Næring til ilden

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Jeg sitter her i den nye leiligheten vår og nyter varmen foran peisen. Det er deilig.
- Vi vet, lik vi er tilstede i nytelsen. Således er der og for Manir draupnir, lik der er for Heytur Pottur. Der er vel.
- Jeg vet egentlig ikke om det er så mye å skrive om i dag.
- Der er vel, lik den i kveld kan skape til nytelser for sitt eget selv foran peisen. Der finnes lik en tid og en himmel for alt. Under tiden er der klokt at skape til vandringer, lik fysiske alktiviteter, alt efter hva der er av behov innom brors fysiske virkelighet. Således er der og viktigt at den i stunden prioriterer hviler. Således er der ok at være noget lat. Konu eketah.

- Jeg er likevel nyskjerrig Iliuka. I dag har jeg lest i en veldig spennende bok som handler og gener og DNA og måten våre gener reguleres i henhold til våre omgivelser. Jeg føler intuitivt at denne vitenskapen har med Mayakalenderen å gjøre. Stemmer det?
- Så kan der tales lik korrekt, lik der er for epigenetiske prints der befestes til menneskebarnets vesen. Der er nu for at se til den globale kulturen, til menneskeheten lik helhet, så er der for at den selv skal oppstige til nogle celleminner der har med tilblivelsen av nytimens epoker at gjøre. Ei ser den bildet helt og fullt just nu, dog vi ser der kommer, og vi hvorledes den lever opp igjenm på ny eldede visdommer, en efter en, der er tilknyttet tilstander der er befestet til generasjoner bakover i dine ledd, lik der og er for ennu ufødte småbarn. Lik vi før har talt om frøet, så er der og lik vi nu taler til frøet. Så kan der tales lik klokt om bror og gjør så. Ei skal den dvele for meget ved den konstruktive ånd just nu, for om den ser så er den i behov for at kunne destruere nogle paradigmer innom sitt eget sinn just nu, der er tilknyttet perfeksjonismens tilstander. Ei er der til all tid til gavn at bejage sådanne perfeksjonismer. For om den nu ser, så er der lik enhver tilstand fungerer lik den fysiske manifestasjon av nogen ånd, lik nogen spirit. Således er der lik ethvert fysisk legeme fungerer lik noget print av et ikke-fysisk prinsipp...
- Woa Iliuka... Hold ann der litt. Jeg følger slettes ikke med. Jeg føler at jeg bare rabler ned ord nå, uten at der gir så mye mening.
- Så kan der tales, og så er der lik vi og kommuniserer just nu nogen spirit der kan tales lik destruktiv. Konu eketah.
- Men er det da bra om jeg fortsetter å skrive?
- Søke nu at se; menneskebarnet er i behov for at kunne utvelge megen ulike stier og livsrettninger, før den kan blive trygg for den sti den virkelig vil vandre. Således er der nu lik vi spør ditt selv, er der lik den kanaliserer visdommen? Eller er der lik den kanaliserer nogen mer fanatisk ånd?
- Okey Iliuka, for å være helt ærlig så føler jeg at jeg kanskje gir litt uttrykk for en noe tung vilje i meg selv akkurat nå. Jeg skiver litt fordi jeg føler meg presset til å gjøre det, ikke nødvendigvis fordi jeg vil av hele mitt hjerte. Jeg gjør det mest fordi jeg ikke vil bryte denne vanen jeg har startet med å skrive hver dag i tjue dager.
- Så er der klokt at den kan erkjenne sådant med sitt selv. Således skaper en og rum for alt nye mønster og vaner, lik habits.
- Hva bør jeg gjøre da Iliuka?
- Den vet.
- Skal jeg bare la være med å skrive?
- Vi ser den kan. Der er opp til ditt eget selv. Konu eketah. Den skal søke at gjøre hva der gleder ditt hjerte!
- Ja, og det vet jeg jo egentlig.
- Så er der vel. Gjør vel så.
- God natt da Iliuka.
- God natt. Velsignet være hva den tenker og føler just nu. Der er ok at være noget lat. Oki mikitah veneketah - sitt ved min ild og tal ditt råd.

Jeg er glad i Iliuka. Jeg er også veldig glad i ilden. Uten at jeg ønsker å skrive noen lang fortelling nå, så vil jeg bare si at jeg er takknemlig. Takknemlig for at jeg sitter her hvor jeg sitter, at jeg og kona mi nettopp har flyttet inn i en ny leilighet, og takknemlig for at vi snart skal ha barn. Det vil si, om lag seks måneder fra nå vil det store skje. Jeg never det fordi det er betydningsfylt, om enn noe skremmende også. Jeg antar videre at grunnen til at jeg skriver såpass jevnlig som jeg gjør er for at skape meg et slags forankringspunkt i tilværelsen; et slags stille punkt av trygghet hvor jeg regelmessig kan vende tilbake til mitt opprinnelige selv, det vil si en tilstand hvor jeg kan oppsummere alle mine tanker og følelser, på samme måte som en flokk av mennesker samles rundt et ildsted. Selv om jeg ikke skriver denne teksten direkte inn på Ildsted-bloggen min (jeg lager bare en kladd på et word-dokument), så føler jeg at det i prinsippet handler om å kunne samle meg selv rundt et Ildsted-liknende sted i meg selv. Vel, nå roter jeg meg bort i kronglete formuleringer. Det er ingen vits å fortsette lenger. Det er best jeg runder av. Takk. Takk. Takk.


Å gi næring til ilden.
Å gi kraft til flammene
som brenner i meg selv;
i cellen som jeg er.

Fra mitt store til mitt lille selv
og tilbake igjen:
Livet er en kontinuerlig strøm
mellom kilde og kledning
mellom et hellig indre rom
og en fysisk maske - mitt lille selv
om jeg tenker i tilstrekkelig tid.

Langt mer varig langs tidens akse
er mitt indre DNA.
Mine cellers midte er frøet
jeg stammer i fra.
Følelser forteller hvordan helheten har det.
Følelser er feedback
mellom miljøet og mitt enorme, lille selv.

Mitt lille selv vil leve
lenge etter at hånden som skriver disse ord
er borte for godt.
Dog, mellom da og nå kan hånden gi svar
og gaver
fra stor til liten, og fra liten til stor
slik at forståelsen vokser
lik flammer fra et bål.
Lik blader på et tre.

- Både bildet og tekst ble unfanget på dagen Toj i henhold til Mayaenes profetiske kalender