Jeg liker tross alt å skrive. Jeg liker å være ærlig med meg selv. Så klart, jeg kan kanskje være ærlig i større grad enn jeg allerede er, men på en annen side virker det selvdestruktivt å alltid ville jage etter det som er bedre, mer perfekt eller ett-eller-annet-ideelt som jeg ikke vet helt hva er. Jeg tar meg selv i å bære mange slike jeg-vil-egentlig-forbedre-verden type tanker; tanker som i seg selv kan bli sett på som edle og gode, men som på en måte også undergraver den umiddelbare virkeligheten her og nå ...siden den sammenliknes med noe annet som kan være bedre!
Jaja, noen kloke hoder sier at det er et stort skritt på veien å i alle fall bli klar over hvilke problemer man sliter med. Så står man bare foran neste steg på selvutviklingens reise, som er å favne om evnen til å gjøre noe med det. Men, også denne tanken innser jeg at inneholder et lite spor av negativitet... akkurat som om det finnes en slik håpløs og hard-å-gå-gjennom distanse mellom det som allerede er og det som lever i håpet men som enda ikke har blitt til. Sinnet er snedig. Mange negative tanker ser ut til å være kamuflert som gode. Og DET må jo være en ekstremt negativ tanke i seg selv!
Så hvordan kommer jeg ut av dette? Kanskje ved å begynne å akseptere situasjonen. Kanskje ved å ta et steg tilbake, se rasjonelt på helheten og ...ta en fattet belsuttning om hva som blir neste steg. Det er nok hva jeg behøver å gjøre. Denne bloggen inneholder nå, dersom jeg regner fra og med første post for tre uker siden (tjue dager) intet mindre enn fjorten suksessive innlegg inklusiv dette. Meningen var å skape tjue. Meningen var å fylle en treukersperiode, med andre ord en runde gjennom det tjue mayategn, med faste daglige innlegg. Denne målsettningen klarte jeg altså ikke. Men nok om det.
Min kone forteller meg at det er på tide at jeg fullfører min bok. Mitt store problem er at jeg ikke evner å tenke logisk nok til å faktisk få det til. Det er i alle fall en super-duper negativ tanke! Jeg må jo ha tro på meg selv. Jeg SKAL klare det. Men hvordan?
Hvis jeg ikke selv kan få det til, hva skjer dersom jeg ber Iliuka om hjelp?
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Nu er der lik den skal tilhilse sin venn. Der er for at ønske velkommen den nye energi der trer inn i din casa. Således skal den søke at se, hvorledes den fremmede er lik noget symbol på hva der er av nye energier der søker at finne husly i ditt eget selv. Der skal se til behovet, lik der ei er nogen tilfeldighet. Der er vell at tilhilse den fremmede. Konu eketah.
Kommentar: En venn kommer inn døren. Han spør om han kan overnatte hos oss. Jeg sier ja. Min førstereaksjon var imidlertid negativ, ettersom jeg følte at min private sfære ble innvadert. Men hva veier tyngst, en levende ekte venn eller min datamaskin?
Jeg må nok ta mot til meg og ta et stort steg. Jeg må forsøke å utnytte min tid her foran pc'en på en virkelig god måte. En måte som kan gavne også min venn. På en måte som jeg virkelig brenner for. Ellers så er det bare "waste of time". At jeg sitter her og lirer ut alt dette negative må jo være et tegn på at den kreative energien min ikke "flyter" helt dit den skal.
Det jeg bør gjøre er nok å gi slipp på kontrollen. Jeg kan hvis jeg bare vil. Jeg må bare gi slipp. Her kommer dagens bilde. Takk for nå.
Dikter noe til dette bildet.
Min motivasjon er lav.
En synkende sol
sitrer i horisonten
av mitt selv.
Enkelt forklart; en gammel rutine
er pent nødt til å bukke under
for en ny tid.
Jeg griper pennen fatt i en ny epoke
bare at pennen er mitt tastatur.
Gidder jeg?
Først må jeg rydde tvilen av veien!
Før fremtiden kan fødes
må det gamle synke henn.
Jeg tenker etter med meg selv:
Mitt mål er å skape en bok kalt Ildvokter.
Jeg ser den for meg
i en hylle i en handel.
Blått bind, ikke akkurat i et stort bibliotek, men
godt nok.
Visjonen er i det minste reel!
Men hvordan gjøre ide om til handling?
Rydd tvilen av veien.
Rensk din tanke.
Favn om din tro og rydd i ditt skrift.
Trekk ut det vesentlige, og la resten
svinne hen som aske.
Bare flammene blir tilbake i øyeblikket, lik det som tiltrekker
folkets oppmerksomhet.
For er ei ilden vakker?
Varmer den ei?
Samler den ei tanken?
Gir den ei håp?
Å bli en ildvokter
er min drøm, men kanskje
jeg allerede ER en?
Tørr jeg tro? Tørr jeg skrive?
Tørr jeg vise min stemme, lik ild?
I øyeblikket tørr jeg
gjøre hva jeg vil gjøre.
Behøver nok å samle tanken
til en logisk visjon.
Uansett, jeg skriver i forandringen
på direkten, uten manuskript
foruten det jeg føler
foruten det jeg tenker
i øyeblikket
lik flammene gir slipp.
- Tekst og bilde har blitt til på mayadagen Aqabal
No comments:
Post a Comment