Det er ikke lett å skape nye vaner i et menneske. Ideelt sett så er vi jo alle ute etter å plante gode tankemønster i oss selv, mens vi luker bort de negative. Akkurat nå leser jeg en bok som handler om dette, og som tar for seg et såpass stort emne som biodekodifikasjon! Det høres kanskje ut som om jeg flekser mentale muskler når jeg bruker et slikt vanskelig fremmedord, men det er nå altså ikke hensikten. Jeg ønsker heller å gå litt nærmere inn på hva dette begrepet betyr, og hvilke tanker jeg selv gjør meg rundt det. Så følg med:
Biodekodifikasjon handler om måten kroppen vår henger sammen med tankene. Altså, det vi har i oss psykologisk sett reflekteres i vår fysiske konstitusjon og omvendt. Omvendt så betyr dette at alt vi erfarer og opplever i det fysiske verden påvirker vår indre psykologi, og til syvende og sist våre innerste gener. Teorien om biodekodifikasjon, som denne boken handler om, tar for seg måten gener regulreres av skiftende omgivelser, akkurat som knapper som skrus av og på av en pilot som styrer et fly. Med andre ord, våre opplevelser er i stor grad med på å utforme det vi er. Og i mellom opplevelsen og gener så ligger sinnet vårt - våre bevisste og ubevisste tanker - som et filter.
Lyder spennende? Jeg synes i alle fall det. Dessuten er jeg imponert over måten jeg klarte å formulere teorien's hovedtrekk, uten så altfor mye heft og plunder foran tastaturet. Greit nok; hvordan bruker jeg så dette her? Hvordan forholder jeg meg til disse teoriene personlig? La meg først forklare litt om en fysisk plage jeg går og sliter med; jeg har e område med flere store verkebyller på høyre lår som ikke bare hemmer meg bevegelsesmessig, men også oppleves som et stort frustrasjonsmoment. Kroppen min "henger ikke med" på det som hodet gjerne vil utrette. Jeg føler frustrasjon og sinne ovenfor meg selv. Og jeg merker at en snikende følelse av aggresjon bobler frem hver gang jeg er i nærheten av en person som bare ligger langflat på for eksempel en sofa og hviler eller er sjuk. Opplevelsen "trigger" liksom en reaksjon inne i meg. Den utløser blandede følelser eller en slags konflikt i forhold til å ville hjelpe den hvilende (eller sjuke) personen og bare akseptere at det er ikke mitt problem. Spesielt gjelder dette ovenfor min egen kone, som tidt og stadig trenger tid for å restutuere seg siden hun ikke bare er i sin tredje måned med graviditet men også har tre store nyrestein å bære på!
Når hun ligger nedbrutt på sofaen så kan jeg altså føle en voksende konflikt inne i meg selv. Og jeg kan ikke flykte unna. Fysisk sett var jeg igår "fengslet" innenfor hustets fire vegger, siden enda en byll hadde blitt snittet opp og tømt av legen senest dagen før. En slik behandling hemmer meg, og jeg blir tvunget til å ta det mer med ro og begrense min fysiske aktivitet, hvilket for meg er en stor utfordring!
Jeg er glad i å røre på meg og hoppe rundt. Alt i alt så tror jeg at en kaskade av informasjon traff meg like etter at vi begge fikk vite at konen min er gravid og at jeg selv skal bli far. På en måte er jeg nok redd for at jeg skal bli gammel. Jeg er redd for at jeg skal bli "fengslet" innenfor husets fire vegger til evig tid, og derfor arbeider nok tankene mine på spreng med å koke ihop en slags redningsplan. Siden byllene mine har sprunget frem på høyre siden av kroppen min så kan det tolkes som at mitt psykologiske problem sitter i min venstre hjernehalvdel, altså den logiske og rasjonelle. Når jeg observerer mine egne tanker mens jeg til eksempel ligger stille på en sofa, så observerer jeg hvordan hodet er fylt av planer og gjøremål som jeg proseserer mentalt men som jeg ikke evner å gjøre om til fysiske handlinger. I følge biodekodifikasjonens filosofi så reflekterer en byll en tilstand av indre raseri og frustrasjon på det mentale planet. Hvor på kroppen denne byllen sitter er også viktig i forhold til å kunne tolke hvilken fysisk funskjon som hemmes, og hvilken psykologisk "oppgave" en person sliter med for å si det slik. I mitt tilfelle, hvor byllen sitter på låret, så handler konflikten om min evne til å bevege meg, altså hvor jeg føler jeg er på vei henn i livet, eller mitt forhold til livssituasjonen hvor jeg allerede står. En indre mental konflikt eller slåsskamp mellom motstridende viljer og indre identiteter kan resultere i en oppsamling av raseri, frustrasjon og sinne, som igjen - i følge biodekodifikasjonens lære - resulterer i en fysisk byll med en oppsamling av slim og puss.
Slik er i alle fall min tolkning av min egen situasjon. Jeg kan ikke si at dette er hundre prosent rett, eller at boidekodifikasjon er "the shit" i forhold til å kurere menneskeheten for enhver fysisk plage. Det er svært krevende å kunne "dekodifisere" ens egen kropp og psykologi. Det som er sikkert er i alle fall at det krever en god del konsentrasjon og ettertanke, ispedd en real dose med tålmodighet og selsinnsikt. I mitt tilfelle er nok følsomhet også en viktig ingrediens. Å springe rundt og ville utrette tusen ting samtidig, slik som mine tanker gjerne vil, er i alle fall ikke en taktik som vil lede meg til en særlig stor forståelse av hva kroppen min opplever. Slik sett har byllen, og hele behandlingsregimet rundt den, ledet meg til å ta det litt mer med ro og "lytte" meg frem til kilden av problemet.
Enda halter jeg rundt i rommet, og i går kunne jeg ikke reise bort til landbruksskolen som jeg går på. Jeg bestemte meg for å holde meg hjemme. Men det var slettes ingen lett avgjørelse! Jeg sliter med følelser av skyld og en frykt for å være svak og pinglete - gammel - når jeg ikke kan gå ut og vise at jeg er sterk. Likevel, kan hende at en slik trang til å trosse smerter egentlig ikke leder meg noe godt sted i det lange løp. Beinet mitt protesterer i alle fall! Så i går gav jeg meg selv lov til å spille sjuk og bli mer eller mindre sengeliggende, selv om jeg slet med mental kamp.
Jeg er nok ikke den eneste som føler at hodet vil mer enn det kroppen egentlig vil utrette. Jeg tror vi på sett og vis er "programert" til å springe rundt og utrette en hel masse, og at denne trangen kanskje er en distraksjon fra indre fred og tilfredshet. Jeg vet ikke om det er slik for alle, men kanskje, kanskje, kanskje ville det vært mindre sjukdom i verden hvis vi mennesker gjorde litt mindre fysisk arbeid og istedenfor brukte den tiden til å lytte litt mer til oss selv.
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli en far kan jeg tenke meg at et slags latent farsinstinkt blusset opp fra mitt ubevisste; nå må jeg forsørge min familie! Nå må jeg virkelige jobbe for livets opphold! Nå jeg ikke bare ansvaret for meg selv, men også min gravide kone, som på toppen av det hele snart vil øde et sprelsk barn! Jeg husker at den morgenen før de første symptomene til byllen gjorde seg gjeldende, så var jeg ute og løp rundt på en åker før jeg kastet meg ut i en kald elv for å kjøle meg ned. Som om det var en siste krampetrekkning av en mann som for all del ikke vil miste sin fysiske styrke og vitalitet så utførte jeg dette vekkelsesritualet klokken 07:00 om morgenen, før skolen begynte og mens det enda var mørkt. Ikke at isbading eller jogging i seg selv er usunt, verken for meg eller andre: Det handler nok heler om hvilke følelser og tanker du sitter igjen med etter at noe slikt har blitt gjort. Jeg husker selv at jeg tenkte; hva er egentlig vitsen? Å jogge rundt på et jorde; bringer det meg egentlig noe nærmere det jeg leter etter i meg selv? Og hvis det så er noe jeg leter etter, hva er nå det? Senere på kvelden kjente jeg en bitte liten rød kvise på låret - og i løpet av et par dager hadde den vokst til en blålillarød ping-pong-aktig ball.
Nok om de lekre detaljene. Nå sitter jeg i alle fall her og skriver det som jeg skriver. Jeg antar at et er en slags form for mental terapi og uttrykke det jeg selv tenker og føler med ord, slik at også andre kan lese det. Mitt håp er jo selvsagt at det jeg opplever som min egen innsikt kan være behjelpelig for andre som kanskje befinner seg i en liknende eller helt annerledes situasjon, hvor likevel sammenhengen mellom kropp og tanke kan utforskes. Mitt overordnede håp eller mål er å knytte det lille jeg vet om biodekodifikasjon sammen med min kunnskap om mayakalenderen. Selv om jeg ikke klarte å skrive en ny dagboktekst hver dag i snart tjue dager, så har mayaenes kalendersystem fungert som en "mal" for den personlige skriveprosessen. Kanskje har det likevel vært godt med noen dagelange pauser innimellom hver gang jeg skrev, slik at jeg ikke gikk i fellen av å bare skrive for å skrive og bli som en hamster i ett bur.
Så istedenfor å klandre meg selv for at jeg ikke har gjort nok i forhold til hva hodet mitt tenker jeg bør utrette (!) så velger jeg heler å akseptere min egen arbeidskapasitet og min evne til å faktisk kunne lytte til min egen kropp. Drømmen om boken lever jo fremdeles videre i mitt mentale sjikte av viljer og lyster, men jeg innser også at en slik bok ikke skal bli til på en forsert måte, men heller som en naturlig konsekvens av en personlig vekstprosess. Innenfor en slik vekstprosess er det gjerne de gode, sunne og positive tankene jeg vil dyrke, mens de negative blir gransket og tatt for hva de er. Akkurat som ugress lukes bort så kan jeg også betsemme hvilke mentale programmer jeg vil ha aktive innenfor min bevissthet. Eller kan jeg? Ved nærmere ettertanke så innser jeg at alle metale program eller trossystem - som for eksempel instinktet "nå må jeg som vordende far forsørge hele min familie gjennom hardt arbeid og planlegging" - springer frem fra nedarvede minner som jeg intuitivt tror ligger lagret i våre celler, altså i våre gener og DNA. Dette nevner jeg som et eksempel på måten en fysisk begivenhet trer gjennom mitt mentale filter for så å trigge frem en biologisk reaksjon. Og "oppskriften" til denne reaksjonen kommer, i henhold til biodekodifikasjonens teori, fra vårt indre lager av tidligere erfaring, også kjent som vårt arvestoff eller DNA.
Måten jeg kan knytte mayakalenderen sammen med læren om biodekodifikasjon og genetikk er via de tjue nahualene, eller arketypene, som til sammen utgjør en runde med personlig utvikling dersom kalenderen brukes som et uttrykk for det. Kalenderen er en "guide", ettersom hver dag representerer en evne som vi mennesker kan bruke for å komme nærmere oss selv. I dag, for eksempel, er krokodillens kraft aktiv. Krokodillen ligger stille på vannflaten, ventende på at noe skal skje, før den plutselig smeller til og angriper! På denne dag advares vi mennekser mot å miste kontakt med vårt indre "basseng" av følelser. Bedre er det å dukke ned i følelsenes hav og bli klar over alt det underfundige som lever i dypet av vårt eget ubevisste. Hva jeg her har klart å trekke opp i form av dette dagboksnotat, er som et slikt krokodillejafs å regne: Det utgjør min tolkning av dype, mentale prosseser som jeg selv sliter med, som jeg kanskje har en tendens til å ville flykte unna fordi realiteten skremmer meg likesom tanngarden til en krokodille. Men å bli venn med det tilsynelatende uforståelige; min egen latente selvinnsikt; ser jeg likevel på som en stor verdi. For husk; akkuart som det finnes tjue livsviktige aminosyrer i vårt DNA så eskisterer også det tjue mayaindianske nahualene. Likesom amino-molekyl bygger protein så bygger tanker tilknyttet nahualene opp det "vev" som jeg forestiller meg som mitt eget trossystem. Det er godt å forstå min egen utviklingsprosess! Og selv om jeg langt i fra er utlært så føler jeg at jeg snart er ferdig med å analysere for i dag.
Dog, dette skriveriet hadde ikke vært fullstendig hvis jeg ikke lot Iliuka selv stige frem for å tale noen ord. Likesom en kvantefysisk nøkk velger jeg å betegne han i dag. Han manifesterer seg trolig fra det "hav" av følelser jeg seg er en bærer av. Og han assimilerer seg selv i en kledning av tanker via min tro. Min tro tiltrekker hans vesen, og det så er fiktivt eller ikke. Tilsynelatende fiktive forestillinger er nemlig også ekte, sett i fra et psykologisk perspektiv. Alt vi tenker, tror og føler ER en vesentlig del av vår virkelighet. Bare fordi noe ikke er fysisk, så gjør det ikke denne tingen noe mindre reelt.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Hva vil du fortelle meg om tankekraft i dag?
- Lik den selv fanver om kraften til at manifestere, så er der klokt at tilbyde tålmod til den prosess den nu er deltagende i, om den så tenker for mentale tilstander, om den så tenker for sitt bein. Klokt er der at ennu se til muligheten for at vandre, lik den vandrer med skriften, lik vi før har talt. Således er der til gavn at utvikle dine tanker og rekleksjoner nu, lik den gjør. Konu eketah.
- Vil du si noe om mine muligheter i tiden fremover?
- Ei nu, for vi ser lik der er tider for at reparere sitt eget selv nu, lik den forberedes til alt nye jakter. Klokt er der likevel at favne om håper, lik der ei defineres gjennom konkrete mål just nu. Alt klokere er der at bære fred og tilfredshet for hva der er. Og velsigne nu dine egne begrensninger. Konu eketah.
- Hva med det faktum at "boken" min er uferdig; at det finnes dager hvor jeg ikke har skrevet?
- Vi ser lik der er oki. Det vil alltid være lik "hull" i det store mayahjul, for vi ser lik hjulet tilhører evigheten. Således er der klokt at se, lik der og finnes epoker hvor den ei kan skrive. For om den så skulle skrive hver dag i evighetens dimensjon så ville der kan hende utvikle seg til at bli noget kjedelig. Konu eketah.
- Bør jeg likevel fortsette det løpet jeg har begynt?
- Så er der klokt. Der er opp til din egen kontruktive tanke, lik den nærer hva den selv bærer av tro. Så er der opp til ditt selv, hva den velger at føde lik konkrete handlinger. Således er der klokt at bære tro. Konu eketah.
- Jeg føler jeg har skrevet nok for i dag, er ikke du enig?
- Der er vel talt. Gledes for hva den selv skriver. Gledes for hva den og kan tilby sin neste i god ånd. Således favner den om kraften til the great spirit. Den er for at bydes frem. Således vil der ledes til nye virker. Konu eketah.
Det er sent.
Jeg rabler ned ting jeg ikke skjønner
men forsøker å tenke positivt.
Finner jeg lykke om jeg vandrer alene?
Finner jeg fred om jeg er med deg?
Fremfor å betvile min virkelighet
velger jeg å velsigne den
slik den er.
Jeg gir kraft til dette øyeblikket
og alt som det er knyttet til, lik en del av en dominoeffekt
satt i uendelig tid.
Det er så mye jeg ikke vet om tiden's forunderlige vesen
og måten mine tanker påvirker tiden's felt.
Skulle ønske jeg forstod mer av livet's okkulte sider;
et synonym for det skjulte i meg.
Bare om jeg ligger, nesten ubevegelig, på øyeblikkets overflate
som om jeg var en kvantefysisk nøkk
så kan jeg se mer av det mystiske
som min tanke siler bort.
Jeg tørster etter å vite mer
om muligheter, om verdener
om celler og system jeg enda kan besøke
dersom jeg bare utforsker nye sider av meg selv.
For det ene følger etter det andre:
Jeg er nøkkelen til nye opplevelser.
Det jeg alltid har ventet på
ligger i meg selv.
- Både ord og bilde har blitt skapt på mayadagen Imox
No comments:
Post a Comment