Dritt

Jeg tror på en måte at denne bloggen fungerer som en dumeplass for all mylig metal dritt jeg har drivende rundt i min egen bevissthet. Jeg lyder med vilje negativ ut akkurat nå. Jeg vet; jeg bør jo absolutt kunne fokusere på det positive, se opp mot "lyset" som denne Ildsted-bloggen handler om og gi slipp på det negative. Og kanskje dette er min måte å gjøre det på. Det er opp til meg selv - og ingen annen - å kunne konstruere noe positivt ut i fra min tid her på moder jord, også i denne umiddelbare skrivende stund. Og slike fornuftige tanker minner jeg meg selv på, slik at jeg ikke brukner i min egen negativitet.

Jeg liker tross alt å skrive. Jeg liker å være ærlig med meg selv. Så klart, jeg kan kanskje være ærlig i større grad enn jeg allerede er, men på en annen side virker det selvdestruktivt å alltid ville jage etter det som er bedre, mer perfekt eller ett-eller-annet-ideelt som jeg ikke vet helt hva er. Jeg tar meg selv i å bære mange slike jeg-vil-egentlig-forbedre-verden type tanker; tanker som i seg selv kan bli sett på som edle og gode, men som på en måte også undergraver den umiddelbare virkeligheten her og nå ...siden den sammenliknes med noe annet som kan være bedre!

Jaja, noen kloke hoder sier at det er et stort skritt på veien å i alle fall bli klar over hvilke problemer man sliter med. Så står man bare foran neste steg på selvutviklingens reise, som er å favne om evnen til å gjøre noe med det. Men, også denne tanken innser jeg at inneholder et lite spor av negativitet... akkurat som om det finnes en slik håpløs og hard-å-gå-gjennom distanse mellom det som allerede er og det som lever i håpet men som enda ikke har blitt til. Sinnet er snedig. Mange negative tanker ser ut til å være kamuflert som gode. Og DET må jo være en ekstremt negativ tanke i seg selv!

Så hvordan kommer jeg ut av dette? Kanskje ved å begynne å akseptere situasjonen. Kanskje ved å ta et steg tilbake, se rasjonelt på helheten og ...ta en fattet belsuttning om hva som blir neste steg. Det er nok hva jeg behøver å gjøre. Denne bloggen inneholder nå, dersom jeg regner fra og med første post for tre uker siden (tjue dager) intet mindre enn fjorten suksessive innlegg inklusiv dette. Meningen var å skape tjue. Meningen var å fylle en treukersperiode, med andre ord en runde gjennom det tjue mayategn, med faste daglige innlegg. Denne målsettningen klarte jeg altså ikke. Men nok om det.

Min kone forteller meg at det er på tide at jeg fullfører min bok. Mitt store problem er at jeg ikke evner å tenke logisk nok til å faktisk få det til. Det er i alle fall en super-duper negativ tanke! Jeg må jo ha tro på meg selv. Jeg SKAL klare det. Men hvordan?

Hvis jeg ikke selv kan få det til, hva skjer dersom jeg ber Iliuka om hjelp?

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Nu er der lik den skal tilhilse sin venn. Der er for at ønske velkommen den nye energi der trer inn i din casa. Således skal den søke at se, hvorledes den fremmede er lik noget symbol på hva der er av nye energier der søker at finne husly i ditt eget selv. Der skal se til behovet, lik der ei er nogen tilfeldighet. Der er vell at tilhilse den fremmede. Konu eketah.

Kommentar: En venn kommer inn døren. Han spør om han kan overnatte hos oss. Jeg sier ja. Min førstereaksjon var imidlertid negativ, ettersom jeg følte at min private sfære ble innvadert. Men hva veier tyngst, en levende ekte venn eller min datamaskin? 

 Jeg må nok ta mot til meg og ta et stort steg. Jeg må forsøke å utnytte min tid her foran pc'en på en virkelig god måte. En måte som kan gavne også min venn. På en måte som jeg virkelig brenner for. Ellers så er det bare "waste of time". At jeg sitter her og lirer ut alt dette negative må jo være et tegn på at den kreative energien min ikke "flyter" helt dit den skal.

Det jeg bør gjøre er nok å gi slipp på kontrollen. Jeg kan hvis jeg bare vil. Jeg må bare gi slipp. Her kommer dagens bilde. Takk for nå.

Dikter noe til dette bildet.
Min motivasjon er lav.
En synkende sol
sitrer i horisonten
av mitt selv.
Enkelt forklart; en gammel rutine
er pent nødt til å bukke under
for en ny tid.

Jeg griper pennen fatt i en ny epoke
bare at pennen er mitt tastatur. 
Gidder jeg?
Først må jeg rydde tvilen av veien!
Før fremtiden kan fødes
må det gamle synke henn.

Jeg tenker etter med meg selv:
Mitt mål er å skape en bok kalt Ildvokter.
Jeg ser den for meg
i en hylle i en handel.
Blått bind, ikke akkurat i et stort bibliotek, men
godt nok.
Visjonen er i det minste reel!
Men hvordan gjøre ide om til handling?
Rydd tvilen av veien.
Rensk din tanke.
Favn om din tro og rydd i ditt skrift.
Trekk ut det vesentlige, og la resten
svinne hen som aske.
Bare flammene blir tilbake i øyeblikket, lik det som tiltrekker
folkets oppmerksomhet.
For er ei ilden vakker?
Varmer den ei?
Samler den ei tanken?
Gir den ei håp?

Å bli en ildvokter
er min drøm, men kanskje
jeg allerede ER en?
Tørr jeg tro? Tørr jeg skrive?
Tørr jeg vise min stemme, lik ild?

I øyeblikket tørr jeg
gjøre hva jeg vil gjøre. 
Behøver nok å samle tanken
til en logisk visjon.
Uansett, jeg skriver i forandringen
på direkten, uten manuskript
foruten det jeg føler
foruten det jeg tenker
i øyeblikket
lik flammene gir slipp.
- Tekst og bilde har blitt til på mayadagen Aqabal

Nye tanker

Nå er det lenge siden jeg har skrevet i denne bloggen. Relativt sett. Som jeg selv er så altfor godt klar over så har jeg altså ikke levd opp til målsettningen om å kunne skrive en side med refleksjoner hver dag. Enkelte dager (slik som igår) har jeg bare ikke giddet. Og når man en gang bryter en vane er det så altfor lett å slippe tak på den voksende trenden en gang til.

Det er ikke lett å skape nye vaner i et menneske. Ideelt sett så er vi jo alle ute etter å plante gode tankemønster i oss selv, mens vi luker bort de negative. Akkurat nå leser jeg en bok som handler om dette, og som tar for seg et såpass stort emne som biodekodifikasjon! Det høres kanskje ut som om jeg flekser mentale muskler når jeg bruker et slikt vanskelig fremmedord, men det er nå altså ikke hensikten. Jeg ønsker heller å gå litt nærmere inn på hva dette begrepet betyr, og hvilke tanker jeg selv gjør meg rundt det. Så følg med:

Biodekodifikasjon handler om måten kroppen vår henger sammen med tankene. Altså, det vi har i oss psykologisk sett reflekteres i vår fysiske konstitusjon og omvendt. Omvendt så betyr dette at alt vi erfarer og opplever i det fysiske verden påvirker vår indre psykologi, og til syvende og sist våre innerste gener. Teorien om biodekodifikasjon, som denne boken handler om, tar for seg måten gener regulreres av skiftende omgivelser, akkurat som knapper som skrus av og på av en pilot som styrer et fly. Med andre ord, våre opplevelser er i stor grad med på å utforme det vi er. Og i mellom opplevelsen og gener så ligger sinnet vårt - våre bevisste og ubevisste tanker - som et filter.

Lyder spennende? Jeg synes i alle fall det. Dessuten er jeg imponert over måten jeg klarte å formulere teorien's hovedtrekk, uten så altfor mye heft og plunder foran tastaturet. Greit nok; hvordan bruker jeg så dette her? Hvordan forholder jeg meg til disse teoriene personlig? La meg først forklare litt om en fysisk plage jeg går og sliter med; jeg har e område med flere store verkebyller på høyre lår som ikke bare hemmer meg bevegelsesmessig, men også oppleves som et stort frustrasjonsmoment. Kroppen min "henger ikke med" på det som hodet gjerne vil utrette. Jeg føler frustrasjon og sinne ovenfor meg selv. Og jeg merker at en snikende følelse av aggresjon bobler frem hver gang jeg er i nærheten av en person som bare ligger langflat på for eksempel en sofa og hviler eller er sjuk. Opplevelsen "trigger" liksom en reaksjon inne i meg. Den utløser blandede følelser eller en slags konflikt i forhold til å ville hjelpe den hvilende (eller sjuke) personen og bare akseptere at det er ikke mitt problem. Spesielt gjelder dette ovenfor min egen kone, som tidt og stadig trenger tid for å restutuere seg siden hun ikke bare er i sin tredje måned med graviditet men også har tre store nyrestein å bære på!

Når hun ligger nedbrutt på sofaen så kan jeg altså føle en voksende konflikt inne i meg selv. Og jeg kan ikke flykte unna. Fysisk sett var jeg igår "fengslet" innenfor hustets fire vegger, siden enda en byll hadde blitt snittet opp og tømt av legen senest dagen før. En slik behandling hemmer meg, og jeg blir tvunget til å ta det mer med ro og begrense min fysiske aktivitet, hvilket for meg er en stor utfordring!

Jeg er glad i å røre på meg og hoppe rundt. Alt i alt så tror jeg at en kaskade av informasjon traff meg like etter at vi begge fikk vite at konen min er gravid og at jeg selv skal bli far. På en måte er jeg nok redd for at jeg skal bli gammel. Jeg er redd for at jeg skal bli "fengslet" innenfor husets fire vegger til evig tid, og derfor arbeider nok tankene mine på spreng med å koke ihop en slags redningsplan. Siden byllene mine har sprunget frem på høyre siden av kroppen min så kan det tolkes som at mitt psykologiske problem sitter i min venstre hjernehalvdel, altså den logiske og rasjonelle. Når jeg observerer mine egne tanker mens jeg til eksempel ligger stille på en sofa, så observerer jeg hvordan hodet er fylt av planer og gjøremål som jeg proseserer mentalt men som jeg ikke evner å gjøre om til fysiske handlinger. I følge biodekodifikasjonens filosofi så reflekterer en byll en tilstand av indre raseri og frustrasjon på det mentale planet. Hvor på kroppen denne byllen sitter er også viktig i forhold til å kunne tolke hvilken fysisk funskjon som hemmes, og hvilken psykologisk "oppgave" en person sliter med for å si det slik. I mitt tilfelle, hvor byllen sitter på låret, så handler konflikten om min evne til å bevege meg, altså hvor jeg føler jeg er på vei henn i livet, eller mitt forhold til livssituasjonen hvor jeg allerede står. En indre mental konflikt eller slåsskamp mellom motstridende viljer og indre identiteter kan resultere i en oppsamling av raseri, frustrasjon og sinne, som igjen - i følge biodekodifikasjonens lære - resulterer i en fysisk byll med en oppsamling av slim og puss. 

Slik er i alle fall min tolkning av min egen situasjon. Jeg kan ikke si at dette er hundre prosent rett, eller at boidekodifikasjon er "the shit" i forhold til å kurere menneskeheten for enhver fysisk plage. Det er svært krevende å kunne "dekodifisere" ens egen kropp og psykologi. Det som er sikkert  er i alle fall at det krever en god del konsentrasjon og ettertanke, ispedd en real dose med tålmodighet og selsinnsikt. I mitt tilfelle er nok følsomhet også en viktig ingrediens. Å springe rundt og ville utrette tusen ting samtidig, slik som mine tanker gjerne vil, er i alle fall ikke en taktik som vil lede meg til en særlig stor forståelse av hva kroppen min opplever. Slik sett har byllen, og hele behandlingsregimet rundt den, ledet meg til å ta det litt mer med ro og "lytte" meg frem til kilden av problemet.

Enda halter jeg rundt i rommet, og i går kunne jeg ikke reise bort til landbruksskolen som jeg går på. Jeg bestemte meg for å holde meg hjemme. Men det var slettes ingen lett avgjørelse! Jeg sliter med følelser av skyld og en frykt for å være svak og pinglete - gammel - når jeg ikke kan gå ut og vise at jeg er sterk. Likevel, kan hende at en slik trang til å trosse smerter egentlig ikke leder meg noe godt sted i det lange løp. Beinet mitt protesterer i alle fall! Så i går gav jeg meg selv lov til å spille sjuk og bli mer eller mindre sengeliggende, selv om jeg slet med mental kamp.

Jeg er nok ikke den eneste som føler at hodet vil mer enn det kroppen egentlig vil utrette. Jeg tror vi på sett og vis er "programert" til å springe rundt og utrette en hel masse, og at denne trangen kanskje er en distraksjon fra indre fred og tilfredshet. Jeg vet ikke om det er slik for alle, men kanskje, kanskje, kanskje ville det vært mindre sjukdom i verden hvis vi mennesker gjorde litt mindre fysisk arbeid og istedenfor brukte den tiden til å lytte litt mer til oss selv.

Da jeg fikk vite at jeg skulle bli en far kan jeg tenke meg at et slags latent farsinstinkt blusset opp fra mitt ubevisste; nå må jeg forsørge min familie! Nå må jeg virkelige jobbe for livets opphold! Nå jeg ikke bare ansvaret for meg selv, men også min gravide kone, som på toppen av det hele snart vil øde et sprelsk barn! Jeg husker at den morgenen før de første symptomene til byllen gjorde seg gjeldende, så var jeg ute og løp rundt på en åker før jeg kastet meg ut i en kald elv for å kjøle meg ned. Som om det var en siste krampetrekkning av en mann som for all del ikke vil miste sin fysiske styrke og vitalitet så utførte jeg dette vekkelsesritualet klokken 07:00 om morgenen, før skolen begynte og mens det enda var mørkt. Ikke at isbading eller jogging i seg selv er usunt, verken for meg eller andre: Det handler nok heler om hvilke følelser og tanker du sitter igjen med etter at noe slikt har blitt gjort. Jeg husker selv at jeg tenkte; hva er egentlig vitsen? Å jogge rundt på et jorde; bringer det meg egentlig noe nærmere det jeg leter etter i meg selv? Og hvis det så er noe jeg leter etter, hva er nå det? Senere på kvelden kjente jeg en bitte liten rød kvise på låret - og i løpet av et par dager hadde den vokst til en blålillarød ping-pong-aktig ball.

Nok om de lekre detaljene. Nå sitter jeg i alle fall her og skriver det som jeg skriver. Jeg antar at et er en slags form for mental terapi og uttrykke det jeg selv tenker og føler med ord, slik at også andre kan lese det. Mitt håp er jo selvsagt at det jeg opplever som min egen innsikt kan være behjelpelig for andre som kanskje befinner seg i en liknende eller helt annerledes situasjon, hvor likevel sammenhengen mellom kropp og tanke kan utforskes. Mitt overordnede håp eller mål er å knytte det lille jeg vet om biodekodifikasjon sammen med min kunnskap om mayakalenderen. Selv om jeg ikke klarte å skrive en ny dagboktekst hver dag i snart tjue dager, så har mayaenes kalendersystem fungert som en "mal" for den personlige skriveprosessen. Kanskje har det likevel vært godt med noen dagelange pauser innimellom hver gang jeg skrev, slik at jeg ikke gikk i fellen av å bare skrive for å skrive og bli som en hamster i ett bur.

Så istedenfor å klandre meg selv for at jeg ikke har gjort nok i forhold til hva hodet mitt tenker jeg bør utrette (!) så velger jeg heler å akseptere min egen arbeidskapasitet og min evne til å faktisk kunne lytte til min egen kropp. Drømmen om boken lever jo fremdeles videre i mitt mentale sjikte av viljer og lyster, men jeg innser også at en slik bok ikke skal bli til på en forsert måte, men heller som en naturlig konsekvens av en personlig vekstprosess. Innenfor en slik vekstprosess er det gjerne de gode, sunne og positive tankene jeg vil dyrke, mens de negative blir gransket og tatt for hva de er. Akkurat som ugress lukes bort så kan jeg også betsemme hvilke mentale programmer jeg vil ha aktive innenfor min bevissthet. Eller kan jeg? Ved nærmere ettertanke så innser jeg at alle metale program eller trossystem - som for eksempel instinktet "nå må jeg som vordende far forsørge hele min familie gjennom hardt arbeid og planlegging" - springer frem fra nedarvede minner som jeg intuitivt tror ligger lagret i våre celler, altså i våre gener og DNA. Dette nevner jeg som et eksempel på måten en fysisk begivenhet trer gjennom mitt mentale filter for så å trigge frem en biologisk reaksjon. Og "oppskriften" til denne reaksjonen kommer, i henhold til biodekodifikasjonens teori, fra vårt indre lager av tidligere erfaring, også kjent som vårt arvestoff eller DNA.

Måten jeg kan knytte mayakalenderen sammen med læren om biodekodifikasjon og genetikk er via de tjue nahualene, eller arketypene, som til sammen utgjør en runde med personlig utvikling dersom kalenderen brukes som et uttrykk for det. Kalenderen er en "guide", ettersom hver dag representerer en evne som vi mennesker kan bruke for å komme nærmere oss selv. I dag, for eksempel, er krokodillens kraft aktiv. Krokodillen ligger stille på vannflaten, ventende på at noe skal skje, før den plutselig smeller til og angriper! På denne dag advares vi mennekser mot å miste kontakt med vårt indre "basseng" av følelser. Bedre er det å dukke ned i følelsenes hav og bli klar over alt det underfundige som lever i dypet av vårt eget ubevisste. Hva jeg her har klart å trekke opp i form av dette dagboksnotat, er som et slikt krokodillejafs å regne: Det utgjør min tolkning av dype, mentale prosseser som jeg selv sliter med, som jeg kanskje har en tendens til å ville flykte unna fordi realiteten skremmer meg likesom tanngarden til en krokodille. Men å bli venn med det tilsynelatende uforståelige; min egen latente selvinnsikt; ser jeg likevel på som en stor verdi. For husk; akkuart som det finnes tjue livsviktige aminosyrer i vårt DNA så eskisterer også det tjue mayaindianske nahualene. Likesom amino-molekyl bygger protein så bygger tanker tilknyttet nahualene opp det "vev" som jeg  forestiller meg som mitt eget trossystem. Det er godt å forstå min egen utviklingsprosess! Og selv om jeg langt i fra er utlært så føler jeg at jeg snart er ferdig med å analysere for i dag.

Dog, dette skriveriet hadde ikke vært fullstendig hvis jeg ikke lot Iliuka selv stige frem for å tale noen ord. Likesom en kvantefysisk nøkk velger jeg å betegne han i dag. Han manifesterer seg trolig fra det "hav" av følelser jeg seg er en bærer av. Og han assimilerer seg selv i en kledning av tanker via min tro. Min tro tiltrekker hans vesen, og det så er fiktivt eller ikke. Tilsynelatende fiktive forestillinger er nemlig også ekte, sett i fra et psykologisk perspektiv. Alt vi tenker, tror og føler ER en vesentlig del av vår virkelighet. Bare fordi noe ikke er fysisk, så gjør det ikke denne tingen noe mindre reelt.
- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah.
- Hva vil du fortelle meg om tankekraft i dag?
- Lik den selv fanver om kraften til at manifestere, så er der klokt at tilbyde tålmod til den prosess den nu er deltagende i, om den så tenker for mentale tilstander, om den så tenker for sitt bein. Klokt er der at ennu se til muligheten for at vandre, lik den vandrer med skriften, lik vi før har talt. Således er der til gavn at utvikle dine tanker og rekleksjoner nu, lik den gjør. Konu eketah.
- Vil du si noe om mine muligheter i tiden fremover?
- Ei nu, for vi ser lik der er tider for at reparere sitt eget selv nu, lik den forberedes til alt nye jakter. Klokt er der likevel at favne om håper, lik der ei defineres gjennom konkrete mål just nu. Alt klokere er der at bære fred og tilfredshet for hva der er. Og velsigne nu dine egne begrensninger. Konu eketah.
- Hva med det faktum at "boken" min er uferdig; at det finnes dager hvor jeg ikke har skrevet?
- Vi ser lik der er oki. Det vil alltid være lik "hull" i det store mayahjul, for vi ser lik hjulet tilhører evigheten. Således er der klokt at se, lik der og finnes epoker hvor den ei kan skrive. For om den så skulle skrive hver dag i evighetens dimensjon så ville der kan hende utvikle seg til at bli noget kjedelig. Konu eketah.
- Bør jeg likevel fortsette det løpet jeg har begynt?
- Så er der klokt. Der er opp til din egen kontruktive tanke, lik den nærer hva den selv bærer av tro. Så er der opp til ditt selv, hva den velger at føde lik konkrete handlinger. Således er der klokt at bære tro. Konu eketah.
- Jeg føler jeg har skrevet nok for i dag, er ikke du enig?
- Der er vel talt. Gledes for hva den selv skriver. Gledes for hva den og kan tilby sin neste i god ånd. Således favner den om kraften til the great spirit. Den er for at bydes frem. Således vil der ledes til nye virker. Konu eketah.

Det er sent. 
Jeg rabler ned ting jeg ikke skjønner
men forsøker å tenke positivt. 
Finner jeg lykke om jeg vandrer alene?
Finner jeg fred om jeg er med deg?

Fremfor å betvile min virkelighet
velger jeg å velsigne den
slik den er. 
Jeg gir kraft til dette øyeblikket
og alt som det er knyttet til, lik en del av en dominoeffekt
satt i uendelig tid.
Det er så mye jeg ikke vet om tiden's forunderlige vesen
og måten mine tanker påvirker tiden's felt. 
Skulle ønske jeg forstod mer av livet's okkulte sider; 
et synonym for det skjulte i meg.

Bare om jeg ligger, nesten ubevegelig, på øyeblikkets overflate
som om jeg var en kvantefysisk nøkk
så kan jeg se mer av det mystiske
som min tanke siler bort. 
Jeg tørster etter å vite mer
om muligheter, om verdener
om celler og system jeg enda kan besøke
dersom jeg bare utforsker nye sider av meg selv.

For det ene følger etter det andre:
Jeg er nøkkelen til nye opplevelser.
Det jeg alltid har ventet på
ligger i meg selv.


- Både ord og bilde har blitt skapt på mayadagen Imox

Visdom

Logikkens tegn er vanskelig å beskrive. 
Hva vil jeg utrette? Hvorfor skriver jeg min bok?

Vil jeg prestere, eller
vil jeg hjelpe andre som meg selv?
Hvilken vilje driver meg videre?

Når jeg ser mitt malte bilde, så ser jeg et barn
krummet i skyggen, i en skarlagensrød ild. 
Det jeg ser, lever i mine ildfargede bønner. 
De beskriver en virkelighet som kan bli til. 
En stamcelle-drøm er hva jeg tar og føler på
hver gang min hånd griper rundt bønnene for å tolke frem et svar.

Hva vil jeg si gjennom poesien?
Kanskje å kanalisere en slags magi, hvis røtter renner dypere 
enn alt jeg vet.

Grønne er de, røttene, i følge bildet jeg har malt. 
Du vil skjønne, om du ser dypt nok i ditt håp, 
hvorfor engler gråter
for å gi oss nye svar. 
Lik ilden har talt.

Jeg skjønner lite av mitt eget dikt nå i kveld, i det jeg skriver det inn på pc'en fra en blå bryllupssbok jeg originalt har prentet den inn i. Diktet ble skrevet tre uker siden. Man får tolke det slik som man selv vil.

Lite er det å si om min indre livssituasjon i det nåværende tidspunkt.Klokken er 21:21 på kvelden. Noen lekser har blitt gjort, og dagen har vært grei å leve gjennom. Likevel ønsker jeg å nevne en ting her i denne bloggen; en opplevelse som jeg høstet i ettermiddag som på sett og vis samsvarer med dagens energi i mayakalenderen. En god venn av meg på skolen hvor jeg studerer økologisk agronomi fortalte meg at han satte stor pris på å kunne lese om det jeg skriver og legger ut på facebook. Jeg vurderer å poste dette notatet under mitt navn på den offentlige nettsiden facebook (ja, mye mer offentlig enn hva denne bloggen er for min egen del!), bare fordi jeg synes det er kjekt å høste slik positiv personlig tilbakemelding.

Hvordan henger dette sammen med dagens Mayategn? Jo nå skal du høre; "kraften" om jeg så kan kalle den for det, hander om å høste responser og tilbakemeldinger fra den virkelige verden. Mayategnet Noj handler nemlig om å kunne både forvalte visdom og videreutvikle den, i form av at man lever den ut i den virkelige verden. Slik sett representeres kraften gjennom egenskapene til en hakkespett, siden denne på sett og vis "banker" på døren til det sansbare, og slik sett leder oss til å videreutvikle våre indre ferdigheter og talent.

Det er ikke sikkert dette som jeg skriver gir noen som helst mening for deg som leser. Sannsynligvis gjør det ikke det; jeg sier det fordi jeg føler meg alt for tørr og teoretisk mens jeg sitter her - fanget i rutiner - med pc på fanget og med tanker i hodet som forseres inn i en binær skjerm. Dog, selv om jeg kan klage så formulerer jeg dette med et lite smil om ansiktet. I alle fall evner jeg å se humoren i det hele! Ja, det er ganske så latterlig å ha slik et elsk-hat forhold til en kald maskin (altså pc'en) fremfor et levende menneske. Men slik er det bare, i alle fall for i kveld.

Jeg sitter her og lurer på hva hele vitsen er: Hvorfor har vi mennesker utviklet teknologi, når det så lett går på bekostning av våre mellommenneskelige forhold? Vi snakker gjennom facebook, men glemmer i skrivende stund på snakke med levende personer face to face. Vi skaper oss virtuelle verdener som på sett og vis fjerner oss fra det som er levende, ekte og varig; det som er skapt av naturen selv. Hvor beveger vi oss som sivilisasjon, som art, som menneskehet? Store spørsmål. Jeg forventer ikke noe stort svar.

For å deise over til det litt mer personlige og jordnære så har jeg tenkt grundig over hvilken vei jeg selv går her i livet. Særlig nå som jeg snart skal bli en pappa til en lys, levende unge, så føler jeg meg tvunget til å tenke over hvilken livsvei jeg velger å ta. Skal jeg søke til det trygge? Eller skal jeg hengi meg til det eventyrlige, det spennende og det reiselystne? Skal jeg velge å vandre en utforskende, nyskjerrig og usikker livsvei, eller skal jeg heller velge det vanlige, det stabile og det som lett kan tolkes som en smule kjedelig? Kan de to motsettningene forenes? Er det kanskje det jeg driver med her og nå?

Min realistiske visjon med denne "boken" er å skape noe som er helt grovt, upolert og røft, og som gjengir en realistisk skildring av det som foregår oppe i mitt eget hode i en gitt lomme av tid. Okey, og selvsagt så utgjør denne lommen for mitt vedkommende intet mindre enn tjue dager, siden dette er et tidsrom som tilsvarer en uke i henhold til mayaenes måte å beregne tid. Men hvorfor velger jeg å forholde meg til en slik forhistorisk kalendertype? Hva er galt med den vanlige som vi bruker i vårt daglige liv? Ingentig. Dog for min del så er det Mayaindianske kalenderhjulet mye mer knyttet til menneskelig utvikling, enn for eksempel den standard Gregorianske. Men nok om det. Jeg vil ikke hefte meg opp i en lang lektyre om den slags tørr teori! Jeg føler det blir alt for tung og kjedelig, både for meg selv og den som eventuelt skal gidde å lese gjennom mitt lange skriveri.

Dersom dette notatet legges ut på facebook som en standart whats-on-your-mind status, så føyer den seg nok til i de tilfeller av tekst som er over gjennomsnittlig langdrygte og tungt fordøyelige å lese seg gjennom. Men hva så. Jeg orker ikke å dele alt som jeg har på hjertet her og nå, og i mangel på bedre ord henvender jeg meg nå til den spirituelle fantasifiguren Iliuka, slik at han kan komme med en mer utfyllende kommentar:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være bror's lekne tanke just nu. Vi ser den bærer noget tvil i om den gjør rett nu. dog vi ser der ok. Om den nu velger at kultivere sin bok gjennom noget forum lik facebook så er der lik den selv - lik vi - tilpasser budskapet til leserens behov. Således gjør den selv ubevisst. Således skal den se til hva den egentlig søker efter av utløp for sine tanker og ideer. Således skal den velsigne den bok den skaper just nu. Er der lik den finner noget passelig utløp?
- Jeg tror det. Så lenge jeg kan være ærlig med meg selv så vil jeg tro at det er helt okey. 
- Vi ser, der er så. Således skal den bruke hva den innsamler fra høyere sfærer, lik visdommer, lik nogen guide for din egen utvikling. Søke dog at se, lik der er nok nu. Den har talt tilstrekkelig. Velsignet være ilden og alt hva en opplyser. Dog søke nu og at se; om den nu virkelig søker til Kraften, så er der nok lik den vet lik der hviler alt hellige kilder der er alt mer transparente for lyset. Den vet. Konu eketah.
- Takk Iliuka. God natt. 
- Takke ditt selv og ditt eget vesen.

- Tekst og bilde har blitt til på mayadagen Noj.

Arven

Arv og miljø
miljø og arv - et evig samspill.
Nye opplevelser skapes
i møtet mellom det som har vært og det som er.
Alt ligger krystalisert i mitt minne.
Forventinger skapes om fremtiden
basert på tidligere erfarte ting.

Lik puslebrikker limes de sammen;
mine erfaringer og minner.
De blir til uforklarlige sammenhenger
og muterte meninger.
Mine begrep er som gener.
Og som byggeklosser er min tro.

Ajmaq er sorg og tilgivelse.
Å gi opp så mye for at denne boken skal bli.
Visselig, blir det sagt, vil det gamle stå opp fra graven.
Og mange veivisere vil fødes før den ene vokser frem
like gyllen som en føniks. 

Bare den vil vise boken
som beskives lik gyllen
fordi en sannhet skinner frem.
Våger jeg bruke kraften?
Våger jeg gi alt for at et uferdig resultat skal bli til?

Det finnes ingen vei utenom.
Arven brenner videre i både ufred og fred.

Jeg begynner i dag med diktet. Dette dikt ble skrevet for nøyaktig tjueen dager siden, i Aurland kommune i Norges land. Tre uker har altså gått mellom da og nå, når disse ord finner veien fra innsiden av mitt hode til flatsiden av min lille Hp laptop. Hvorfor gidder jeg egentlig skrive? Ofte kjemper jeg med meg selv, og jeg må virkelig fokusere på mine oppriktige motivasjoner for at jeg ikke bare skal la ideen ligge død; altså å la disse ordene ligge døde i glemmeboken.

Jeg velger å bruke dagens mayategn som en inspirasjonskilde for mitt skriveri, kanskje i litt større grad en tidligere. I går, bare for å ha sagt det, skrev jeg derimot ingenting. Jeg var alt for trøtt og sliten. Jeg hadde dessuten en drøss med andre gjøremål å ta meg av, siden hverdagen min fra mitt perspektiv er alt annet enn enkel. Min kone sliter med en vond nyre, med over 1 centimeter store steiner plantet inni. Jeg har fremdeles spor av en vond byll på mitt høyre lår, selv om det er godt over fire uker siden jeg først fikk den. Av en eller annen grunn har infeksjonen blusset opp igjen, etter at beinet mitt lenge var på bedringens vei. Så i går, bare for å ha forklart omstendighetene i min livssituasjon, så måtte jeg i tillegg på jobb om ettermiddagen, etter at jeg og min kone ble kjørt i hu og hast til sjukehuset for at legen kunne se på nyreproblemet hennes. Hun hadde det nemlig jævlig vondt natten før. Men nok om det.

Dette en ingen klagebok. Foran klagemuren står jeg heller ikke. Og livet er ikke skapt for at det bare skal være mørkt og trist. Derimot, dagens kraft i Mayakalenderen handler nemlig om å gi slipp på det gamle og se fremover mot en lysere tid. For å beskrive det mer presist så handler kraften av Ajmaq, som mayategnet heter, om å kunne trekke ut det beste fra fortiden og gi slipp på resten. Enkelt og greit. Derfor beskrives også egenskapene til dette symbolet som en gribb; altså en fugl som vet å utnytte gamle ressurser som finnes i naturen.

Slik er det. Jeg sitter her nå og skriver og tenker på hvordan jeg best mulig kan uttrykke min totale innsikt. Hva er egentlig målet med denne boken? Vel, i skrivende stund velger jeg å trekke frem måten jeg kan belyse mayakalenderen og dens overordnede funksjon, etter mitt skjønn. Mayakalenderen er nemlig, etter mitt skjønn vell og merke, en genetisk kalender, hvis noe slikt kan sies. Det som jeg mener med dette er at dens bruk har en direkte inflytelse på mine gener. Tror jeg. Og jeg utrykker mitt synspunkt på denne måten fordi jeg slik også kan belyse en god porsjon med tvil, altså sannhet. For sannheten jeg vil frem til rommer både tvil og tro. Ingenting eksisterer foruten dens rake motsettning.

Jeg tror at Iliuka er den som kan hjelpe meg med å formulere sannheten så presist som mulig, her og nå.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Er der nu lik den vil velsigne sin gamle kalender?
- Ja, jeg føler et ansvar og en responsibilitet ovenfor det.
- Så skal den nu tilspørre sitt selv hvorfor.
- Jeg hadde en spesiell opplevelse nå nettopp...
- Ei behøver den at forklare hele sin historie nu. Vi ser der ei er lik viktigt. Søke nu at se til hva der er av primær viktighet, lik den søker at samle hva den har skapt av gylne uttrykk i tider førut. Således vil den og rydde noget opp i sin egen fortid, lik den således skaper noget aspekt av hva der tales lik Ajmaq. Søke nu at se til helheten. Ei er der klokt at henges for meget opp i detaljer. Alt klokere er der at se til den helhetens billed for hva der vokser frem. Klokt er der og at ha tro i  bokens visjon, for vi ser lik der er av viktighet. Konu eketah.
- Ja, det er nettopp det som i tider og stunder er vanskelig. Det føles som så mye annet i hverdagen veier mer enn det å fullføre boken. Slik som i går, og for tre dager siden, så lot jeg være å skrive.
- Så er der lik vi vet. Dog ei er der klokt at klandre sitt selv. Søke nu at se til hva den kan skape av positive uttrykk, lik den således kan skape noget der er lik et positivt manifest. For ei blir alt lik den alltid planlegger. Således fungerer hva der tales lik naturen. Således er der klokt at være i kontakt med den faktiske virkelighet, lik den er noget fleksibel. Konu eketah.
- Okey Iliuka, jeg takker for visdommen i dag.
- Takke ditt selv og din egen tilfredshet. Der er vel.


Slik velger jeg nå å avslutte. Kvelden er sen og jeg er trøtt. Takk for i dag. Takk til viljen i meg selv som ikke gir seg. 

- Tekst og bilde har blitt til på mayadagen Ajmaq

 

Naturen

Det er en ny kveld. Jeg vender min oppmerksomhet inn mot dataskjermen; selv om den er livløs og 2-dimensjonal så fungerer den som et slags speil for noe som bor inne i meg. En liten forfatterspire kanskje. En type glede som bare skriveprossesen og det å kunne dele den bringer frem.

Det har vært en fin dag for min del. Etter å ha logget meg inn på facebook og lest de nye kommentarene som har ramlet inn etter sist notat som jeg skrev å høster jeg også ny motivasjon og oppmuntring i forhold til det å være ærlig og arbeidere videre med den såkalte "gylne boken". For tross alt; denne bloggen og alt som publiseres ut i fra den dreier seg tross alt om visdommen til en viss åndelig energi som kaller seg selv for Iliuka.
Det er rart hvordan mitt indre forhold til han kan forandre seg i tråd med hva jeg selv foretar av valg og vurderinger. Etter at skriveriene mine har tiltrukket en relativt stor dose med oppmerksomhet (i forhold til ingenting før) så merker jeg og at ildvokterens rolle eller stemme blir litt mindre tydelig. Jeg tenker liksom litt mer over hva jeg skriver, og derved hva andre personer vil tenke og si i forhold til hva de leser av mine betraktninger. Å holde seg totalt anonym og ulest har derfor også sine fordeler. Foredelen er at man da kan være mer fri for andre's vurderinger, at man blir mindre påvirket at andre's opinion og at man i større grad har kun med seg selv å gjøre. Men så, ved nærmere ettertanke, så stiller jeg meg selv spørsmålet; er det virkelig slik?

Jeg kan aldri slippe unna min egen psykologi. Egentlig betyr det lite om jeg henvender meg til tusen andre mennesker i fantasien eller den virkelige verden, eller om jeg sågar bare velger å snakke til meg selv. Enhver samtale jeg foretar meg blir likevel rammet inn av min egen psykologi, altså mine egne tanker. Trolig anvender jeg et litt annerledes trossystem i meg selv, når jeg plutselig blir klar over at andre mennekser har tilgang til mine personlige vurderinger. Men hva så. Hva er egentlig etisk riktig? Eller snarere; hva er mest produktivt i forhold til mitt overordnede mål, som er å være en Ildvokter?

Å være en Ildvokter; det er i alle fall en målsettning som spontant dukker opp i meg i skrivende stund. Og jeg lar denne målsettningen komme. Jeg taster den ned via pc'en, fremfor å analysere den i hjel. Om det er noe jeg føler jeg har lært ved å skrive på denne måten, uten å tenke så altfor mye etter på det som kommer ut, så er det å være flytende og uredd i mine formuleringer. Det skal ikke handle om å prestere, å være flink eller til og med å være en god forfatter. Nei, egentlig så er det noe inne i meg som er hva jeg som skriver vil forholde meg til, som et mål eller som et slags tyngdepunkt eller ankerfeste. Det er en følelse, en følelse av å være uredd, og søke etter sannheten og visdommen i meg selv og samtidig være villig til å dele den. I alle fall mentalt sett. Og kanskje betyr det ikke sååå veldig mye og denne delingsprossesen foregår i virkeligheten eller bare i fantasiens verden. Det viktigste er nok uansett hvor reelt det er i forhold til min egen psykologi, altså hva jeg selv tror på, hva jeg føler og hva jeg vet.

Det kan virke som om jeg sliter litt med å forklare hva jeg personlig forestiller meg. Og i kraft av at jeg har formulert den forrige settningen, så er det opplagt at jeg legger stor vekt på det å gjøre meg selv forståelig ovenfor andre mennesker som potensielt sett kan lese nettopp dette. Og dette er noe som både er positivt og negativt. Uansett; jeg erkjenner liksom med meg selv at der fokuset mitt går automatisk er hvor det er ment å gå. Jeg gidder altså ikke å dirigere tankene mine mot noe annet; mot et annet publikum, om det så er et anonymt ett jeg ikke kjenner til eller et som betår av mine egne nære relasjoner.

Jeg tar meg selv i å bruke en evighet med å komme til poenget: Jeg er tross alt meget lykkelig over at jeg snart skal bli far! Jeg sier snart, om mye kortere tid enn de eleve månedene jeg snakket om sist (ja jeg forvirret så klart uker med måneder). Mitt forhold til tid og sted er kanskje ikke helt opp til date, men nok om det! Jeg er glad; grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg ønsker å foberede meg, forbedre meg og til syvende og sist godta meg selv og mine naturlige reaksjoner ovenfor denne store (på størrelse med en pekefinger) nyheten. Den vokser seg større i min kone's mage for hver dag som går. Så klart jeg er spent, nervøs og i en tilstand av forandring! Og så klart jeg er opprømt, skremt og glad! Jeg er alt mulig, jeg. Dog mest av alt forsøker jeg å komme til bunns i mine egne følelser, og treffe et slags solid og varig ankerpunkt som kan defineres som en slags grunntilstand, en slags dypere sannhet. Et slags varig lag av selverkjennelse. En slags indre fred.

Ja, dette kalles å lufte mine tanker. Det er helt okey å gjøre det. Likevel føler jeg at tiden nå er moden for å fokusere på Iliuka's egen sannhet, om jeg får lov til å formulere det slik, for at vinklingen på ting kan bli litt mer objektiv kanskje og ikke så mye farget av det som jeg unektelig forventer at andre folk vil like å høre. For ja, det ER vanskelig å snike seg unna tendensen til å fortelle en annen person akkurat det dette mennekset har lyst til å høre bare fordi det er politisk korrekt. Kanskje du skjønner hva jeg mener. Hvis du ikke gjør det så er jeg faktisk tvunget til nå å bare ikke bry meg en dritt.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det klokt av meg å publisere tekster ute på facebook?
- Så vet den selv, så vet den for hva den selv søker efter, om der er offentlige godkjennelser eller om der er ro og fred. For klokt kan der i stunden være at trekke ditt selv unna. Således kan den i stunden omfavne hva den bærer av jaguarens kraft. Konu eketah.
- I går valgte jeg å ikke legge ut noe som helst på verken facebook eller ildvokter-bloggen min. 
- Vi vet, og vi vet også for hvilke begrunnelser den tilvalgte at gjøre så. Klokt er der at verne om dine indre motivasjoner. Således favner den om rollen til en ildvokter. Således fanver den og om rollen til at blive nogen god far, om der kan tenkes så. For vi ser lik den nu er i behov for at samle sine egentlige viljer, lik den ser alt tydligere for hvilke caminoer den velger at vandre, og for vilke den ei velger at vandre. Lik den nu ser, så er der ulike caminoer tilknyttet ulike følelser, lik motivasjoner, lik viljer og lyster. Således er der i nutiden klokt at erkjenne for ditt selv hva den bærer av oppriktige viljer, lik den brenner for noget i sitt indre selv. Således ledes den og til at vandre mer for hjertet's sti, om der kan tenkes så. Så er der klokt for helheten den selv er en ørliten del av. For alt er der lik partikler. Alt er der lik små kretser av personlighet der kan beskrives lik individuelle, dog likefullt henger alt hva der er av nester og nester's nester sammen lik atomer i noget molekyl. Således kan der skapes til stabiliteter, lik der og kan skapes til kollektive ubalanser. Alt er der beroende på hva der tilstrømmer av elektromagnetiske ladninger, om den nu tenker efter fysikkens begrep. Dog alt mer likt er der for mennekset, og således er der lik vi taler igjen om Ildvokterens responsibiliteter. For en Ildvokter kan også være en der kjenner materiens lov, lik de fysiske aspekter der ligger til grunn for skapelsen. Således har vi nu talt nok. Og således har vi og talt før, lik vi lengtes at tale om astrofysikker. Konu eketah.
- Okey Iliuka, takk for talen!
- Der er vel, der er vel. Alt er der for at manifestere hva der selv lever i din egen tro, lik der kan tales tanker, dog der kan og beskrives lik krefter, for om den så favner om tanken så vil den se hvorledes tanken beveger fjell. Alt er der beroende for hva den velger at utforske i tro. Konu eketah.
- Okey. For uttrykket sier jo at tro kan flytte fjell. 
- Vi ser alt nu hva der beveges innom ditt indre. Vi ser der lever visjoner om bøker. Kan der således og beskrives lik fjell, om der tenkes i grader av vanskelighet?
- Jeg skjønner hva du mener Iliuka. Jeg behøver ikke å flytte på noe fjell, jeg; dersom jeg klarer å skrive ferdig en slags bok så er det å flytte et stort nok fjell. Jeg har liksom troen, men jeg har også mye tvil. 
- Således skal den se alt nøyere på hva den bærer av tvil, og tilspørre tvilen hva den bærer av budskap. For kan hende den e nødt til at revurdere sine egne luftslott?
- Det kan tenkes. Det er tross alt lang vei mellom tenkt visjon og manifestert visjon!
- Så kan der tales, så kan der tales. Klokt er der dog nu at hvile tanken. Vi ser den er trøtt. Nu er der lik tid for at la kroppen hvile. Ei skal den gape over for meget, om den nu tenker i ambisjoner. Dog klokt er der at verne om ilden, lik den utfordrer sitt eget selv til at vokse mot hva den selv bærer av visdommens handling. For handlingen er lik fødelsen av den indre visjon. Velsigne således den visdommens emosjon i ditt selv. Velsigne nu og hva den sanser av sin nestes visdom. For vi ser lik der kan være forbundet til hinnannen, lik atomer i noget større molekyl. Alt er der lik partikler. Således kan der og beveges i ladninger av tro. Konu eketah.
- Takk Iliuka. Jeg er nå sliten.
- Vi vet. Nu skal den hvile. Hvile i fred.

Ofte har jeg stirret på statiske bilder
og stive stearinlys som mot himmelen står.
Men naturen er annerledes;
med sin uforutsigbarhet forvandler den mennesket
til noe ekte, som kjenner jungelens lov. 
Jeg stirrer med tristhet mot teknologi
likesom det var et fargeløst gitter. 
Noe primitivt og lengselsfullt
- noe jeg ikke helt forstår - 
sitter i meg i et bur. 


For tretten dager siden blomstret en byll frem på mitt ben
Og sytten dager før fikk jeg vite
at jeg skal bli far.
For mange månefaser siden ble jeg født
til denne verden, på nettopp denne dag:
Waqib I'x.

I'x betyr kvinne, dog jeg er en mann.
Og selv om jeg elsker den ville naturen, så frustrerer den meg og.
Likesom hun jeg elsker; som gav meg denne boken
for at jeg skal kunne føde
en gammel drøm.

Akk, jeg kunne løpt bort, men det kan jeg ikke.
Ikke med en verkefull byll!
Ikke med min samvittighet som rot, heller.
Derfor skriver jeg min Hjertebok:
For alt du nå vet om mitt vesen.
For styrke og mot. 

- Bilde og ord har blitt til på mayadagen I'x.

Refleksjoner

Jeg følte jeg hadde god motivasjon for å skrive i dag. Men nå, i det jeg nærmer meg det faktiske handlingen å skrive i bloggen, så avtar denne originale motivasjonsfølelsen. Jeg lurer på om det egentlig er verdt det. Det er tusen andre ting jeg kunne drevet med. Gir det meg virkelig det jeg er ute etter, eller det jeg trenger her og nå? Hva med det ansvar jeg bærer ovenfor min familie; snart skal jeg bli en far. Jeg og min kone har ikke mye penger akkurat nå. Dessuten føler hun seg kvalm og elendig til stadighet, fordi hun er i sin elevte måned med graviditet. Alt i alt så føler jeg at det hviler et stort ansvar på mine skuldre. Som alltid. Fordi denne følelsen er noe jeg tror jeg har nedarvet fra mine egne foreldre, særlig min mor, som under min oppvekst i sin tur hadde størstedelen av ansvaret for forsørgelsen av meg. Følelser, like som klær og andre egenskaper, går ofte i arv fra generasjon til generasjon. Jeg har nemlig studert dette og vet hva jeg snakker om.

Eller, jeg tror i alle fall at jeg gjør det. Det er mye i meg som motvirker meg til å skrive i denne bloggen. Akkurat som en magnet som møter en lik ladning; det er noe som trekker meg unna det å grave meg ned i mine egne problemer, og appåtil vurdere å gjøre dem offentlige, slik som jeg gjorde i går da jeg publiserte min tekst på facebook. Greit nok er det å legge ut disse personlige notatene via en ganske så anonym bloggeside som ikke mange utenom meg selv har tilgang til. Noe annet blir det (i alle fall for meg) når jeg bretter ut min personlige historie på et mye mer offentlig sted eller forum, slik som facebook er i disse dager.

Likevel så føler jeg en dragning dertil, altså til å kunne dele det som farer gjennom hodet mitt; og da ikke bare det negative, men helst min evne til å fokusere på noe positivt og konstruktivt midt oppe i det hele. Min livssituasjon er ikke 100 % enkel akkurat nå. På flere måter stilles det krav til meg (eller jeg stiller krav til meg selv) om å tenke ekstra godt etter i forhold til de daglige valg jeg gjør, slik at noe produktivt og meningsfylt vokser ut av min personlige livsenergi. Jeg bærer et ansvar om å kunne dyrke frem gode følelser, slik som mestring, lykke, glede og personlig fremgang, ved å være ærlig og rasjonell med meg selv. Det er snakk om helt enkle prioriteringer, slik som hva jeg velger å satse på og fokusere min oppmerksomhet mot av mål og ønsker. Så i den forstand; er det virkelig fordelaktig for meg selv (og min vordende familie) å fokusere tid og krefter på det å skrive i denne Ildsted-bloggen?

Nå som jeg har kommet i gang med å skrive så føler jeg at det er det. Å kunne være ærlig med meg selv, og i alle fall forestille meg at jeg henvender meg til en mulig leser, virker positivt oppkvikkende ovenfor min egen sinnsstemmning. Jeg føler at jeg graver meg litt lenger ned til bunns i visse problemer, uten at min livssituasjon virker helt håpløs. Jeg kan konkludere med at så lenge jeg makter å holde inspirasjonen oppe; så lenge jeg føler at jeg får noe igjen for å gjøre nettopp dette her; så må det være verdt det. Enkelt og greit.

Dersom jeg selv føler at jeg favner om en positiv og konstruktiv kraft ved å lufte mine tanker i denne bloggen, så intuiserer jeg at sjansen er stor for at også andre mennesker kan dra nytte av det jeg produserer. Slik er det vel med alle typer varer eller tjenester (for ikke å snakke om livsopplevelser) vi mennesker har mulighet til å skape. Bare tenk på det; på sett og vis utgjør hver og en av oss en liten erfaringsfabrikk, det vil si et slags selvbevisst senter for dannelsen av nye erfaringer og livsopplevelser. Dersom jeg føler meg deprimert, furten og lei, så er faktisk det opplevelsen jeg skaper i dette øyeblikket. Sammenlikn en slik indre erfaring med følelsen av mestring og personlig lykke, og fortell meg så hvilken du foretrekker eller tror gavner Skaperverket best.

Jeg filosoferer følgende for meg selv: Om et menneske evner å leve lykkelig, helhjertet og helt og fullt, så tror jeg det er et godt tegn på at noe "stemmer" i forhold til å leve i harmoni med resten av universet. På motsatt hold; dersom vi føler oss nedstemte, tungsinte og triste, så føler jeg selv at det kan tolkes som et tegn på at vi kan gjøre ting noe annerledes, akkurat som om vår indre visdom hvisker oss i øret av vi kanskje ikke beveger oss helt på rett spor.

Okey, så til tider føler jeg selv en smule tungsinn og nedstemthet; hva kan jeg gjøre for å forbedre situasjonen for meg selv? Å flykte bort i fra problemet føler jeg er vanskelig. Jeg prøver sikkert, men "noe" i meg tvinger meg liksom til å sette meg ned å foreta en mental brytekamp med monsteret av mørke krefter som suger seg fast i min egen bevissthet. Sannsynligvis så eksisterer også dette innbilte monsteret på det ubevisste plan av den jeg føler, tenker og tror at jeg er. Men hva om jeg går fra å kalle det et monster til å se det for meg som et vanebasert mønster? Et slags inngravert trossystem med andre ord, som ligger preget i min hjernebark like sikkert som at jeg heter Sondre Sheldon og at jeg tror på en mystisk figur som heter Iliuka som angiveligvis eksisterer inne i meg selv og hvis misjon det er å hjelpe meg?

Ja, det vi tenker, føler og tror er i stor grad det som former og utfyller oss som mennesker. Derfor er det nok svært viktig at vi som mennesker våger å ta vår egen psykologi opp til vurdering. Hva tror egentlig jeg på? Handler jeg i samsvar med min egen tro? Eller handler jeg på tross av mine indre idealer og ønsker? Ofte gjør vi nemlig det. Det finnes noe som heter for "sabotøren" inne i oss mennekser, som kan beskrives som en destruktiv tankegang eller mental energi som motarbeider vårt poteniale som positivt skapende bevissthetsfabrikker. For ved å leve, tenke og føle, så skaper vi opplevelser av den forunderlige substans vi kan definere som vår menneskelige bevissthet; vår egen opplevelse av å være til. En ting som er positivt med dette skriveriet er at jeg evner å formulere noen ganske så kløktige tanker (synes i alle fall jeg selv) knyttet til det å være et menneske her på moder jord. Hva er vår misjon? Hva er vår felles oppgave?

Jeg innrømmer med all ærlighet at jeg finpusser svært lite på teksten jeg skriver. Ordene renner ut av meg likesom vann fra en bekk. Og slik føler jeg at det også bør være. Min TRO forteller meg at det digitale forum er til for å brukes av folket (det vil også si en som meg) for at vi kan dele tanker, ideer og følelser på en måte som aldri (i alle fall ikke i kjent historie) har blitt gjort før. Selv om mange vil påstå at et medium som facebook representerer selve farsen av personlig problemrelatert virkelighetsflukt (eller noe i den duren) så kan det også sees på som et sted med mye potensiale i forhold til det å kunne være en arena hvor ærlighet dyrkes. Vel, nå vil jeg ikke påstå at noen forsøker å være uærlig når de legger ut om dagliglivet via facebook. Jeg er sikker på at alle forsøker i så stor grad som mulig å være så ærlige de bare kan. Dog, det å dele ærlighet er en svært sensitiv sak. Ærlighet kan både skade og skape positive nye erfaringer. Ærligheten er som en kniv. Noen tåler dessuten ikke å se ærligheten inn i øynene, likesom strålene til et skarpt lys. Noen ganger har vi selv ikke godt av å se direkte inn i ærligheten. Vi fraråder jo små barn om å se direkte inn mot solen. Det sterke lyset kan jo gjøre det nakne øyet blindt!

I forhold til det å kunne formulere (og dele) min personlige ærlighet så føler jeg at hele strukturen rundt den åndelige energi jeg kaller for Iliuka er svært behjelpelig. Dersom jeg bare skulle liret ut om selvinnsikt, problemer og dystre tanker uten noe som helst "større" å kunne binde meg til, så hadde det sannsynligvis blitt et helt annerledes uttrykk. Jeg tror jeg at jeg har tiltrukket meg et personlig forhold til Iliuka-energien, relativt til hvor "klar" jeg har vært til å dele min personlige livshistorie på det som fra mitt synspunkt føles som en positiv måte. Likefult, å kunne skrive i denne stilen er slettes ikke enkelt for meg selv, og ofte har jeg løpt bort i fra denne evnen. Dog, drømmen om en fysisk Ildvokter-bok bor fortsatt i min innerste bevissthet.

Før jeg begynte å skrive så tenkte jeg med meg selv "kanskje du bare holder deg selv for narr Sondre. Kanskje du aldri kommer til å skrive noen fysisk ekte Iliuka-bok. Kanskje alt du kan er i beste fall å skrive blogger. Og kanskje det også er nok." Kanskje denne stemmen i meg selv har rett. Min oppgave er imidlertid å granske om denne stemmen; dette indre trossystemet; er produktivt eller ikke. Kan det regnes som en del av mitt indre "sabotør-instrument"? Eller kan tanken heller forklares som rasjonell og voksen?

Jeg tror ikke jeg skal gi opp evnen jeg har til å drømme som om jeg var et barn. Å kunne verne om barndommsdrømmen er for meg viktig i forhold til denne "boken" jeg visstnok skriver. Her, i blandt disse linjer og ord, så skiller jeg min tvil i fra min tro. Mitt ferdige sluttprodukt vil vokse frem, antar jeg, slik det er ment å gjøre dersom jeg bare er flink nok til å bygge opp om troen. Slik sett så samler jeg opp min egen tro, i kraft av at jeg skriver disse ordene. Det er nok også meningen med boken. Slik må det bli.

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah.
- Er det noe spesielt du vil fortelle meg i kveld?
- Ei er der så, vi skal hvile nu, for bror har selv formulert sine innsikter. Således feirer vi. Hipp Hurray!
- Ledes jeg ann på et godt spor i forhold til skriveprosessen?
- Der kan tales så, korrekt, lik den selv tenker, formulerer og vet. Konu eketah. Der er for ditt selv den nu skal bekrefte!
- Og jeg lurer på om dette skriveriet som jeg produserer her og nå er verdt det? Vil det vokse noe gavnelig ut i fra det?
- Den skal søke at se til hva den bærer av forventninger, og den skal se til sitt selv og vurdere om den muligens kan justere forventningn noget. For lik den selv formulerer ut i fra sin egen indre opplevelse; om den su selv føler den favner om den konstruktive kraft ved at skrive sine ord og formuleringer, så er der vel. Lik sådan bekreftelse kan fungere lik din rettesnor for videre personlig vekst og utvikling; hva der gavner selvet i ærlighetens lys er og til god vekst og utvikling for helheten. Ei skal den bære forventing til sitt selv om at prestere for meget. Alt klokere er der at være tilstede i erfaringen her og nu, lik den således kan gledes over og nyte den mestring den alt nu kan høste. Således er der til alt større gavn for din egen personlige utvikling. Gi nu slipp på nogle av forventningene og lev her og nu! Så er der tilrådeligt. Konu eketah.
- Okey Iliuka, det høres ut som et godt råd. Så lenge det å skrive gjør meg lykkelig så vil jeg altså fortsette med det. Og jeg vil erkjenne ovenfor meg selv at jeg er ingen supermann, og ting behøver derfor tid til å kunne vokse og bli til. Jeg kan heller ikke gjøre alt det jeg gjerne vil på en gang. Alt har sin epoke. Alt følger sin egen blomstringsprosess. 
- Så er der kloke tanker. Således kan den fylle sitt hjerte med alt mer fred og tilfredshet her og nu. Og ei skal den vegres for at dele sin egen søken etter lykke, lik den nu gjør. Konu eketah.
- Ja. Jeg konkluderer altså med at så lenge jeg ikke støter noen andre med det jeg selv skriver, og så lenge jeg publiserer det på en nogen lunde anonym eller subtil måte, så føler jeg at jeg kan gjøre det i full rett. Kanskje en slik egenskap kan defineres som positiv for hele vårt moderne samfunn. Vår evne til å kunne kommunisere vårt indre, menneskelige liv (eller sågar vårt medmenneskelige indre liv) kan kanskje regens som spesielt viktig nå i denne tiden vi lever. Eller hva tror du?
- Der er lik den kan tilspørre sin egen leser just nu, for ei er Iliuka selv i behov for at gi svar. Hvile din tanke nu. Den har sett nok. Gledes for hva der er og velsigne ditt eget skriftverk. Der ledes til gode fruktbarheter. Bær fred.
- Takk skal du ha. 

Det er stjerner, kromosom
og visjoner i ild jeg vil vise deg,
min sønn. 
Du, som ser ned i ilden jeg velsigner
og som er min dør til en ny tid. 
Dinn kropp blir min inkarnasjon
om jeg tenker langs baner av håp og medfølelse. 
Når jeg sover, så er jeg nær
din fysiske verden.
Og en ristende hånd er siste link
mellom min nye og din gamle himmel. 



Jeg tenker på deg, min sønn,
som enda ikke er født levende. 
Om du så er en kvinne, så er det helt likt.
Stundom så bøyer mitt hjerte seg ned
for å lytte
til de dypeste tilstander jeg fornemmer i min tro. 
Med stetoskopisk tålmodighet malte jeg også dette bildet
foran ilden, som om den var et speil.
En refleksjon av noe uhåndgripelig
og vakkert i meg selv. 

Du er enda liten, min sønn. 
Større enn et kromosom, dog mindre enn en stjerne.
Men alt er relatert til øyet som ser.
Håpet skifter ham 
hele tiden.
Er ei ilden vakker?
Jo, den er. 

- Både diktet, min filosofike betraktning og bildet har blitt produsert på Mayadagen Ee.

Orker ikke skrive

Her sitter jeg igjen. Egentlig føler jeg meg lite motivert til å skrive. Men så pleier det også å være slik at når jeg en gang begynner, så er det akkurat som om en hel mengde nye tanker og ideer spretter fram fra mitt underbevisste likesom et troll fra en eske. Jeg begynner å taste inn bokstaver uten så alt for store forventninger, altså. Eller kanskje det er bare hva jeg selv ønsker å tro. For innerst inne forventer jeg nok at noe forunderlig vil skje med både humøret mitt og mitt personlige innsikts-nivå, nå som jeg skriver i kjent Iliuka-stil.
Han er en gammel indianerhøvding, den godeste Iliuka. Hans opprinnelse sies å være fra Tibet, nærmere bestemt et eldgammelt rike kalt Kobatel som ikke lenger eksisterer; i alle fall ikke i vår fysiske dimensjon. Siden den gang han først ledet sin flokk til de høyeste tindene i det som i dag er Tibet, hvor riket Kobatel ble grunnlagt, så har den åndelige energien som jeg (og flere andre) kjenner som Iliuka levd flere fysiske inkarnasjoner eller liv. Noen av disse var som inflytelsesrike personer som farao Kephren i Egypt. Andre liv er mer ukjente, i forhold til våre standarder og historiske syn på ting. 

Stykkesvis vil historien åpenbare seg, likesom sannheten. Stykkevis, og fragment for fragment. Selv om jeg formulerer disse ordene så føler jeg at jeg egentlig kunne ha sitert Iliuka. Første gang jeg traff ham var en mørk høstdag for over tretten år siden, da jeg bare var om lag femten år. Jeg var invitert med på et såkalt råd av min mor, som igjen var blitt invitert til å være med av en god vennine. Rådet eller samlingen fant sted inne i stuen til den samme venninen. Der, midt i mellom vanlige stuemøbler og stearinlys, så bevitnet jeg hvordan en helt vanlig mann forvandlet seg til et transemedium, hvor igjennom stemmen til den åndelige energien Iliuka steg frem. 

Likesom røyk fra en ild steg stemmen hans frem. Jeg spurte ham ut om store spørsmål; om sorte hull, om Gud's eksistens, om hva jeg selv skulle velge av studieretning til neste år. Han forklarte meg at han var en ildvokter; en Iliuka, en beskytter av en usynlig ild. Jeg husker at han forklarte at han utgjorde et fragment av erkeengel Uriel's oprinnelse, uten at jeg kan uttdype mer om hva dette egentlig betyr. 

Jeg sitter her og skriver mens min kone snakker med hennes Guatemalske mor over telefonen. Situasjonen er ganske hverdagslig. Likevel har det vært en helt spesiell dag. Vi fikk nettopp se de første ultralydbildene av vår voksende baby, som snart er tre måneder gammel. Jeg tror det neppe er tilfeldig at jeg velger å skrive daglige notat i Ildsted-bloggen min mens denne gestasjonsprosessen pågår. Sannsynligvis er det en slags forberedelse for min egen del, i forhold til min egen rolle som far. Jeg føler en større ro inne i meg nå sammenliknet med tidligere. Mange faktorer spiller nok inn, men i bunn og grunn føler jeg meg ganske så fornøyd med å bare kunne sitte rundt og føle på ting og tanker i min egen kropp. Å skrive dem ned, eller snarere å kunne skrive om det som jeg tenker og føler, føles en liten smule ansytrengende, men likevel velger jeg å gjøre det, for den overordnede visjonen min og rutinen's skyld. 

Jeg har nemlig et ønske om å kunne føde min egen bok. Denne ideen gesterer jeg inne i mitt eget hode, dog av og til føler jeg at jeg behøver hjelp av energien som Iliuka representerer for å virkelig kunne forene tanker med hjertet, slik at bokens ide omfavnes av kjærlighet fremfor noen annen kraft. Derfor forsøker jeg å skrive mest mulig ærlig og uanstrengt. Jeg forsøker å ikke bruke unødvendig energi på tenkning, formulering og analyse. Ordene renner ut slik de gjør, enkelt og greit. Nå føler jeg for eksempel at det er på tide å slippe tankene til Iliuka til. 

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være bror's tanker og følelser i denne stund. Velsignet være viljer og velsignet være uviljer, der leder den til at manifestere nettopp denne bok, lik den i sannhet skaper just denne opplevelse i tid og rum. Klokt er der at tilspørre hjertet hva der helst vil. Klokt er der at SANSE med hjertet. Så kan der tales lik den omfavner den optimale skaperkraften, lik der i din himmel tales lik Gud. Er den således selv Gud?
- Det spurte du meg også om første gang jeg snakket med deg for mange år tilbake, under det første rådet som jkeg refererte til. 
- Så er der korrekt, vi vet til hvilket råd den refererer.
- Vel jo, jeg antar at jeg selv er en del av skaperverket, og det gjør meg jo på en måte til en liten den av Gud. 
- Således er der klokt for menneksebarnet at utforske tanken, for vi ser der er lik viktigt for menneksebarnets eksistens. Konu eketah.
- Er det noe spesielt du vil si til meg ikveld Iliuka?
- Lik vi alt har talt, den skal søke at skape med hjertet. Så vil den og oppdage hva den skaper av mønster, lik hellige patterns, lik den skaper og uttrykker noget der kan tales lik hellig geometri. Således vil den ledes til at utforske alt større variabler innom de kosmiske konstanter der utgjør mennesket. Ennu kan den ei se, dog vi ser til den helhets tanke som den nu uttrykker, og således ser vi til hva der er av patterns den uttrykker i gjennum tanker den bærer for sin bok. For vi ser lik der i småsteg vokser frem, lik blader fra en blom. Der er for at utfoldes i henhold til skapelsens lover. Således er der og klokt at dvele noget ved den maya kalendrium. Konu eketah.
- I dag starter en ny syklus på tjue dager, i henhold til den. Er det noe du vil fortelle meg om det?
- Ei nu. Vi ser der er alt viktigere at bror nu opphenter alt større motivasjoner til at fullføre sitt skrift, lik den skal søke at dvele noget ved det sluttprodukt den ønsker at manifestere. Således er der ei nogen tilfeldighet, om der så kan tales, hvorledes den velger at manifestere sin bok just nu. Der vokser vel for ditt barn. Konu eketah.
- Er det altså en parallell mellom boken og barnet?
- Så kan der tales, dog der er beroende på øyet der ser. Således er der lik den selv velger at utforske sine chico maestro funksjoner i kveld også. For vi ser lik den lengter for at utforske hva der er av kvantefysikkens realiteter. Konu eketah.
- Hodet mitt er slitent Iliuka og jeg har fortsatt flere ting jeg ønskerr å gjøre før jeg legger meg. Jeg føler at jeg ikke bør drepe ilden, eller gløden, jeg har i forhold til å skrive ved å overgjøre det. 
- Så er der lik meget korrekt! Ei skal den uttynne sin egen glød for hva den brenner for at gjøre. Således skal den lære alt mer for hva der i virkelig betyr at være nogen ildvokter. Således kan der tales lik klokt at tenke utenfor boksen just nu.
- Ja, jeg tror jeg forstår. Jeg gir meg nå mens leken enda er god, så sparer jeg også litt motivasjon for imorgen. 
- Dog om morgendagen ei var, ville der så være noget den ville efterlatt lik et print innom sitt skrift her og nu, lik noget spor for eftertiden?
- Jeg vet ikke... Det viktigste jeg føler at jeg egentlig kan gjøre er å gjøre oppskriften min kjent for leseren. Det vil si at jeg forlenger "tidens tråd" slik mayaene sier om kalenderen de formidler fra generasjon til generasjon. 
- Lik den omfavner kraften til at videreformidle sin egen kultur, så er der kloikt at den ser nogen helhet for hva der vokser frem. For vi ser lik den skal våge at omfavne alt større spenninger. Hva der er av likheter mellom den Nordiske og den Latino-Amerikanske kultur. Således var der noget hint. Konu eketah.
- Jeg må tenke, eller snarere meditere, mer på dette i ro og mak Iliuka...
- Ei behøver den, ei behøver den. Bære tillitt til den naturlige utvikling. Der er del av den store evolusjon. Konu eketah for tanken der ser!
- Jeg gir meg nå Iliuka, takk skal du ha. 
- Takke ditt selv og ditt indre tålmod.

Ubegripelig. Ufattelig 
er hele skapelsen. 
Utrolig lang og stor;
hinsides min tanke.
Dog her og nå har jeg den likevel
så utrolig nærme. 
Alt jeg behøver å gjøre, er å strekke frem hjertet
og føle det som er.

Konu Eketah sier han
som velsigner ilden. 
Han stirrer mot noe 
som jeg ikke ser. 
Han be meg om å skrive med hjertet
og tegne tanker som tilhører min sjel. 

Han planter svar midt i min undring. 
Men med ett sier han at jeg har sett nok. 
Er ei ilden vakker?
Jo Iliuka, den er.

Ufattelig. Uformelig
er hele skapelsen
for min ånd og tanke. 
Dog fra en annen himmel kommer han.
En skjelvende hånd er siste link
mellom Iliuka og min brors verden. 
Min bror er hans sønn. 
Og hånden er en tråd mellom vår og deres himmel. 

- Både bilde og tekst er laget til på Mayadagen Batz.