Dag 3 - Underlige lys.

Jeg har brutt opp leiren fra igår og forflyttet meg fra De-Na-Zin ødelandet sørover mot Chaco Canyon. Ideen om å flytte på meg i denne retningen dukket opp ganske uforventet, men jeg gjorde meg en rask vurdering idag tidlig og bestemte meg tilslutt for å bare "go for it".

Inspirasjonen kom nemlig igår kveld da jeg plutselig så et merkelig lys henge en 10-20 meter over horisonten, ganske nærme hvor jeg nå sitter for å ta meg en pust i bakken etter å ha spasert en god stund under den stekende ørkensolen. Lyset jeg igår så syntes å vibrere svakt mens det nærmet seg bakken, før det sluknet ut helt og forsvant like bak horisonten. Både før og etter denne mystiske hendelsen var det hele tiden en slags glød fra dette området, kommende fra et sted på den andre siden av en langstrakt høyde i landskapet. Jeg skulle trodd at dette lysfeltet stammet fra en liten landsby eller noe slikt, bare at jeg ikke kan huske å ha sett noe som helst lys fra samme området kvelden før.

Instinktivt følte jeg en kombinasjon av undring, nyskjerrighet, opprømthet og frykt da jeg observerte dette uforklarlige fenomenet. Opprømtheten i meg var ikke sen om å koble det jeg så til en knippe UFO-teorier og bisarre historier om "extra-terrestrials", som visstnok er beryktet for jevnlig å avlegge visitter til dette området av New Mexico. Et lite øyeblikk vurderte jeg faktisk å bare legge ut i natten og lete etter "spor" lagt igjen av hva-det-nå-måtte-ha-vært. Men heldigvis fikk fornuften min sagt det siste ordet i saken, så jeg bestemte meg simpelthen for å bli hvor jeg var, fornøyd meg med å betrakte det pussige lys-showet fra en trygg avstand, nøye følgende med på om noe nytt og ekstra-ordinært ville dukke opp - som hentet rett ut fra bortgjemte hjørner av vår menneskelige, dog udefinerbart romslige, fantasi.

Jeg bet meg iallefall merke i hvor lyset stammet fra; for siden det såpass mørkt kunne jeg ikke gjennkjenne mange av detaljene i landskapet - bortsett fra en stor steinblokk som stod like ved siden av stedet hvor lyskilden må ha vært. Idag tidlig så jeg dermed hvordan den må ha kommet fra like i nærheten av et stort fjell - Mt. Taylor, i grunn det eneste landmerket som stakk opp fra den siden av det flate terrenget rundt meg. Da jeg dro frem kompasset, oppdaget jeg hvordan nålen pekte strakt sør fra hvor jeg stod, i flukt med både Mt. Taylor, det mystiske lyset og området hvor Chaco Canyon omtrent skal ligge.

Med nok av vann, mat, tid og krefter - pluss en vital dose av sta nyskjerrighet - har jeg dermed lagt ut på jakt etter det uforventede i den utilgjorte skjønnhet av New Mexico ødeland. Jeg gleder meg for alt mine sanser kommer over, mens jeg prøver å rusle bestemt men uskyldig inn i en ukjent verden, åpen som en gavmild blomst, men samtidig beskyttet som et ærverdig mysterium. Som en evig-ung bestemor, tidløs men urgammel på en og samme tid.

-Jeg har tatt beina fatt Iliuka.
-Så er der lik vi ser. Er der kanskje ei lik den elsker at vandre?
-Idag liker jeg det iallefall. Jeg vil spørre om du kan gi meg noen forklaring på hva dette merkelige lyset jeg så igår var?
-Vi ser; der var noget der fanget din oppmerksomhet. Der var noget der ledet den til der hvor den sitter just nu. Konu eketah.
-Men vil du si noe om hva som laget lyset?
-Der er lik den alt vet hva der var, og ei er der så viktigt at vite spesifikt hva der var der fødte sådant lys. Lyset fødes innom megen tider og steder; dog alt mer viktigt er der for den at søke for lyset den selv kan føde innom stunden der er omfavnet av Nuet! Konu eketah.

-Kan jeg føde noe lys?
-Så vet den at den kan, og så vil den, i stunden den søker at dele hva den vet innom sitt hjerte med sine nester. Konu eketah.
-Hvordan?
-Gjennum at presentere sitt indre selv, lik vi før har talt.
-Men hva av mitt "indre selv" skal jeg liksom presentere?
-Så er der lik bror alt vet; der er for ditt selv at erfare, lik den således bliver at finne det ut. Der er for ditt selv at søke efter, lik den nu gjør i stunden den vandrer inn i ørkenen - lik noget forunderligt menneskebarn, der søker efter noget forunderligt lys den har sett sveve over marken.

Den skal vite; der gleder våre himler meget i stunden vi betrakter din streben, der godt kan synes noget underligt - lik vi gledes for hva der er av underligheter innom menneskebarn der våger at synliggjøre sådant på sin jord. Der er lik vi frydes i stunden vi ser hvor langt den er villig til at forflyttes, om den så bare skuer noget ørlite håp, der likefullt oppleves lik noget skimmer av sannhet innom ditt eget selv. Der er lik vi unders for hvor liten gnist av håp der skal til, for at forflytte hva der er av tunge kilos der hviler over din rygg just nu! Vi gledes for brors vandringer, skal den vite. Konu eketah.

-Vel, ja jeg antar at jeg ser ganske gal ut her hvor jeg går.
-Så kan der tales, om den nu skulle skue sitt selv i noget spegel. Dog søke og at se; uten noget spor av galskap vil ei noget menneksebarn kunne føde sin drøm. Alt der er av glade hjertens ledelser, kan ei heftes for noget bekymmer, lik den søker at analysere om den er gal eller ei. Bekymmerets tilstand hører ei livet til! Bekymmer kan således graves under marken, så vil der blive alt mer til gavn.

-Forfølger jeg virkelig en drøm?
-Er der ditt selv, eller ditt bekymmer, der taler just nu?
-Ok, jeg antar at det må være det siste. Av og til blir jeg nemlig redd for at jeg bare lurer meg selv.
-Lytt nu: Hva der leder menneskebarns jakter, kan tales lik nogen kombinasjon av megen ulike motivasjoner. Ei finnes der noget menneskebarn der til all tid vandrer for den ene sanne sti. Om der var så, ville den ei være forbundet til nogen jordisk vandring, lik den ei ville vært i behov for at hvile innom nogen materisk tilstand av sitt selv.

Alt bedre er der at akseptere helheten av dine motivasjoner. Der er lik vi ser; noget av hjertets rene vilje vil til all tid fragmenteres til nogen lavere utrykk, om der kan tales så. Dog selv det mest forvirrede uttrykk har sitt originale utspring fra hjertets kilde, om den søker at se efter. Alt hva der leder menneskebarns jakter stammer fra det samme lys, selv om der i stunden kan betraktes lik nogen forunderlig og forvirret jakt. Således er der og for ditt selv.

Hva den dog ledes mot, er noget den lengter efter i sjelens dyp, lik der er for alle menneskebarn. Der er en Kilde der kaller. Der er ett lys der gjennomtrenger. Gledes nu, for den har selv tilvalgt at forfølge noget lys, selv om der kan synes lik noget forunderligt lys. Tenke ei så meget derved, gledes heller for hva der er ikring ditt selv. Så vil den lettere se hva den ledes mot. Konu eketah.