Slangen.

Det er merkelig hvordan verden fungerer. Noen ganger foeles det som om den virkelig er en stor, levende, dynamisk organisme som omgir oss ethvert sekund av vaare liv. Nesten som en sovende slange kveilet rundt oss - forandrende, uforutsigelig og svaert ekte naar vi engang har utfordret den nok til at den vaakner!
Aa utfordre livet - det er en risikosport man aldri forstaar konsekvensene av foer de plutselig stirrer oss rett inn i oeynene.

Kanskje jeg er altfor naiv. Eller kanskje det bare er hensynsloest av meg aa leke med ting jeg ikke har kontroll over. Den som leker med ilden, vet han kan bli brent. Allikevel fortsetter han som om ingenting kan gaa galt - helt til det plutselig sier Boff!
Igaar foelte jeg alt situasjonen plutselig ble en smule anntent. Svaert overraskenkende oppdaget jeg at baade passet og visa-kortet mitt var borte. Jeg skulle akkurat til aa ta ut mer panger fra en minibank, og voila! - jeg ser at noen har fristet seg til aa plukke ut magebeltet mitt med alle de viktige tingene mine fra sekken min. Og her staar jeg, i en smaaby i Guatemala; fem dager inn i reisen min og med praktisk talt ingen cash.
Verden ble plutselig en hel del mer ekte!

Det virker nesten for utrolig - eller idiotisk - til aa vaere sant. Men allikevel, situasjonen er hva den er. Realiteten omgir meg, kveiler seg rundt meg, og stirrer med et blikk jeg selv har terget frem. For det er jeg nemlig sikker paa.
Hvor mange ganger har jeg vel ikke tenkt for meg selv at alt skjer for en grunn? Hvor ofte har jeg ikke fortalt at man ikke boer vaere saa rask med aa doemme situasjoner som heldige eller uheldige? Og har jeg ikke informert andre om at "hell ofte ligger innkapslet i uhell"?
Den bitre humoren i det er, at senest noen minutter foer jeg ble bitt av den uforanderlige virkelighet, hadde jeg nettopp skrevet disse ordene. Snakk om aa utfordre skjebnen! Touche!

Men det er ikke som om det er foerste gang jeg havner i en slik situasjon. Tvert imot. Det virker nesten som om jeg har en egen evne til aa tiltrekke meg denne slags opplevelser.
For i bunn og grunn, hvert nye moment er intet annet enn en ny erfaring. Hell og uhell er bare merkelapper vi velger aa feste til det som skjer.
Og hvem er egentlig jeg, som innbiller meg at jeg kan analysere verdens mest komplekse likning - nemlig livet selv?
Verden er hva den er, men kanskje er det virkelig oss selv som bestemmer innholdet. Kanskje jeg har faat servert akkurat hva jeg har bedt om - og noeyaktig hva jeg behoever. Alt jeg kan gjoere naa er aa vaakne til virkeligheten, gripe tak rundt dens midje og rett og slett henge med i dansen!

Jeg annmeldte selvsagt tyveriet til politiet igaar kveld, og fikk kortet mitt sperret. Jeg har heldigvis en venn som jeg snart skal moete, og bruker naa tiden paa aa velge ut mitt neste trekk. Det virker kanskje naivt, men akkurat naa bekymrer jeg meg ikke for situasjonen. Jeg husker hvordan politiet igaar spurte om jeg ikke foelte meg engstelig og redd. Han syntes nok jeg saa merkelig uberoert ut. Jeg svarte at jeg ikke foelte meg saerlig redd - tross alt hadde jeg det bra her og naa, og det var det viktigste.
Det eneste som bekymrer meg, er at jeg foeler meg saapass ubekymret over hele situasjonen. Ironisk nok.

jeg sov heldigvis en god natts soevn, og idag skal jeg se hvilke muligheter jeg har for aa faa tilbake passet og visa-kortet mitt.
Jeg husker jeg vaaknet opp fra flere merkelige droemmer. I en av dem stod jeg foran en stor groenn slange. Jeg minnes hvordan jeg forsoekte aa faa kontakt med den, og jeg foelte hvordan den hadde en kvinnelig, nesten unnvikende, oppfoersel i sine bevelgelser. Allikevel fortsatte jeg aa stirre den rett inn i oeynene. Foerst vek den unna, men etter hvert svarte den blikket mitt. Vi reiste oss sammen, og kveilet oss som i en dans. Jeg saa rett inn i slangens to smaragdgroenne oeyne, mens den buktet og forandret seg til alle mulige slags former. I dens blikk kunne jeg speile meg selv perfekt! Jeg foelte meg levende, og jeg foelte meg fleksibel. Og egentlig foeler jeg meg slik fremdeles.

Kanskje jeg har vekket en slange ut fra sitt hi. Men her hvor jeg sitter foran Atitlan-sjoens vannflate - speilblank og gnistrende - faar jeg plutselig foelesen av at mitt blikk nok en gang blir svart, mens jeg gjoer mitt aller beste for aa danse med.