Det har vært en fin dag for min del. Etter å ha logget meg inn på facebook og lest de nye kommentarene som har ramlet inn etter sist notat som jeg skrev å høster jeg også ny motivasjon og oppmuntring i forhold til det å være ærlig og arbeidere videre med den såkalte "gylne boken". For tross alt; denne bloggen og alt som publiseres ut i fra den dreier seg tross alt om visdommen til en viss åndelig energi som kaller seg selv for Iliuka.
Det er rart hvordan mitt indre forhold til han kan forandre seg i tråd med hva jeg selv foretar av valg og vurderinger. Etter at skriveriene mine har tiltrukket en relativt stor dose med oppmerksomhet (i forhold til ingenting før) så merker jeg og at ildvokterens rolle eller stemme blir litt mindre tydelig. Jeg tenker liksom litt mer over hva jeg skriver, og derved hva andre personer vil tenke og si i forhold til hva de leser av mine betraktninger. Å holde seg totalt anonym og ulest har derfor også sine fordeler. Foredelen er at man da kan være mer fri for andre's vurderinger, at man blir mindre påvirket at andre's opinion og at man i større grad har kun med seg selv å gjøre. Men så, ved nærmere ettertanke, så stiller jeg meg selv spørsmålet; er det virkelig slik?
Jeg kan aldri slippe unna min egen psykologi. Egentlig betyr det lite om jeg henvender meg til tusen andre mennesker i fantasien eller den virkelige verden, eller om jeg sågar bare velger å snakke til meg selv. Enhver samtale jeg foretar meg blir likevel rammet inn av min egen psykologi, altså mine egne tanker. Trolig anvender jeg et litt annerledes trossystem i meg selv, når jeg plutselig blir klar over at andre mennekser har tilgang til mine personlige vurderinger. Men hva så. Hva er egentlig etisk riktig? Eller snarere; hva er mest produktivt i forhold til mitt overordnede mål, som er å være en Ildvokter?
Å være en Ildvokter; det er i alle fall en målsettning som spontant dukker opp i meg i skrivende stund. Og jeg lar denne målsettningen komme. Jeg taster den ned via pc'en, fremfor å analysere den i hjel. Om det er noe jeg føler jeg har lært ved å skrive på denne måten, uten å tenke så altfor mye etter på det som kommer ut, så er det å være flytende og uredd i mine formuleringer. Det skal ikke handle om å prestere, å være flink eller til og med å være en god forfatter. Nei, egentlig så er det noe inne i meg som er hva jeg som skriver vil forholde meg til, som et mål eller som et slags tyngdepunkt eller ankerfeste. Det er en følelse, en følelse av å være uredd, og søke etter sannheten og visdommen i meg selv og samtidig være villig til å dele den. I alle fall mentalt sett. Og kanskje betyr det ikke sååå veldig mye og denne delingsprossesen foregår i virkeligheten eller bare i fantasiens verden. Det viktigste er nok uansett hvor reelt det er i forhold til min egen psykologi, altså hva jeg selv tror på, hva jeg føler og hva jeg vet.
Det kan virke som om jeg sliter litt med å forklare hva jeg personlig forestiller meg. Og i kraft av at jeg har formulert den forrige settningen, så er det opplagt at jeg legger stor vekt på det å gjøre meg selv forståelig ovenfor andre mennesker som potensielt sett kan lese nettopp dette. Og dette er noe som både er positivt og negativt. Uansett; jeg erkjenner liksom med meg selv at der fokuset mitt går automatisk er hvor det er ment å gå. Jeg gidder altså ikke å dirigere tankene mine mot noe annet; mot et annet publikum, om det så er et anonymt ett jeg ikke kjenner til eller et som betår av mine egne nære relasjoner.
Jeg tar meg selv i å bruke en evighet med å komme til poenget: Jeg er tross alt meget lykkelig over at jeg snart skal bli far! Jeg sier snart, om mye kortere tid enn de eleve månedene jeg snakket om sist (ja jeg forvirret så klart uker med måneder). Mitt forhold til tid og sted er kanskje ikke helt opp til date, men nok om det! Jeg er glad; grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg ønsker å foberede meg, forbedre meg og til syvende og sist godta meg selv og mine naturlige reaksjoner ovenfor denne store (på størrelse med en pekefinger) nyheten. Den vokser seg større i min kone's mage for hver dag som går. Så klart jeg er spent, nervøs og i en tilstand av forandring! Og så klart jeg er opprømt, skremt og glad! Jeg er alt mulig, jeg. Dog mest av alt forsøker jeg å komme til bunns i mine egne følelser, og treffe et slags solid og varig ankerpunkt som kan defineres som en slags grunntilstand, en slags dypere sannhet. Et slags varig lag av selverkjennelse. En slags indre fred.
Ja, dette kalles å lufte mine tanker. Det er helt okey å gjøre det. Likevel føler jeg at tiden nå er moden for å fokusere på Iliuka's egen sannhet, om jeg får lov til å formulere det slik, for at vinklingen på ting kan bli litt mer objektiv kanskje og ikke så mye farget av det som jeg unektelig forventer at andre folk vil like å høre. For ja, det ER vanskelig å snike seg unna tendensen til å fortelle en annen person akkurat det dette mennekset har lyst til å høre bare fordi det er politisk korrekt. Kanskje du skjønner hva jeg mener. Hvis du ikke gjør det så er jeg faktisk tvunget til nå å bare ikke bry meg en dritt.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det klokt av meg å publisere tekster ute på facebook?
- Så vet den selv, så vet den for hva den selv søker efter, om der er offentlige godkjennelser eller om der er ro og fred. For klokt kan der i stunden være at trekke ditt selv unna. Således kan den i stunden omfavne hva den bærer av jaguarens kraft. Konu eketah.
- I går valgte jeg å ikke legge ut noe som helst på verken facebook eller ildvokter-bloggen min.
- Vi vet, og vi vet også for hvilke begrunnelser den tilvalgte at gjøre så. Klokt er der at verne om dine indre motivasjoner. Således favner den om rollen til en ildvokter. Således fanver den og om rollen til at blive nogen god far, om der kan tenkes så. For vi ser lik den nu er i behov for at samle sine egentlige viljer, lik den ser alt tydligere for hvilke caminoer den velger at vandre, og for vilke den ei velger at vandre. Lik den nu ser, så er der ulike caminoer tilknyttet ulike følelser, lik motivasjoner, lik viljer og lyster. Således er der i nutiden klokt at erkjenne for ditt selv hva den bærer av oppriktige viljer, lik den brenner for noget i sitt indre selv. Således ledes den og til at vandre mer for hjertet's sti, om der kan tenkes så. Så er der klokt for helheten den selv er en ørliten del av. For alt er der lik partikler. Alt er der lik små kretser av personlighet der kan beskrives lik individuelle, dog likefullt henger alt hva der er av nester og nester's nester sammen lik atomer i noget molekyl. Således kan der skapes til stabiliteter, lik der og kan skapes til kollektive ubalanser. Alt er der beroende på hva der tilstrømmer av elektromagnetiske ladninger, om den nu tenker efter fysikkens begrep. Dog alt mer likt er der for mennekset, og således er der lik vi taler igjen om Ildvokterens responsibiliteter. For en Ildvokter kan også være en der kjenner materiens lov, lik de fysiske aspekter der ligger til grunn for skapelsen. Således har vi nu talt nok. Og således har vi og talt før, lik vi lengtes at tale om astrofysikker. Konu eketah.
- Okey Iliuka, takk for talen!
- Der er vel, der er vel. Alt er der for at manifestere hva der selv lever i din egen tro, lik der kan tales tanker, dog der kan og beskrives lik krefter, for om den så favner om tanken så vil den se hvorledes tanken beveger fjell. Alt er der beroende for hva den velger at utforske i tro. Konu eketah.
- Okey. For uttrykket sier jo at tro kan flytte fjell.
- Vi ser alt nu hva der beveges innom ditt indre. Vi ser der lever visjoner om bøker. Kan der således og beskrives lik fjell, om der tenkes i grader av vanskelighet?
- Jeg skjønner hva du mener Iliuka. Jeg behøver ikke å flytte på noe fjell, jeg; dersom jeg klarer å skrive ferdig en slags bok så er det å flytte et stort nok fjell. Jeg har liksom troen, men jeg har også mye tvil.
- Således skal den se alt nøyere på hva den bærer av tvil, og tilspørre tvilen hva den bærer av budskap. For kan hende den e nødt til at revurdere sine egne luftslott?
- Det kan tenkes. Det er tross alt lang vei mellom tenkt visjon og manifestert visjon!
- Så kan der tales, så kan der tales. Klokt er der dog nu at hvile tanken. Vi ser den er trøtt. Nu er der lik tid for at la kroppen hvile. Ei skal den gape over for meget, om den nu tenker i ambisjoner. Dog klokt er der at verne om ilden, lik den utfordrer sitt eget selv til at vokse mot hva den selv bærer av visdommens handling. For handlingen er lik fødelsen av den indre visjon. Velsigne således den visdommens emosjon i ditt selv. Velsigne nu og hva den sanser av sin nestes visdom. For vi ser lik der kan være forbundet til hinnannen, lik atomer i noget større molekyl. Alt er der lik partikler. Således kan der og beveges i ladninger av tro. Konu eketah.
- Takk Iliuka. Jeg er nå sliten.
- Vi vet. Nu skal den hvile. Hvile i fred.
Ofte har jeg stirret på statiske bilder
og stive stearinlys som mot himmelen står.
Men naturen er annerledes;
med sin uforutsigbarhet forvandler den mennesket
til noe ekte, som kjenner jungelens lov.
Jeg stirrer med tristhet mot teknologi
likesom det var et fargeløst gitter.
Noe primitivt og lengselsfullt
- noe jeg ikke helt forstår -
sitter i meg i et bur.
For tretten dager siden blomstret en byll frem på mitt ben
Og sytten dager før fikk jeg vite
at jeg skal bli far.
For mange månefaser siden ble jeg født
til denne verden, på nettopp denne dag:
Waqib I'x.
I'x betyr kvinne, dog jeg er en mann.
Og selv om jeg elsker den ville naturen, så frustrerer den meg og.
Likesom hun jeg elsker; som gav meg denne boken
for at jeg skal kunne føde
en gammel drøm.
Akk, jeg kunne løpt bort, men det kan jeg ikke.
Ikke med en verkefull byll!
Ikke med min samvittighet som rot, heller.
Derfor skriver jeg min Hjertebok:
For alt du nå vet om mitt vesen.
For styrke og mot.
- Bilde og ord har blitt til på mayadagen I'x.
No comments:
Post a Comment