Dag 4 - Tre tinder.

Etter en god natts søvn nede i den tørre elvedalen jeg kom over, har jeg nå pakket sammen igjen for å fortsette mitt eventyr i ørkenen. Jeg hadde en fantastisk kveld igår, da jeg spaserte litt rundt i området før solnedgang og fant drøssevis av spennende steinformasjoner hvor jeg godt kunne tenkt meg å tilbringe natten. Jeg kom til og med over en gammel indianerboplass, hvor en sirkulær steinvegg hadde blitt stablet opp foran en beskyttende klippe.

Overalt hvor jeg gikk fant jeg nye steder å utforske, fantastiske utsikter å hvile øyet på, og fristende muligheter som gang på gang lokket meg til å bytte leirsted - selv om det var like før mørket senket seg som et skummelt teppe mellom meg og veien tilbake til alt utstyret mitt. Tilslutt måtte jeg bare kutte bort tilknyttningen til alle distraksjoner, fokusere på å samle veden jeg hadde kommet for å sanke, og finne veien tilbake til min opprinnelige leirplass før det ble for sent å snu. Som de kloke ord sier, så er det tross alt ingen skam å gjøre nettopp det!

Som oftest ligger også de beste opplevelsene og venter på oss, der hvor vi føler oss som mest hjemme. Mett og god på vakre opplevelser ruslet jeg derfor ned mot mitt trygge skjul, hvor en følese av måteholden tilfredshet allerede lå og ventet på at jeg skulle returnere.

Idet jeg steg nedover passasjen mot mitt private klippekammer, ble jeg dessuten møtt av et nytt vakkert syn: En perfekt nymåne, stillt like under og en tanke til siden for den første og klareste stjernen på kveldshimmelen. De to himmellegmene stod perfekt arrangert i forhold til hverandre, som i en tidløs konstellasjon hentet rett ut fra den islamske symbolverden.

Mens jeg satt der og betraktet nattehimmelens hvelv, følte jeg en ordløs påminnelse sirkle seg stadig nærmere inn mot meg selv, som en møll rundt en flamme faderlig synes å hviske: Skjønnhet er intet annet enn en ytre refleksjon av en indre tilstand.

Likevell ble ingen flere mystiske lysfenomener observert. Denne gangen har derimot noe helt annet fanget min oppmerksonhet: Noen fjelltopper stikker opp fra landskapet like syd fra hvor jeg nå sitter, og det rare er de minner meg mer og mer om tre små tinder jeg har tegnet inn et par ulike bilder jeg har lagd iløpet av de siste par månedene. Ved nærmere inspeksjon ser jeg at jeg har plassert dette "tretinders ørkenlandskapet" et sted i alle mine tre siste bilder - uten at jeg helt kan si hvorfor jeg valgte å tegne dem slik jeg gjorde.

Om det er tilfeldighet eller ikke, kan jeg rett og slett ikke få meg til å svare på. Kanskje det bare er min egen løsslupne fantasi som lurer meg til å oppdage "skjulte mønster" hvor enn jeg velger å fokusere min oppmerksonhet? Jeg husker å ha lest et sted, innenfor tykke og analytiske permer: "Det å annse seg selv som midtpunktet i en stor universell konspirasjon, er et av de klareste tegnene på en eller annen form for psykisk forstyrrelse". Men jeg husker også å ha hørt noe av det samme budskap et annet sted, skildret i en mer optimistisk og poetisk form: "Når du virkelig vil noe, konspirerer hele universet for at du skal få ditt største ønske oppfyllt".

Jeg studerer det stille, steinkledde opptrinnet foran meg. De tre toppene jeg nå betrakter med kritiske øyne, minner meg tross alt bare vagt om de jeg har tegnet. Men dess mer jeg fokuserer min oppmerksomhet på hva jeg føler jeg ser, dess mer føler jeg også en dragning mot iallefall å legge ut i retning av dem, og så bare ta ting derfra. Hva har jeg vel egentlig å tape på det?

For meg begynner de tre toppene nå ikke bare å stikke seg frem fra det golde landskapet omkring - om det så bare er via en vag forbindelse av samstemthet, så synes de nå å reise seg opp delvis innom drøm og delvis innom virkelighet. Jeg deles en stund mellom tro og tvil, som en svirrende mynt knipset opp i luften. Tilslutt faller jeg for en endelig avgjørelse: En forbindelse mellom to uforenelige sider er nettopp hva jeg leter etter! Om den så er vag eller ikke - står du midt på stien, har du iallefall funnet veien som tar deg dit du selv velger å gå.

-------------------------------------------------------------------

-Jeg har oppdaget noen underlige topper Iliuka.
-Så er der lik vi vet, og således er der lik vi har hørt dine formuleringer, lik den søker at overbevise sitt selv om hva den virkelig vil.
-Bør jeg så gå dit?
-Den bør forfølge det spor der skinner frem lik sannhet, uansett hvor vagt der skimtes. Lik den selv føler, så kan den gjøre. Konu eketah.
-Forstår jeg det rett nå, at jeg leter etter et sted hvor drøm møter virkelighet?
-Der er en tilstand den søker efter, korrekt. Så kan der tales lik himmelen bliver at bemøte jorden. Konu eketah.
-Takk for alle hint så langt, jeg følger etter så godt jeg kan.
-Den ledes vell, bekymers ei. Søke at velsigne alt den gjør av bemøtelser, så er der lik den ledes alt nærmere hva den søker. Konu eketah.
-Du vet hvor lykkelig jeg har følt meg de siste par dagene her ute?
-Så er der lik vi vet. Således er der lik den kan se, hvorledes den er noget heldigt menneksebarn, der tillater sitt selv at forfølge nogen drøm, om der kan tales så. Således kan den velsigne hva den gjør av bedømmelser, og ei søke at tenke så alt for meget. Takke nu ditt selv og ditt glade hjerte. Konu eketah.

----------------------------------------------------------------------

Jeg har klatret opp de tre toppene jeg så fra en avstand, og fant med en gang et lite krypinn jeg kunne benytte for natten. Noe strabasiøst var det å klatre opp til toppen - særlig med en tung sekk på ryggen - men jeg klarte det hele lettere enn jeg skulle ha trodd, og sitter nå her og nyter den fantastiske utsikten som folder seg omkring meg.

Til tross for de upåklagelige omgivelsene, føler jeg likevell et snev av usikkerhet med jevne mellomrom, som om jeg tviler på om jeg gjør ting rett eller ikke. Det høres kanskje tåpelig ut, men en del av meg begynner å tro at det faktisk ligger en slags plan bak alle bevegelser jeg har gjort iløpet av denne turen. Egentlig, for å være helt ærlig, så har jeg nok alltid trodd - eller iallefall håpet på - nettopp det; at det ligger en slags "dypere mening" bak de valgene jeg ofte ganske intuitivt har tatt - rett og slett fordi det har føltes riktig der og da.

Jeg skal likevell innrømme at jeg som oftest har hatt min tvil, slik som nå, luskende et sted i bakhodet. Men jeg vet også at jeg aldri hadde trodd på noe, om det ikke var forankret til en dyp følese av sannhet inni meg selv, og om jeg ikke også hadde funnet bekrefteler av denne sannheten i min ytre virkelighet. Mer virkelighetsfjærn enn det anser jeg meg tross alt ikke for å være.

Så her sitter jeg altså, på toppen av et stykke landskap som kunne vært hentet ut fra en av mine tegninger, hentet rett ut fra min egen fantasi. Hva det betyr, vet jeg ikke. Hva jeg håper det betyr, det er en annen sak. Jeg antar at det eneste jeg for sikkert vet, er at jeg sitter her, klemstret et sted imellom tro og tvil. Kanskje som jeg alltid har gjort - og for alt jeg vet, som jeg alltid vil fortsette å gjøre.

Likevell, ved nærmere ettertanke så innser jeg at jeg umulig kan være den eneste personen som sitter der - midt i livet - med følesen av at det hele er altfor godt til å være sant. Iallefall sier min tro at jeg ikke kan være den eneste, selv om den som alltid går hånd i hånd med min tvil. Men mest av alt, så tror jeg på min tro.