Eller, jeg tror i alle fall at jeg gjør det. Det er mye i meg som motvirker meg til å skrive i denne bloggen. Akkurat som en magnet som møter en lik ladning; det er noe som trekker meg unna det å grave meg ned i mine egne problemer, og appåtil vurdere å gjøre dem offentlige, slik som jeg gjorde i går da jeg publiserte min tekst på facebook. Greit nok er det å legge ut disse personlige notatene via en ganske så anonym bloggeside som ikke mange utenom meg selv har tilgang til. Noe annet blir det (i alle fall for meg) når jeg bretter ut min personlige historie på et mye mer offentlig sted eller forum, slik som facebook er i disse dager.
Likevel så føler jeg en dragning dertil, altså til å kunne dele det som farer gjennom hodet mitt; og da ikke bare det negative, men helst min evne til å fokusere på noe positivt og konstruktivt midt oppe i det hele. Min livssituasjon er ikke 100 % enkel akkurat nå. På flere måter stilles det krav til meg (eller jeg stiller krav til meg selv) om å tenke ekstra godt etter i forhold til de daglige valg jeg gjør, slik at noe produktivt og meningsfylt vokser ut av min personlige livsenergi. Jeg bærer et ansvar om å kunne dyrke frem gode følelser, slik som mestring, lykke, glede og personlig fremgang, ved å være ærlig og rasjonell med meg selv. Det er snakk om helt enkle prioriteringer, slik som hva jeg velger å satse på og fokusere min oppmerksomhet mot av mål og ønsker. Så i den forstand; er det virkelig fordelaktig for meg selv (og min vordende familie) å fokusere tid og krefter på det å skrive i denne Ildsted-bloggen?
Nå som jeg har kommet i gang med å skrive så føler jeg at det er det. Å kunne være ærlig med meg selv, og i alle fall forestille meg at jeg henvender meg til en mulig leser, virker positivt oppkvikkende ovenfor min egen sinnsstemmning. Jeg føler at jeg graver meg litt lenger ned til bunns i visse problemer, uten at min livssituasjon virker helt håpløs. Jeg kan konkludere med at så lenge jeg makter å holde inspirasjonen oppe; så lenge jeg føler at jeg får noe igjen for å gjøre nettopp dette her; så må det være verdt det. Enkelt og greit.
Dersom jeg selv føler at jeg favner om en positiv og konstruktiv kraft ved å lufte mine tanker i denne bloggen, så intuiserer jeg at sjansen er stor for at også andre mennesker kan dra nytte av det jeg produserer. Slik er det vel med alle typer varer eller tjenester (for ikke å snakke om livsopplevelser) vi mennesker har mulighet til å skape. Bare tenk på det; på sett og vis utgjør hver og en av oss en liten erfaringsfabrikk, det vil si et slags selvbevisst senter for dannelsen av nye erfaringer og livsopplevelser. Dersom jeg føler meg deprimert, furten og lei, så er faktisk det opplevelsen jeg skaper i dette øyeblikket. Sammenlikn en slik indre erfaring med følelsen av mestring og personlig lykke, og fortell meg så hvilken du foretrekker eller tror gavner Skaperverket best.
Jeg filosoferer følgende for meg selv: Om et menneske evner å leve lykkelig, helhjertet og helt og fullt, så tror jeg det er et godt tegn på at noe "stemmer" i forhold til å leve i harmoni med resten av universet. På motsatt hold; dersom vi føler oss nedstemte, tungsinte og triste, så føler jeg selv at det kan tolkes som et tegn på at vi kan gjøre ting noe annerledes, akkurat som om vår indre visdom hvisker oss i øret av vi kanskje ikke beveger oss helt på rett spor.
Okey, så til tider føler jeg selv en smule tungsinn og nedstemthet; hva kan jeg gjøre for å forbedre situasjonen for meg selv? Å flykte bort i fra problemet føler jeg er vanskelig. Jeg prøver sikkert, men "noe" i meg tvinger meg liksom til å sette meg ned å foreta en mental brytekamp med monsteret av mørke krefter som suger seg fast i min egen bevissthet. Sannsynligvis så eksisterer også dette innbilte monsteret på det ubevisste plan av den jeg føler, tenker og tror at jeg er. Men hva om jeg går fra å kalle det et monster til å se det for meg som et vanebasert mønster? Et slags inngravert trossystem med andre ord, som ligger preget i min hjernebark like sikkert som at jeg heter Sondre Sheldon og at jeg tror på en mystisk figur som heter Iliuka som angiveligvis eksisterer inne i meg selv og hvis misjon det er å hjelpe meg?
Ja, det vi tenker, føler og tror er i stor grad det som former og utfyller oss som mennesker. Derfor er det nok svært viktig at vi som mennesker våger å ta vår egen psykologi opp til vurdering. Hva tror egentlig jeg på? Handler jeg i samsvar med min egen tro? Eller handler jeg på tross av mine indre idealer og ønsker? Ofte gjør vi nemlig det. Det finnes noe som heter for "sabotøren" inne i oss mennekser, som kan beskrives som en destruktiv tankegang eller mental energi som motarbeider vårt poteniale som positivt skapende bevissthetsfabrikker. For ved å leve, tenke og føle, så skaper vi opplevelser av den forunderlige substans vi kan definere som vår menneskelige bevissthet; vår egen opplevelse av å være til. En ting som er positivt med dette skriveriet er at jeg evner å formulere noen ganske så kløktige tanker (synes i alle fall jeg selv) knyttet til det å være et menneske her på moder jord. Hva er vår misjon? Hva er vår felles oppgave?
Jeg innrømmer med all ærlighet at jeg finpusser svært lite på teksten jeg skriver. Ordene renner ut av meg likesom vann fra en bekk. Og slik føler jeg at det også bør være. Min TRO forteller meg at det digitale forum er til for å brukes av folket (det vil også si en som meg) for at vi kan dele tanker, ideer og følelser på en måte som aldri (i alle fall ikke i kjent historie) har blitt gjort før. Selv om mange vil påstå at et medium som facebook representerer selve farsen av personlig problemrelatert virkelighetsflukt (eller noe i den duren) så kan det også sees på som et sted med mye potensiale i forhold til det å kunne være en arena hvor ærlighet dyrkes. Vel, nå vil jeg ikke påstå at noen forsøker å være uærlig når de legger ut om dagliglivet via facebook. Jeg er sikker på at alle forsøker i så stor grad som mulig å være så ærlige de bare kan. Dog, det å dele ærlighet er en svært sensitiv sak. Ærlighet kan både skade og skape positive nye erfaringer. Ærligheten er som en kniv. Noen tåler dessuten ikke å se ærligheten inn i øynene, likesom strålene til et skarpt lys. Noen ganger har vi selv ikke godt av å se direkte inn i ærligheten. Vi fraråder jo små barn om å se direkte inn mot solen. Det sterke lyset kan jo gjøre det nakne øyet blindt!
I forhold til det å kunne formulere (og dele) min personlige ærlighet så føler jeg at hele strukturen rundt den åndelige energi jeg kaller for Iliuka er svært behjelpelig. Dersom jeg bare skulle liret ut om selvinnsikt, problemer og dystre tanker uten noe som helst "større" å kunne binde meg til, så hadde det sannsynligvis blitt et helt annerledes uttrykk. Jeg tror jeg at jeg har tiltrukket meg et personlig forhold til Iliuka-energien, relativt til hvor "klar" jeg har vært til å dele min personlige livshistorie på det som fra mitt synspunkt føles som en positiv måte. Likefult, å kunne skrive i denne stilen er slettes ikke enkelt for meg selv, og ofte har jeg løpt bort i fra denne evnen. Dog, drømmen om en fysisk Ildvokter-bok bor fortsatt i min innerste bevissthet.
Før jeg begynte å skrive så tenkte jeg med meg selv "kanskje du bare holder deg selv for narr Sondre. Kanskje du aldri kommer til å skrive noen fysisk ekte Iliuka-bok. Kanskje alt du kan er i beste fall å skrive blogger. Og kanskje det også er nok." Kanskje denne stemmen i meg selv har rett. Min oppgave er imidlertid å granske om denne stemmen; dette indre trossystemet; er produktivt eller ikke. Kan det regnes som en del av mitt indre "sabotør-instrument"? Eller kan tanken heller forklares som rasjonell og voksen?
Jeg tror ikke jeg skal gi opp evnen jeg har til å drømme som om jeg var et barn. Å kunne verne om barndommsdrømmen er for meg viktig i forhold til denne "boken" jeg visstnok skriver. Her, i blandt disse linjer og ord, så skiller jeg min tvil i fra min tro. Mitt ferdige sluttprodukt vil vokse frem, antar jeg, slik det er ment å gjøre dersom jeg bare er flink nok til å bygge opp om troen. Slik sett så samler jeg opp min egen tro, i kraft av at jeg skriver disse ordene. Det er nok også meningen med boken. Slik må det bli.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Er det noe spesielt du vil fortelle meg i kveld?
- Ei er der så, vi skal hvile nu, for bror har selv formulert sine innsikter. Således feirer vi. Hipp Hurray!
- Ledes jeg ann på et godt spor i forhold til skriveprosessen?
- Der kan tales så, korrekt, lik den selv tenker, formulerer og vet. Konu eketah. Der er for ditt selv den nu skal bekrefte!
- Og jeg lurer på om dette skriveriet som jeg produserer her og nå er verdt det? Vil det vokse noe gavnelig ut i fra det?
- Den skal søke at se til hva den bærer av forventninger, og den skal se til sitt selv og vurdere om den muligens kan justere forventningn noget. For lik den selv formulerer ut i fra sin egen indre opplevelse; om den su selv føler den favner om den konstruktive kraft ved at skrive sine ord og formuleringer, så er der vel. Lik sådan bekreftelse kan fungere lik din rettesnor for videre personlig vekst og utvikling; hva der gavner selvet i ærlighetens lys er og til god vekst og utvikling for helheten. Ei skal den bære forventing til sitt selv om at prestere for meget. Alt klokere er der at være tilstede i erfaringen her og nu, lik den således kan gledes over og nyte den mestring den alt nu kan høste. Således er der til alt større gavn for din egen personlige utvikling. Gi nu slipp på nogle av forventningene og lev her og nu! Så er der tilrådeligt. Konu eketah.
- Okey Iliuka, det høres ut som et godt råd. Så lenge det å skrive gjør meg lykkelig så vil jeg altså fortsette med det. Og jeg vil erkjenne ovenfor meg selv at jeg er ingen supermann, og ting behøver derfor tid til å kunne vokse og bli til. Jeg kan heller ikke gjøre alt det jeg gjerne vil på en gang. Alt har sin epoke. Alt følger sin egen blomstringsprosess.
- Så er der kloke tanker. Således kan den fylle sitt hjerte med alt mer fred og tilfredshet her og nu. Og ei skal den vegres for at dele sin egen søken etter lykke, lik den nu gjør. Konu eketah.
- Ja. Jeg konkluderer altså med at så lenge jeg ikke støter noen andre med det jeg selv skriver, og så lenge jeg publiserer det på en nogen lunde anonym eller subtil måte, så føler jeg at jeg kan gjøre det i full rett. Kanskje en slik egenskap kan defineres som positiv for hele vårt moderne samfunn. Vår evne til å kunne kommunisere vårt indre, menneskelige liv (eller sågar vårt medmenneskelige indre liv) kan kanskje regens som spesielt viktig nå i denne tiden vi lever. Eller hva tror du?
- Der er lik den kan tilspørre sin egen leser just nu, for ei er Iliuka selv i behov for at gi svar. Hvile din tanke nu. Den har sett nok. Gledes for hva der er og velsigne ditt eget skriftverk. Der ledes til gode fruktbarheter. Bær fred.
- Takk skal du ha.
Det er stjerner, kromosom
og visjoner i ild jeg vil vise deg,
min sønn.
Du, som ser ned i ilden jeg velsigner
og som er min dør til en ny tid.
Dinn kropp blir min inkarnasjon
om jeg tenker langs baner av håp og medfølelse.
Når jeg sover, så er jeg nær
din fysiske verden.
Og en ristende hånd er siste link
mellom min nye og din gamle himmel.
Jeg tenker på deg, min sønn,
som enda ikke er født levende.
Om du så er en kvinne, så er det helt likt.
Stundom så bøyer mitt hjerte seg ned
for å lytte
til de dypeste tilstander jeg fornemmer i min tro.
Med stetoskopisk tålmodighet malte jeg også dette bildet
foran ilden, som om den var et speil.
En refleksjon av noe uhåndgripelig
og vakkert i meg selv.
Du er enda liten, min sønn.
Større enn et kromosom, dog mindre enn en stjerne.
Men alt er relatert til øyet som ser.
Håpet skifter ham
hele tiden.
Er ei ilden vakker?
Jo, den er.
- Både diktet, min filosofike betraktning og bildet har blitt produsert på Mayadagen Ee.
No comments:
Post a Comment