-Jeg faar en underlig foelese av aa se paa maya-hieroglyfer. Hva er der som skjer?
-Soeke nu at se, hvorledes alt er der i en tid. Der er nu den er, dog den er forbundet til tusenvis paa tusenvis av andre sfaerer av opplevelser. Alt er der eksisterende lik ulike kapsler i tid og rum. Alt er der lik ulike manifestasjoner av en og samme kilde.
-Hvorfor faar jeg disse tankene ved aa studere dem?
-Der er den erfarer hvorledes celleminner oppvaaknes. Den kan se, hvorledes der nu er lik eldede informasjoner der kveiles ut av ditt selv. I stunden den lar sine oeyn gli over hva der er av hieroglyphiske tilstander, saa vil den og gjennkjenne hva der er tilknyttet maya-indians eksistenser. Gledes for alt hva der er av fragmenter ikring ditt selv, og soeke ei saa meget at analysere hva den erfarer gjennom intellektet. Velsigne din possisjon i nuet, saa kompliseres der alt mindre for ditt intellekt.
Den kan soeke at se hvorledes informasjoner kan vaere innkapslet i ditt eget selv, og hvorledes den selv er baerer av megen begynnelser der ennu skal utklekkes. Saaledes kan den pakke ut fragmenter fra megen tider - lik sfaerer av opplevelser om den vil - for at ikledes denne tids uttrykk. Konu Eketah.
-Av og til foeler jeg at det blir litt for mange inntrykk paa en gang.
-Saa er der lik den overbelaster sine egne systemer noget. Saaledes mottager den alt mer enn den kan fordoeye. Saaledes oppstaar der nogle koplikasjoner i nogle av ditt legmes sentre, hvor alt hva den hoester av fragmenter integreres til helhetlige erfarenheter. Nu taler vi spesifikt for din mave, om der oppstaar nogle diareer. Ei er der saa meget goey, lik vi ser.
Soeke saaledes at se; nu har den beplantet sitt legme i nogle fremmede sfaerer - lik den innhoester megen ubekannte opplevelser. Saaledes er der klokt om den sorterer de inntrykk den bemoeter, og soeke alt mer at bortvelge hva den ei er i behov for at integrere innen ditt selv. Ei er der klokt at innsamle alt hva den bemoeter - baade av foeder og sanselige erfaringer. Noget kan alltid bortvelges. Og ei er der nogen skam at gjoere saa!
Klokt er der at vokte om sitt selv. Klokt er der at vaerne om sin egen ild!
Konu Eketah.
-Takk skal du ha Iliuka, jeg skal huske aa vokte om meg selv.
-Saa er der klokt om den gjoer. Vandre i din egen storhet! Konu Eketah.
skip to main |
skip to sidebar
-Hvil dine tanker ved denne ild, og la flammene belyse det som før har vært skjult.
Velkommen til dette ildsted!
Jeg vil unngå å definere innholdet i denne bloggen som fakta eller fiksjon - eller begge deler - fordi jeg mener det best finner seg til rette i sprekkene mellom alle våre definisjoner og vurderinger. Jeg vil simpelthen be leseren om å møte ordene som de er, så vil kanskje det som er av tomrom mellom linjene, eller mellom tanker, fylles igjen helt av seg selv!
Innleggene presenters som en dialog mellom to karakterer, hvor den ene utgir spørsmålet, mens den andre formidler svaret. Den som legger frem spørsmålene, vil jeg kalle Vandreren, og han lever i oss alle. Vandreren søker alltid ut mot nye erfaringer og nye jakter, hvor han vil levendliggjøre stadig større deler av seg selv, og realisere i handling det han allerede vet han kan i tanken. Vandreren returnerer likevell alltid til et knutepunkt i seg selv, hvor alle erfaringer nøstes sammen til en helhetlig opplevelse. Jeg vil symbolisere dette knutepunkt med et ildsted, hvor svarene belyses og tilsynekommer fra vårt eget mørke. Den som vever sammen svarene vil jeg kalle Iliuka, eller Ildens vokter. Iliuka bor også, likesom vandreren, i alle og enhver, og kan alltid påkalles.
Det er mitt håp at også andre kan finne svar på sine spørsmål gjennom det jeg presenterer på disse sidene. For månen kan også lede de som vandrer om natten, selv om den bare gir et speilbilde av den ild den sirkler. Svarene finner vi alltid i oss selv, pakket inn i vår egen undring.
Vandrer.
Innleggene presenters som en dialog mellom to karakterer, hvor den ene utgir spørsmålet, mens den andre formidler svaret. Den som legger frem spørsmålene, vil jeg kalle Vandreren, og han lever i oss alle. Vandreren søker alltid ut mot nye erfaringer og nye jakter, hvor han vil levendliggjøre stadig større deler av seg selv, og realisere i handling det han allerede vet han kan i tanken. Vandreren returnerer likevell alltid til et knutepunkt i seg selv, hvor alle erfaringer nøstes sammen til en helhetlig opplevelse. Jeg vil symbolisere dette knutepunkt med et ildsted, hvor svarene belyses og tilsynekommer fra vårt eget mørke. Den som vever sammen svarene vil jeg kalle Iliuka, eller Ildens vokter. Iliuka bor også, likesom vandreren, i alle og enhver, og kan alltid påkalles.
Det er mitt håp at også andre kan finne svar på sine spørsmål gjennom det jeg presenterer på disse sidene. For månen kan også lede de som vandrer om natten, selv om den bare gir et speilbilde av den ild den sirkler. Svarene finner vi alltid i oss selv, pakket inn i vår egen undring.
Vandrer.
No comments:
Post a Comment