped right by those peaks", svarte jeg gledelig. "But I had no idea I was that close to Chaco. That was actually the place I wanted to reach all along, but I thought it was too far away".
"Well, then you where much closer than you thought". Han kunne ikke ha oppsummert mine tanker bedre.
Mitt tilfeldige møte med rancheren ende med at han gav meg skyss til neste landsby, hvor han uansett skulle for å gå på jobb. Gjennom nye tilfeldigheter kom jeg i kontakt med et noen lokale indianere, som alle spurte meg ut om mitt opphold i villmarken. Det hele endte med at jeg tilslutt fikk ordnet meg et nytt skyss til neste landsby med tre lokale karer som var ute og tok seg en biltur - bare sånn for moro skyld. De forklarte at de alle sammen hadde rikelig med indianerblod i seg; en av dem fortalt til og med hvordan han langt der ute i slektstreet var i familie med selveste Geronimo!
Mens jeg satt der i baksetet fortalte jeg om den fantastiske tiden jeg hadde hatt ute i ødemarken - som tross alt er deres landjord mer enn jeg kan kalle den min. Det virket som om de betraktet meg med både forbausede og uforstående øyne, for de fortalte hvordan de selv aldri ville ha begitt seg inn i dette området helt alene. "It's a dangerous place man; at least for us indians, it means bad luck to go out there alone. A lot of strange things happen in that area. There are skinwalkers there, you should be real carefull around them." Jeg hadde aldri hørt om noen slags "skinwalkers" før, så jeg spurte blankt om hva det var for noe. "Seriously man, we're not joking! There are people that know how to work black magic here, indians that can shape-shift, you know what that means? They send coyotees or black birds that follow you and bring you bad luck".
Jeg svarte at jeg ikke hadde sett noe som kunne liknet en "skinwalker". Et par kvelder hadde jeg riktignok hørt noen coyoteer ule langt borte, men jeg følte meg ikke truffet av noen sort magi eller noen uflaks-forbannelse av den grunn. Tvert imot, så langt på min vei tilbake hadde jeg bare blitt møtt av den ene heldig hendelsen etter den andre. "Well, I can't remember seeing anything like that. And I don't think I've been cursed," sa jeg halvveis spøkende. "After all, that you guys stopped for me can hardly be seen as a sign of bad luck, can it?" De så på meg og så ut til å ta poenget. "Well, maby the skinwalkers couldn't harm you, because you where not afraid of them."
Jeg skal ikke utelukke at det faktisk finnes "skinwalkers" der ute blant oss. Kanskje møter vi dem oftere enn vi er klar over. Hvor ofte møter vi vel ikke ting, personer eller hendelser som viser seg å være noe helt annet enn hva vi tror? Kanskje disse "skinwalkerne" til og med kan leve gjennom oss selv. Hvor ofte legger vi kanskje ikke lokk over ting vi virkelig vil si? Hvor ofte setter vi ikke en maske foran den vi virkelig er? Hvor ofte prøver vi ikke å leve etter regler som andre har tredd ned over hodene våre, fremfor å prøve å leve etter viljen vi bærer inni oss selv? På samme måte vil jeg absolutt ikke utelukke at det finnes magi her i verden. Det vi kaller magi, er kanskje bare et annet ord for den rene viljen i oss selv - de gangene den totalt uhindret av tanker og tvil passerer rett gjennom våre liv og ut i virkeligheten, som et fargesprakende fyrverkeri av ærlighet som alle kan få lov til å beundre og se.
No comments:
Post a Comment