En ny post

Jeg føler meg forferdelig. Urolig. Sint og frustrert. Uproduktiv og på villspor. Siden i dag morges har jeg følt meg slik, og jeg undrer meg for hvorfor. La meg tømme tankene her i denne bloggen: 

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være denne computer. Velsignet være brors tanker. Velsignet være linken den skaper innom sitt selv just nu. Vi ser; den kan droppe papiret og være tilstede i øyeblikket, lik den nu og søker at tilfredsstille sine egne behov. Således kan den skrive på nogen computer just nu, ei skal den forarges.

Tiden er nu moden for at sortere noget i dine egne tanker, lik den alt tydligere ser hva den bærer av tanker. Hva er der lik den selv føler nu? Skal den søke at anvende sitt eget stress til noe positivt? Nu er der tid for at være ærlig med ditt selv!

- Jeg føler Iliuka at jeg er i behov av et eget kammer. 
- Så skal den søker dertil. Gjør nu vel så. Ugh.

- Nå sitter jeg i enerom, med kun meg selv. Jeg kan ikke bli forstyrret. I hele dag har jeg følt meg forstyrret og litt irritert over andre mennesker; jeg føler at for eksempel min mor (og min kone) forstyrrer meg. En venn som kom innom på ski så jeg også på som et forstyrrende element. Jeg finner liksom ikke tiden til å sette meg ned å arbeide med det jeg selv har sett for meg at jeg vil gjøre. Og det opplever jeg som frustrerende. 

- Så er der lik vi ser. Lik den nu søker innom nogen produktiv ånd, så er der klokt at se hvilke grunnverdier den SELV er i behov av at oppfylle. Om den så søker til roen, så kan der defineres lik et reelt behov for ditt selv. Så er der og klokt at forvalte de behov den SELV føler. Således skaper den og sin egen camino. Kan er være gyllen?

- Ja, din tanke kommer til meg på den måten Iliuka. Når jeg skriver dette så føler jeg at jeg åpner meg selv for nye ideer og impulser som tidligere har ligget latent i mitt eget sinn. 
- Således er der klokt at den fornemmer. Er der således lik den lengter for at skape sin egen gylne bok? Vi ser; der er lik den alt mer kan definere HENSIKTEN med sådant prosjekt. Er der nu for at tilfredsstille ditt eget selv?
- Jeg har en drøm Iliuka om at det jeg kan skrive som er til hjelp for min egen selvutvikling også vil være til gavn for andre mennesker. 
- Således er der klokt at se til muligheten. Lik den selv fornemmer at den attraheres mot sådan innsikt gjennom sitt selv, lik den søker at tolke sine drømmer, lik den søker til at interpretere sine egne følelser, så er der nu tid for at stadfeste sådant! Således styrker den og sin egen kraft til at erkjenne sitt selv. Konu eketah.

- Det er flere ting jeg føler at jeg kan forandre i livet mitt Iliuka. Særlig nå, når jeg snart skal bli en far, så føler jeg at noe blusser opp i meg; en slags trang eller vilje til å gjøre ting godt eller best mulig, både for meg selv og et nytt barn. 
- Så er der lik naturlige reaksjoner til det at blive en far. Således skal den og gledes der ved, lik nye momenter tilføres ditt liv. Er der således lik den bringes kraften til at manifestere nogle av sine muligheter just nu?
- Jo Iliuka, det er det jeg ser for meg, og det er også det som frustrerer meg. Min manglende evne til å utnytte de muligheter som finnes rundt meg, i mitt liv, slik jeg selv føler det. Og det å skrive denne boken er en av dem. 
- Dog, kan der defineres lik den alt NU manifesterer boken? Søke nu at se, hva den selv definerer lik intensjonen bak sitt verk. Hva er der av viktighet for ditt eget selv, lik ditt liv, og den tenker i kroner og ører, om den tenker i innsikter, om den tenker i visdommens utfoldelse. For vi ser, hva den nu gjør bringer glede til ditt hjerte, lik håp. Er der således lik håpets tanke kan smitte over til din neste?
- Akkurat den tanken utgjør på en måte en del av håpet ja. 
- Så er der vel, så er der vel. Hva er der således av tilbakeholdende element innom ditt selv just nu?
- Huff... Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror jeg har hengt meg opp i gamle nederlag. Jeg tror jeg på en måte har gitt opp tanken om å kunne skape noe vakkert, som en bok, fordi jeg aldri har latt det skje hittil i livet mitt. I alle fall ikke på den måten jeg selv forventer. 
- Hva er der således lik den selv forventer? For vi ser, lik den lar sin indre kritiker overstyre megen en god ide. Således er der klokt for brors utvikling at forkaste den analytiske tanken noget, lik den nu gjør. Således forvalter den kraften av nytimen, under tiden den kanaliserer Iliukas ord. Ugh!

Jeg tolker dette på følgende måte: Når jeg skriver på denne måten (det vil si, ganske fort og uten å tenke for mye over resultatet) så analyserer jeg heller ikke så mye av teksten. Likefult, nå, når jeg forsøker å tillegge en slik forklaring til skriveprosessen, så merker jeg at ordene flyter litt tyngre. Jeg spør likevel meg selv om en slik kommentarfase av skrivingen er viktig for utviklingen av et "gyllent skrift". 

- Oki Iliuka, jeg forøskte akkurat å legge ved en aldri så liten kommentar til skriveprosessen. Jeg forklarte...
- Vi vet alt hav den har forklart, ei behøver den at slite ut sitt intelekt derved. Vi vet nu alt hva den tenker og føler. Således skal den bære tillit til at LESEREN selv forstår hva den søker at formidle av oppløftende budskap. Med andre ord; ei skal den forsøke at gjøre sine tanker alt mer forstått på vegne av sin neste. Således heftes den i nogen unødig forventning. Alt mer flytende den nu kan skrive, alt bedre vil der være for bror's himmel. Således skapes linken alt bedre. Konu eketah.
- Er det tilfeldig at du bruker ordet Link Iliuka?
- Ei er der. Lik den selv kan fornemme, hva den nu attraheres mot av beskrivende ord og begreper er noget den fornemmer med hjertet, lik der kanaliserer nogen god kraft av Kraften der tilhører den store ånd. Således er der, for om den nu tenker til hva der eksisterer av Himmelske Samtaler, så er der for at anvende kraften der eksisterer hinsides menneskebarnets intellekt. Således er der lik bror nu kan begeistre sitt eget selv, ved at favne om muligheten alt før intellektet kan begripe eller avgrense samtalen. Således ser den nu. Således kan den og se alt tydligere fra hvilken del av ditt eget selv fremtiden tilhører, om den så tenker for sin gylne bok, om den så tenker for de Himmelske Samtaler, om den så tenker for håpets tilblivelse. Således er der klokt at omfavne nogen sådan tilstand. Der er vel. Konu eketah.

Jeg har tatt en liten pause med skrivingen. Jeg måtte løpe bort fra pc'en for å levere noe til min far som skal ut og reise. Plutselig føler jeg meg likevel lettere til sinns. Mer optimistisk. En glød inne i meg har blitt tent. Denne følelsen kan jeg si er gull verdt! Og så flytende som det har gått å skrive dette! Dette vil jeg si kvalifiserer som en side av min Gylne Bok, siden innholdet i skriveprosessen har løftet mine tanker såpass. Jeg føler jeg rir på en mer konstruktiv tankebølge. Og jeg føler det har å gjøre med å kunne omfavne den kraft som Iliuka's bok for meg handler om; nemlig det å gi litt slipp på det analytiske og bare ha tillit.

Jeg vil gjerne legge ved et dikt. Dette diktet (pluss et bilde) lagde jeg for nøyaktig tre uker siden. Bildet ble lagd noen år tilbake i tid, dog datoen til både dikt og bilde løper begge i flukt med samme dag i mayakalenderen. Dette er kanskje litt krøkete forklart. Kanskje jeg skal la være med å forklare. 

Jeg sitter ned
og tenker på hva jeg trenger. 
Jeg føler tyngden av min egen kropp. 
En edderkopp, visstnok, 
brukes av Mayaene for å beskrive dagens kraft. 
Jeg tenker på de ord jeg trenger 
for å la min tanke bli kjent.

Med presisjon jeg venter
og forventer at overraskelser ramler inn. 
Likesom ord i denne setning.
Seleksjon. Konsentrasjon.
Kompliserte bilder blir tydeliggjort
i ro.

I midten av min ro
er jeg en edderkopp. 
Som venter.
Jeg er også to.
Jeg ser på et bilde av glør, hvis røtter
renner dypere enn alt jeg vet. 
Her er jeg to; jeg er en av mange. 
Jeg er vevet inn i Altets tapet. 

- Skrevet, diktet og malt på dagen Kat i henhold til Mayaenes Hellige Chol'qij-kalender.

Å plante en ild midt i en travel handlegate.

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah. Velsignet være hva der er av gammel ild. Vi tilhilser hva der er av eldede energier ved sådan ild. For således vil den nu se, lik den har tilgjort megen ilder gjennom megen inkarnasjoner, om den så kan se. Alt er der for at favne om nogen holistisk tanke nu, lik den våger at se alt mer av hva den bærer av oppgaver, lik lengsler, fra sjelens point of view. Således er der klokt at legge ny ved til ilden, lik der holdes i live. Konu Eketah.

- Hvor skal jeg fokusere kraften Iliuka?
- Vi ser lik der er klokt at fokusere ved et prosjekt. Ei skal den forsprede kraften over megen ildsted, dog den kan og se hva der er av unike energier der tilhører hver ild. Således er der alt beroende for hvor den beplanter sine tanker og intensjoner, lik den skaper portaler. Om der så er ild den skaper i naturen; om der er ild der plantes i nogen facebook, så er der alt av ulike karakterer. Klokt er der nu at se og favne om tanken den brenner for. Er der således lik den søker at presentere nogen historie? Er der så lik den alt har begynt? Vi ser den har. Så er der klokt for ditt selv at dvele nogen lenger derved, ved historien, for således kan den alt lettere se hva den byder av kosmiske visdommer. Konu eketah.

- Hva mener du med kosmiske visdommer Iliuka?
- Vi ser, der er noget den selv søker efter. Søke nu at se til motivasjonen den har for at skrive her og nu. Således skal den velge sine portaler efter hjertets lengsel. Klokt er der at lytte til hjertet!

- Okey Iliuka, du forteller meg altså at denne bloggen kan betraktes som at den har ulik karakter enn Siden som jeg har opprettet på facebook?
- Så er der korrekt, dog ei skal den dvele for meget derved. Ei skal den nu dvele ved perfeksjonismer. Alt klokere er der at søke til hva der er av behov for at kunne uttrykke og formidle hva den selv bærer av tanker og ideer innom sitt selv. Hva er då intensjonen ved at skrive?
- Tja...
- Vi ser, klokt er der at vite så. Klokt er der at vite hvorfor den løper. For den skriver nu lik vargen løper, lik nogen hamster i hjul.

- Skal jeg legger denne bloggen for død?
- Så er der lik enhver ild har sin slutt og sin begynnelse. En ild brenner lik der mates med gode impulser. Således er der og for dine kreative prosjekt. Således er der opp til ditt selv, om den vil fortsette at mate ilden. For ilden er vakker. Er der ei lik vakker ild her og nu?
- Jo, Ilden er vakker Iliuka.
- Så er der vel. Søke nu at skape ildens magi innom alt den gjør og alt den betraker med sitt eget hjerte. Således kan der beskrives lik noget boring at skrive nu.
- Jo Iliuka, det mangler spenning.
- Så er der korrekt. Klokt er der således at utvelge noget prosjekt den selv føler spenning ved. Således kan der beskrives lik "oki" at erklære lik en gammel ild skal hvile. Der finnes megen ilder. Ei er nogen ild evig. Så skal bror nu lære at se. Klokt er der at søke til spenninger, for hva der er av oppriktig livsglød innom opplevelsen er lik brennstoff for ilden at betrakte.
- Har du noen råd til et sted eller en måte som jeg kan dele min visdom gjennom?
- Lik den nu ser; hva er lik visdommen? Er der for at dele? Er der for at holde skjult?
- Jeg tror nok heller det handler om det første.
- Oki. Så er der klokt at søke til nogen portal hvor visdommen kan deles. Vet den så?
- Facebook?
- Så kan der være. Dog vi spør og, hva er intensjonen? Er der for at belyse sannhet? Er der for at dele problem?
- Ja, for facebook bærer og sin egen energi.
- Så er der korrekt.
- Jeg tenker da på om jeg for eksempel skulle satt opp en bålplass midt i en travel handlegate. Det hadde vanskelig latt seg gjøre. Umulig er det ikke, men...
- Den skal nu søke at se, lik den følger hjertet. Er der nu lik noget spesifikt menneskebarn den søker efter? Er der lik nogen menneskebarn er tilgjengelig over hva der beskrives lik facebook?
- Det får meg til å tenke på min egen historie om Helena og Munir.
- Så vet vi, så er der korrekt. Således skal den og våge at se med håpets øye. For hva der er av åndelige misjoner skal ei bedømmes av intellektet. Konu eketah.

- Med andre ord, er det klokt av meg å poste mine notat på facebook?
- Nu skal den se, lik den bærer tillit til enhver lugar den velger at tillegge sin energi. Til eksempel er der her nu!
- Alt har en mening...
- Så kan der tales. Skrive nu vel. Konu eketah.

For mitt eget beste

Jeg skriver her nok en gang, i denne private bloggen, for at jeg skal kunne lede mitt eget liv på en god måte. Jeg er fremdeles i Guatemala, men dette blir trolig min siste dag her i byen, før jeg og Jennifer legger av sted nordover mot Peten-jungelen, hvor vi blir nødt til å skille lag. Det kommer ikke til å være lett for oss å reise hver vår vei, etter å ha vært sammen i godt og vell 4 måneder. Vi har vært mye rundt hverandre, og har derfor vokst sammen både fysisk, mentalt og emosjonelt. Selv føler jeg at jeg har forandret meg, men likevel, finnes det et punkt i mitt liv som forblir uforandret, samme hva jeg tar til meg av nye vaner og venner som uungåelig innprenter sine rutiner i mitt sinn?

Jeg antar at det jeg egentlig prøver å si er at jeg er på søken etter mitt eget selv. Jeg vet at sinnet vårt er sårbart og lett påvirkelig ovenfor ytre impulser. Iliuka snakker om det å kunne verne om ens egen individualitet; med andre ord, å kunne sette grenser; hvilket ofte kan være tøft når man forsøker å gjøre andre til lags. Likevel, den eneste personen man virkelig kan tilfredsstille her i dette liv er ens selv. Og det er hva jeg søker å gjøre nå, mens jeg skriver ned mine indre tanker, og mens jeg gjør hittil uforståtte følelser om til levende ord. 

Jeg vil gjerne påkalle Iliuka. Jeg vet han lytter til meg, like mye som jeg evner (eller våger) å lytte til meg selv med et øre av tålmodighet, sannhet og kjærlighet. Jeg sitter her for å "trene" opp dette øret, som kanskje kan betraktes som en slags 6'te sans. Vi blir alle ledet til selv-innsikt gjennom det å bære tålmod, å ta seg tid til å betrakte sannheter og samtidig fokusere på følelser av toleranse og empati. Jeg er ganske tålmodig med meg selv. Noen ganger glemmer jeg å erkjenne sannheten av hva jeg virkelig føler og vil. Og ofte så føler jeg at jeg glemmer å være empatisk ovenfor meg selv. Likefult, jeg er glad i den jeg er, og er villig til å gjøre hva jeg kan for å støtte opp om min egen selv-utvikling på en fornuftig måte. Derfor skriver jeg. Og derfor deler jeg også min egen selvutviklingsprosess med deg. 

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være minner og glemsler der flyter i menneskebarnets bevissthet. Velsignet være den der søker at belyse sannheten av hva der er. Velsignet være de taler der deles med offentligheten, der søker at verne om de indre prosesser der gjør menneskebarnet mer likt seg selv. Velsignet være alt der søker at gjenfinne sitt opprinnelige selv. Velsignet være den der lytter. Velsignet være den der ser. Vi ser, lik bror søker at guide sitt eget selv nu; så er der vel. Dog vi ser likefullt hvorledes den i stunden driver både sitt selv og sin neste noget for narr. Ei er der klokt at skjule dine oppriktige viljer, lik den søker for at vandre lik nogen varg for evighetens vidder.

Likefullt skal bror se; hvor ledes ditt rene hjerte hen?  Hva er der av magnetisk kraft der leder den til at være lik lojal ovenfor sin neste?
- Saken er den Iliuka, at jeg noen ganger får følelsen av at jeg er for snill. 
- Så er den, korrekt. Lik følelsen oppstiger i ditt selv av spesifikke hensikter, så er der for at se de grenser den kan skape for sine nester rundt sitt eget liv, lik den verner om sine egne emosjonelle verdier og sannheter, lik der er noget den selv ER. Således er der klokt at være tilstede i din egen selvutviklingsprosess, lik den selv taler. For vi ser; den er ledet til nester av spesifikke hensikter, og så er der også for den hellige konneksjon den bringer inn i sitt liv. Vi ser; den er lik redd for at pådra sitt selv nogle usunne vaner fra de der står ditt emosjonelle selv nært? Vi ser den er redd for at miste sitt sunne legeme nu, der er til for at vandre lik ulven. Likefullt skal den søke at se, hvorledes den kan lytte til hjertet at visdom den bærer i sitt indre, der VET hvilken hellig misjon den selv har blitt kalt til at utføre.

Lik den velger at lytte til hva den bærer av emosjonelle forknytninger til noget annet menneskebarn, så er der for at se for hva der er av gammel karma der tilhører ditt selv og ditt annet jeg. Den skal vite, hvorledes den ei kan snuble eller vandre feil i sitt eget selv utvikling. Alt er der lik ulike valg den navigerer mot, og hva den bærer av emosjonelle tilstander, om der så er tilknyttninger eller vegringer, er noget der dukker opp på sinnets overflate når iden er lik moden. Søke at se, hvorledes der er klokt at søke at forstå ditt eget selv, så ledes den og til gode relasjoner med sine nester. Konu eketah.

Iliuka refererer så klart til mitt forhold til en person jeg er svært glad i, men som jeg også - helt ærlig - frykter på grunn av den innflytelse hun har ovenfor mitt eget liv. Jeg vet at denne personen bærer en enorm kjærlighet for meg; så stor at den blir som et tyngdefelt rundt en sol. Jeg føler ofte at jeg mister deler av min frie vilje i nærværet av denne personen, men føler samtidig at den friheten jeg så å si "mister" er del av en maske som min egen selvutvikling tar av. Masken er egoet; det jeg klamrer meg fast til i frykt for å miste. Min personlige frihet, er det en slik maske? 

- Vi ser; bror søker at transformere sitt selv, men ei er der lik den kan bestyre nogen sådann prosess. Dog vi ser; bror kan akseptere den prosess den er i her og nu; for der ER sannheten. Ei kan den vike fra hva der er. Og vi ser, den kan således bære takksigelser, lik empatier, for den klokskap den kan kultivere i stunden, under tiden den belyser sannheten. Således kan den og velsigne den prosess av tid den stiger gjennom nu, lik den bærer tålmod for hva den ledes mot av visdom i sitt eget selv.

- Hva vil du si om mitt forhold til min neste Iliuka?
- Vi ser, der er vel. Ei skal den bære frykt, dog vi ser den er i noget eksperiment, lik der kan tales, der er for at søke at utvikle selvet mens der lever i nogen pakt med annet menneskebarn. Ei er der lik enkelt, dog vi ser der er lik pakter der utvelges av spesifikke menneskebarn, lik den selv ha båret ønsker for meget lenge. Således skal bror nu oppvåkne øyne til at se, hvorledes den lever innom sin hellige drøm alt nu! Således er der dog for skriften, lik spegel, der er for at påminne menneskebarnet om hva der alt vet innom hjertet, slik at avstanden mellom drøm og virkelighet kan krympe noget, om der tenkes i tid og rum.

Alt er der for at se og forstå verdien av evigheten. Alt er der for at se med hva der er av sannhet, tålmod og empati for alt der er, og for alt der vokser. Vi ser, lik bror gjør klokt i at lede sine egne tanker innom kanalisasjoner under tiden den fryker for at miste sitt eget "origi", lik der tales innom den medicine wheels. Ei kan der mistes. Dog der kan belyses. Bror vil se, under tiden den bærer tilfredsheter for det liv den SELV utvelger at leve, lik den alt gjør her og nu. Ei kan den manipuleres av nogen annen. Ei kan kjærlighetens kraft tvinge den til at gjøre noget den ei vil. Alt er der av kjærlighet. Alt er der av hellige transformasjoner. Alt er der lik en vandring, lik en evig selvutviklingsprosess. Bære fred for sådant. Konu eketah.

Iliuka har rett; jeg lever midt i paradis uten å være klar over det. Paradis, påminner jeg meg selv, kan utforskes og opplyses fra og med nå! Gjennom mitt personlige øre av nestekjærlighet, sannhet og tålmodighet så kan jeg betrakte paradiset, litt som en funklende stjerne kan observeres gjennom et teleskop. Jeg takker for det hellige instrument av selvutforskelse vi ER. Jeg takker for det vi kan bedrive av både selvutforskelse, selvutvikling og livsnytelse på en og samme tid. Selvet, slik det i sin rene natur er, lever evig i en tilstand av paradis og lykke. Det er hva min visdom forteller meg, gjennom et øre av tre standhaftige verdier, hvor kjærligheten rager frem som størst. 

Jeg håper du som leser dette (foruten meg selv) vil forstå mine ord, og mine indre virkelighetsbetraktninger. Jeg er takknemlig for at jeg både kan bli bevisst min egen selvutviklingsprosess Og dele den med andre, gjennom dette skrift. Jeg vil takke iliuka så utrolig mye, for måten han alltid er med meg og mine nester, og for måten jeg kan se lyset han er vokter av gjennom alt og alle ting. 

Velsignet være lyset og alt hva det oppvåkner. Velsignet være hva der er. Og til slutt vil jeg takke meg selv, for den jobb jeg gjør ovenfor både meg selv og andre, når det gjelder det å kunne lede sinnet til porten av paradis. Konu eketah, og vernet være vårt eget selv. 

- Skrevet på dagen 4 Tzi i mayaenes hellige Tzolkin-kalender
 

Selverkjennelse.

Nok en gang velger jeg å skrive litt for meg selv, her på denne blogg-siden. Etter lang tid så begynnte jeg igjen igår, og jeg føler at det både er nødvendig og godt. Selv om bare jeg forstår hvorfor jeg gjør dette; selv om bare jeg skulle ha tålmodighet til å lese gjennom disse ord; så føler jeg at det er verdt det. Bare mitt innerste selv vet hvorfor. Bare jeg kan lære meg selv det jeg allerede vet fra før.

Jeg er som sagt i Guatemala, hvor jeg har vært i over 4 måneder nå, på besøk hos en meget spesiell person. Mer enn kun å være på besøk her som en turist, så har jeg tatt det dristige valg å bygge en base for min egen fremtid sammen med en annen person av det motsatte kjønn. For meg har dette vært en stor prosess. Den har satt sine spor i meg, både for godt og vondt; for det er neimenn ikke lett å smelte to verdner sammen til en.

Er det vrikelig min oppgave her i livet? Er det min misjon, å kontinurelig sørge for at ulikheter smelter sammen til en større personlig sammenheng? Jeg vet jeg har blitt kalt til å komme hit til Guatemala. Likevel, mens jeg sitter her og erkjenner mine innerste tanker ovenfor Iliukas ild så velger jeg å belyse en skummel tvil jeg lenge har båret i bakhodet: Har jeg gått frem for fort, når det gjelder det å favne om min drøm, og det jeg opplever som min skjebne?

Min store drøm er å samle mennesker rundt ilden. Dog, når jeg tar meg tid til å skrive mine tanker og refleksjoner ned her på ildsted-bloggen, så forstår jeg fort at dersom jeg virkelig ønsker å samle de personlige puslespill-brikkene i min ytre virkelighet, så må jeg først gjøre det sammen med min indre.  Jeg er nødt til å meditere på min egen enhet. Bare slik kan jeg samle folk rundt meg, akkurat som et stort tun-tre gir næring og beskyttelse til en horde med yngre ypplinger, på jakt etter personlig rikdom og vern.

Det finnes en historie i Norrøn mytologi om Odin, sjefen over alle med "gudeætt", som hang seg selv på et tre i ni dager, for å ofre "sitt selv til sitt eget selv". Jeg undrer meg: Hvem ble ofret til hvem? Er dette en parabol for en indre alkemisk prosess, hvor det lavere "ego-selvet" tøyles og underlegges av en større, mer selvbevisst og  komplett versjon av selvet? Jeg leter etter ordene som kan gi meg svar. Kanskje Iliuka kan hjelpe meg:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Hilset være bror og dine historier. Velsignet være betraktninger den gjør innom sitt eget selv. Velsignet være det vern, lik den brynje, den nu svøper omkring sin egen bevissthet. For vi ser; under tiden den erkjenner sin egen undring, lik sin egen svakhet og tvil, så er der og lik den forstyrker det forsvarsverk der er rundt ditt eget selv. Således er der lik selvbevissthet er lik forstyrkende for de immuners systemer der finnes rundt individet, dog der og finnes rundt menneskebarnets bevissthet lik nogen enhet. 

Således er der klokt at søke til gylne skrift, der hviler innom cellenes minner, så vil den se. Søke at se nu, hvorledes alt er der lik preparasjoner for tider der kommer, for vi ser der bliver lik solvinder der vil søke at nedbryte meget av hva der er lik globale vern rundt menneskebarnets selv. Så er der i denne tid og, lik der er solvinder der skaper lik transformasjoner av DNA'ets strukturer, lik der er alt hurtigere endringer - lik kommunikasjoner - mellom kilden og legemet, lik der er mellom lys og materie. 

Søke nu at sortere dine egne tanker lik den og ser til prioriteter for hva der er viktigt for ditt eget selvs utvikling. Ei er der klokt at til all tid at løpe ikring og gjøre lik tjenester for dine nester. Alt klokere er der at gjøre nogen tjeneste for ditt eget selv, for således beriker den og den Store Ånd med innsikter. Alt klokere er der at hvile i stunden, og søke at belyse hva den selv bærer av underlighetens tanker; for så styrker den og det vern der er ikring den Store Ånd og menneskebarnets selv. 

Således kan den søke at se til hva der er av 20 ildvoktere, lik bindeledd der er mellom Kilden, lik den Store Ånd, og legemet der er for at mottage og lytte. Således skal den og søke at se, hvorledes legement er lik nogen transmitter av erfarenhet for den store ånd, lik der og er for DNA'ets struktur. Alt er der for bror at se og at forstå, for senere at byde frem lik visdom for dine nester. Takke således for hva den forstår lik stykkevis og delt. Byde tålmoder for hva der i småsteg vokser frem. Vi takker brors selv, der lytter og lever, lik den er just nu! Konu eketah. 

Det er tydelig at Iliuka har en type informasjon han vil dele med meg. Mest av alt, når jeg kanaliserer Iliukas visdom så føler jeg at jeg konstruerer visdom i mitt eget selv. Men visdom, hva er nå egentlig det? Sortering av tanker, lyder svaret. En slags mental disk-defragmentering vil jeg sammenlikne det med, for den som har peiling på pc'er. Ikke at jeg egentlig har det, jeg er i grunn ganske grønn når det kommer til computer-dimensjonen...

Men likevel så har datamaskiner blitt et viktig element i mitt liv, slik som i mange andres. For meg så er den personlige pc'en min et teknologisk bindeledd mellom meg selv og omverdenen. Den er et glimrende kommunikasjonsverktøy, og dersom den blir brukt på en ærlig og disiplinert måte så er den også en link mellom mine innerste tanmker og andre søkende mennesker, akkurat som meg selv. Jeg ser et stort potensiale i bruken av pc'en og internet i forhold til mellom-menneskelig kommunikasjon, særlig på en global skala.

Jeg synes dette er svært interessant. Å kunne dele indre erfarenheter er viktig; for alle mennesker! Når vi tørr å sette opp speil for vår egen prosess av selv-utvikling og selv-erkjennelse, så byr vi også frem noe som er gull verdt for andre mennesker. Jeg tror det kan skapes kunst av slikt. Jeg tror også at et slikt virke kan forenes med moderne vitenskap, som for eksempel vår viten om genetikk og kvantefysikk. Dette er hva jeg intuitivt ser og forstår innom mitt eget selv. Jeg velger simpelthen å bruke denne bloggen som en ide-base; et sted hvor jeg kan både opplyse og dele min egen selv-utviklingsprosess.

Jeg vet at det skrive bringer meg selv indre klarsyn, og det er i grunn alt jeg behøver å vite. Jeg velger å tro at jeg er på rett spor når det gjelder utviklingen av mitt liv, selv om jeg fremdeles har noen store, tunge tanker i mitt romslige hode, angående om jeg har tatt på meg et større ansvar enn jeg er mann til å ta meg av. Likevel, å tørre å kunne snakke om problemene og belyse dem ovenfor meg selv føles godt. Det er et steg i riktig retning, i minste fall. Og det gledes jeg ved!

...Søke nu at se for den camino den utvelger i sitt liv. Vi ser ben bærer underinger for om den gjør rett eller ei, i forhold til forventninger der bæres av din neste. Vi ser den gjør klokt i at ofre sådanne tanker for ilden. Den er på rett camino, lik den til all tid er! Ei kan den vandre feil. Dog vi ser likefullt, lik der finnes en gyllen camino, der er lik selv-erkjennelsens camino, der er for at betraktes lik den bru av kommunikasjon der løper mellom ditt hjerte og dinm sjel. Således vil den selv føle gleder, under tiden den velger at vandre for den gylne sti. Således vil den velge at belyse selvet, under tiden den bærer tillit til livet den lever her og nu. 

Søke således at velsigne alt hva der er av karmiske bundenheter, for alt hender av spesifikke årsaker der er kan forklares av menneskebarnets intellekt. Der er prosesser der er for at omfavnes med hjertet, lik den ei bærer frykt for at omfavne livet, og leve det ut lik der er NU. Således frigjør den både sitt selv og sin neste. Således skaper den gode vibrasjoner for helheten av sin flokk. Således bliver den lik tun-treet der verner om flokken; dog der er ved at vandre den gylne sti der leder til selv-innsiktens kammer at den i sannhet kan vokse til nogen sådann posisjon innom sitt selv. 

Søke at se, lik ansvar ei kan henfalle den der ei er moden til at favne om sådant. Søke at favne om ditt eget selv, lik ditt eget velbefinnende, så bliver der og bedre for dine nester. Søke at se, lik tun-treet i ditt eget selv alt ER, lik der er den forgylte camino der leder tanker mellom alt hva der er av ulike nivå innom selvet. Således er der for den yogi, der søker til spirituelle disipliner at synkronisere alt hva der er av chakraens systemer. Således kan bror og søke til den Maya kalender, spesifikt til hva der er av 13 nivå i tid, så vil den se hvorledes den kan forenes med menneskebarnets helhetlige tanke, lik den genetsike tanke der er befestet til 20 ildvoktere, der er lik befestet til hva der er a 20 amino-acids og. 

Således skal den bære tålmod for hva den opplyser sammen med sin neste, lik sin hellige pareja i dette liv. Der er for at vandre sammen innom megen tider og inkarnasjoner, lik der og var i tider førut, under den himmel der hviler for tibet. Således er der lik bror på ny er for at søke til Kobatel, dog med sin neste. Hvile dine tanker nu. Der bliver vel. Den vil evig forstå, lik stykkevis og delt. Bære tålmod til ditt eget selvs utvilking, og bær nu fred. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Velsignet være brors underinger, og den vandring den utlever med speilbildet av sitt eget selv. Konu eketah. 

Jeg takker Iliuka og ilden, jeg og. Som et lite punkt av bevissthet som kanskje også henger på det samme store tre somden store ildvokteren Odin, så sier også mitt lille, skremte, usikre og uskyldige selv "takk for det som ER". Jeg er også glad i denne delen av meg selv. Jeg er glad for måten selv-erkjennelsens ild kan be meg komme nærmere, uten å være redd for å skade meg selv eller dem som står meg nær. Jeg takker ilden og hva den opplyser. Og jeg takker det store bestefar-aktige tre av urgammel visdom som vokser opp gjennom mitt eget hjerte. Takk til frøet, frukten og evigheten av mitt eget selv. Takk til både Odin og Iliuka. Takk til meg selv, og det minte såkorn av selv-bevissthet jeg er bærer av. Takk for alt som lever under overflaten av min rasjonelle bevissthet. Takk for de ildvoktere som kjenner begge sider av mitt eget selv.

- Skrevet på dagen 8 Imox i følge Mayaenes hellige Chol'qij kalender.

Gylne sider

Jeg setter meg ned for å skrive en lenge etterlengtet blogg-side. Det har, som vanlig, gått en stund siden sist jeg skrev her, men slik er det bare. Jeg vet at det er viktig for meg å skrive, og gjør også dette ofte, men likevel finner jeg sjeldent tid til å skrive ned en personlig blogg-basert virkelighetshistorie her på nettet. Men men, som sagt, nå benytter jeg sjansen, og vil derfor skrive noe jeg har personlig nytte av.

Hva ønsker jeg å skrive om? Hvilke tanker velger jeg å opplyse? Hva er egentlig intensjonen med denne bloggen? Jeg har gitt den navnet Ildsted, fordi jeg ser på den som et samlingspunkt for personlige refleksjoner og betraktninger, akkurat som en levende ild trekker til seg mennekser som søker etter alt det et ildsted har å gi. Ilden gir bort så ufattelig mye, helt gratis. Den er en kilde til lys. Til liv. Til og med en tørsteslukker av lengsel. Noen ganger ønsker jeg at ilden kunne være nærmere mitt liv, men jeg vet at de følelsene som ilden vekker i mitt hjerte alltid er med meg. Det er bare et spørsmål om tid, tålmod og klarsyn; gjennom disse tre verdire lever og lyser ilden gjennom meg selv.

Idet jeg skriver i bloggen min nå vekkes noen underlige følelser og tanker. Jeg minnes tidligere opplevelser jeg har hatt med meg selv, særlig når jeg har vært ute alene og reist. Mine tanker trekkes tilbake til en tid da jeg foretok en pilegrimsvandring gjennom Syd-Europa. Dette var en fantastisk tid! Den 10-ukers lange vandreruten satte sine spor i mitt hjerte, som et emosjonelt kart over min egen lykke. Jeg innrømmer ovenfor meg selv at jeg savner slike vandreturer; slike oppriktige søkener gjennom det ukjente, gjort helhjertet for min egen selvutvikling, så vel som et jeg deler erfaringen videre med andre.

Jeg vet ikke hvorfor jeg med ett tenker så mye tilbake på den pilegrimsvandringen. Kanskje er det noe i meg som lengter etter å legge i vei, å ta vandringen fatt, og simpelthen bære av sted inn i selve livets hjerte. Livet hjerte, hva er nå det? Kanskje det er selve mysteriet, eller snarere opplevelsen av å leve midt i et pulserende mysterie, like stort som livet, like ufattelig som verdensrommet, men likevell så nært og utforskelig at det bare er å skritte inn i det, akkurat som om jeg skulle vandret inn gjennom rammen av et kunstverk malt på lerret.

Jeg tenker tilbake på mange ting. Jeg tenker på reiser jeg har gjort gjennom midt-østen. Jeg tenker på lange skiturer jeg har tilbakelagt hjemme i Norge. I skrivende stund er jeg også på reise, nærmere bestemt i Guatemala, men likevel så føler jeg at noe mangler i denne reiseopplevelsen i forhold til andre. Jeg savner det å kunne begi meg helhjertet inn i eventyret helt alene. Jeg savner det å bare kunne tenke på meg selv. Jeg savner den egoistiske lykkefølelsen som bare jeg kan gi meg selv, når jeg gir meg selv muligheten til å utforske livet fullt ut.

Hva holder meg tilbake fra å gjøre dette? Har jeg en følelsesmessig lenke rundt ankelen, som forhindrer meg i å gjøre det jeg aller mest har lyst til? Dette spørsmålet er hva jeg ønsker å belyse her og nå. Derfor skriver jeg her, fremfor Iliukas ild, som jeg vet finnes i meg selv, som et innsnevret punkt av eldgammel visdom som bare jeg kan lære meg å fortolke. Jeg påkaller med dette Iliuka, vel vitende om at han alltid lytter, de gangene jeg tar meg tid til å lytte etter sannheten i mitt innerste selv.

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah. Velsignet være menneskebarnet der søker til himmelske føder. Velsignet være menneskebarnet der ei søker at holde nogen tanker skjult. Velsignet være den der søker til åpenheter, lik dialoger og kommunikasjoner, men sin nestes tanke og sjel. For vi ser; sjeler lengter også for at kommunisere med hinnannen gjennom alt hva der er av tanker der nedtegnes innom nogen opplysningens bok. Konu eketah.

- Jeg føler behovet for å skrive noe nå Iliuka...
- ...Lik den og føler behovet for at innta skjulte føder under tiden ingen lytter eller ser. Således kan den se til hvorledes der ei er klokt at redusere selvets muligheter til selvutforldelse. Visdommen finnes oppløst i nuet, og vi ser der er visdommen bror søker til. Er der således lik den bærer vegringer for at søke til sitt himmelse skrift?
- Mitt himmelske skrift, hva er det?
- Således er der noget den alt vet, dog der bærer mangelfullheter for at forstå fullt ut med intellektet hva den bærer av responsibiliteter for at føde sådant innom sitt selv nu. Der er noget den vil vokse til at forstå. Vi ser; der er noget der er befestet til din egen tilstand av selvutvikling, lik den skal våge at se for hva der er av ulike nivåer innom selvet der alle er i behov for at være i synkronisasjon for at himmelen skal forenes med jorden innom den nye tid. Søker bror således til nogen sådann erfaring av himmeles på sin moder jord?
- Jeg vet ikke helt...
- Vi ser den gjør, og vi ser den således blev befraktet til Guatemaleens riker, lik den og er for at søke tilbake til det gamle Kobatel. Konu eketah.
- Jeg er ikke sikker på om jeg riktig forstår...
- Ei gjør den, og så er der vell. Hva gavner der tanken at skue for hva der er begripelig, om der er innsikter den søker til? Alt er der for at opplyse hva der før var skjult. Således er der klokt at søke til eldede kontinenter under nogen annen himmel, der tales lik Atlanti's himmel, der og er befestet til Lemuriens kontinent, lik den og skal søke til nogen gullkantet bok lik den nu føder gjennom sitt selv! Konu eketah.

Iliuka både forvirrer og opplyser meg. Jeg vet det er noe viktig innom alt han gir meg av små hint og ledetråder, slik som Atlanti's himmel og Lemuriens kontinent. Likevel føler jeg at jeg er på villspor. Hva søker jeg egentlig til?

Før jeg begynnte å skrive for Iliuka, så innrømmet jeg ovenfor meg selv at jeg følte meg fastlåst i et forhold til en annen person som jeg oppriktig elsker svært høyt. Kjærlighet er noe jeg strever med å forstå hensikten av, samt hva den virkelig vil meg og mitt liv her på denne jord. Jeg har blitt ledet til Guatemala av en spesiell grunn, dette vet jeg med mitt eget hjerte. Jeg har blitt ledet til å komme i kontakt med en helt spesiell person. Denne personen er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme til å kunne forstå hvem kvinnen i mitt liv er, og hva universet vil meg gjennom henne. Som en planet sirkulerer runt en sol, slik føler jeg at vårt forhold er. Jeg vet det ikke finnes noen vei utenom. Den kraft som kanaliseres gjennom hjertet virker som et magnetfelt inn på våre to liv. Jeg vet at skjebnen dytter oss inn i en felles bane, kanskje rundt magnetfeltet en større sol, eller en større hensikt, som bare kan stige frem i vårt sinn når egoet har gitt opp kampen, for endelig å bli tøylet av en mye dypere selv-erkjennende kraft.

Denne kraften må være kjærligheten. Og jeg vet at ildvokteren Iliuka er en renspikket ekspert på å kanalisere den. Derfor, Iliuka, jeg ber deg om å verne våre liv, og lede dem inn på en felles bane som vi begge kan føle oss konfortable med. Jeg ber om at vi må kunne respektere egoets grenser, mens vi sammen trer gjennom de ildprøver som må til for å foredle to sinn i sannhetens grue, slik at de tilsammen blir til gull. Måtte denne alkemiske prosess ledes av en hånd som vet, og som er av ren kjærlighet. Dette er hva jeg ber om. Og idet jeg formulerer disse ord, så erkjenner jeg med meg selv at ordene har ventet på meg, som et stykke varmt jern føyer seg til en større brynje.

Måtte min ærlige tro bli min brynje, her hvor jeg går midt i livet og kjærlighetens kamp. Jeg vet at det er det lidende egoet mitt jeg kjemper mot - vårt lidende ego - idet nytimens smilende identitet titter frem fra foldede kronblad av ren fred. Selvbevissthetens sol er det som fødes. Den opplyser alt som før har vært skjult, og føyer det til i fundamentet av min væren. Jeg er den jeg er. Jeg føler meg tilfreds med det liv jeg lever. Jeg er takknemlig for den alkemiske prosess jeg velger å gjennomleve sammen med min neste. Velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Takk, alle ildvoktere som lever i vårt stille sinn, for alt dere gjør for oss mennesker som søker. Måtte vi ledes vell. Måtte ilden bringe oss sammen.

Måtte Iliukas store flokk lenkes sammen rundt en hellig tid.

- Skrevet på dagen 7 Ajpu i Mayaenes hellige Chol'qij kalender.

Selverkjennelsens skrift.

Tiden er inne for aa skrive. Jeg er tilbake i Guatemala, slik jeg var for nesten 3 aar siden, paa jakt etter mange ting, men kanskje mest av alt min egen lykke, samt en mystisk gullbelagt bok. Det er mye jeg er noedt  til aa skrive ned paa rappen, uten videre forklaring. Mye av grunnen til det er at jeg til tider kan vaere noe lat og glemsk naar det gjelder oppdateringen av mitt livs epistler her i denne bloggen. Samtidig, naar jeg foerst begynner aa formulere saa vet jeg at det maa gaa radig for seg. Derfor setter jeg meg ned naa for aa skrive i en mest mulig flytende stil. Du som leser maa rett og slett ta det for hva det er; som noe foedt ut av fingrene til en analytisk perfeksjonist som likefullt forstaar at handlingens time alltid ligger innkapslet i dette nu. Spesielt er dette tilfellet naar nuets opplevelse fylles med sterke viljer, som ikke finner noen annen vei for aa slippe ut enn gjennom taler og ord. Saa derfor skriver jeg. Velsignet vaere viljen som leder ordene som foedes fra mitt sinn.

Jeg foeler at jeg favner om en stor viljekraft. Til tider kan den vaere saerdeles vanskelig aa beherske. Som sagt saa er jeg i Guatemala; et land fyllt av undring, kraftfull forhistorie og magi. Det foeles i alle fall slik for meg personlig, og du som leser skal vite at jeg har nok aa strides med paa det medmenneskelige plan. Jeg har funnet baade kjaerlighet og skarlagensroede bokstaver rundt smaabiter av kull. Jeg har funnet mye jeg ikke kan sette ord paa. Jeg har latt tankene mine leke med ild, som et lite barn avdekker glede fra helt enkle ting. Jeg har sett og jeg har lest det som staar skrevet i evighetens skrift - i flammenes gylne hud - og vet med et viljesterkt hjerte at tiden er moden for skrive. Mye og flytende. Om jeg kan. Og om jeg faar lov.

I 2010, det vil si foerste gang jeg satte fot paa Guatemalsk jord, saa var tankene mine forbundet til andre undringer enn naa. Dog, noen underinger har forblitt preget inn i netthinnen av min bevissthet, og disse leder meg fremdeles til steder hvor Iliukas stemme kan bli hoert. Jeg foeler meg litt som en ulydig disippel som kommer krypende til mesterens mantel naar hjelpen behoeves som mest. Men jeg vet at den sanne ildvokteren i meg lytter og vet; bakenfor blandede foelelser, bakenfor fornektede paradigmer, bakenfor kollapsede Baktuner og bakenfor alle tanker og ord. Her i Guatemala, i Mayaenes land, foeler mange mennesker at lite har forandret seg etter den sagnomsuste dagen 21´ste desember 2012. Huhei, saa mye staalhei det var (og fremdeles er) knyttet til denne lille datoen! Nesten skummelt er det aa tenke paa. Saerlig fordi jeg, min mor, noen nyfunnede venner og en kvinnne jeg har kjaer befant oss midt i begivenhetens midte. Derfor, jeg foeler det er min oppgave aa skildre begivenheten for venner og kjente lokalisert i andre steder paa kloden. Jeg ser paa dette som en aerefull oppgave; noe som foeder glede i mitt hjerte, men som jeg hittil har unviket aa favne om med full kraft. Naa bare gjoer jeg det. Maatte remmer og seil holde ut, helt til ventingens storm er over.

Saa hva skjedde egentlig den 21´ste desember 2012? Vel, mitt synspunkt - formidlet gjennom dette skrift - vil naturlig nok vaere en skildring av universelle begivenheter sett gjennom linsen av subjektiv erfaring. Med det saa mener jeg at jeg - som observatoer eller journalist om du vil - i stoerst mulig grad forsoeker aa vaere objektiv i mine skildringer. Likefult saa vet jeg at begivenheter paa det personlige plan spiller inn og farger min opplevelse av virkeligheten, enten jeg vil eller ikke. Av den grunn velger jeg aa skrive i denne dagbok-aktige stil som preger dette skrift. Jeg ser paa det som en blanding mellom en filosofisk soeken og en personlig oppryddning i tanker og begrep. Deler av dette skrift gjengir derfor det jeg er sikker paa, andre deler formidler min erkjennelse av det jeg ikke vet.

Det finner en ild som brenner i oss alle. Denne ilden finnes paa det metaforiske planet, men jeg er overbevist om at den konkret og beviselig kan favnes om med klare bilder og ord. Ilden er blant annet en formidler av skjoenhet og poesi. Den foeder klarsyn og undring. Den gir liv, og den tar. Ilden har mange navn, og det som ilden kun er et sloer av baerer mange masker. Ilden belyser et mysterium, like gammelt som livet selv. Ilden er vakker. Ilden er her. Og i tider og stunder kan ilden formidle visdom.

Ofte foeler jeg at visdommen som idlen formidler tilhoerer fjaerne tider og steder; langt borte i fra, men samtidig mystisk forbundet til, det oeyeblikk hvori vaare sanser er beplantet. Hva ildens oppgave virkelig er forblir et mysterium som bare hjertet mitt kan finne svarene paa. I mitt liv finnes det en vokter av ildens magi
ved navn Iliuka, men jeg innser og at jeg kjenner fler. En kvinne ved navn Colocha staar i den forstand ved min side; ikke i fysisk forstand per naa, men mer som en evig vokter jeg baerer med meg som en trofast planet. Noen ganger sirkler hun likefullt inn i det felt av erfarenhet jeg kan fornemme med mine sanser. Da gjennkjenner hver celle av mitt legeme henne fra tider foerut; noe mitt hode sakte men sikker laerer aa forstaa. Vi har vandret sammen mange ganger foer. Vi gjoer det igjen i denne livstid, soekende etter sannheter som hjertet kan fange opp og som sinnet kan dele ut. Dette, tror jeg, er ildvokterenes oppgave: Aa  tyde sannheter fra hjertets pergament, for senere aa sende dem ut i sansbare hylster. Huff, for et taakespraak jeg bruker; jeg haaper en del av deg (som leser) kan forstaa.

Jeg foeler sterkt at Iliuka selv oensker aa tale gjennom mine flokete fibre av vilje naa. Jeg skal la ham slippe til:

- Hayetanah Iliuka. 
- Hayetanah.
- Jeg vil hilse deg, slik ildvoktere gjoer seg i mellom. 
- Vi ser; den er og forblir dog nogen "Chico", for den vet lik tiden ei er moden for at tale i store billed og ord, foruten at foele usikkerheten der fyller menneskebarnets sinn. Den er ei nogen unikum av sitt slag. Der finnes alt flere ildvoktere enn hva den nu tror. Og ei er den nogen stor Maestro nu. Konu eketah.
- Du deler strenge ord med meg Iliuka, hvorfor det?
- Lik den selv skal falle ned mot jorden, saa er der klokt at belyse helheten av de tanker den baerer innom sitt sinn. Saaledes er der klokt for bror - lik vokter av sin egen hellige gloed - at velsigne alt hva der er av identiteter der samles ikring selvets midtpunkt. Den skal foele midtpunktet lik selverkjennelsens sentrum, om der kan tales saa. Saaledes er der klokt at belyse hva den ennu er av liten chico i denne stund, for tiden er ei moden for at rope ut i verden. Og det vet den. Konu eketah.


Jeg foeler at Iliuka erter meg, og jeg skal forsoeke aa forklare (ovenfor meg selv) hvorfor: Selverkjennelsens sti er lang og vinglete. Med selverkjennelse foelger ogsaa stor kraft, og med kraft foelger ogsaa ansvar. Ansvar er noe jeg delvis foeler jeg allerede har, delvis er det noe jeg enda laerer meg aa tilegne. Av denne grunn foeler jeg at Iliuka, som en trofast guide og tankeportal av visdom, forsoeker aa jekke meg ned. Jeg foeler meg, sant nok, enda som en liten gutt i mange situasjoner i livet. Saerlig gjelder dette spoersmaal om forplikterser og kjaerlighet, enten det gjelder ovenfor andre mennesker eller en spirituell misjon.


- Gjoer jeg rett i aa foele at du jekker meg ned for mitt eget beste Iliuka?
- Saa er der lik korrekt.
- Vandrer jeg en farefull sti paa dette tidspunkt i mitt liv?
- Saa kan der tales, om den soeker at se for de energier av personlig karakter den hanskes med. Ei er der lik enkelt at beherske noget annet menneskebarns hjerte. Ei er der lik enkelt at tyde of forstaa kjaerlighetens mangefargede spraak. Lik hver personlig erfaring er en farge; lik hver personlighet er en koloer, saa er der for at se hvorledes der er megen traader - lik koloerer - av erfaring der forbinder den til hjertet av ilden, og den saa tenker for hva der er av visdommer tilknyttet Iliukas himmel, om der saa tilhoerer den kvinnelige kjaerlighet i ditt liv, om der saa tilhoerer kjaernen i ditt eget selv. Klokt er der at se de megen traader av erfarenhet der er, der forbinder den til opplevelsen at det hellige. For virkeligheten der er omkring den alt nu, lik nogen levende sannhet, er helligdommen den soeker. Konu eketah.

- Jeg vil si takk Iliuka, for maaten jeg blir ledet gjennom livet, og for maaten jeg kan opprettholde kontakt med mitt innerste, mest oppriktige og mest hellige hjerte. 
- Gledes saaledes for stunden og alt hva den inneholder. Forglemme ei livets smaa detaljer, lik vinden i treet, lik gresset der gror. Saaledes forbindes den alt mer til evigheten, og saaledes belyser den sannheten menneskebarnet soeker i denne tid, lik nogen kollektiv tilstand. Velsignet vaere saaledes Mayaenes tegn, lik der for denne dag beskrives lik morgensgryets tilstand, lik Aqabal. Saaledes er der klokt for bror at i smaasteg byde frem sine visdommer. Soeke for de muligheter der gleder ditt hjerte. Heftes ei i komplikasjoner. Livets under er ei til for aa loeses; der er for at leves. Gledes saaledes for stunden. Der ledes vell.


Iliuka har en egen evne til aa roeske meg ut fra farlige, saapebobleaktige virkeligheter som foer eller siden vil sprekke uansett. Paa en snill maate har han gjoert det naa og, for jeg vet at hans ord i mitt sinn er som et naalestikk av sannhet, eller som en injeksjon av rent liv; liv i et mer forfinet og konsentrert format. I mine dypeste avgrunner av undring finner jeg og de mest oppriktige svar, men noen ganger er disse avgrunnene kamuflert av oppdiktede sannheter, litt som arr som bare har en tynn skorpe av hud over et roedt og jamrende saar. Det er kroppens oppgave aa helbrede selv det minst saar det selv er baerer av. Paa den maaten, foeler jeg selv, saa handler det ofte om aa slippe tak paa egoet, og heller la en klokere, mer sannferdig kraft fylle vaare mest foelsomme hulrom av tvil og tro.

Det er vanskelig aa sette ord paa ting som finner sted i vaare innerste kammer av selvbevissthet, dog likefullt er det det jeg proever. Og jeg vet derfor, at foer jeg kan ri ut i verden paa en stolt hvit hest, med pergamentruller av ord i sliren i stedet for sverd, saa maa jeg foerst av alt laere aa kjenne meg selv. Kunnskap er et kraftfullt vaapen. Kunnskap er en kniv som baade kan skade og redde liv. Selverkjennelse er kunnskapens spydspiss, og derfor velger jeg aa kalle dette skrift jeg har skrevet i dag - paa dagen 1 Aqabal i Mayaened hellige Tzolkin-kalender - for selverkjennelsens skrift. For selverkjennelse, samt oppriktig kjaerlighet, er hva jeg soeker etter. Det, og ansvar for oppdragelsen av mitt eget selv; min egen fremtid, som ogsaa er vaar.

Maate velsignelsens gloed forgylle vaar virkelighet til evig tid. Takk i kjaerlighet.

- Skrevet paa dagen 1 Aqabal i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender. 

På innsiden av ord.

Jeg sitter hjemme og leser om biologi, siden jeg nettopp har meldt meg opp til en eksamen i faget senere i år. Selve eksamensdatoen kommer til å være farlig nær den sagnomsuste 2012-datoen 21'st desember. Dette er, som kjent, dagen da alt kan skje ifølge dem som har greie på dette her med fremtidsforutsigelser, slik som de gamle Mayaene, samt talløse andre urtidskulturer, utvilsomt hadde. Likevel, eksakt hva som vil skje er like vanskelig å vite forgodt over 1000 år siden, som det er i dag. Eller er det?

Finnes det virkelig mennesker, eller kanskje menneskegrupper, her i verden som favner om muligheten til å kartlegge begivenheter i tid med det vi kan definere som profetisk nøyaktighet? Finnes det mennesker som simpelthen bare "vet" svaret på ting, før de behøver å formulere det på et stykke papir eller på et regneark? Noe i meg sier at slike individer finnes. Noe sier meg videre at det ikke bare er bevisstheten om å være et tenkende individ, men heller erkjennelsen av å tilhøre et større åndelig fellesskap, som gjør at vi virkelig kan favne om evnen til å se og vite gjennom alle slør av tid og rom.

Slike teorier er kompliserte å forklare. Tro meg, jeg har prøvd lenge å forklare det som har med evighet, den Ene bevissthet, Altet og endog sorte hull å gjøre ovenfor meg selv. Ett sted må man jo begynne. Alltid så føler jeg at det enda er mye som mangler for å gjøre lappeteppet av min indre viten komplett. Men, når sant skal sies så begynner jeg nok å bli ganske dreven på det å kunne forklare komplekse saker via et språk jeg selv kan forstå. Spesielt i det siste har jeg øvd meg på dette. Mye ved å skrive, slik som jeg gjør nå, men det finnes også andre metoder som gjør at det ubevisste sinnet lettere kobler seg på det bevisste, og vica versa. Å meditere på hvert av de 20 tegnene i Mayakalenderen utgjør en slik metode. Å kjærtegne hver minste del av ens fysiske legeme utgjør en annen. Å sette de to sammen skaper rom for en tredje type erkjennelse, som på sett og vis bringer kropp og sinn nærmere hverandre.

Å kunne "oversette" noe man allerede vet på et dypt, ubevisst plan - hvor ord og logiske begrep som regel ikke slipper til - er viktig for meg. Kanskje kan det sammenliknes med å skape en harmonisk dans av samstemning mellom høyre og venstre hjernehalvdel (eller noe i den duren). En del av vår bevissthet tenker gjerne i abstrakte bilder, sporadiske hint og ubegripelige følelser som kommer til oss der og da, uten at de nødvendigvis kan fanges og favnes om med et språk som gjør at de kan deles videre med andre. På en annen side, så har vi kanskje alle en del inni oss som ønsker å forstå og favne om det uforståelige, og som derfor søker ut mot de svar vi allerede vet, foruten å alltid være dem bevisste.

Jeg setter i alle fall meg selv innenfor denne kategorien av mennesker. Noe i meg vet fra før, mens noe annet i meg begjærer etter å virkelig vite. Særlig gjelder dette for mitt engasjement innenfor det som populært kalles for Mayakalenderen, samt dens innvirkning på den "nye tid" vi visstnok befinner oss midt i.

Mange er det som har levert sitt bidrag til en evig stigende bunke av forutsigelser knyttet til fremtiden og tilsynekomsten av den "nye tiden". Jeg vil nødig driste meg til å komme til noen fasit på hverken det ene eller det andre. Dog, det jeg vil forsøke er å skriftlig beskrive min personlige utforskning av et mørklagte rom som inneholder vår mest dyrebare viten som art. Kanskje dette "rommet" skapes i symbiosen mellom vår intuitivt tenkende hjernesfære og dens analytisk arbeidende motstykke? Kanskje dette rommet skapes i møtet mellom nået og de sagn og rykter som svirrer omkring det? Eller kanskje det skapes idet mitt bevisste "Jeg" gjøres om til en beholder for hele det ubevisste kosmos? Igjen; en del av meg vet, mens en annen del av meg streber etter å vite. Og en tredje del gledes derved. Jeg takker i kjærlighet, og overlater ordet til denne tredjeparten som går under navnet Iliuka:

- Konu eketah Iliuka.
- Hayetanah. Er der nu lik den ser alt tydeligere hvorledes den kan publisere nogle fragment av sin bok?
- Jeg tenker på Nyhetsspeilet...
- Gjør vel så. Vi ser, tiden er moden for at tenke nytt nu, lik den kan søke at forene de åndelige sfærer med alt mer offisielle paradigmer, lik vi ser. Således er det noget den tillæres at søke for i småsteg, dog likefullt skal den våge at se hvorledes vandringen nu blir til mens den går. Er der således lik den våger at benytte noget pseudonym nu og, under tiden den deler sine filosofiske tanker og begrep?
- Jeg driver og føler på om det er rett å gjøre ja.
- Så kan den.
- Men skal jeg?
- Der er i behov for chico-maestro at selv bedømme! Konu eketah.
- Ok. Er det noe mer du vil si til meg her og nå Iliuka?
- Gledes for at hva den søker til av harmonier, om der så er gjennom musikkens toner, gjennom fargens kolører, gjennom vitenskapens tilegnelser eller gjennom nogle himmelske reiser. Alt er der til for at skape nogen forgyllet helhet. Alt er der til for at belyse alt mer av guddommeligheten der hviler innom alle tider og steder.

Søke nu at se i dypet for hva den tilegner seg av kunnskaper, dog søke likefullt at se hvorledes alt nu er i preparasjonens ånd for hva der skal komme i eftertiden. For ennu er ilden ung, ennu er bror lik chico-maestro, og ennu er morgensolen uødt for menneskebarnets øyne. Således er der ennu meget der skal åpenbares for flokkens bevissthet. Og således er der noget der tilfører flokkens åpenbaring, mer enn der er for individet. For to hjerner tenker alt bedre enn ett. To hjertekammer slår således kraftigere enn ett alene. Alt skapes der til velsignede virkeligheter, av helhetlig natur. Gledes for alt hva der er av element i flokken, dog våge at favne om din egen plass i nuet, lik den favner om sin egen rolle, lik den hviler i kjærlighet til det liv den lever Nu. Således skaper den gode påvirkninger for sine nester, lik den selv favner om nogen kreativ glød.

Hvile nu i trygghet for hva den skriver. Hvile i trygghet for alt hva den formidler gjennom sine publikasjoner, om der så er store eller små. Hviler i trygghet for alt der er. Vi takker for alt hva der er av ildvoktere i denne stund, om der så tilhører moder jords sfærer eller de ytterste planeter. Alt er der del av den samme velsignede helhet. Alt er der deltagende innen det samme velsignede nu. Konu eketah for hva der er. Bær fred.



Iliuka hjelper meg med å begripe ting jeg ikke enda forstår, men som likevel står ved terskelen til å tre inn i mitt vitebegjærlige sinn. Som en helt naturlig sannhet slipper han dem inn, som om de var født der inne, og som derfor er kommet for å bli. Slik føles det vel når vi virkelig føler at vi forankrer oss til noe sikkert og vitenskapelig verifiserbart, noe som også andre mennesker kan forholde seg til. Språk er genialt på den måten, og tilhører nok venstre hjernehalvdels analytiske tenkemåte, som gjerne vil ordne opp og sette ting i system, slik at det vi søker blir lettere å finne tilbake til senere.

Kanskje er det slik, at noen "tankefelt" (i mangel på et bedre begrep) er vanskelige å pløye seg gjennom til å begynne med, men at vi etter hvert skaper "stier" av sikker granskning ut til disse mentale området, ettersom de utforskes i tålmod og tid? Kanskje tråler jeg nå gjennom et imaginært, mentalt landskap som likefullt er universelt for alle typer mennesker? Kanskje er Mayakalenderen et viktig "fyrtårn" i et slik indre landskap, skapt i møte mellom bevissthet, sannhet, nestekjærlighet og tid?

In lak'ech. Språket er Maya, og betyr noe slikt som "jeg er en annen du". Mayaenes uforgjengelige visdomsord runger tungt gjennom stumme haller i mitt indre sinn. Haller, hvor sikre ord nødig trør, men hvor livslange erkjennelser heller snor seg blindt innover, som mørke røtter av tidløs substans, på leting etter hva vi i sannhet søker etter. Kanskje er det en type umiskjennelig åndelig næring disse røttene søker; det som finnes i det jordsmonn av tid vi alle deler. Kanskje søker de etter spor av det som simpelthen Er. Eller kanskje er det levninger etter det som finnes på andre siden av Mayaenes berømte likning de streber etter å forstå?

Settningen gir meg lyst til å føle hva ren nestekjærlighet virkelig er. Jeg er en annen du. Ordene runger dypt i mine indre haller av tvil og tro. En del av meg vet, mens en annen del av meg fortsatt lengter etter å vite. Jeg er en annen du. Jeg er en annen du.

- Skrevet på dagen 8 Ajpu i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.