Edderkoppen.

Nok en gang sitter jeg foran Atitlansjoen og betrakter livet rundt meg. Jeg ser paa de utallige boelgene som brer seg over vannflaten. Jeg ser paa de smaa uforutsigelige bevegelsene alle bladene gjoer i den svake vinden. Jeg hoerer lyden av insekter, og hvordan den blandes sammen med lyden til mennesker, baater, blader og boelger. Jeg tenker paa hvordan alt synes aa flyte sammen som duftene til en myriade ulike blomster i en blomstereng.
Det slaar meg at jeg hele tiden betrakter de samme omgivelsene, men egentlig er hvert oeyeblikk satt sammen av en uendelig mengde smaa, uberegnelige fragment - som tilsammen etterlater et unikt fingeravtrykk hver gang jeg folder ut min oppmerksomhet.

Naa og da blir jeg ogsaa oppsoekt av gateselgere som vil jeg skal kjoepe alt fra noetter til armbaand. De ser meg, kaller meg "amigo" og vet jeg er en "gringo". Noen kommer ogsaa for aa tigge om penger. Jeg proever aa fortelle at jeg ikke har mye penger selv, at tingene mine har blitt frastjaalet, og at jeg egentlig ikke oensker aa kjoepe noe. "No tengo dinero, señor. No gracias señor". Men det virker som om oppmerksomheten deres smyger seg rett forbi mine ord, paa leting etter det de haaper aa finne gjemt bak mitt gringo-aktige utseende.

Men gringo eller ikke, akkurat naa har jeg faktisk ingen penger aa avse.
Det er merkelig hvordan oppmerksomheten vaar av og til fanger helt andre ting enn hva den tror den har fanget. Og noen ganger er det like utrolig hvor mye av livets detaljerikdom som unnslipper mellom maskene paa vaar oppmerksomhets garn.
Kanskje vi alle er som edderkopper, sittende i midten av et nett spunnet av vaar egen bevissthets traader? Kanskje gateselgere saa vel som rolig boelgeskvulp - og alt annet vaar oppmerksomhet fanger - kun er som intetanende fluer; plutselig viklet inn i det nett vi selv har skapt?

Jeg tenker paa hele situasjonen jeg synes aa vaere fanget i. Hvordan jeg foeler jeg loeper hit og dit for aa proeve aa ordne opp med banker, ambasader, politi og alt annet mellom himmel og jord. Tortillias, bananer og pasta - pluss tillit og godvilje fra noen uvurderlige personer - har vaert mitt brennstoff mens jeg har sprunget rundt fra haap til haap, paa leting etter en utvei fra alt rotet.
Naa, 6 dager etter at reisen min fikk en uventet vending, sitter jeg fremdeles med kun 20 quetzales i lommen - og banken ser ikke ut til aa kunne trylle frem nye kontanter til meg med det foerste. I tilleg har jeg funnet ut at hvem det naa var som stjal visa-kortet mitt, jammen har tatt seg en raus porsjon av livets gleder foer jeg fikk kontoen min sperret! Tjo og hei for det gode liv!

Men samtidig som jeg finner en viss tilfredstillelse i aa legge ut om all ulykken jeg synes aa vaere fanget oppi, er det en del av meg som sier at det heller er jeg som har fanget denne opplevelsen. Som en kjempestor flue, floeyet rett inn i min oppmerksomhets halvvaakne nett.

Alt i alt tror jeg det handler om aa enten se paa seg selv som et offer eller en deltager i de omstendigheter vi staar beplantet i. Alle kan vi ta et valg om enten aa legge oss ned og drukne i kaoset som omgir oss, eller reise oss og forsoeke aa ri paa kaosets boelger!
En ting er aa hvile i troen paa at alt skjer for en grunn. En annen ting er aa gjennkjenne sin egen kraft til aa handle, og bryte ut av et moenster hvor man hjelpeloest ville blitt dyttet hit og dit i all uendelighet - bare fordi man innfinner seg med at ting skjer fordi de skjer.
Velger vi aa innbille oss at vi betrakter livet fra sidelinjen, eller skal vi faktisk gjoere aere paa vaar posisjon midt i dette levende, lidenskapelige, uberegnelige oeyeblikk, og bli en bit av det store bildet?

Bare gjennom det siste valget kan vi flytte oss til navet i oss selv, hvor vi hviler som edderkoppen - aarvaakent paa jakt etter de opplevelser som blaaser inn i vaart nett - spunnet herfra og inn i evigheten og tilbake igjen.