Arven

Arv og miljø
miljø og arv - et evig samspill.
Nye opplevelser skapes
i møtet mellom det som har vært og det som er.
Alt ligger krystalisert i mitt minne.
Forventinger skapes om fremtiden
basert på tidligere erfarte ting.

Lik puslebrikker limes de sammen;
mine erfaringer og minner.
De blir til uforklarlige sammenhenger
og muterte meninger.
Mine begrep er som gener.
Og som byggeklosser er min tro.

Ajmaq er sorg og tilgivelse.
Å gi opp så mye for at denne boken skal bli.
Visselig, blir det sagt, vil det gamle stå opp fra graven.
Og mange veivisere vil fødes før den ene vokser frem
like gyllen som en føniks. 

Bare den vil vise boken
som beskives lik gyllen
fordi en sannhet skinner frem.
Våger jeg bruke kraften?
Våger jeg gi alt for at et uferdig resultat skal bli til?

Det finnes ingen vei utenom.
Arven brenner videre i både ufred og fred.

Jeg begynner i dag med diktet. Dette dikt ble skrevet for nøyaktig tjueen dager siden, i Aurland kommune i Norges land. Tre uker har altså gått mellom da og nå, når disse ord finner veien fra innsiden av mitt hode til flatsiden av min lille Hp laptop. Hvorfor gidder jeg egentlig skrive? Ofte kjemper jeg med meg selv, og jeg må virkelig fokusere på mine oppriktige motivasjoner for at jeg ikke bare skal la ideen ligge død; altså å la disse ordene ligge døde i glemmeboken.

Jeg velger å bruke dagens mayategn som en inspirasjonskilde for mitt skriveri, kanskje i litt større grad en tidligere. I går, bare for å ha sagt det, skrev jeg derimot ingenting. Jeg var alt for trøtt og sliten. Jeg hadde dessuten en drøss med andre gjøremål å ta meg av, siden hverdagen min fra mitt perspektiv er alt annet enn enkel. Min kone sliter med en vond nyre, med over 1 centimeter store steiner plantet inni. Jeg har fremdeles spor av en vond byll på mitt høyre lår, selv om det er godt over fire uker siden jeg først fikk den. Av en eller annen grunn har infeksjonen blusset opp igjen, etter at beinet mitt lenge var på bedringens vei. Så i går, bare for å ha forklart omstendighetene i min livssituasjon, så måtte jeg i tillegg på jobb om ettermiddagen, etter at jeg og min kone ble kjørt i hu og hast til sjukehuset for at legen kunne se på nyreproblemet hennes. Hun hadde det nemlig jævlig vondt natten før. Men nok om det.

Dette en ingen klagebok. Foran klagemuren står jeg heller ikke. Og livet er ikke skapt for at det bare skal være mørkt og trist. Derimot, dagens kraft i Mayakalenderen handler nemlig om å gi slipp på det gamle og se fremover mot en lysere tid. For å beskrive det mer presist så handler kraften av Ajmaq, som mayategnet heter, om å kunne trekke ut det beste fra fortiden og gi slipp på resten. Enkelt og greit. Derfor beskrives også egenskapene til dette symbolet som en gribb; altså en fugl som vet å utnytte gamle ressurser som finnes i naturen.

Slik er det. Jeg sitter her nå og skriver og tenker på hvordan jeg best mulig kan uttrykke min totale innsikt. Hva er egentlig målet med denne boken? Vel, i skrivende stund velger jeg å trekke frem måten jeg kan belyse mayakalenderen og dens overordnede funksjon, etter mitt skjønn. Mayakalenderen er nemlig, etter mitt skjønn vell og merke, en genetisk kalender, hvis noe slikt kan sies. Det som jeg mener med dette er at dens bruk har en direkte inflytelse på mine gener. Tror jeg. Og jeg utrykker mitt synspunkt på denne måten fordi jeg slik også kan belyse en god porsjon med tvil, altså sannhet. For sannheten jeg vil frem til rommer både tvil og tro. Ingenting eksisterer foruten dens rake motsettning.

Jeg tror at Iliuka er den som kan hjelpe meg med å formulere sannheten så presist som mulig, her og nå.
- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Er der nu lik den vil velsigne sin gamle kalender?
- Ja, jeg føler et ansvar og en responsibilitet ovenfor det.
- Så skal den nu tilspørre sitt selv hvorfor.
- Jeg hadde en spesiell opplevelse nå nettopp...
- Ei behøver den at forklare hele sin historie nu. Vi ser der ei er lik viktigt. Søke nu at se til hva der er av primær viktighet, lik den søker at samle hva den har skapt av gylne uttrykk i tider førut. Således vil den og rydde noget opp i sin egen fortid, lik den således skaper noget aspekt av hva der tales lik Ajmaq. Søke nu at se til helheten. Ei er der klokt at henges for meget opp i detaljer. Alt klokere er der at se til den helhetens billed for hva der vokser frem. Klokt er der og at ha tro i  bokens visjon, for vi ser lik der er av viktighet. Konu eketah.
- Ja, det er nettopp det som i tider og stunder er vanskelig. Det føles som så mye annet i hverdagen veier mer enn det å fullføre boken. Slik som i går, og for tre dager siden, så lot jeg være å skrive.
- Så er der lik vi vet. Dog ei er der klokt at klandre sitt selv. Søke nu at se til hva den kan skape av positive uttrykk, lik den således kan skape noget der er lik et positivt manifest. For ei blir alt lik den alltid planlegger. Således fungerer hva der tales lik naturen. Således er der klokt at være i kontakt med den faktiske virkelighet, lik den er noget fleksibel. Konu eketah.
- Okey Iliuka, jeg takker for visdommen i dag.
- Takke ditt selv og din egen tilfredshet. Der er vel.


Slik velger jeg nå å avslutte. Kvelden er sen og jeg er trøtt. Takk for i dag. Takk til viljen i meg selv som ikke gir seg. 

- Tekst og bilde har blitt til på mayadagen Ajmaq