Oppsummerende ord.

Jeg føler at tiden er inne for å ”de-mystifisere” og forhåpentligvis oppklare noe av bakgrunnen for mitt arbeid med de to bloggene "Ildsted" og "Place of Emergence". Selv om det er ting jeg føler det er hensiktsmessig å bringe frem her og nå - både for min egen del og for andre - så er det fremdeles ting jeg ikke ønsker å legge ut for alle. Selvmotsigende som det kanskje kan høres ut, så vil jeg ikke at min personlighet skal ende opp som et fokus for oppmerksomhet. Dette sier jeg ut ifra mitt behov for primært å kunne klare å fokusere på meg selv og hva jeg vil drive med gjennom livet. Det er et kreativt arbeid - og ikke meg selv - jeg ønsker å presentere og legge frem for andre å se.

Dersom vi hypotetisk sett skulle plassert oss selv i Iliuka's sted - bare for et lite øyeblikk - så tror jeg vi alle ganske raskt ville innsett hvordan en sannhet er til for både å deles og bevoktes for at den skal kunne kalles en ekte sannhet. Det som finnes av sannhet og tidløs visdom i oss selv er det ikke noe annerledes med. Vi bærer alle et ansvar om å både verne og dele hva vi finner innerst i vår individualitet, i form av vår egen bunnløse visdom og vår egen personlige sannhet. Det å finne den rette balansen mellom disse to verdiene - den rette resonansen, så å si, mellom det å være forankret til sin egen helhet, og det å leve fritt som i en universell enhet - kan etter min mening beskrives som en portal mot en tilstand hvor vi kan leve sammen som sunne individ i en sunt felleskap.

Synspunktet jeg nevnte ovenfor har derfor hele tiden vært en av hovedmotivasjonene mine for å skape disse bloggene. Gjennom å hjelpe oss selv, kan vi også hjelpe andre. Gjennom å hjelpe andre, kan vi også hjelpe oss selv. Dette høres sikkert velkjent ut, men uansett er det som om en fundamental selvmotsigelse i disse setningene konstant "skurrer" mot gamle mønster som har blitt preget inn i vår bevissthet.

Jeg er som alltid villig til å gjøre mitt beste for å etterleve min egen selvmotsigenhet og besynderlige vilje mens jeg beveger meg inn i fremtiden - akkurat som vi alle forsøker å gjøre, som menneskelige vesen støpt inn i en form av både endelig og uendelig natur. Som sannsynligvis mine medfødte anlegg allerede har forhåndsbestemt, så er jeg tilbøyelig mot å leve i både galskap og sannhet for å erfare livets enkle skjønnhet. Mer komplisert behøver vel ingen av oss å late som livet er.

Jeg innser nå at jeg kanskje selv har personifisert meg som en såkalt "skinwalker" gjennom hva jeg har presentert gjennom denne bloggen. Kanskje det kan virke som om jeg har hyllet meg inn i en fantasi, en fortelling, en slags uvirkelig sky som ikke gir uttrykk for annet enn å tilsløre mine personlige intensjoner. For de som har fulgt med på mine tekster uten å kjenne meg som et ganske vanlig - dog uvanlig - menneske, så har jeg bevisst valgt å skjule meg bak en slags litterær "maske" for ikke å komplisere ting. Jeg mener fremdeles at det å fokusere for mye på personlige elementer fort kan forvrenge et budskap, og at det lett kan lede leseren bort fra den primære hensikten jeg ønsker at dette materialet skal ha - hvordan føler leseren at innholdet berører ham eller henne selv? Kanskje den beste måten å betrakte disse tekstene vil fremkomme dersom man ser på dem som en personlig sannhet kledd inn i en ganske åpen og tvetydig fortelling om personlig utvikling og forandring. Akkurat som med alt annet i livet: Den vil reflektere hva man selv velger å opplyse med sin egen bevissthets flamme.

For de som derimot leser dette og som allerede kjenner til min person, så ber jeg bare om å bli akseptert som den jeg er og bli hørt for hva jeg har å si - verken mer eller mindre. Selv om jeg vil verne om meg selv som privatperson, vil også dele inspirasjon med personer som står meg nærme - og som jeg føler kan dra nytte av hva jeg har å gi av meg selv, på samme måte som dere allerede spiller en uunnværlig rolle i helheten av mitt liv. Av den grunn valgte jeg å prøve å introdusere noe av materialet jeg også følte angikk andre, gjennom kanaler av meg selv som alle kunne se - dersom de selv ville, og dersom det var ment å skje.

Jeg ønsker ikke å gjemme meg for noe eller noen bak et hemmelig alibi - mitt ønske er å kunne være meg selv, samme hvor uforståelig eller rart dette selvet måtte synes for andre, samtidig som jeg fritt kan dele hva jeg tror, føler og lever for med hvem jeg vil. Som jeg allerede har forsøkt å legge opp til, så vil jeg fortsette å lede mitt liv langs den kursen jeg føler er sann for meg selv. Jeg er villig til å dirigere så mye som jeg kan av min tid og energi mot å skape hva jeg tror på i "dypet av meg selv", uten at jeg ser på det som noe mer selv-oppofrende enn å gi seg fullt og helt over til noe man allerede elsker å gjøre.

Likefullt, for å kunne gjøre dette, ser jeg på det som både en glede og en nødvendighet å kunne samarbeide med andre som føler for å manifestere det samme ønsket ”fra sitt eget selvs dyp”. Hva et slikt ønske kan være, mener jeg er opp til hver enkelt å føle og utforske gjennom seg selv. Jeg er ikke her for å dytte min sannhet over på noen annen. Hva jeg derimot tror, er at det ytre skallet til en sannhet, speiler drømmen til en annen sannhets sovende frø. Man kan selvsagt spørre seg om vi mennesker kan oppnå noe samarbeid, dersom alle forsøker å gi uttrykk for noe vi føler innerst i oss selv - i kilden til det som gjør oss til den vi er. Jeg vil bare si som jeg selv tror: Alt som ledes av hjertet, ledes til syvende og sist mot det samme målet.

Noen undrer seg kanskje over hvilken tilknyttning jeg har til Iliuka; og for den saks skyld - for de som ikke har noe kjentskap til Leif's kanaliserte råd - hvem denne Iliuka-figuren i det hele tatt er. Dersom noen skulle være interessert i å vite mer om Iliuka, anbefaler jeg å oppsøke Iliuka's hjemmeside (www.iliuka.net) for mer informasjon. Selv har jeg vært deltager ved omtrent et dusin kanaliserte råd, og har god bekjentskap til stoffet lagt ut på nettet om Iliuka's visdom. De siste årene har jeg valgt å plassere en god del tillitt til det Iliuka har gitt meg av personlig veiledning, hvilket har involvert at jeg har tillatt mitt liv å ta form i stor grad etter konturene av hva jeg føler han har belyst av sannhet og "eldede lengsler" i meg selv - noe som blant annet har ledet meg til å gjennomføre en del reising.

For å forklare litt om bakgrunnen for hvordan jeg tilsynelatende kanaliserer Iliuka’s ord gjennom det jeg skriver, og hvorfor jeg velger å dele dette: For litt over ett år siden, da jeg var i Bolivia like ved Titicaca-sjøen, oppsøkte jeg den gamle inkabyen Tiwanaku med en ganske velkjent steinportal ved navn Puerta del Sol (solporten). Mens jeg oppholdt meg i området, fikk jeg en umiskjennelig følese av Iliuka's tilstedeværelse i meg selv - uten at jeg skal gå nærmere inn på hvordan eller hvorfor. Jeg var da allerede godt kjent med særegenheten, atmosfæren og de mange karakteristiske ”signaturene” rundt Iliuka’s personlighet, siden jeg har vært jevnlig deltager ved kanaliserte råd i området hvor jeg bor. Mens jeg satt i utkanten av Tiwanaku og kontemplerte den underlige følesen som vokste frem inni meg, sammen med den dypere meningen bak min konfrontasjon med Solporten, var det snart ingen tvil i mitt sinn om at Iliuka på en eller annen måte sorterte seg ”gjennom” min egen bevissthet. Sammenkrøpet satt jeg midt mellom en nyoppdaget følese av urokkelig kontroll og en ubehagelig følese av rotløshet, begge stammende fra et sted dypt nede i mageregionen.

Hva jeg erfarte i området rundt Puerta del Sol, var ulikt noe jeg hadde opplevd før, og ettervirkninger av den merkelige erfaringen satt i meg lenge - opptil et par uker i etterkant. Jeg begynte etter hvert å bli klar over at jeg kunne skrive personlige råd i velkjent "Iliuka-stil", hvor jeg ved full bevissthet satte meg ned og simpelthen begynte å skrive hva syntes hørtes "sant" ut for meg selv. Da jeg en måneds tid senere spurte Iliuka - under et "ekte", fysisk råd kanalisert av Leif - hva min opplevelse ved Puerta del Sol betød, svarte han følgende:

Vi ser; der er alt lik der så er nogen oppvåkning der er av spirituell frekvens, dog like fullt er der og for dine celleminner, lik vi har talt. Alle bemøtelser av hendelser og personer er således lik den vil se at der skapes alt mindre distanser mellom de høyere sfæriske opplevelser og dine fysiske materiske opplevelser. Gledes for at himmelen er til din jord nu. Konu eketah.

Da jeg spurte om han kunne forklare den merkelige følesen jeg hadde opplevd inni min egen kropp, svarte han:

Der var engler, der var engler. Der var åpenbarelser av nye tids portaler, for ditt selv og for folket.
Jeg spurte så hvordan jeg skulle "bruke dette her", som jeg selv valgte å ordlegge meg. Iliuka repliserer:

Gjennom portalen den har vandret, således er den selv og i en ny tilstand. Således er der og viktig at den skaper lik informasjonens adspredelser av hva den selv bærer av visdommer. For visdommer kan blive til mose og til mugg om den skal bære sådant i sitt hjerte. Så er der klokt at den spreder sådant innsikter til sine nester. Så bliver der gleder og hipp hurra.

Omtrent et halvt år etter at hendelsen ved Solporten fant sted, begynnte jeg å føle meg midt oppi en tilstand jeg vil karakterisere som en dyp personlig krise. Jeg begynte å føle meg slitt mellom noe som føltes som to uforenelige "verdener" - en ytre hverdagslig virkelighet som jeg ikke klarte å finne meg til rette i, og et indre spirituelt landskap som jeg ikke visste hvordan jeg skulle bevege meg gjennom. Jeg følte en konstant rastløshet og et ekstremt skiftende humør, og ved et visst tidspunkt spurte jeg meg selv i all ærlighet hvor lenge jeg kunne klare meg i en slik pendel-tilstand, som jeg ikke hadde den minste anelse om hvordan ville ende.

Det eneste som syntes å stabilisere mitt humør og roe ned min rastløshet, var å skrive. Likevell følte jeg for det meste av tiden at ting ”satt fast” inni meg, som om det var noe jeg ville uttrykke men som jeg ikke klarte å finne noe utløp for. Etter hvert oppløste heldigvis denne ubehagelige sinnstilstanden seg noe, og rundt juletider ifjor bestemte jeg meg for å lage to blogger før jeg skulle legge ut på reise igjen - en på norsk og en på engelsk; hver med noe forskjellig fokus - som skulle fungere som utløp for alt jeg følte jeg ville gi uttrykk for, men som jeg ikke visste hvordan jeg skulle få sagt.

Ved de anledningene jeg har spurt Iliuka om "hvem jeg er", har han beskrevet meg som "en skriftebærer og visdoms bærer, lik en budbringer inkarnasjon efter inkarnasjon" og at jeg simpelthen "er og blir en eventyrer". Han har også flere ganger hintet om hvordan jeg bør "innsamle fragmenter" og "bringe frem nogen helhets tanke" ved å "byde frem skrifter for dine nester".

Og dette er hva jeg har forsøkt å gjøre her. Jeg betrakter Iliukas råd med den største respekt, og jeg hadde aldri latt dem lede mitt liv slik jeg har latt dem få lov til, om jeg ikke følte hvordan de gav gjenklang med mine innerste håp, drømmer og lengsler - som jeg selv langt ifra kan påstå å kjenne omfavnet av til det fulle og det hele. For som Iliuka har forklart, angående det å ikke kjenne sin egen fremtid: "Så er der klokt for hjertet at ei vite. Dog vi vet, vi har sett".

Likevel føler jeg av natur å være født med en sunn dose avslappethet og naturlighet rundt spirituelle temaer - som for eksempel Iliuka’s univers. Heldigvis; for uten humor og lekenhet hadde vi alle snart gravd oss ned i vår egen grav av dødskjedelig alvor. Jeg er sikker på at de fleste kan si seg enige, dersom jeg sier at vår beste medisinmann ofte fremkommer helt av seg selv, bare vi trekker oss ørlitegrann tilbake fra vår egen selvhøytidlighet, og betrakter det underfundige vesen som lever i oss alle gjennom et åpent og avvæpnet sinn.

Jeg vil fortelle litt mer om da jeg satt i bilen sammen med mine tre indianervenner tilbake fra området rundt Chaco Canyon, etter mitt nylige opphold i New Mexico. Etter å ha kjørt en stund, ville jeg stolt vise dem et par potteskår jeg hadde plukket opp ute i ørkenen mens jeg hadde spasert rundt der ute. Jeg kunne ikke helt forstå deres reaksjon, da de tvert nektet å se på de uskyldige leirbitene jeg var på vei til å hente frem fra sekken min. ”No, we can’t look at that. For us, those tings are sacred, and it means bad luck to even look at them. We never take away anything from it’s place in nature, and especially not from the area you where in. For us that place is holy ground. But it’s cool bro, it’s cool. You take those things with you…” Jeg kunne ikke unngå å høre et hint av bitterhet i stemmen deres mens de sa det. ”You take those things, and show them to your people. It’s cool, but treat the things you found with respect, that’s all.”

Jeg la vekk potteskårene og sa jeg kunne forstå hva de følte. Jeg burde kanskje visst bedre, og selvsagt visste jeg om hvordan de nord-amerikanske indianerne av tradisjon respekterer og freder moder jord i mye større grad enn vi - ”den hvite mann” - har for vane å gjøre. Likevel syntes jeg det virket noe uforståelig, at de ikke engang ville plukke opp så mye som en liten stein de fant ute i naturen, dersom det ble gjort respektfullt og uten å skade omgivelsene. Jeg lovte dem derfor at jeg skulle gi potteskårene og de små steinene jeg hadde funnet videre til ”mitt folk” som gaver. De sa at dette var en god ide - for ellers kunne gjenstandene vende seg mot meg og bringe ulykke ovenfor meg selv.

Når jeg ser tilbake på denne episoden, ser jeg at den inneholder en større visdom. Det vi anser som ”hellig”, variere fra person til person. For noen kan en liten stein være symbol på en helligdom som bør hvile avskjermet fra menneskelig innflytelse; for andre kan et begrep som ”Gud” vekke den samme ærefrykt. Kanskje det kan virke som om jeg har lekt meg med en del slike symboler, tanker og begreper gjennom hva jeg har skrevet på mine blogger, som det ikke kunne falt andre folk inn å benytte seg av. Kanskje jeg stundom har et mer avslappet forhold til ”det hellige” enn hva andre personer har. Enkelte mennesker har muligens et mer ”bare se men ikke røre”-forhold til verdier jeg ganske lettvint har satt sammen til hva jeg har forsøkt å skape av et helhetlig uttrykk.

Jeg er av den oppfattning at ord, tanker, symboler, energier - hva som helst - eies av ingen, men kan benyttes av alle. Hva jeg har skrevet, kan jeg egentlig ikke anse som ”mine” ord. De er satt sammen av fragmenter som allerede eksisterte der ute - fritt for alle å ta av, om man bare rekker ut en tanke. Akkurat som jeg ikke mente å krenke indianerne ved å vise dem hva jeg hadde samlet inn av gjenstander som faget mitt blikk - som jeg også så på som svært verdifulle, i åndelig forstand - så mener jeg heller ikke å trenge meg inn over noen eller å fremstå som noen slags ”spirituell tyv” gjennom hva jeg har skrevet.

Av natur liker jeg å ta til meg mange ulike erfaringer og impulser. Men som jeg også lovet indianerne, så er det både viktig og nødvendig for meg å ”videreføre” hva jeg samler inn gjennom mitt liv. Dette tror jeg egentlig gjelder for oss alle: Dersom vi ikke gir tilbake hva vi tar gjennom livet, vil det tilslutt synes som om verden vender seg mot oss - og uflaks, istedenfor flaks, vil forfølge våre fotspor, akkurat som en slags forbannelse faktisk skulle henge over oss. Ulevd liv er en dødelig sjukdom, husker jeg at mann engang fortalte meg. Og som Neil Young synger: The same thing that makes you live, will kill you in the end.
Gjennom hele oppveksten har jeg vært utsatt for en del ulike kulturer og miljøer, og jeg har alltid hatt en tendens til å lære meg litt om mye fremfor mye om lite. Av den grunn har jeg alltid vært forholdsvis åpen mot å ta inn nye impulser, og personlig tror jeg at disse egenskapene - og likende egenskaper som stiller oss åpne til å motta det ”uforventede” - kan være noen av forutsetningene som ligger til grunn for om en person er tilbøyelig for å oppdage evnen vi kaller ”kanalisering” i seg selv eller ikke. Etter mitt skjønn har ”Iliukas himmel” funnet seg en forbindelse til nettopp min bevissthet fordi jeg valgte å plassere mye tillitt til hans ledelse over en periode av flere år. Jeg påstår ikke å vite nøyaktig hvordan dette ”partnerskapet” henger sammen, og jeg prøver heller ikke å undergrave magien eller mystikken bak fenomenet. Alt jeg forsøker å gjøre, er å de-mystifisere evnen noe og gjøre den mer tilgjengelig og fordøyelig for andre mennesker - på sett og vis bringe himmelen litt nærmere jorden, om jeg kan si det slik.

Jeg tror derfor at den tilliten jeg utviste for Iliuka’s råd - kombinert med det faktum at jeg har absorbert en stor mengde av kunnskapen, ordbruken og livsprinsippene Iliuka på sett og vis har oversatt og overført "fra hans verden til vår" - kan være noe av forklaringen på at jeg plutselig har etablert en slik åpen, "nær" og personlig dialog med det jeg føler er Iliuka personifisert som min egen sannhets stemme. I innlegget kalt "Activating inner fields of guidance" lagt ut på "Place of Emergence" bloggen, foreligger en personlig - og forhåpentligvis ganske klargjørende - redegjørelse for evnen vi kaller kanalisering - samt forslag om hvordan man kan oppvåkne en slik indre dialog med seg selv.

Det å "gledes for alt der er", er kanskje et av Iliuka's enkleste - men likefullt viktigste og mest kraftfulle - budskap, dersom vi virkelig etterlever det over en lengre periode av våre liv. Etter det jeg selv har erfart, så har den virkelig potensialet til å transformere vår virkelighet - og jeg kan neppe påstå å være en fullkommen praktikant av det å gledes for selv den minste lille irriterende mosquito som har summet gjennom mitt liv. Kanskje vi faktisk skulle prøve det og se hva som skjer, med både oss selv og verden rundt oss, dersom mange nok lever denne lille læresetning over lang nok tid?

Dersom kanalisering kan defineres så åpent som det å lede energi fra en tilstand til en annen gjennom et medium, så vil jeg si at det er hva jeg har gjort gjennom mine dialoger mellom Vandreren og Iliuka. Et medium kan etter min mening være så mangt: En person; en tanke; en ide; en kreativ komposisjon av ord, farger eller toner; en sammenkomst av personer, tanker eller ideer - eller bare en hageslange eller en elektrisk kabel - kan etter min mening alle defineres som ulike medium.

Jeg er som sagt ikke ute etter å "stjele" ideer eller roller til enkeltpersoner gjennom mine egne komposisjoner av ord, tanker eller ideer. Etter like mye Iliuka's som mitt eget initiativ har jeg forsøkt å "samle fragmenter" etter en helhets tanke, og lagt det frem som i en "bok". Hva jeg har påbegynt gjennom disse bloggene, ser jeg bare på som begynnelsen for hva jeg håper å kunne fortsette med. Hvordan dette prosjektet vil utvikles, kan jeg enda ikke si for sikkert, men jeg håper å kunne legge ut materiale rundt dette "ildsted" som kan være med på å styrke "flokken" og samle ytterligere fragment der igjennom. For fragmenter kan såvisst også være personer, og for å sitere Iliuka's egen definisjon av "flokken":

Hva der så er menneskebarn der ledes til at høste visdommer. Lik der så søker at forvalte visdommer i sitt selv, og betrakter sannhetens ord gjennom at visdom ei er nogen visdom inntil der er bydet til sine nester. Så er der visdom.

Jeg vil avslutte denne teksten med å si at det å samle fragmenter og løse ender ikke synes å være en disiplin som hodet bør blande seg for mye opp i. Mange tror at hjernen er det eneste senteret i kroppen som bærer det vi kan kalle en helhetlig intelligens, og at de prosesser som er knyttet til hjernen, er de eneste som kan knytte sammen et fullstendig og komplett bilde av verden vi lever i. Hjertets kraft bør ikke undervurderes. Hjertet bærer en egen intelligens som vet hvordan løse fragment skal samles til en større helhet - langt bedre enn hodet har evne til å beregne. Likevel bør hodets plass på våre skuldre ikke skyves til siden. Sammen kan de to krystallisere storverk som verken den ene eller den andre kan drømme om alene. Slik er det også med oss mennesker. Sammen om et helhets tanke kan under flyttes over til virkelighet - og vi behøver neppe å bevege et helt fjell for å bevege det som allerede lever i våre hjerter.

Måtte våre hjerter derfor lede våre tanker sammen; og måtte sinnet til mange heve seg høyt over sinnet til en.

Vandrer.