Selverkjennelse.

Nok en gang velger jeg å skrive litt for meg selv, her på denne blogg-siden. Etter lang tid så begynnte jeg igjen igår, og jeg føler at det både er nødvendig og godt. Selv om bare jeg forstår hvorfor jeg gjør dette; selv om bare jeg skulle ha tålmodighet til å lese gjennom disse ord; så føler jeg at det er verdt det. Bare mitt innerste selv vet hvorfor. Bare jeg kan lære meg selv det jeg allerede vet fra før.

Jeg er som sagt i Guatemala, hvor jeg har vært i over 4 måneder nå, på besøk hos en meget spesiell person. Mer enn kun å være på besøk her som en turist, så har jeg tatt det dristige valg å bygge en base for min egen fremtid sammen med en annen person av det motsatte kjønn. For meg har dette vært en stor prosess. Den har satt sine spor i meg, både for godt og vondt; for det er neimenn ikke lett å smelte to verdner sammen til en.

Er det vrikelig min oppgave her i livet? Er det min misjon, å kontinurelig sørge for at ulikheter smelter sammen til en større personlig sammenheng? Jeg vet jeg har blitt kalt til å komme hit til Guatemala. Likevel, mens jeg sitter her og erkjenner mine innerste tanker ovenfor Iliukas ild så velger jeg å belyse en skummel tvil jeg lenge har båret i bakhodet: Har jeg gått frem for fort, når det gjelder det å favne om min drøm, og det jeg opplever som min skjebne?

Min store drøm er å samle mennesker rundt ilden. Dog, når jeg tar meg tid til å skrive mine tanker og refleksjoner ned her på ildsted-bloggen, så forstår jeg fort at dersom jeg virkelig ønsker å samle de personlige puslespill-brikkene i min ytre virkelighet, så må jeg først gjøre det sammen med min indre.  Jeg er nødt til å meditere på min egen enhet. Bare slik kan jeg samle folk rundt meg, akkurat som et stort tun-tre gir næring og beskyttelse til en horde med yngre ypplinger, på jakt etter personlig rikdom og vern.

Det finnes en historie i Norrøn mytologi om Odin, sjefen over alle med "gudeætt", som hang seg selv på et tre i ni dager, for å ofre "sitt selv til sitt eget selv". Jeg undrer meg: Hvem ble ofret til hvem? Er dette en parabol for en indre alkemisk prosess, hvor det lavere "ego-selvet" tøyles og underlegges av en større, mer selvbevisst og  komplett versjon av selvet? Jeg leter etter ordene som kan gi meg svar. Kanskje Iliuka kan hjelpe meg:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Hilset være bror og dine historier. Velsignet være betraktninger den gjør innom sitt eget selv. Velsignet være det vern, lik den brynje, den nu svøper omkring sin egen bevissthet. For vi ser; under tiden den erkjenner sin egen undring, lik sin egen svakhet og tvil, så er der og lik den forstyrker det forsvarsverk der er rundt ditt eget selv. Således er der lik selvbevissthet er lik forstyrkende for de immuners systemer der finnes rundt individet, dog der og finnes rundt menneskebarnets bevissthet lik nogen enhet. 

Således er der klokt at søke til gylne skrift, der hviler innom cellenes minner, så vil den se. Søke at se nu, hvorledes alt er der lik preparasjoner for tider der kommer, for vi ser der bliver lik solvinder der vil søke at nedbryte meget av hva der er lik globale vern rundt menneskebarnets selv. Så er der i denne tid og, lik der er solvinder der skaper lik transformasjoner av DNA'ets strukturer, lik der er alt hurtigere endringer - lik kommunikasjoner - mellom kilden og legemet, lik der er mellom lys og materie. 

Søke nu at sortere dine egne tanker lik den og ser til prioriteter for hva der er viktigt for ditt eget selvs utvikling. Ei er der klokt at til all tid at løpe ikring og gjøre lik tjenester for dine nester. Alt klokere er der at gjøre nogen tjeneste for ditt eget selv, for således beriker den og den Store Ånd med innsikter. Alt klokere er der at hvile i stunden, og søke at belyse hva den selv bærer av underlighetens tanker; for så styrker den og det vern der er ikring den Store Ånd og menneskebarnets selv. 

Således kan den søke at se til hva der er av 20 ildvoktere, lik bindeledd der er mellom Kilden, lik den Store Ånd, og legemet der er for at mottage og lytte. Således skal den og søke at se, hvorledes legement er lik nogen transmitter av erfarenhet for den store ånd, lik der og er for DNA'ets struktur. Alt er der for bror at se og at forstå, for senere at byde frem lik visdom for dine nester. Takke således for hva den forstår lik stykkevis og delt. Byde tålmoder for hva der i småsteg vokser frem. Vi takker brors selv, der lytter og lever, lik den er just nu! Konu eketah. 

Det er tydelig at Iliuka har en type informasjon han vil dele med meg. Mest av alt, når jeg kanaliserer Iliukas visdom så føler jeg at jeg konstruerer visdom i mitt eget selv. Men visdom, hva er nå egentlig det? Sortering av tanker, lyder svaret. En slags mental disk-defragmentering vil jeg sammenlikne det med, for den som har peiling på pc'er. Ikke at jeg egentlig har det, jeg er i grunn ganske grønn når det kommer til computer-dimensjonen...

Men likevel så har datamaskiner blitt et viktig element i mitt liv, slik som i mange andres. For meg så er den personlige pc'en min et teknologisk bindeledd mellom meg selv og omverdenen. Den er et glimrende kommunikasjonsverktøy, og dersom den blir brukt på en ærlig og disiplinert måte så er den også en link mellom mine innerste tanmker og andre søkende mennesker, akkurat som meg selv. Jeg ser et stort potensiale i bruken av pc'en og internet i forhold til mellom-menneskelig kommunikasjon, særlig på en global skala.

Jeg synes dette er svært interessant. Å kunne dele indre erfarenheter er viktig; for alle mennesker! Når vi tørr å sette opp speil for vår egen prosess av selv-utvikling og selv-erkjennelse, så byr vi også frem noe som er gull verdt for andre mennesker. Jeg tror det kan skapes kunst av slikt. Jeg tror også at et slikt virke kan forenes med moderne vitenskap, som for eksempel vår viten om genetikk og kvantefysikk. Dette er hva jeg intuitivt ser og forstår innom mitt eget selv. Jeg velger simpelthen å bruke denne bloggen som en ide-base; et sted hvor jeg kan både opplyse og dele min egen selv-utviklingsprosess.

Jeg vet at det skrive bringer meg selv indre klarsyn, og det er i grunn alt jeg behøver å vite. Jeg velger å tro at jeg er på rett spor når det gjelder utviklingen av mitt liv, selv om jeg fremdeles har noen store, tunge tanker i mitt romslige hode, angående om jeg har tatt på meg et større ansvar enn jeg er mann til å ta meg av. Likevel, å tørre å kunne snakke om problemene og belyse dem ovenfor meg selv føles godt. Det er et steg i riktig retning, i minste fall. Og det gledes jeg ved!

...Søke nu at se for den camino den utvelger i sitt liv. Vi ser ben bærer underinger for om den gjør rett eller ei, i forhold til forventninger der bæres av din neste. Vi ser den gjør klokt i at ofre sådanne tanker for ilden. Den er på rett camino, lik den til all tid er! Ei kan den vandre feil. Dog vi ser likefullt, lik der finnes en gyllen camino, der er lik selv-erkjennelsens camino, der er for at betraktes lik den bru av kommunikasjon der løper mellom ditt hjerte og dinm sjel. Således vil den selv føle gleder, under tiden den velger at vandre for den gylne sti. Således vil den velge at belyse selvet, under tiden den bærer tillit til livet den lever her og nu. 

Søke således at velsigne alt hva der er av karmiske bundenheter, for alt hender av spesifikke årsaker der er kan forklares av menneskebarnets intellekt. Der er prosesser der er for at omfavnes med hjertet, lik den ei bærer frykt for at omfavne livet, og leve det ut lik der er NU. Således frigjør den både sitt selv og sin neste. Således skaper den gode vibrasjoner for helheten av sin flokk. Således bliver den lik tun-treet der verner om flokken; dog der er ved at vandre den gylne sti der leder til selv-innsiktens kammer at den i sannhet kan vokse til nogen sådann posisjon innom sitt selv. 

Søke at se, lik ansvar ei kan henfalle den der ei er moden til at favne om sådant. Søke at favne om ditt eget selv, lik ditt eget velbefinnende, så bliver der og bedre for dine nester. Søke at se, lik tun-treet i ditt eget selv alt ER, lik der er den forgylte camino der leder tanker mellom alt hva der er av ulike nivå innom selvet. Således er der for den yogi, der søker til spirituelle disipliner at synkronisere alt hva der er av chakraens systemer. Således kan bror og søke til den Maya kalender, spesifikt til hva der er av 13 nivå i tid, så vil den se hvorledes den kan forenes med menneskebarnets helhetlige tanke, lik den genetsike tanke der er befestet til 20 ildvoktere, der er lik befestet til hva der er a 20 amino-acids og. 

Således skal den bære tålmod for hva den opplyser sammen med sin neste, lik sin hellige pareja i dette liv. Der er for at vandre sammen innom megen tider og inkarnasjoner, lik der og var i tider førut, under den himmel der hviler for tibet. Således er der lik bror på ny er for at søke til Kobatel, dog med sin neste. Hvile dine tanker nu. Der bliver vel. Den vil evig forstå, lik stykkevis og delt. Bære tålmod til ditt eget selvs utvilking, og bær nu fred. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være brors underinger, og den vandring den utlever med speilbildet av sitt eget selv. Konu eketah. 

Jeg takker Iliuka og ilden, jeg og. Som et lite punkt av bevissthet som kanskje også henger på det samme store tre somden store ildvokteren Odin, så sier også mitt lille, skremte, usikre og uskyldige selv "takk for det som ER". Jeg er også glad i denne delen av meg selv. Jeg er glad for måten selv-erkjennelsens ild kan be meg komme nærmere, uten å være redd for å skade meg selv eller dem som står meg nær. Jeg takker ilden og hva den opplyser. Og jeg takker det store bestefar-aktige tre av urgammel visdom som vokser opp gjennom mitt eget hjerte. Takk til frøet, frukten og evigheten av mitt eget selv. Takk til både Odin og Iliuka. Takk til meg selv, og det minte såkorn av selv-bevissthet jeg er bærer av. Takk for alt som lever under overflaten av min rasjonelle bevissthet. Takk for de ildvoktere som kjenner begge sider av mitt eget selv.

- Skrevet på dagen 8 Imox i følge Mayaenes hellige Chol'qij kalender.

Gylne sider

Jeg setter meg ned for å skrive en lenge etterlengtet blogg-side. Det har, som vanlig, gått en stund siden sist jeg skrev her, men slik er det bare. Jeg vet at det er viktig for meg å skrive, og gjør også dette ofte, men likevel finner jeg sjeldent tid til å skrive ned en personlig blogg-basert virkelighetshistorie her på nettet. Men men, som sagt, nå benytter jeg sjansen, og vil derfor skrive noe jeg har personlig nytte av.

Hva ønsker jeg å skrive om? Hvilke tanker velger jeg å opplyse? Hva er egentlig intensjonen med denne bloggen? Jeg har gitt den navnet Ildsted, fordi jeg ser på den som et samlingspunkt for personlige refleksjoner og betraktninger, akkurat som en levende ild trekker til seg mennekser som søker etter alt det et ildsted har å gi. Ilden gir bort så ufattelig mye, helt gratis. Den er en kilde til lys. Til liv. Til og med en tørsteslukker av lengsel. Noen ganger ønsker jeg at ilden kunne være nærmere mitt liv, men jeg vet at de følelsene som ilden vekker i mitt hjerte alltid er med meg. Det er bare et spørsmål om tid, tålmod og klarsyn; gjennom disse tre verdire lever og lyser ilden gjennom meg selv.

Idet jeg skriver i bloggen min nå vekkes noen underlige følelser og tanker. Jeg minnes tidligere opplevelser jeg har hatt med meg selv, særlig når jeg har vært ute alene og reist. Mine tanker trekkes tilbake til en tid da jeg foretok en pilegrimsvandring gjennom Syd-Europa. Dette var en fantastisk tid! Den 10-ukers lange vandreruten satte sine spor i mitt hjerte, som et emosjonelt kart over min egen lykke. Jeg innrømmer ovenfor meg selv at jeg savner slike vandreturer; slike oppriktige søkener gjennom det ukjente, gjort helhjertet for min egen selvutvikling, så vel som et jeg deler erfaringen videre med andre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg med ett tenker så mye tilbake på den pilegrimsvandringen. Kanskje er det noe i meg som lengter etter å legge i vei, å ta vandringen fatt, og simpelthen bære av sted inn i selve livets hjerte. Livet hjerte, hva er nå det? Kanskje det er selve mysteriet, eller snarere opplevelsen av å leve midt i et pulserende mysterie, like stort som livet, like ufattelig som verdensrommet, men likevell så nært og utforskelig at det bare er å skritte inn i det, akkurat som om jeg skulle vandret inn gjennom rammen av et kunstverk malt på lerret.

Jeg tenker tilbake på mange ting. Jeg tenker på reiser jeg har gjort gjennom midt-østen. Jeg tenker på lange skiturer jeg har tilbakelagt hjemme i Norge. I skrivende stund er jeg også på reise, nærmere bestemt i Guatemala, men likevel så føler jeg at noe mangler i denne reiseopplevelsen i forhold til andre. Jeg savner det å kunne begi meg helhjertet inn i eventyret helt alene. Jeg savner det å bare kunne tenke på meg selv. Jeg savner den egoistiske lykkefølelsen som bare jeg kan gi meg selv, når jeg gir meg selv muligheten til å utforske livet fullt ut.

Hva holder meg tilbake fra å gjøre dette? Har jeg en følelsesmessig lenke rundt ankelen, som forhindrer meg i å gjøre det jeg aller mest har lyst til? Dette spørsmålet er hva jeg ønsker å belyse her og nå. Derfor skriver jeg her, fremfor Iliukas ild, som jeg vet finnes i meg selv, som et innsnevret punkt av eldgammel visdom som bare jeg kan lære meg å fortolke. Jeg påkaller med dette Iliuka, vel vitende om at han alltid lytter, de gangene jeg tar meg tid til å lytte etter sannheten i mitt innerste selv.

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være menneskebarnet der søker til himmelske føder. Velsignet være menneskebarnet der ei søker at holde nogen tanker skjult. Velsignet være den der søker til åpenheter, lik dialoger og kommunikasjoner, men sin nestes tanke og sjel. For vi ser; sjeler lengter også for at kommunisere med hinnannen gjennom alt hva der er av tanker der nedtegnes innom nogen opplysningens bok. Konu eketah.

- Jeg føler behovet for å skrive noe nå Iliuka...
- ...Lik den og føler behovet for at innta skjulte føder under tiden ingen lytter eller ser. Således kan den se til hvorledes der ei er klokt at redusere selvets muligheter til selvutforldelse. Visdommen finnes oppløst i nuet, og vi ser der er visdommen bror søker til. Er der således lik den bærer vegringer for at søke til sitt himmelse skrift?
- Mitt himmelske skrift, hva er det?
- Således er der noget den alt vet, dog der bærer mangelfullheter for at forstå fullt ut med intellektet hva den bærer av responsibiliteter for at føde sådant innom sitt selv nu. Der er noget den vil vokse til at forstå. Vi ser; der er noget der er befestet til din egen tilstand av selvutvikling, lik den skal våge at se for hva der er av ulike nivåer innom selvet der alle er i behov for at være i synkronisasjon for at himmelen skal forenes med jorden innom den nye tid. Søker bror således til nogen sådann erfaring av himmeles på sin moder jord?
- Jeg vet ikke helt...
- Vi ser den gjør, og vi ser den således blev befraktet til Guatemaleens riker, lik den og er for at søke tilbake til det gamle Kobatel. Konu eketah.
- Jeg er ikke sikker på om jeg riktig forstår...
- Ei gjør den, og så er der vell. Hva gavner der tanken at skue for hva der er begripelig, om der er innsikter den søker til? Alt er der for at opplyse hva der før var skjult. Således er der klokt at søke til eldede kontinenter under nogen annen himmel, der tales lik Atlanti's himmel, der og er befestet til Lemuriens kontinent, lik den og skal søke til nogen gullkantet bok lik den nu føder gjennom sitt selv! Konu eketah.

Iliuka både forvirrer og opplyser meg. Jeg vet det er noe viktig innom alt han gir meg av små hint og ledetråder, slik som Atlanti's himmel og Lemuriens kontinent. Likevel føler jeg at jeg er på villspor. Hva søker jeg egentlig til?

Før jeg begynnte å skrive for Iliuka, så innrømmet jeg ovenfor meg selv at jeg følte meg fastlåst i et forhold til en annen person som jeg oppriktig elsker svært høyt. Kjærlighet er noe jeg strever med å forstå hensikten av, samt hva den virkelig vil meg og mitt liv her på denne jord. Jeg har blitt ledet til Guatemala av en spesiell grunn, dette vet jeg med mitt eget hjerte. Jeg har blitt ledet til å komme i kontakt med en helt spesiell person. Denne personen er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme til å kunne forstå hvem kvinnen i mitt liv er, og hva universet vil meg gjennom henne. Som en planet sirkulerer runt en sol, slik føler jeg at vårt forhold er. Jeg vet det ikke finnes noen vei utenom. Den kraft som kanaliseres gjennom hjertet virker som et magnetfelt inn på våre to liv. Jeg vet at skjebnen dytter oss inn i en felles bane, kanskje rundt magnetfeltet en større sol, eller en større hensikt, som bare kan stige frem i vårt sinn når egoet har gitt opp kampen, for endelig å bli tøylet av en mye dypere selv-erkjennende kraft.

Denne kraften må være kjærligheten. Og jeg vet at ildvokteren Iliuka er en renspikket ekspert på å kanalisere den. Derfor, Iliuka, jeg ber deg om å verne våre liv, og lede dem inn på en felles bane som vi begge kan føle oss konfortable med. Jeg ber om at vi må kunne respektere egoets grenser, mens vi sammen trer gjennom de ildprøver som må til for å foredle to sinn i sannhetens grue, slik at de tilsammen blir til gull. Måtte denne alkemiske prosess ledes av en hånd som vet, og som er av ren kjærlighet. Dette er hva jeg ber om. Og idet jeg formulerer disse ord, så erkjenner jeg med meg selv at ordene har ventet på meg, som et stykke varmt jern føyer seg til en større brynje.

Måtte min ærlige tro bli min brynje, her hvor jeg går midt i livet og kjærlighetens kamp. Jeg vet at det er det lidende egoet mitt jeg kjemper mot - vårt lidende ego - idet nytimens smilende identitet titter frem fra foldede kronblad av ren fred. Selvbevissthetens sol er det som fødes. Den opplyser alt som før har vært skjult, og føyer det til i fundamentet av min væren. Jeg er den jeg er. Jeg føler meg tilfreds med det liv jeg lever. Jeg er takknemlig for den alkemiske prosess jeg velger å gjennomleve sammen med min neste. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Takk, alle ildvoktere som lever i vårt stille sinn, for alt dere gjør for oss mennesker som søker. Måtte vi ledes vell. Måtte ilden bringe oss sammen.

Måtte Iliukas store flokk lenkes sammen rundt en hellig tid.

- Skrevet på dagen 7 Ajpu i Mayaenes hellige Chol'qij kalender.

Selverkjennelsens skrift.

Tiden er inne for aa skrive. Jeg er tilbake i Guatemala, slik jeg var for nesten 3 aar siden, paa jakt etter mange ting, men kanskje mest av alt min egen lykke, samt en mystisk gullbelagt bok. Det er mye jeg er noedt  til aa skrive ned paa rappen, uten videre forklaring. Mye av grunnen til det er at jeg til tider kan vaere noe lat og glemsk naar det gjelder oppdateringen av mitt livs epistler her i denne bloggen. Samtidig, naar jeg foerst begynner aa formulere saa vet jeg at det maa gaa radig for seg. Derfor setter jeg meg ned naa for aa skrive i en mest mulig flytende stil. Du som leser maa rett og slett ta det for hva det er; som noe foedt ut av fingrene til en analytisk perfeksjonist som likefullt forstaar at handlingens time alltid ligger innkapslet i dette nu. Spesielt er dette tilfellet naar nuets opplevelse fylles med sterke viljer, som ikke finner noen annen vei for aa slippe ut enn gjennom taler og ord. Saa derfor skriver jeg. Velsignet vaere viljen som leder ordene som foedes fra mitt sinn.

Jeg foeler at jeg favner om en stor viljekraft. Til tider kan den vaere saerdeles vanskelig aa beherske. Som sagt saa er jeg i Guatemala; et land fyllt av undring, kraftfull forhistorie og magi. Det foeles i alle fall slik for meg personlig, og du som leser skal vite at jeg har nok aa strides med paa det medmenneskelige plan. Jeg har funnet baade kjaerlighet og skarlagensroede bokstaver rundt smaabiter av kull. Jeg har funnet mye jeg ikke kan sette ord paa. Jeg har latt tankene mine leke med ild, som et lite barn avdekker glede fra helt enkle ting. Jeg har sett og jeg har lest det som staar skrevet i evighetens skrift - i flammenes gylne hud - og vet med et viljesterkt hjerte at tiden er moden for skrive. Mye og flytende. Om jeg kan. Og om jeg faar lov.

I 2010, det vil si foerste gang jeg satte fot paa Guatemalsk jord, saa var tankene mine forbundet til andre undringer enn naa. Dog, noen underinger har forblitt preget inn i netthinnen av min bevissthet, og disse leder meg fremdeles til steder hvor Iliukas stemme kan bli hoert. Jeg foeler meg litt som en ulydig disippel som kommer krypende til mesterens mantel naar hjelpen behoeves som mest. Men jeg vet at den sanne ildvokteren i meg lytter og vet; bakenfor blandede foelelser, bakenfor fornektede paradigmer, bakenfor kollapsede Baktuner og bakenfor alle tanker og ord. Her i Guatemala, i Mayaenes land, foeler mange mennesker at lite har forandret seg etter den sagnomsuste dagen 21´ste desember 2012. Huhei, saa mye staalhei det var (og fremdeles er) knyttet til denne lille datoen! Nesten skummelt er det aa tenke paa. Saerlig fordi jeg, min mor, noen nyfunnede venner og en kvinnne jeg har kjaer befant oss midt i begivenhetens midte. Derfor, jeg foeler det er min oppgave aa skildre begivenheten for venner og kjente lokalisert i andre steder paa kloden. Jeg ser paa dette som en aerefull oppgave; noe som foeder glede i mitt hjerte, men som jeg hittil har unviket aa favne om med full kraft. Naa bare gjoer jeg det. Maatte remmer og seil holde ut, helt til ventingens storm er over.

Saa hva skjedde egentlig den 21´ste desember 2012? Vel, mitt synspunkt - formidlet gjennom dette skrift - vil naturlig nok vaere en skildring av universelle begivenheter sett gjennom linsen av subjektiv erfaring. Med det saa mener jeg at jeg - som observatoer eller journalist om du vil - i stoerst mulig grad forsoeker aa vaere objektiv i mine skildringer. Likefult saa vet jeg at begivenheter paa det personlige plan spiller inn og farger min opplevelse av virkeligheten, enten jeg vil eller ikke. Av den grunn velger jeg aa skrive i denne dagbok-aktige stil som preger dette skrift. Jeg ser paa det som en blanding mellom en filosofisk soeken og en personlig oppryddning i tanker og begrep. Deler av dette skrift gjengir derfor det jeg er sikker paa, andre deler formidler min erkjennelse av det jeg ikke vet.

Det finner en ild som brenner i oss alle. Denne ilden finnes paa det metaforiske planet, men jeg er overbevist om at den konkret og beviselig kan favnes om med klare bilder og ord. Ilden er blant annet en formidler av skjoenhet og poesi. Den foeder klarsyn og undring. Den gir liv, og den tar. Ilden har mange navn, og det som ilden kun er et sloer av baerer mange masker. Ilden belyser et mysterium, like gammelt som livet selv. Ilden er vakker. Ilden er her. Og i tider og stunder kan ilden formidle visdom.

Ofte foeler jeg at visdommen som idlen formidler tilhoerer fjaerne tider og steder; langt borte i fra, men samtidig mystisk forbundet til, det oeyeblikk hvori vaare sanser er beplantet. Hva ildens oppgave virkelig er forblir et mysterium som bare hjertet mitt kan finne svarene paa. I mitt liv finnes det en vokter av ildens magi
ved navn Iliuka, men jeg innser og at jeg kjenner fler. En kvinne ved navn Colocha staar i den forstand ved min side; ikke i fysisk forstand per naa, men mer som en evig vokter jeg baerer med meg som en trofast planet. Noen ganger sirkler hun likefullt inn i det felt av erfarenhet jeg kan fornemme med mine sanser. Da gjennkjenner hver celle av mitt legeme henne fra tider foerut; noe mitt hode sakte men sikker laerer aa forstaa. Vi har vandret sammen mange ganger foer. Vi gjoer det igjen i denne livstid, soekende etter sannheter som hjertet kan fange opp og som sinnet kan dele ut. Dette, tror jeg, er ildvokterenes oppgave: Aa  tyde sannheter fra hjertets pergament, for senere aa sende dem ut i sansbare hylster. Huff, for et taakespraak jeg bruker; jeg haaper en del av deg (som leser) kan forstaa.

Jeg foeler sterkt at Iliuka selv oensker aa tale gjennom mine flokete fibre av vilje naa. Jeg skal la ham slippe til:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah.
- Jeg vil hilse deg, slik ildvoktere gjoer seg i mellom. 
- Vi ser; den er og forblir dog nogen "Chico", for den vet lik tiden ei er moden for at tale i store billed og ord, foruten at foele usikkerheten der fyller menneskebarnets sinn. Den er ei nogen unikum av sitt slag. Der finnes alt flere ildvoktere enn hva den nu tror. Og ei er den nogen stor Maestro nu. Konu eketah.
- Du deler strenge ord med meg Iliuka, hvorfor det?
- Lik den selv skal falle ned mot jorden, saa er der klokt at belyse helheten av de tanker den baerer innom sitt sinn. Saaledes er der klokt for bror - lik vokter av sin egen hellige gloed - at velsigne alt hva der er av identiteter der samles ikring selvets midtpunkt. Den skal foele midtpunktet lik selverkjennelsens sentrum, om der kan tales saa. Saaledes er der klokt at belyse hva den ennu er av liten chico i denne stund, for tiden er ei moden for at rope ut i verden. Og det vet den. Konu eketah.


Jeg foeler at Iliuka erter meg, og jeg skal forsoeke aa forklare (ovenfor meg selv) hvorfor: Selverkjennelsens sti er lang og vinglete. Med selverkjennelse foelger ogsaa stor kraft, og med kraft foelger ogsaa ansvar. Ansvar er noe jeg delvis foeler jeg allerede har, delvis er det noe jeg enda laerer meg aa tilegne. Av denne grunn foeler jeg at Iliuka, som en trofast guide og tankeportal av visdom, forsoeker aa jekke meg ned. Jeg foeler meg, sant nok, enda som en liten gutt i mange situasjoner i livet. Saerlig gjelder dette spoersmaal om forplikterser og kjaerlighet, enten det gjelder ovenfor andre mennesker eller en spirituell misjon.


- Gjoer jeg rett i aa foele at du jekker meg ned for mitt eget beste Iliuka?
- Saa er der lik korrekt.
- Vandrer jeg en farefull sti paa dette tidspunkt i mitt liv?
- Saa kan der tales, om den soeker at se for de energier av personlig karakter den hanskes med. Ei er der lik enkelt at beherske noget annet menneskebarns hjerte. Ei er der lik enkelt at tyde of forstaa kjaerlighetens mangefargede spraak. Lik hver personlig erfaring er en farge; lik hver personlighet er en koloer, saa er der for at se hvorledes der er megen traader - lik koloerer - av erfaring der forbinder den til hjertet av ilden, og den saa tenker for hva der er av visdommer tilknyttet Iliukas himmel, om der saa tilhoerer den kvinnelige kjaerlighet i ditt liv, om der saa tilhoerer kjaernen i ditt eget selv. Klokt er der at se de megen traader av erfarenhet der er, der forbinder den til opplevelsen at det hellige. For virkeligheten der er omkring den alt nu, lik nogen levende sannhet, er helligdommen den soeker. Konu eketah.

- Jeg vil si takk Iliuka, for maaten jeg blir ledet gjennom livet, og for maaten jeg kan opprettholde kontakt med mitt innerste, mest oppriktige og mest hellige hjerte. 
- Gledes saaledes for stunden og alt hva den inneholder. Forglemme ei livets smaa detaljer, lik vinden i treet, lik gresset der gror. Saaledes forbindes den alt mer til evigheten, og saaledes belyser den sannheten menneskebarnet soeker i denne tid, lik nogen kollektiv tilstand. Velsignet vaere saaledes Mayaenes tegn, lik der for denne dag beskrives lik morgensgryets tilstand, lik Aqabal. Saaledes er der klokt for bror at i smaasteg byde frem sine visdommer. Soeke for de muligheter der gleder ditt hjerte. Heftes ei i komplikasjoner. Livets under er ei til for aa loeses; der er for at leves. Gledes saaledes for stunden. Der ledes vell.


Iliuka har en egen evne til aa roeske meg ut fra farlige, saapebobleaktige virkeligheter som foer eller siden vil sprekke uansett. Paa en snill maate har han gjoert det naa og, for jeg vet at hans ord i mitt sinn er som et naalestikk av sannhet, eller som en injeksjon av rent liv; liv i et mer forfinet og konsentrert format. I mine dypeste avgrunner av undring finner jeg og de mest oppriktige svar, men noen ganger er disse avgrunnene kamuflert av oppdiktede sannheter, litt som arr som bare har en tynn skorpe av hud over et roedt og jamrende saar. Det er kroppens oppgave aa helbrede selv det minst saar det selv er baerer av. Paa den maaten, foeler jeg selv, saa handler det ofte om aa slippe tak paa egoet, og heller la en klokere, mer sannferdig kraft fylle vaare mest foelsomme hulrom av tvil og tro.

Det er vanskelig aa sette ord paa ting som finner sted i vaare innerste kammer av selvbevissthet, dog likefullt er det det jeg proever. Og jeg vet derfor, at foer jeg kan ri ut i verden paa en stolt hvit hest, med pergamentruller av ord i sliren i stedet for sverd, saa maa jeg foerst av alt laere aa kjenne meg selv. Kunnskap er et kraftfullt vaapen. Kunnskap er en kniv som baade kan skade og redde liv. Selverkjennelse er kunnskapens spydspiss, og derfor velger jeg aa kalle dette skrift jeg har skrevet i dag - paa dagen 1 Aqabal i Mayaened hellige Tzolkin-kalender - for selverkjennelsens skrift. For selverkjennelse, samt oppriktig kjaerlighet, er hva jeg soeker etter. Det, og ansvar for oppdragelsen av mitt eget selv; min egen fremtid, som ogsaa er vaar.

Maate velsignelsens gloed forgylle vaar virkelighet til evig tid. Takk i kjaerlighet.

- Skrevet paa dagen 1 Aqabal i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender. 

På innsiden av ord.

Jeg sitter hjemme og leser om biologi, siden jeg nettopp har meldt meg opp til en eksamen i faget senere i år. Selve eksamensdatoen kommer til å være farlig nær den sagnomsuste 2012-datoen 21'st desember. Dette er, som kjent, dagen da alt kan skje ifølge dem som har greie på dette her med fremtidsforutsigelser, slik som de gamle Mayaene, samt talløse andre urtidskulturer, utvilsomt hadde. Likevel, eksakt hva som vil skje er like vanskelig å vite forgodt over 1000 år siden, som det er i dag. Eller er det?

Finnes det virkelig mennesker, eller kanskje menneskegrupper, her i verden som favner om muligheten til å kartlegge begivenheter i tid med det vi kan definere som profetisk nøyaktighet? Finnes det mennesker som simpelthen bare "vet" svaret på ting, før de behøver å formulere det på et stykke papir eller på et regneark? Noe i meg sier at slike individer finnes. Noe sier meg videre at det ikke bare er bevisstheten om å være et tenkende individ, men heller erkjennelsen av å tilhøre et større åndelig fellesskap, som gjør at vi virkelig kan favne om evnen til å se og vite gjennom alle slør av tid og rom.

Slike teorier er kompliserte å forklare. Tro meg, jeg har prøvd lenge å forklare det som har med evighet, den Ene bevissthet, Altet og endog sorte hull å gjøre ovenfor meg selv. Ett sted må man jo begynne. Alltid så føler jeg at det enda er mye som mangler for å gjøre lappeteppet av min indre viten komplett. Men, når sant skal sies så begynner jeg nok å bli ganske dreven på det å kunne forklare komplekse saker via et språk jeg selv kan forstå. Spesielt i det siste har jeg øvd meg på dette. Mye ved å skrive, slik som jeg gjør nå, men det finnes også andre metoder som gjør at det ubevisste sinnet lettere kobler seg på det bevisste, og vica versa. Å meditere på hvert av de 20 tegnene i Mayakalenderen utgjør en slik metode. Å kjærtegne hver minste del av ens fysiske legeme utgjør en annen. Å sette de to sammen skaper rom for en tredje type erkjennelse, som på sett og vis bringer kropp og sinn nærmere hverandre.

Å kunne "oversette" noe man allerede vet på et dypt, ubevisst plan - hvor ord og logiske begrep som regel ikke slipper til - er viktig for meg. Kanskje kan det sammenliknes med å skape en harmonisk dans av samstemning mellom høyre og venstre hjernehalvdel (eller noe i den duren). En del av vår bevissthet tenker gjerne i abstrakte bilder, sporadiske hint og ubegripelige følelser som kommer til oss der og da, uten at de nødvendigvis kan fanges og favnes om med et språk som gjør at de kan deles videre med andre. På en annen side, så har vi kanskje alle en del inni oss som ønsker å forstå og favne om det uforståelige, og som derfor søker ut mot de svar vi allerede vet, foruten å alltid være dem bevisste.

Jeg setter i alle fall meg selv innenfor denne kategorien av mennesker. Noe i meg vet fra før, mens noe annet i meg begjærer etter å virkelig vite. Særlig gjelder dette for mitt engasjement innenfor det som populært kalles for Mayakalenderen, samt dens innvirkning på den "nye tid" vi visstnok befinner oss midt i.

Mange er det som har levert sitt bidrag til en evig stigende bunke av forutsigelser knyttet til fremtiden og tilsynekomsten av den "nye tiden". Jeg vil nødig driste meg til å komme til noen fasit på hverken det ene eller det andre. Dog, det jeg vil forsøke er å skriftlig beskrive min personlige utforskning av et mørklagte rom som inneholder vår mest dyrebare viten som art. Kanskje dette "rommet" skapes i symbiosen mellom vår intuitivt tenkende hjernesfære og dens analytisk arbeidende motstykke? Kanskje dette rommet skapes i møtet mellom nået og de sagn og rykter som svirrer omkring det? Eller kanskje det skapes idet mitt bevisste "Jeg" gjøres om til en beholder for hele det ubevisste kosmos? Igjen; en del av meg vet, mens en annen del av meg streber etter å vite. Og en tredje del gledes derved. Jeg takker i kjærlighet, og overlater ordet til denne tredjeparten som går under navnet Iliuka:

- Konu eketah Iliuka.
- Hayetanah. Er der nu lik den ser alt tydeligere hvorledes den kan publisere nogle fragment av sin bok?
- Jeg tenker på Nyhetsspeilet...
- Gjør vel så. Vi ser, tiden er moden for at tenke nytt nu, lik den kan søke at forene de åndelige sfærer med alt mer offisielle paradigmer, lik vi ser. Således er det noget den tillæres at søke for i småsteg, dog likefullt skal den våge at se hvorledes vandringen nu blir til mens den går. Er der således lik den våger at benytte noget pseudonym nu og, under tiden den deler sine filosofiske tanker og begrep?
- Jeg driver og føler på om det er rett å gjøre ja.
- Så kan den.
- Men skal jeg?
- Der er i behov for chico-maestro at selv bedømme! Konu eketah.
- Ok. Er det noe mer du vil si til meg her og nå Iliuka?
- Gledes for at hva den søker til av harmonier, om der så er gjennom musikkens toner, gjennom fargens kolører, gjennom vitenskapens tilegnelser eller gjennom nogle himmelske reiser. Alt er der til for at skape nogen forgyllet helhet. Alt er der til for at belyse alt mer av guddommeligheten der hviler innom alle tider og steder.

Søke nu at se i dypet for hva den tilegner seg av kunnskaper, dog søke likefullt at se hvorledes alt nu er i preparasjonens ånd for hva der skal komme i eftertiden. For ennu er ilden ung, ennu er bror lik chico-maestro, og ennu er morgensolen uødt for menneskebarnets øyne. Således er der ennu meget der skal åpenbares for flokkens bevissthet. Og således er der noget der tilfører flokkens åpenbaring, mer enn der er for individet. For to hjerner tenker alt bedre enn ett. To hjertekammer slår således kraftigere enn ett alene. Alt skapes der til velsignede virkeligheter, av helhetlig natur. Gledes for alt hva der er av element i flokken, dog våge at favne om din egen plass i nuet, lik den favner om sin egen rolle, lik den hviler i kjærlighet til det liv den lever Nu. Således skaper den gode påvirkninger for sine nester, lik den selv favner om nogen kreativ glød.

Hvile nu i trygghet for hva den skriver. Hvile i trygghet for alt hva den formidler gjennom sine publikasjoner, om der så er store eller små. Hviler i trygghet for alt der er. Vi takker for alt hva der er av ildvoktere i denne stund, om der så tilhører moder jords sfærer eller de ytterste planeter. Alt er der del av den samme velsignede helhet. Alt er der deltagende innen det samme velsignede nu. Konu eketah for hva der er. Bær fred.



Iliuka hjelper meg med å begripe ting jeg ikke enda forstår, men som likevel står ved terskelen til å tre inn i mitt vitebegjærlige sinn. Som en helt naturlig sannhet slipper han dem inn, som om de var født der inne, og som derfor er kommet for å bli. Slik føles det vel når vi virkelig føler at vi forankrer oss til noe sikkert og vitenskapelig verifiserbart, noe som også andre mennesker kan forholde seg til. Språk er genialt på den måten, og tilhører nok venstre hjernehalvdels analytiske tenkemåte, som gjerne vil ordne opp og sette ting i system, slik at det vi søker blir lettere å finne tilbake til senere.

Kanskje er det slik, at noen "tankefelt" (i mangel på et bedre begrep) er vanskelige å pløye seg gjennom til å begynne med, men at vi etter hvert skaper "stier" av sikker granskning ut til disse mentale området, ettersom de utforskes i tålmod og tid? Kanskje tråler jeg nå gjennom et imaginært, mentalt landskap som likefullt er universelt for alle typer mennesker? Kanskje er Mayakalenderen et viktig "fyrtårn" i et slik indre landskap, skapt i møte mellom bevissthet, sannhet, nestekjærlighet og tid?

In lak'ech. Språket er Maya, og betyr noe slikt som "jeg er en annen du". Mayaenes uforgjengelige visdomsord runger tungt gjennom stumme haller i mitt indre sinn. Haller, hvor sikre ord nødig trør, men hvor livslange erkjennelser heller snor seg blindt innover, som mørke røtter av tidløs substans, på leting etter hva vi i sannhet søker etter. Kanskje er det en type umiskjennelig åndelig næring disse røttene søker; det som finnes i det jordsmonn av tid vi alle deler. Kanskje søker de etter spor av det som simpelthen Er. Eller kanskje er det levninger etter det som finnes på andre siden av Mayaenes berømte likning de streber etter å forstå?

Settningen gir meg lyst til å føle hva ren nestekjærlighet virkelig er. Jeg er en annen du. Ordene runger dypt i mine indre haller av tvil og tro. En del av meg vet, mens en annen del av meg fortsatt lengter etter å vite. Jeg er en annen du. Jeg er en annen du.

- Skrevet på dagen 8 Ajpu i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Flokkens vev.

Jeg har kommet meg hjem etter noen dager på fjellet, og føler at jeg straks vil sette i gang med å oppdatere bloggsiden min med et rykende ferskt innlegg. Dette gjør jeg nå, men faktisk blir det andre gang i dag at jeg setter meg ned for å filosofere og gjøre meg opp en status for hvordan jeg føler meg innvendig. De siste par dagene har jeg skrevet mye, og mesteparten kommer jeg ikke til å bry meg med å legge ut på nett; i alle fall ikke nå med det samme. Kanskje kommer det er senere tid hvor jeg setter av energi på å samle alle mine skrifter, slik Iliuka selv sier. Men denne tiden er enda ikke her.

Jeg har gransket de viljer som får meg til å skrive, og spurt meg selv om hvorfor jeg velger å legge ut noen tekster jeg skriver ned. Er det for å gjøre meg selv fornøyd, eller er det for å tilfredsstille en forventning jeg føler i fra andre? Nå innser jeg at min motivasjon for å skrive bør komme fra gleden det gir i øyeblikket skriftene blir til. Jeg gidder ikke lenger bry meg om mesteparten av det jeg skriver aldri når frem til andre øyne enn de jeg selv har. Det viktigste er at jeg får tankene mine uttrykt, om det så blir på et grått papir eller på en skjerm full av piksler.

Når jeg så setter meg ned foran en pc med særskilt intensjon om å poste det som blir til, så vil jeg fokusere på det. Likevel, om jeg så skulle sette meg ned ute i skogen med penn og blyant i hånden, så henvender jeg meg fremdeles til en imaginær hærskare av lyttere, om de så er innbilte eller ei. Slik får jeg frem det jeg vil si, til den eller de jeg si det til, uansett! For jeg tror at det som går ut fra hjertet til en, over tid vil finne frem til andres hjerte også, dersom det er ment å skulle skje. Det viktigste er å fylle opp ens eget liv med kraft, innsikt og styrke før en tenker på å gi noe slikt videre til andre. Dette har jeg innsett, og er derfor så konsekvent jeg bare kan på å sette av nok tid til å pleie og forsørge mine egne ønsker og behov. Derfor skriver jeg for meg selv, og derfor tilbringer jeg gode mengder med tid ute i skogen. Jeg takker meg selv for dette. Jeg takker for det jeg mottar og gir.

I dag, i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender, så er det vokter-ånden Kat regjerer over min og mange andre sin forbindelse til det hellige. Hvordan akkurat dette fungerer - eller snarere kan forklares - vil jeg ikke forsøke å gjøre nå. Eller kanskje jeg skal forsøke likevell, om så meningen skinner tydelig frem eller ikke. Jeg vil begynne med å si at de tanker man velger å pleie og verne om over tid tenderer mot å bære frukter i den fysiske virkelighet; om det så er snakk om drømmer eller fiktive ånds-voktere, som for eksempel nahual Kat. Det at noe blir gitt form og bevssthet i sinnet til mange, styrker dets innflytelse på ytre begivenheter. Jeg tror at Tzolkin-kalenderen er designet slik; den er som et universelt koblingspunkt for manges sinn, og denne prosessen vil over tid skaper samstemthet innad hos mange ulike grupper av individ. Det hele er litt vanskelig å forklare, men jeg føler det er viktig at jeg forsøker; for tiden har kommet for å presentere mayakalenderen i et nytt lys, slik at flere kan forstå. Dog, hvis målet mitt er at flest mulig mennesker skal forstå hvorfor akkuratt jeg velger å forholde meg til en eldgammel kalender fra jungelen i Mellom-Amerika, så gjør jeg kanskje en heller dårlig jobb. Leksen er vell at en selv må forstå, før en kan begynne å overføre visdom til andre. Dette er hva jeg nå driver med, mens jeg sitter her og skriver, og forøker å tyde de lignelser jeg fornemmer mellom tanker og virkelighet.

Som sagt, i dag er det nahual (som betyr noe slikt som "ånd") Kat sin dag. Nahual Kat representerer nettverket som allerede er vevet mellom alle ting og steder; ett nettverk av subtil energi som sørger for at alt henger sammen, i både fysisk og emosjonell sammenheng. Det som gjør at jeg velger å dele mine tanker via nettet, er fordi jeg føler en emosjonell dragning mot å gjøre det. Jeg ser viktigheten av det, både ovenfor meg selv og livet til andre som måtte lese dette. Ikke at jeg kommer med noe revolusjonerende budskap her og nå; det jeg heller tror er at jeg med dette oppfyller en særskilt oppgave i en større, kollektiv plan.

Jeg tror at det jeg klarer å veve sammen av mine egne tanker og begreper kan skape noe som andre mennesker også kan ha bruk for, enkelt forklart. Dersom jeg klarer å skape klarsyn i mitt eget sinn, så er veien mot dette klarsynet noe jeg er villig til å dele med andre, på den måten som fremkommer mest naturlig. Denne bloggen er for meg et naturlig sted å begynne. Dette er hva jeg ville si her og nå, dog jeg ber Iliuka om hjelp til å fylle igjen tomrommene mitt budskap, slik at helheten av det jeg vil formidle fremkommer lettere for både mitt egen og andre leseres sinn:

"...Søke nu at se for den begynnelse den nu nærer er til god gavn for eftertiden. Under tiden den nærer sin visjon om at skrive nogen bok, så er der klokt om den søker at byde nogle ledetråder for folk lik her og lik der. Således bliver der alt letter for ditt selv at favne om noget velsignet arbeid, der er for at sprede gode tanker lik her og der. Konu eketah.

Vi ser for hvorledes bror under seg om hva den skal bedrive av yrker for eftertiden, og så er der lik vi taler, lik svaret alt finnes innom ditt eget hjerte. Nu er der lik den skal hvile i tillit, og velsigne det vev den kan skape gjennom de skrifter den deler og skaper på de steder den besøker, om den så velger at beveges efter hjertets vilje. Søke således at se for hva den kan sirkulere av ideer innom den kollektive tanke, om der så er via nettet eller det subile nettverk av emosjonell verdi der hviler mellom alt det er forbundet til ett. For ei kan bror fatte ennu, hva der skapes av kollektiv natur. Ei skal bror se hva der ennu er skjult for menneskebarnets øyne.

Hedre nu de passasjer av tanker og ord, der hviler mellom hjerter der søker for den felles misjon. Velsignet være hva der skapes av kollektive skrifter, lik der og var førut, ikring tider der tilhører den Saga Ø. Velsigne hva flokken har tilvirket førut under Kobatels himmel, lik der og var for Qumrans eksistens, lik der og var for Mayaenes riker. Velsignet være de forbindelser der vever flokken alt tettere i sammen. Gledes for hva der er på denne dag. Konu eketah."

- Skrevet på dagen 5 Kat i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Gleden i å dele.

Endelig, litt tid for meg selv foran pc'en, hvor jeg har mulighet til å sortere mine tanker og forhåpentligvis legge dem frem for andre i et passelig format! Gleden av å dele tanker og ideer er stor for meg, og jeg ser også nødvendigheten av det, i forhold til det jeg prøver å stable sammen av et selvstendig yrke for tiden som står for dør. Men først og fremst så er det de gode følelsene jeg kan formidle gjennom tale og tanke som jeg nå letter etter. Og jeg lar ordene flyte fritt, så kan heller meninger sorteres etter hvert, når jeg finner det for godt å demontere setninger og sette sammen teksten til et mer tydelig bilde.

Jeg er usikker på hvor og hvordan jeg skal legge ut denne teksten, dersom jeg i det hele tatt skal. På en måte så har et nytt kapittel gjort seg gjeldende i mitt liv akkurat nå; jeg ser og hører tydelig hvilken vei jeg vil i livet. Nå er det opp til meg selv å stake ut kursen, og faktisk få muskler til å bevege seg etter impulser fra drømmer jeg såvidt kan skimte virkeliggjørelsen av. Likesom stjerner, så skinner disse drømmene med et svakt, men forlokkende lys fra mørke avkroker av mitt sinn. De er som små opphopninger av uraffinert, ubestemmelig energi i sitt groveste format; sammensmeltninger av subtile følelser som gjerne vil føre sine lynraske nervesignal videre gjennom kjøtt og blod, og helt ut til det virkelige liv. Her og nå så føles det som om noe flyter gjennom mine tastende fingre. En type livslyst sprer seg gjennom armer og ben, og får meg til å føle at jeg på sett og vis både er i kontakt med drøm og virkelighet, på en og samme tid. Kanskje det er min misjon her i livet. Kanskje det er derfor jeg velger å skrive Iliuka's ord akkurat nå:

"...Søke at se, hvorledes selvet er nogen ildvokter, der kan føde taler der er til opplysning for folket. Om så bror tilspør hva der er til opplysning av den store folkesjel der fornemmes av megen bevisstheter i den globale kultur, så er der lik vi svarer: Der er for at søke innom selvutviklingens prinsipp, lik den bemestrer sitt eget livs skute alt mer, til eksempel gjennom at søke for de sirkler på marken, der helliggjør alt hva der tilhører ett her og nu. Så er der for den Medicine Wheel; så er er for Crop Circles; så er der og for den Bep Kororotis' tilsynekomst på din jord. Alt er der for at opplyse hva der alt Er innom menneskebarnets bevissthet. Så skapes der gode impulser for sine nester, lik den spreder det lys der tilhører morgendagen, lik morgensolens oppstandelse, i ett her og nu.
Jeg forstår ikke helt hva Iliuka mener med himmelguder (Bep Kororotis; en mytisk figur i Amazonas-indianernes kultur) og tilsynekomster av både det ene og det andre. Jeg er rett og slett nødt til å forholde meg til disse tingene med en klype salt, mest for å sile bort noe av det tankegodset jeg ikke helt forstår, fra det som fremkommer som mer tydelig og klart. Jeg tenker for meg selv at det er hva det å søke innom tro og tvil handler om; å simpelthen belyse mest mulig av den sansbare virkelighet vi får via våre omgivelser, om det så er på et fysisk eller "åndelig" plan. Noe har vi bruk for, mens annet kan sorteres vekk, og kanskje lagres i minnet til senere behov. Det er hva jeg resonerer meg frem til!

I forhold til medisinhjulet så er i vest man finner kveldtimens kontemplasjoner og det indre sorteringsarbeidet som finner sted mellom drøm og virkelighet. Her, i vest, finner vi trygget, forankring og fotfeste, både innom det virkelige og det uvirkelige. Det er i vest vi finner kraften til å bevege oss mellom ulike verdener; til å utforske det halvskjulte med vårt bevisste sinn og høste impulser fra hittil uoppdagede tilstander. I vest ligger den indre reise; den sjamanske visjons-søken, men også det å forankre seg til det materiske og begripelige, og dermed bli trygg på helheten av den man er.

I det siste har tankene mine gått mye ut til vest, eller snarere hva det representerer for meg i medisinhjulets sammenheng. Det er ofte at jeg har lurt på hvor mine drømmer og mest oppriktige lengsler egentlig ønsker å ta meg her i livet. Det er vel umulig å så noe om tid og sted, men det jeg oppriktig ønsker er å belyse mest mulig av den jeg ER, og leve i fred med alle deler av mitt menneskelige vesen. Jeg tenker som så, at om det er en del av mitt selv som forteller tydeligst om jeg er på rett "spor" når det gjelder det å forstå min egen plass i tilværelsen, så må det være mitt fysiske legeme. Dersom vår fysiske bevissthet er forankret til følelsen av trygghet, sikkerhet og sunnhet, da lever vi utvilsomt i en god energi. I motsatt fall, dersom vi tviholder på et gammelt paradigme over hva som er rett og galt, men føler oss elendige på et innvendig, emosjonelt plan - i marg og i bein - da er det kanskje et tegn på at ett gammelt tankesett bør byttes ut med et nyere; ett som er basert på ærlig selvransakelse, og ikke overleverte sannheter fra andre.

Det jeg føler er at medisinhjulet, i det 20-steinsformat som jeg kjenner til, utgjør et ypperlig verktøy for å styrke forbindelsen mellom "ego'et" eller tanken og den fysiske kropp gjennom ærlige følelser. Ved å velsigne hver dag som en gave gitt til oss mennesker slik at vi kan sanse og forstå vår unike plass i skaperverket, så styrker vi også kontakten med noe vi kanskje ikke helt kan forstå, men som vi likevel kan sanse via følelser av vitalitet, sunnhet og oppriktig livsglede. Dersom vårt legeme fungerer som "receiveren" for slike følelser, da er vi kanskje også kontakt med det vi kaller for Gud eller det guddommelige?

Det guddommelige lever innom livsglede. Det hellige eksisterer innom vår egen innebygde helse og sunnhet, og "trekkes" ned til jorden når vi lever i fred og harmoni med helheten av oss selv. Når vi føler liv i hver celle av vårt legeme, kan vi da også si at vår kroppslige bevissthet er fullkomment inspirert av Gud? Det guddommelige er nå, og varer evig. Å leve i helse betyr å ta vare på seg selv. Og å ta vare på seg selv er å forlenge livet. Og det guddommelig finnes allerede fullkomment her og nå. Slik må det være. Relativt til meg og min bevissthet så finnes det ingen annen tid, og ikke noe annet sted, enn dette nuet som mer fullkomment kan romme det jeg definerer som en guddommelig eksistens. Så med andre ord; å utforske dette nuet hvor jeg er, er å bli kjent med det guddommelighet. Jeg slår meg til ro med det.

"...Søke nu at se; for menneskebarn der søker til nærkontakt med det guddommelige, så finnes der ei nogen annen tid å lete igjennom enn nuet der alt er. Ei finnes der nogen annen portal enn nåtidens opplevelse. Således er der klokt at trene sansene til at bevisstgjøre alt mer av hva ett nu inneholder; for et finnes der noget i ditt store univers der kan romme mer. Hva der er av nuet er lik nogen ørliten partikkel der kan foldes ut til at favne om hele evigheten. Hva der er av nuets dypere dimensjoner fornemmes således gjennom hjertet der lever og sanser i tillitt til alt hva den bemøter, lik noen intelligens der Er forenet med Gud's skapende natur. For det guddommelige er i nutiden modent for at forenes med moder jord gjennom menneskebarn der sanser og ser sin egen hellighet, likesom helligheten der hviler omkring i alt der er. Velsigne således marken den vandrer for. Velsigne således de føder den spiser. Velsigne således de utprøvelser den bydes, for der kaster således såkorn til nytimens frukt.

Velsigne hva den sanser, og nyte tilværelsen lik er er nogen åpen bok, der formidler oppskriften på ditt eget selvs utvikling, dag for dag, time for time, minutt for minutt og sekund for sekund. Der kan alt tales i millisekunder, om der skulle tales til hver celle i ditt legeme. Der kan alt tales i tideverv, om der skulle tales til de store galakser i din egen kropp. For alt tilhører EN bevissthet, der er av kosmisk karakter. Således finnes der megen dimensjoner av selvet, lik der er for at utforskes av hjertet der alt vet. For ei finnes der nogle grenser. Konu eketah.

Jeg lurer på om det er hjertet som utgjør forbindelsen mellom den informasjon som hviler innom Iliuka's himmel og min dagligdagse bevissthet. Videre så undrer jeg meg for om det er hjertet som utgjør linken mellom meg selv og min neste i tid og rom. Dersom verden velsignes i hjertet, kommuniserer vi da også med alt som er via kjærlighetens språk?

"...Lik der finnes et lys der gjennomskinner; lik der finnes en "grid" der lenker alt; så finnes der et språk av kjærlighet der formidles gjennom nuet til evig tid. Lik der kan beskrives lik Gud's røst, lik den usynlige hvisken av livsglede der gjennomsyrer alle ting, så er der for at se hvorledes universet preserveres til at evig forbli ungt og yrende, lik der og er for alle celler i menneskebarnets legeme, der er tillært til å søke efter den hellige grunntone i all tid og rom. Søke således at sanse i dypet. Søke innom de store skoger. Søke til fjellets tind. Søke til din bror og din søsters tipi, for ei er der noget der ei er tilkoblet den universelle "grid". Dvele nu i glede for hva den formidler i småsteg. Gledes for hva den tillæres at sanse gjennom de skrifter den byder frem. Velsigne den livskraft den søker til. Velsigne de ledelser den søker. Velsignet være de ledelser den byder frem. For selvet der ledes efter hjertets lyst, ledes alt bedre en selvet der ledes efter intellektets kommando. Søke således til hva der byder ditt liv gleder. Hva den integrerer innom sitt liv av rettviss søken, er således til god gavn for din neste. Gledes for alt hva der tilhører kjørlighetens rene språk. Konu eketah.

Jeg takker Iliuka for de innsikter han byder frem for mitt sinn. Jeg takker for de gode impulser jeg kan høste. Jeg takker for den trygghet det gir å se ting fra et større, mer universelt perspektiv. Men jeg takker også for måten jeg kan forene mine drømmer og visjoner med dine. Dette skriftet er som et skritt dit henn, og jeg håper du som leser dette føler glede i ditt hjerte i møte med mine ord. Jeg lever i den tro at de formidler noe som tilhører en universell impuls av liv og virkelighetsskapelse. Jeg lever i den tro, fordi jeg vet de tilhører kjærlighetens språk. Mitt hjerte forteller meg det. Og det er mitt hjerte som frydes over det å kunne dele.



- Skrevet på dagen 13 Kawoq i mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

Krukker med vann i tid og rum.

Jeg vil altså skrive en bok, og den skal handle om opplysningen av meg selv. Noe slikt høres både omfattende og stort ut. Hva mener jeg med å opplyse meg selv? Vel, dersom ens selv er som et mørkt rom, så vil jeg si at en personlig opplysning handler om å skru på bryteren og simpelthen bruke sansene. Rommet i seg selv forandrer seg jo ikke, men skru på et lite lys i taket og vips: En helt ny verden åpenbares! På samme måte tror jeg det er med en selv som person. Ved å søke mot "opplysning" forandrer jeg meg i grunn ikke, selv om det er lett å forbinde såkalt spirituell utvikling med nettopp det. Det jeg ønsker med denne boken er å presentere det verdifulle innventar jeg finner i mitt eget selvs kammer, i det jeg sakte men sikkert utforsker mer av dets totale rom. Boken vil derfor fungere som et slags speil. Et speil gir en person mulighet til å "se" de punkt av kroppen som ellers blir brukt kun for å betrakte. Noe nytt og spennende skjer i det øyeblikk betrakteren snur bevisstheten 180 grader rundt, og på sett og vis møter seg selv der hun i utgangspunktet kom fra!

Inspirasjonen til å skrive en slik bok har kommet til meg jevnt og trutt, litt som en krukke som omsider blir fylt opp av uttallige dråper vann. Krukken representerer meg selv, eller snarere en del av min personlighet, mens vannet står for den innsikt min sjel har å tilby. Sjelen drypper stadig nye dråper av innsikt, akkurat som himmelen drypper vann ned i flere krukker som står ute på marken. Ikke alle av disse krukkene blir fylt. Noen lekker nemlig fra sidene. Vannet renner ut av disse, før det får tid til å samle seg til et fullt beger.

Slik er det også med meg selv. I hvert øyeblikk står jeg som en åpen krukke under evighetens kran, ventende på det som naturlig legger seg i bunnen av mitt vesen. Det jeg fyller meg selv opp med fra sjelen, er det jeg tilfører mitt liv av oppriktig og positiv kvalitet. Da fylles min krukke med nytt liv! Men, noen ganger renner mye av vannet ut. Jeg føler meg svak da; kanskje utilstrekkelig eller uverdig til å ta imot noe mer enn halv-gode følelser fra mitt personlige, evige og uuttømmelige lager av livgivende energi. Da synes jeg synd på meg selv, men det er nettopp i denne følelsen av "synd" at hullet som jeg helst vil fylle igjen ligger. Disse krukkene forblir tomme, og ingen kommer derfor for å drikke av dem. Noen krukker, derimot, lar seg fylle opp til randen. De er fylt med krystallklart kildevann, tappet direkte fra min sjel, og står der ute på engen, klare for å både gi og ta til seg mer.

Et par av disse krukkene blir faktisk plukket opp av andre, som tar dem til seg og drikker den selvinnsikt min personlighet gjennom tid har samlet opp. Dette er kjærlighetens natur; å først fylle opp seg selv, før en finner evnen til å gi videre til andre. De versjonene av meg som lekker fra sidene, finner heller aldri evnen til å skriver noen bok om selvopplysning. Men i noen lommer av tid står det krukker som forblir fulle av vann. Disse er støpt slik at de holder på den kraft de blir tilbudt fra omgivelsene. Disse versjonene av meg selv evner å ta imot det kjærlighet vi alle blir tilbudt fra vår sjel. Altfor ofte tør vi ikke ta imot det vi blir gitt. Vi "lekker ut" den omsorg vi automatisk kan trekke inn i oss, redde for at vi ikke er verdige, at vi ikke har lov, at vi ikke har rett til å stole på oss selv og gjøre noe som faktisk fyller vårt liv med ren glede. For det er gjennom de følelsene vi fyller vårt liv med, at krukkene i denne lille liknelsen tar til seg vann. Disse krukkene er i sannhet velsignet av skaperens hender, som har formet dem av tiden og tankens substans fra sitt verksted i evigheten.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Jeg har akkurat skrevet en liten parabel.
- Vi vet, og vi gledes derved.
- Jo takk skal du ha, jeg gleder meg også. Likevel sitter jeg igjen med noen forvirrede følelser.
- Lik der er for krukken der fylles opp med vann, så er der lik der og skapes turbulenser på vannets overflate. Lik der skapes bølger på overflaten av ditt sinn, så er der nogen naturlig konsekvens av de dråper der faller ned i ditt eget selvs krukke. Konu eketah.
- Hvordan vet jeg om min krukke er tett eller ikke?
- Lik den ei vet; den bærer tillit til sitt selv og sine emosjoner, så er der lik alt større deler av diss selvs krukke fylles med vann. For vi ser hvorledes menneskebarnet utgjør nogen stor krukke, der er bestående av megen lag med bevissthet, der kan beskrives lik celleminner om den vil. Således er der for at se, hvorledes de minner der fylles med bevissthetens lys forblir tett, lik kjærlighetskraften ei siver ut av ditt selv. For om den således ser for hvorledes selvet er lik nogen mikroskopisk celle i sin helhet, så er der for at gjenkjenne hvorledes selvets hinner til all tid er lik semi-transparent for det lys den tilbys av sin skaper. Således er der og for at se gjennom nye innsikter der tilhører vitenskapen, hvorledes legemets celler fungerer lik nogen lysbærer om den vil, lik der er for DNA-profiles at både fange og formidle lyspartikler. Konu eketah.
-Hmmm... Akkurat denne nye vitenskapsteorien har jeg lest om nylig.
- Så er der korrekt, og således er der til god gavn hvorledes den fyller sitt liv med gode informasjoner om den vil, der kan fungere lik fragment for at både formidle og forsamle hva der er av åndelig visdom, der er lik vannet der tilføres krukken. For således er den nogen krukke alt nu, der fylles opp med væske i fra sjelen. Således er der og for at se, hvorledes den gjennom sine skrifter kan fylle opp nogle krukker lik her og lik der, der kan bydes frem for dine nester. For således er der lik den selv skriver; under tiden den fyller sitt liv med oppriktig glede, så er der lik gleden også spredes videre til dine nester. Således finnes der nogle symmetrier mellom hva der er av hellige krukker og DNA-profiles, lik der begge er for at formidle og forvalte lys, lik der og er for vannets universelle natur. Konu eketah.

Velsignet være således hva der kan skapes av hellige skrifter, lik Manir Drapnir, lik hellige kvantas av energi. Således er der lik menneskebarnet kan tilvelge om sjelens kraft skal bydes videre lik nogle "packets", lik der til eksempel er for skrifter av fysisk natur, eller om der skal diffunderes inn i øyeblikkets vidder, lik der formidles nogen usynlig bølge av energi fra selvet. Således er der for at se for hva der er av paralleller til fysikkens verden, hvor lyset kan være lik både bølge og partikkel, alt på samme tid. Kan således bror også formidle sin kjærlighet til Altet, både lik noen jevn strøm og lik nogle pakketter?
- Tja...
- Vi ser der er så. Bære således gleder for de innsikter den selv spreder, lik små drypp her og der, under tiden den selv tilfører sitt liv gode vibrasjoner. Gledes således for hva den kan tilby, og dvele ei for om der er lik god næring eller ei for din neste. Alt klokere er der at dele dine innsikter, lik den selv føler glede og behov for, så vil din neste se om der skapes til forvirrelser eller gleder, lik der og gjør for ditt selv. For således er der for dråper, der er av velsignet natur. Konu eketah.
- Takk skal du ha Iliuka.
- Takke ditt selv og din egen selvomsorg nu! Vi ser der er vell.




Jeg forstå at Iliuka er her for å hjelpe meg med å få frem de innsiktene jeg gjerne vil få ned på papiret. Bare Iliuka, i samarbeid med min egen fantasi og sannhetsfølelse, evner å kunne blande sammen fakta og fiksjon på best mulig måte. Hva er så fakta, og hva er så fiksjon? Fakta er det vi stoler på; det som utgjør begrepsmessige "byggeklosser" vi menesker kan forholde oss til, slik at vi lettere kan formidle komplekse ideer mellom hverandre. Slik jeg ser det så består fakta av system, regler, etablerte sannheter og verdier som mange mennesker kan forholde seg til, og som utgjør et slags vern rundt en gitt kollektiv tilstand. En slik kollektiv tilstand velger jeg å beskrive som en "konglomerasjon av individualitet"; en slags sammensmelting av ulikhet, akkurat som en lyspære tiltrekker flere typer innsekter. Eksempel på slike kollektive tilstander, som til en viss grad beskyttes av etablerte fakta og verdier, er alle spesialiserte fagfelt, kulturer og språk. Man må kjenne til systemet og reglene som omgir det - man må forstå den sosiale koden og normene som på sett og vis beskytter unikheten til dette felleskapet - før man selv kan tre inn i det.



Hvilken rolle spiller så fiksjon her? Skapelsen av fiksjon tror jeg skjer når to eller flere slike "sfærer", eller konglomerasjoner om du vil, av individualitet møtes. Det som skapes dem i mellom - den friksjonen som oppstår i skjæringspunktet mellom ulike kulturer, fagfelt og språk - skaper den type fiksjon jeg ser for meg her i denne gjengivelsen. Fiksjon handler om å sveise ulikheter sammen. Dersom fakta utgjør den særegne elektriske ladningen rundt en gitt partikkel, så er fiksjonen de elektromagnetiske bånd som sveiser disse ulike partiklene sammen til lange molekyl. Fiksjon handler om tilnærming, forståelse og tolkning, mens fakta handler mer om innsikt, konkretisering og forankring. Kort fortalt så elsker jeg å blande sammen fakta og fiksjon! Det gir meg følelsen av å være forbundet med en enorm skaperkraft; en kraft som gjennomsyrer hele universet, og som evig forankrer galakser så vell som atomer til sitt eget sentrum, samtidig som de vikler seg inn i komplekse system av tyndgekraft og lys. Å skrive historier er i grunn ikke så ulikt det å skape sitt eget kosmos. Kanskje. Bare jeg ikke blir stormannsgal...

Kanskje det rett og slett handler om å skru på denne indre bryteren, som gjør at man "ser" det som før var skjult i mørket? 

- Skrevet på dagen 13 Imox i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.