Man er hvor man står.

Så her er jeg. I ferd med å formulere noen linjer jeg bare for få uker siden aldri hadde sett for meg skulle nedskrives. Men jeg må ærlig innrømme at det ikke er så enkelt.
Sannsynligvis formulerer jeg alt for mye. Upraktisk mange tanker streifer omkring i hodet mitt - tanker om formler, om sannsynligheter og andre ting jeg knapt har greie på. Med ett piskes det opp en syklon i min egen fantasi, hvor jeg står i midten, innhyllet i en hel hærskare av tanker!
Det virker så altfor lett å forandre noe til å bli altfor vanskelig. Det å gå motsatt vei - å finne den enkleste, mest direkte forbindelse fra A til B - det er på sett og vis en større utfordring. Men en jeger i en ukjent skog må også prøve ut flere stier, før han kan erfare hvor de ulike stiene fører hen.
Heldigvis finnes det også små åpninger i midten av enhver skog. Likeledes finnes det et stille øye i sentrum av alle virvelvinder. Og i ethvert moment ligger det en fredlig havn; om vi bare puster ut og lar stunden drive oss mot land.

Jeg spør meg selv om jeg virkelig har det som skal til for å skrive en bok. Om jeg har evnen til å lage noe alle kan forstå. Om jeg i det hele tatt har det i meg, å gjøre noe vanskelig til noe enkelt.
Jeg tenker som så, at et sted må man begynne. En gang må man jo forsøke.
På en måte vet jeg at dette er en slags begynnelsen på et slikt forsøk. Iallefall er det et forsøk på en begynnelse; hva som kommer ut av det, forblir en annen sak. Som mitt eneste krav, setter jeg det for meg "å si hva jeg føler for å si". Enkelt og greit.

Så vidt jeg ser det, så er man en virkelig mester om man klarer å finne den korteste avstanden fra en tanke til en handling. Og en magiker: en ekte magiker er simpelthen en som har forstått at det ikke behøver å være noen avstand i det hele tatt; at en tanke også kan være en handling - i ett og samme øyeblikk!
Alt i alt tror jeg like mye på magi som jeg tror på overraskelser. Jeg vil faktisk si at de to er synonymer for hverandre, og at man ikke behøver å lete lenger enn til dette øyeblikket for å oppdage noe magisk. Bare man blir klar over det - eller snarere, lar det bli klar over deg. Som når ordene plutselig innhenter tanken. Helt plutselig!

Allikevell, jo mer jeg tenker etter, jo mindre sikker blir jeg på hva jeg føler for å si. Jeg innser at å tenke for mye på en ting aldri bringer det frem i lyset. Noen ting bør man kanskje ikke vite. Noen ting fungerer best når de er innhyllet i en mystisk tåke, hvor det spontant kan dukke opp overraskelser ingen engang hadde tenkt på.
Kanskje vi alle kan overraske oss selv? Kanskje vi alle har godt av å forvirres, så noe helt nytt kan fødes inn i våre liv? Kanskje vi alle kan svøpe oss inn i tusen spørsmål, virvle en tåke av usikkerhet rundt oss, og finne frem til et punkt helt i midten - hvor det er helt stille! Hvor alt kan skje!

Kanskje disse ordene blir trukket ut fra et slikt punkt, som en magiker trekker kaniner opp av flosshatten. Eller kanskje det bare er blyanten min som etterlater streker på et stykke papir.
Selv tror jeg at begge påstandene er like riktige. Det er bare snakk om hvilket perspektiv man ser ting fra.
Alt i alt: det eneste jeg tror betyr noe, er å gjøre ære på hvor man selv står. For en sannhet vil alltid få et nytt ansikt, alt etter hvilket øye det speiler. Og én og samme vanndråpe kan veklse mellom flere former, på sin lange ferd fra himmelen og ned til det store hav.

Så nok en gang: Her er jeg. Midt i alle tanker, midt i alle betraktninger, midt i alt som svirrer mellom himmel og jord. Her er jeg, og det er alt som betyr noe.

Vandrer