Dag 5 - Refleksjoner.

Jeg sitter her på den høyeste utsiktsposten her i området og nyter morgensolen. Dette blir den nest siste dagen min her ute i villmarken, ettersom jeg lovet onkelen min at jeg skulle stå ved et visst punkt langs veien han hjører fordi på vei hjem fra jobben - senest imorgen. På en måten ser jeg frem til å vende "hjem" til sivilisasjonen, men på en annen side så vet jeg at jeg kommer til å savne dette området allerede før jeg har forlatt det. Det er igrunn ganske merkelig: Iløpet av de dagene jeg har vært her, har jeg både følt meg så utrolig lykkelig at jeg ikke kunne ønsket å være noe annet sted i hele verden, samtidig som jeg plutselig kunne føle meg ganske lei og utmattet av det hele. I disse øyeblikkene kunne jeg i halvskjul for min egen stolthet begynne å telle ned tiden til jeg visste jeg måtte reise bort - ut av nødvendighet, og ikke så mye ut av personlig svakhet.

Ved tilbakeblikk kan jeg sikte ut en god blanding av motivasjoner som har drevet meg fremover gjennom mitt snart 6 dagers lange møte med New Mexico's ødemark. Mens jeg forsøker å analysere dem i hodet, legger jeg merke til at det sannsynligvis er drivkrefter som går igjen bak de fleste valg jeg tar gjennom livet. Uten at jeg skal prøve å få meg selv til å ramse dem opp en etter en, så vil jeg bare nøye meg med å si at det sannsynligvis er snakk om ganske universelle motivasjoner de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Noen av dem er hva jeg vil kalle ganske urealistiske. I tide og utide mottar vi vel alle mentale innsprøytninger av svevende - men vitalt inspirerende - håp og drømmer. Andre motivasjoner går under det jeg ser på som kollektive ønsker vi alle bærer på i dypet av vår menneskelige natur: Å bety noe for noen andre. Å bevise sin egen tilstrekkelighet ovenfor andre mennesker. Å føle seg tilstrekkelig, del av og verdifull innenfor fellesskapet man ser hos andre mennesker. Å føle seg nyttig og brukelig. Å føle tilhørighet. Å føle seg godtatt som den man er. Ikke minst, å føle seg elsket av andre. Men kanskje viktigst av alt: Å føle seg godtatt og elsket av seg selv.

Så vidt jeg forstår, så er vi alle født med visse personlighetstrekk, som på en måte fungerer som kanaler for det jeg her vil kalle den universelle livskraft vi dirigerer gjennom våre liv. Alle har vi våre styrker og våre svakheter. Alle kaster vi vårt lys og våre skygger. Kanskje man kan si det slik: Det vi velger å være, er kanalen som uttrykker det vi alltid er i dypet av oss selv.

Kanksje det mest fornuftige valget vi derfor kan ta, er å godta hele pakken av oss selv - det gode såvel som det dårlig, helgenen såvel som hitleren, den hensynsløse egoisten såvel som den selvoppofrende martyren. Alt! For gjennom å omfavne helheten av oss selv, kanskje vi også lettere lære oss til å omfavne helheten i verden omkring? Ved å godta alt vi selv er, kanskje vi også lettere kan lære oss til å godta alt vi opplever at andre er? For tenk om vi virkelig ser et speilbilde av oss selv, i det vi velger å se i vår neste?

Å gi seg i kast med selv-ransakelse og egenkomponert psyko-analyse under en stekende ørkensol høres ut som et ganske banalt og oppbrukt tema. Å i tillegg høres ut som en overklok fyr som har vært gjennom ditt og datt - og som derfor vet alt best her i verden - er noe jeg ikke har enda mindre lyst til å begi meg ut på. Men dersom det er en ting jeg føler jeg har rett til å si, så er det at ørkenen ydmyker den som får lov til å vandre helskinnet gjennom hennes virkelighet.

Dersom ydmykelse også innebærer å se seg selv i speilet, og erkjenne alt man der ser som likeverdige deler av sin egen helheten, så er det hva jeg har forsøkt å gjøre her gjennom det skrevne ord. Og da tenker jeg ikke bare spesifikt på denne teksten: Alt jeg har presentert på denne bloggen - rundt dette ildstedet i metaforisk forstand - har virkelig vært som speil som har hjulpet meg til å se hva som før har vært skjult bak mine egne tanker og spørsmål.

Kanskje disse ordene også kan fremstå på den måten for andre - men bare dersom de betraktes gjennom sannhetens lys, som alltid hviler i oss selv. Likevell er det kanskje ørkenen som har fungert som mitt klareste speil idag, mens jeg stirrer ut mot hennes stille vidde.

-Kan man si at du har nedsteget som et speil innom livet til de mennesker som søker sin egen sannhet Iliuka?
-Er vi ei ildens vokter? Lik ilden er i ditt selv, således er der lik vi kan betraktes lik nogen refleksjon av din egen bevissthets kilde. Der er lik den alt vet; vi kan betraktes lik den fremtid der hviler innom menneskebarnets eget selv. Konu eketah.

-Hva er ilden?
-Er den dog ei vakker?
-Jo, det er den. Virkelig, ilden er vakker.
-Således er der lik sannhet; for ilden hviler innom alt hva der er av menneskebarn. Således skal den søke at se storheten i alt der er. Således skal den søke at se hva der er av skjønnhet innom hvert enkelt menneskebarn der bliver at ledes innom ditt liv, lik den og bliver at ledes innom sitt selv. For så er der: Alt hva den gjør av bemøtelser langs sin sti, kan tales lik hellige punkter der søker at fremdyrke hva den selv bærer av sannhetens kilde. Således skal den søke at velsigne alt der er lik nogen hellig ledelse for sin egen sannhets uttrykk - lik der vil vokse frem lik nogen helhetlig opplevelse, steg for steg.

Så vil der være for alle menneksebarn, der våger at nære sine nester, lik der og våger at nære sitt selv. For der er sjelen der således vil bære frem næring, og der er sjelen der således vil føde sitt lys. Alt er der hvilende lik ett, om den skulle søke at skue fra sjelens perspektiv.

Således skal den søke at velsigne alt hva den selv taler um lik drivkrefter; for igjennum alt der er kan den søke at se, hvorledes den ene Ild - lik den ene drivkraft - søker at føde sitt lys. Således er der lik den selv er i behov for at tilvelge at se sådant lys eller ei - lik der er for alle menneskebarn, der søker at lede blikket efter hjertets ledelse.

Således er der lik vi taler til alle menneskebarn i denne stund: Søke at fremdyrke hva der er av sannheter. Søke at fremdyrke Kildens uttrykk i dette her og nu. Søke at nære ilden, lik den byder frem gode vibrasjoner - om der kan tales så - ikring sitt liv. Våge at være, lik den våger at byde frem nogen ild i mørket. Våge at reise din sannhet opp innom ditt eget selv. Våge at vokte for hva den vet i dypet av sitt hjerte. Konu eketah.