En mytologisk passasje.

-Jeg ønsker å sette dette arbeidet i en mytologisk sammenheng Iliuka.
-Så er der lik den kan. Søke at se hvorledes der er meridianer der er knyttet fra dette nu og inn i den gamle tid, lik der og er tilknyttet fremtimen og hva der er av "extra-terrestrial bevisstheter" der nedstiger for din jord. Så er der lik alt hva der fødes av hjertet kan veves inn i mytologiske sammenhenger, lik der eksisterer noget "grid" i det store kosmos der befrakter sådanne informasjoner, lik impulser av kosmisk karakter.

-Fortell meg om Hopi-indianerne.
-Hva der er av Hopi-indians er noget der er av det vandrende folk - dog ei er der så meget bundet til materiske vandringer. Lik der er beskrevet i eldede mytologier, hvorledes folket blev ledet inn under denne himmel gjennum nogen fødelsens kanal - lik nogen bevissthetens passasje - så vil der til all tid være for folket der ledes under nogen kosmisk plan. Således skal den se, hvorledes flokken har blivet spredet ut og samlet påny alt megen ganger før - lik der og er for denne tid. Således er der lik vi føder lyset, der søker at samle flokken om en felles grunntilstand innen nutimen, om der kan tales så.

Således skal den se, hvorledes flokken samles om uttrykk der fødes gjennom hva der er tilknyttet galaksens sentrum - lik der nu spredes informasjoner der er tilknyttet galaktiske meridianer, der aktiverer hva der er av forbundethet mellom makro og mikro i denne bevissthets tilstand. Alt er der for at se hvorledes fragmenter kan samles til at blive lik Ett, lik der samles under den Store Ånds ledelse, lik nogen kosmisk pulsasjon.

Således skal den se, hvorledes der er ulike grener innen Hopi-indians, lik folket blev noget splittet under skaperens vilje - liknende noget av spiralens struktur, der kan beskrives lik synkronisert med hva der er av galaktiske spiraler der strekkes ut for at samle hva der er av kosmiske erfarenheter.

Således er der nu lik den kan se, hvorledes kilden påny kaller folket sammen; dog ei kan der nødvendigvis beskrives lik nogen gjennforening der hviler innen fysiske tilstander. Søke at samles om hva der er av hjertets lengsler, så vil den se hvorledes alt kan få plass innen den Store Ånd's bolig uten at der kan beskrives lik noget trangt om plass.

-Hvor passer maya-indianerne inn i bildet?
-Lik der var ledelser for folket - lik guddommelige inspirasjoner - der skapet nogen nedstigelse av himmelske bevisstheter, lik der blev forbundet pakter de store himler imellom. Således er der lik den kan se, hvorledes der er megen himmelske pakter der er blivet inngått rundt omkring på din jord. Hva der er av den enøyde høvding der beskrives innen norrøne mytologier, kan og tales lik nogen representant for en Helhets visjon, der søker at samle folket under nogen ny himmel.

Hva der så er av vandrende maestroer, er noget der ledes under den Store Ånds misjon. Der er noget der tilhører kosmiske bevisstheter - lik manifestasjonen av noget magiskt mønster, der og kan beskrives innen fraktalers geometrier, om den søker at studere sådant, lik nogen forhelliget transformasjon imellom ulike portaler av tid og rum. Lik der er for alt der omfavnes av sannheten; der krymper og der vokser, lik der er for allting der fødes fra en himmel til den neste.

-Fraktalgeometri, kan du forklare nærmere hvordan det relaterer til flokkens vandringer i tid og rom?
-Hva der er så; lik bror søker at se noget billede for hva der kan tales lik de historiske bevisstheter, så er der lik sådant billed skapes igjennom utfoldelsen av sådanne prinsipper innen fysiske lover. Der er for alt der skapes av levende sannhet, der er noget forpliktet til at vokse og at utvikle selvets essens gjennum portaler av bevissthetens transformasjoner. Der kan tale lik bevegelser innen den store skapelses struktur - lik bevissthetens passasjer om den vil.

Alt hva der er av ulike bevisstheter på din jord, tilhører sådanne strukturer. Alt hva der er av bevisstheter bliver at forflyttes - lik der er migrasjoner der finner sted, lik evolusjoner der pulserer efter hva der er av moden og umoden tid. Således er der lik ulike kjerner av den samme bevissthet klekkes ut, lag efter lag - lik der og er for slangen der skifter sitt ham.

Således finnes der megen himmelske vesen på din jord nu. Der bliver at fødes nogen ny himmel, for menneskebarn der attraheres mot sådant - dog der er noget der vil fødes gjennum flokkens samlelse, lik der genereres en ny kollektiv virkelighets billed, fragment efter fragment.

Søke at se; hva der er av mytologiske manifestasjoner er noget der skapes lik portaler- lik passasjer om den vil - for bevisstheter at forflyttes inn i nogen ny tid og nogen ny himmel, der bliver at fødes lik en kollektiv sannhets synliggjørelse. Således er der lik vi spør, finnes der nogen mytologisk struktur, der vever sammen nogen global kultur på sin jord just nu?

-Jo, jeg tror iallefall det finnes byggesteiner for å skape en slags samlet global kultur, men det er noe som enda må komponeres og integreres før det kan annses som en ubestridelig kollektiv virkelighet.
-Så kan der tales lik meget korrekt. Der er noget der er i nødvendighet for at synliggjøres alt mer, dog tiden er ennu noget umoden for nogen helhets tilstand at klekkes ut. Søke dog at se; hva der er av sannhet kan betraktes lik nogen vibrasjon der til all tid søker at manifestere sitt selv. Hva der er av sannhet, er noget der kan betraktes lik nogen meridian der av egen natur vil generere manifestasjoner av fysiske tilstander.

Søke at se hvorledes dine egne tanker under tiden kan tales lik "pålogget" sådanne meridianer. Søke at se hvorledes tanker og er manifestasjoner - dog innen en annen tilstand enn hva der hviler innen partiklers geometrier. Søke nu at se; i stunden den projiserer sin sannhet innen tanker og ord, er der og lik den skaper. Materiske strukturer er noget der over tiden vil manifesteres rundt hva der er av sannhetens akser ikring ditt selv. Konu Eketah.

-Hvor har det vi kaller sannhet sitt utspring?
-Ei er der noget der kan tales at tilhøre nogen bestemt tid og sted. Der er noget der tilhører tidløshetens dimensjoner. Der er noget der kan tales at tilhøre vibrasjoner - lik frekvenser - der fødes gjennum hva der er av kosmiske portaler, lik sorte hull. Dog hva der er av innhold i noget sort hull er noget der består; likefullt kan den ei fatte hvorledes just nu. Der tilhører kosmiske sykluser der menneskebarn kun er i den spede begynnelse for at forstå. Likefullt er der noget vi ser vil vokse til alt større allmenn forståelse, i stunden hva der er av småfrø klekkes ut for at integreres med hva der er av gjeldende bevisstheters strukturer i denne tid. Konu eketah.

-Kan jeg dermed konkludere med å si at Hopi-indianerne var et folk som fulgte sannhetens spor?
-Så kan der tales lik korrekt, dog der var noget der blev etterfulgt innen selvet - lik der blev vandret efter den indre sannhet, om der kan tales så.
-Ok, og Maya-indianerne tilhørte en gren av dette folkets vandring?
-Så kan der tales lik korrekt, dog ei var der nødvendigvis vandringer innen geografiske landskap. Søke at se hvorledes menneskebarn og kan vandre innen spirituelle landskap, om der kan beskrives lik sådant. Søke at se, hvorledes flokker kan forflyttes gjennum hva der tales um lik inkarnasjoner - lik den sammen flokks kjerne integreres med nye tilstander av tid og rum, der ei nødvendigvis følger fysiske lover av lineær kvalitet. Hva der hviler innen flokkens kjerne - lik gruppens helhetlige bevissthet - er noget der er alt tettere forbundet til de virkeligheter der beskrives innen "quantum fields". Alt er Ett, lik alt hviler her, om den skulle leve fra kjernen av sitt eget selv just nu!

Hva der bekrives innen Maya-indians, var nogen gren av det vandrene folk, der blev tilført guddommelige inspirasjoner - lik visdommer for at manifestere intensjoner der var innen den store kosmiske utviklings plan.

-Hva hendte med Mayanene og deres kultur?
-Vi ser; nogen var bundet for at vandre, lik der var ledet for at befrakte visdommers kjerne innen nogen innkapslet tillstand - lik nogen hellig ark, om den vil tenkes innen likheter til hva der av paryrusens skrifter der ennu hviler lik uoppdaget under hva der er av Qumrans himmel. Således kan der tales lik der blev foretatt overførelser - lik forbyttelser - med Anasazi-indians noget nordut og østerut for Mexico's himmel. Dog der var overførelser innen bevissthetens portaler, lik vi ser.

Således var der ledet til at vokte visdommens kilde - lik lysets kilde- der blev transporteret under den Stor Ånds misjon, lik der blev tilføret informasjoner av kosmisk karakter, der var beregnet for at klekkes ut i stunden Moder Jord' sfære oppsteg til at blive mottagelig for sådanne impulser innen sitt eget selv. Konu Eketah.

-Hva skjedde så med Anasazi-indianerne?
-Der oppsteg, lik vi ser flokken blev samlet, og hva der var båret av misjon blev fyllbyrdet innen en bevissthets tilstand. Der kan tales lik flokken nu tilhører nogen overtone - lik alt der er hviler innen vibrasjon, om den søker at lytte i dypet av sitt selv. Dog, hva der beskrives lik fugle-folket bliver påny at nedstiges, lik den alt vet innom sitt selv. Konu Eketah.

-Jeg gjetter på at en slik "migrasjonsprosses" har funnet sted med andre folkeslag rundt omkring i verden også?
-Så er der ei lik den gjetter; den vet! Lik vi har talt, så var der liknende misjoner for hva der nu tales um lik det norrøne folk, lik der var skriftebærere, der søkte for en ny kollektiv visjon under den Saga Ø, lik der søktes for at skape nogen ny maktens struktur

Ei kan der dog betraktes lik noget isolert fenomen; hva der er av bevissthetens transformasjoner, er noget der er tilknyttet alt der er av ætter på din jord. Der er ledelser - lik spesifikke misjoner - for alt hva der er av menneskebarn gjennum all tid. Søke at se hvorledes alt er sprunget ut fra den samme kilde - lik den samme bevissthet, om den vil tenkes for ur-tilstander av menneskebarnets eget selv.

Lik der en gang var, således vil der blive påny. Søke at gledes for hva der fødes ut fra bevissthetens dyp, lik noget uttrykk der ei kan begripes så meget logiskt, dog der likefull er under ledelse av intelligenser der kan tales lik alt meget klokere enn noget jordisk instrument kan beregne. Søke at føde hva der bæres i dypet, lik ur-enegier der søker at stige opp til bevissthetens overflate i tiden der nu stiger frem.

Søke at favne om hva der er av nye energier, der søker at kommunsiere alt lettere med hva der er av udefinerbare aspekter innen menneskebarns natur. Favne om alt hva der er, og gledes for nytimens tilstand der fødes. Søke at forpleie fundamenter. Søke at nære sannheters såkorn. Søke at erfare hvorledes fragmenter kan samles under en helhets tilstand i dette nu. Søke at være i sannhet, og søke at vandre innom fredens passasje for alt hva den attraheres mot. Konu Eketah.

Dag 1 - Å vandre mot en drøm.

-Mellom meg og deg Illiuka.
-Så er der, gjennum passasjen der knyttes mellom ulike himler. Så er der, lik vi er. Vi er i ditt selv, lik den er i sitt selv.
-Jeg skulle gjerne likt å vite hva jeg vil.
-Så er der lik den kan finne ut. Den kan se; hva den søker efter, er noget den finner i dypet av sitt selv. Hva den føder av klarheter, er noget der tilsynekommer i stunden den søker gjennom ærligheter. I stunden den leder sitt selv langs ærlighetens spor, så vil den erfare hvorledes den finner sitt selv.
-Hvordan finner jeg dette sporet?
-Den bliver noget tvunget til at søke.
-Hvem tvinger meg?
-Ingen foruten ditt selv. Dog ei skal den frykte for at mestre sitt selv, om den ønsker at lede sitt selv til hva den vil.
-Hvor skal jeg gå?
-Vi ser, den skal vandre innover. Konu eketah.
-Innover hvor.
-Søke at se, hvorledes ditt ytre er noget speibilde av ditt indre.
-To be continued.
-Så vil der til all tid blive.

Stillheten omgir meg på alle kanter. Allikevell lytter jeg mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg føler meg merkelig hjemme. Mens jeg skuer ut mot den fjærne horisonten - mot stillheten, mot evigheten - føler jeg et barnslig dryss av glede falle over meg, som om jeg var en slik uthult tørr trestamme fyllt med tusen raslende frø, snudd opp-ned i påvente av en etterlengtet regnskur. Jeg lar blikket mitt gli langsomt over små detaljer jeg ellers aldri ville lagt merke til i dette øde landskapet jeg nå befinner meg midt i midten av. Tiden smyger seg ubemerket forbi min oppmerksomhet. Forandring fryder, men å observere den sakte, synkende og kronet av tidløshetens stråler er noe som kun er forbeholdt de heldige få. Jeg har annkommet ødelandet, men føler meg mest som en tilskuer i en tom kinosal som nyter fullheten - eller fullkommenheten - jeg selv projiserer på filmlerretet for hvert åndedrag jeg tar.

Tidlig idag morges stod jeg med ansiktet vendt ut mot den stille steppen jeg kom for å finne, og med ryggen vendt mot den travle riksveien jeg kom for å glemme. Iallefall for et par dager. Mens jeg la ut med sikre skritt mot min ukjente destinasjon, slo det meg plutselig hvor glad jeg følte meg. Jeg stod ved terskelen til å faktisk bevege meg inn i et sted, en opplevelse, en tilstand jeg hele tiden har skimtet gjennom mitt håp, men som jeg først nå kan ta og føle på like virkelig som jorden under mine føtter.

Like utenfor De-Na-Zin ødelandet nord i New Mexico stod jeg derfor, bærende på nok vann og mat til å kunne strekkes ut over et par dager i ensomhet, og med klare hensikter om å vandre inn i det ukjente som om jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde tenkt meg. Med en sunn blanding av skrekk og vett la jeg i vei, nogenlunde østover i lendet; først langs en smal grusvei, deretter ut på egne farveier langs kratt, sandkletter og krøtterstier.

Det å kunne gi seg selv tilliten, troen og ansvaret til å legge ut på noe så tåpelig som å følge en barnslig drøm - det må være en av de største gavene man kan gi seg selv. Av den grunn ble jeg med ett rørt av en uforventet følese av takknemlighet. Ikke bare for landskapet rundt meg - som stod der som en stille, altomfavnende kuliss til en levende drøm - men også ovenfor den delen av meg selv som dirigerte mine føtter til å blande seg inn på scenen, hvor drømmer utsillte sine roller i kostymer av den samme levende virkelighet.

Dag 1 - Grunntonen.

-Jeg føler meg ganske til rette Iliuka.
-Så er der vel. Der er lik vi ser; den gledes for steppens utsikter.
-Ja, det gjør jeg! Liker å la blikket gli over horisonten.
-Er der så lik få kan be om lov til at avbryte dine søkner langs horisonten: Hva skuer den efter?
-Tja, det vet jeg egentlig ikke. Jeg tror jeg simpelthen bare ser utover i det vide og brede, også hender det at ting fanger oppmerksomheten min.
-Er der således den kan oppdage noget mønster innom hva der fanger din oppmerksomhet? For vi ser; i stunden den lar sitt selv fare i det vide og det brede, så er der alltid noget den attraheres mot. Er der således den kan oppdage noget magiskt mønster innom hva den gjør av vandringer?
-Jeg har tenkte på det, fordi jeg husker du har fortalt det til meg før, men jeg kan ikke si at jeg ser noe spesifikt mønster.
-Søke at se; hva den gjør av forflyttninger i sin ytre virkelighet, er noget ekvivalent til de forflyttninger den gjør gjennum sin indre virkelighet. Således er der lik vi før har talt, hvorledes den nu skal vandre inn i dypet av sitt selv. Konu Eketah.
-Spørsmålet dukker hele tiden opp i hodet mitt; skal jeg gå inn i en slags hule?
-Så kan den, lik den søker at gjøre alt nu. Vi ser; den har alt bestemt seg for at søke ly innom noget kammer i natt. Således kan den og se hva der er av kammer alt nærmere ditt eget hjerte. Konu eketah.

-Jeg liker meg godt her hvor jeg er nå.
-Så er der lik vi ser den frydes i stunden den jakter over disse marker med sine sanser; for vi ser der er noget den og har gjort i tider førut. Således er der lik den vender tilbake nu, og således gledes ditt hjerte. Konu Eketah.
-Jeg har mange spørsmål, og jeg antar at jeg denne gangen har kommet hit for å jakte etter noen svar .
-Ei er der lik den skal anta hva den søker efter. Der er klokt om den søker at gjennkjenne hva den søker efter i sitt eget selv dyp, så vil den se hvorledes der magiskt vil fremkomme noget svar. Konu Eketah.
-Hvem er jeg?
-I stunden den lytter efter sjelens uttrykk, så er der lik den vil erindre. Søke at se; hva den leter efter, kan beskrives lik nogen tone - lik nogen vibrasjon - lik nogen frekvens der hviler innom resnonans til Alt Der Er. Der er lik din sannhets sannhets grunntone den jakter for, lik dine tanker bliver ledet.
-Vel, jeg lytter så godt jeg kan, selv om jeg ikke helt vet hvordan.
-Den vil forstå. Hvile nu dine tanker. Konu Eketah.

Dag 2 - Den Store Portal.

-Hvordan kan jeg være til hjelp for andre mennesker Iliuka?
-Gjennum at være ditt selv.
-Det var et fåmælt svar.
-Ei kan der tales så. Der er lik vi taler innom sannheten. I stunden den slingrer noget rundt i usikkerhet om hva der er av sannhetens tråd, så vil der og oppleves lik Iliuka taler noget tyst, dog ei gjør vi så. Vi taler til all tid langs silverets tråd, der er spunnet lik nogen kommunikasjonens passasje mellom ditt selv innen denne himmel, og nogen tvillingsjel der er bundet til våre himler. Konu eketah.

-Jeg skulle ønske jeg kunne se for meg alt dette her helt tydelig. Jeg føler meg forvirret rundt noen av disse begrepene.
-Så kan der tales, om den selv føler sådant. Hva den føler, er hva der forteller ditt selv hvor tett den står bundet til sannheten. Søke at se; sannheten er nogen akse, lik nogen resonans der gjør det mulig for hva der er av ulike himler at bemøtes og forbindes til hinnannen. Alt hva der er av ulike himler, er noget der eksisterer innom ditt selv, lik der er for alle menneskebarn der våger at lytte og at se. Hva den alt nu ser av ulike sannhetens uttrykk - lik en sannhet forandres noget i frekvens om den vil, alt efter hvilken emosjonell tetthet der er ikring ditt selv - er noget der er forbundet til den ene gjennumtrengende sannhet der løper gjennum alle eksistensens nivåer.

Søke innom hjertet, og den vil erfare hva der er av ulike emosjonelle verdier - lik tettheter - deri. Der er således; hva der er av ulike himler, er forbundet til ulike kammer innen hjertet, lik noget holografisk uttrykk der repeteres langs uendelighetens akse.

Således vil den se, hvorledes hver tid bærer nogen densitet der fungerer lik filter for den ene, gjennumtrengende sannhet - lik det ene gjennomskinnende lys. Således er der lik ulike himler er preget inn i hinnannen, lik ulike tettheter av den samme helhet, lik hjertets kilde hviler alt dypere enn hva den tror.

For alt er der forbundet gjennum hjertet, der fungerer lik portal - noget likt en transmitter - for den ene frekvens der fødes gjennum Kilden - lik Kilden både er all tings begynnelse og all tings ende. Om den søker at se, så vil den oppdage hvorledes Kilden kan erfares gjennum Nuet, der er Altet og Intet i en og samme stund. Konu eketah.

-Så alt og ingenting er ulike tettheter av det samme uttrykk?
-Så kan der tales. Der er så der er for alt i ditt univers, lik der er i behov for at vokse og at krympe, dog i ulike aspekter av den samme helhet. Ei er der noget der er statisk. Alt er der i evig bevegelse. Konu eketah.

-Kan man si at hjertet er vår forbindelse til opplevelsen av denne helheten?
-Så kan der tales; hjertet er lik portalen der fanger frekvensen av Enhet, der spredes ut fra Kilden til Altet og tilbake igjen til Altets opphav, lik pulsasjoner innom det store kosmiske legme, der kan tales lik Gud efter din bok. Konu eketah.

-Og denne frekvensen av Enhet er hva vi kaller ubetinget - eller grenseløs - kjærlighet?
-Så kan der meget vell tales, dog erfaringen av sådann tilstand overstiger hva der kan rammes innen sådant ord. Hva der i din bok tales um lik kjærlighet, er noget der ei kan fattes i sin helhet, om der ei berøres i hjertets dyp, hvor kilden og erfaringen bemøtes noget likt begynnelsen møter enden. Dog ei kan den fatte sådant nu, i stunden den skriver sin bok. Konu eketah.

-Så denne følesen, tilstanden eller hva jeg nå skal kalle den, er noe jeg selv ikke kan erfare, selv om jeg hypotetisk sett skulle dedikere hele mitt liv til å beskrive den i ord?
-Om den nu bare kjente til helheten av sin egen erfaring, så ville den se hvorledes den nu er kjærligheten, lik den nu er tidløsheten og grenseløsheten, lik den er i all tid. Dog ei er der lik den kan gjøre så just nu - for vi ser den har bundet sitt selv til pakter om at vandre for denne himmel, inntil den erfarer hva den jakter for. Dog om den nu søker at se, så vil den forstå hvorledes der er således for alle menneskebarn der vandrer innom denne tid. Så vil der alltid være, og så har der alltid vært. Alt der vandrer for tid, vandrer for at jakte ikring sitt selv. Konu eketah.

-Jeg kan ikke hjelpe for å føle at dette er urettferdig. Jeg kan aldri huske å ha følt denne grenseløse kjærligheten som du snakker om - og som jeg selv skriver om! Hva betyr egentlig dette? Sitter jeg her og beretter om noe som ikke har noen forbindelse til virkeligheten, siden det ikke er basert i noen ekte opplevelse så vidt jeg er klar over.
-Så er der lik vi taler påny; om den bare kunne skue for storheten i sitt eget selv, så ville den blive meget forundret over alt den er. Lik vi har talt; den er i kjærligheten just nu! Den er i tidløshetens kilde - i sitt eget hjerte - i denne stund!

-Hvorfor føles det ikke slik? Hvorfor har jeg ikke disse erfaringene her og nå?
-Lytt nu: Den er. Den er Altet just nu, dog den vet ei hvorledes den skal oversette - lik begripe - sådann efaring av sitt eget selv. Den har lukket hva der kan tales um lik sine guddommelige portaler, lik der er for alle menneskebarn der lever under denne tid.

-Hvorfor er disse "guddommelige portalene" lukket?
-Der kan tales lik der var genetiske manipulasjoner der blev gjort under den store krig - lik den store himmelske krig - dog der var likefullt under ledelse av den Store Ånds misjon, der leder alt der er under spesifikke hensikter.

Søke at se; der var himmelske pakter der blev indusert over Sumerias himmel, lik der blev foretatt justeringer innen den menneskelige modell for erfarenhet. Der kan tales lik der blev innført nye bestemmelser for hva der kunne tillates innen den menneskelige erfaring. Således blev individet noget bundet til tanken om begrensethet.

-Men du sier at dette var del av en større plan eller sammenheng?
-Så kan der tales lik korrekt. Lik der er for individer nu, der leder sitt selv efter nogen guddommelig vilje, så er der for at skape nye forbindelser til helheten innom den menneskelige erfaring. I stunden menneskebarnet søker at presentere sitt selv efter nogen guddommelig inspirasjon, så er der lik individet søker at bryte fri fra tanken om hva den tror er muligt. I stunden den leder sitt selv efter hjertets grunntone, så er der lik den leder sitt selv mot erfaringen av sin egen kilde - lik lyset bliver at gjennomskinne alt mer av skapelsens nivåer.

Således er der lik den nu skriver, og således er der lik den nu leder sitt liv mot at skape nogen helhet av sitt selv, der ennu er i sin spede begynnelse. Således skal den nu og se, hvorledes den nu bliver tilbydt at lede sitt liv efter nogen guddommelig inspirasjon, om den selv velger at følge efter. Konu eketah.

-Det høres ganske alvorlig ut.
-Ei er der så meget alvorlig. Hva der er av guddommelige viljer lever innom alle menneskebarn, der våger at lytte og at tro.

-Hva er det man skal tro på da?
-Tro på ditt selv! Tro på hva der leder ditt liv, og hva der hvisker innom din vilje, selv om der ei nødvendigvis forstås gjennum intelektet. Søke primært at stole på ditt selv, lik den søker at erfare sin egen helhet gjennum sine nester, så ledes den vell. Konu eketah.

-Hva er så den større sammenheng bak alt dette?
-Søke at se; I stunden den berører noget av den Ene sannhet med sine emosjoner og sine tanker, så er der lik noget av Kildens frekvenser bryter igjennum hva der er av tettheter innom tid og rum. Hva der er av den ene sannhets frekvens, er nogen resonans der vibrerer gjennum skapelsens nivåer. Kildens uttrykk er hva der i din bok oversettes lik følesen av sannhet. Ei finnes der dog nogen absolutt sannhet - der kan tales lik nogen erfaring der tilhører individet, og der kan kun erfares gjennum menneskebarnets eget hjerte.

Ei kan vår sannhet være lik for din himmel at se. Dog der kan skapes resonanser fra en sannhet til en annen - lik der kan skapes enigheter, der tilsammen føder en ny sannhet, der kan beskrives lik noget opphøyet - lik en kollektiv sannhet.

I stunden den formulerer sitt hjertes sannhet, så er der lik den skaper resonanser ut til sin nestes sannhet. For der er så; sannheten er hva der skaper hva den betrakter lik sin virkelighet. Sannheten er hva der strukturerer ditt virkelighets billed.

Således er der; om individet projiserer sin sannhet innom hva der er av emosjonelle tettheter innom denne stund, så vil hva der er av partikler der komponerer din virkelighets billed organiseres rundt alt mer harmoniske strukturer, der leder Kildens vibrasjoner alt lettere enn førut.

Således vil den se, hvorledes materiske tilstander og kan befrakte sannhetens frekvenser alt mer effektivt, dersom hva der er av partikler organiseres innen alt mer harmoniske "grids". Således er der lik hvert individ bærer evnen til at modulere sin egen virkelighet - om der bare vet hvorledes den skal formulere sitt hjertes innerste vilje. Konu eketah.

-Og hva skjer om mange nok individer formulerer sitt hjertes vilje sammen?
-Så vil der blive lik der skapes nogen kollektiv passasje - lik nogen Grand Portal, om den vil søke innom sådant begrep - der bliver at indusere tidløshetens frekvenser lik nogen kollektiv sannhet på din jord. Der kan tales lik himmelen nedstiger; for der vil blive lik nogen kommunikasjonens bru knyttes mellom mikro og makro i menneskebarns selv. Der er lik vi ser; der er noget der strebes mot, for alt der er av glade hjertens ledelser. Konu eketah.

-Vel, det gav en mengde oppklarende svar!
-Lik himmel og jord er knyttet alt nærmere nu. Konu eketah.

-Mitt siste spørsmål er da: Hvordan formulerer et individ sitt hjertes vilje?
-Hva der hvisker av hjertets lengsler, er noget der kan høres i stunden den lytter i dypet av sitt selv. Hva den byder frem fra sitt eget selvs kilde, er noget den presenterer for den store himmel at se. Den bliver at se, hva vi taler um. Konu eketah.

-Hvordan lytter man i dypet av seg selv?
-Ved at vandre inn. Vandre vell nu! Konu eketah.

Dag 3 - Underlige lys.

Jeg har brutt opp leiren fra igår og forflyttet meg fra De-Na-Zin ødelandet sørover mot Chaco Canyon. Ideen om å flytte på meg i denne retningen dukket opp ganske uforventet, men jeg gjorde meg en rask vurdering idag tidlig og bestemte meg tilslutt for å bare "go for it".

Inspirasjonen kom nemlig igår kveld da jeg plutselig så et merkelig lys henge en 10-20 meter over horisonten, ganske nærme hvor jeg nå sitter for å ta meg en pust i bakken etter å ha spasert en god stund under den stekende ørkensolen. Lyset jeg igår så syntes å vibrere svakt mens det nærmet seg bakken, før det sluknet ut helt og forsvant like bak horisonten. Både før og etter denne mystiske hendelsen var det hele tiden en slags glød fra dette området, kommende fra et sted på den andre siden av en langstrakt høyde i landskapet. Jeg skulle trodd at dette lysfeltet stammet fra en liten landsby eller noe slikt, bare at jeg ikke kan huske å ha sett noe som helst lys fra samme området kvelden før.

Instinktivt følte jeg en kombinasjon av undring, nyskjerrighet, opprømthet og frykt da jeg observerte dette uforklarlige fenomenet. Opprømtheten i meg var ikke sen om å koble det jeg så til en knippe UFO-teorier og bisarre historier om "extra-terrestrials", som visstnok er beryktet for jevnlig å avlegge visitter til dette området av New Mexico. Et lite øyeblikk vurderte jeg faktisk å bare legge ut i natten og lete etter "spor" lagt igjen av hva-det-nå-måtte-ha-vært. Men heldigvis fikk fornuften min sagt det siste ordet i saken, så jeg bestemte meg simpelthen for å bli hvor jeg var, fornøyd meg med å betrakte det pussige lys-showet fra en trygg avstand, nøye følgende med på om noe nytt og ekstra-ordinært ville dukke opp - som hentet rett ut fra bortgjemte hjørner av vår menneskelige, dog udefinerbart romslige, fantasi.

Jeg bet meg iallefall merke i hvor lyset stammet fra; for siden det såpass mørkt kunne jeg ikke gjennkjenne mange av detaljene i landskapet - bortsett fra en stor steinblokk som stod like ved siden av stedet hvor lyskilden må ha vært. Idag tidlig så jeg dermed hvordan den må ha kommet fra like i nærheten av et stort fjell - Mt. Taylor, i grunn det eneste landmerket som stakk opp fra den siden av det flate terrenget rundt meg. Da jeg dro frem kompasset, oppdaget jeg hvordan nålen pekte strakt sør fra hvor jeg stod, i flukt med både Mt. Taylor, det mystiske lyset og området hvor Chaco Canyon omtrent skal ligge.

Med nok av vann, mat, tid og krefter - pluss en vital dose av sta nyskjerrighet - har jeg dermed lagt ut på jakt etter det uforventede i den utilgjorte skjønnhet av New Mexico ødeland. Jeg gleder meg for alt mine sanser kommer over, mens jeg prøver å rusle bestemt men uskyldig inn i en ukjent verden, åpen som en gavmild blomst, men samtidig beskyttet som et ærverdig mysterium. Som en evig-ung bestemor, tidløs men urgammel på en og samme tid.

-Jeg har tatt beina fatt Iliuka.
-Så er der lik vi ser. Er der kanskje ei lik den elsker at vandre?
-Idag liker jeg det iallefall. Jeg vil spørre om du kan gi meg noen forklaring på hva dette merkelige lyset jeg så igår var?
-Vi ser; der var noget der fanget din oppmerksomhet. Der var noget der ledet den til der hvor den sitter just nu. Konu eketah.
-Men vil du si noe om hva som laget lyset?
-Der er lik den alt vet hva der var, og ei er der så viktigt at vite spesifikt hva der var der fødte sådant lys. Lyset fødes innom megen tider og steder; dog alt mer viktigt er der for den at søke for lyset den selv kan føde innom stunden der er omfavnet av Nuet! Konu eketah.

-Kan jeg føde noe lys?
-Så vet den at den kan, og så vil den, i stunden den søker at dele hva den vet innom sitt hjerte med sine nester. Konu eketah.
-Hvordan?
-Gjennum at presentere sitt indre selv, lik vi før har talt.
-Men hva av mitt "indre selv" skal jeg liksom presentere?
-Så er der lik bror alt vet; der er for ditt selv at erfare, lik den således bliver at finne det ut. Der er for ditt selv at søke efter, lik den nu gjør i stunden den vandrer inn i ørkenen - lik noget forunderligt menneskebarn, der søker efter noget forunderligt lys den har sett sveve over marken.

Den skal vite; der gleder våre himler meget i stunden vi betrakter din streben, der godt kan synes noget underligt - lik vi gledes for hva der er av underligheter innom menneskebarn der våger at synliggjøre sådant på sin jord. Der er lik vi frydes i stunden vi ser hvor langt den er villig til at forflyttes, om den så bare skuer noget ørlite håp, der likefullt oppleves lik noget skimmer av sannhet innom ditt eget selv. Der er lik vi unders for hvor liten gnist av håp der skal til, for at forflytte hva der er av tunge kilos der hviler over din rygg just nu! Vi gledes for brors vandringer, skal den vite. Konu eketah.

-Vel, ja jeg antar at jeg ser ganske gal ut her hvor jeg går.
-Så kan der tales, om den nu skulle skue sitt selv i noget spegel. Dog søke og at se; uten noget spor av galskap vil ei noget menneksebarn kunne føde sin drøm. Alt der er av glade hjertens ledelser, kan ei heftes for noget bekymmer, lik den søker at analysere om den er gal eller ei. Bekymmerets tilstand hører ei livet til! Bekymmer kan således graves under marken, så vil der blive alt mer til gavn.

-Forfølger jeg virkelig en drøm?
-Er der ditt selv, eller ditt bekymmer, der taler just nu?
-Ok, jeg antar at det må være det siste. Av og til blir jeg nemlig redd for at jeg bare lurer meg selv.
-Lytt nu: Hva der leder menneskebarns jakter, kan tales lik nogen kombinasjon av megen ulike motivasjoner. Ei finnes der noget menneskebarn der til all tid vandrer for den ene sanne sti. Om der var så, ville den ei være forbundet til nogen jordisk vandring, lik den ei ville vært i behov for at hvile innom nogen materisk tilstand av sitt selv.

Alt bedre er der at akseptere helheten av dine motivasjoner. Der er lik vi ser; noget av hjertets rene vilje vil til all tid fragmenteres til nogen lavere utrykk, om der kan tales så. Dog selv det mest forvirrede uttrykk har sitt originale utspring fra hjertets kilde, om den søker at se efter. Alt hva der leder menneskebarns jakter stammer fra det samme lys, selv om der i stunden kan betraktes lik nogen forunderlig og forvirret jakt. Således er der og for ditt selv.

Hva den dog ledes mot, er noget den lengter efter i sjelens dyp, lik der er for alle menneskebarn. Der er en Kilde der kaller. Der er ett lys der gjennomtrenger. Gledes nu, for den har selv tilvalgt at forfølge noget lys, selv om der kan synes lik noget forunderligt lys. Tenke ei så meget derved, gledes heller for hva der er ikring ditt selv. Så vil den lettere se hva den ledes mot. Konu eketah.

Dag 3 - verdensvevet.

Etter et par timers rusling kom jeg omsider frem til den andre siden av horisonten jeg speidet ut mot igår. Her åpenbarte en ny verden seg, i kontrast til det flate, nedpolerte og porøse landskapet jeg hittil har beveget meg gjennom. Vel, det er kanskje ikke natt og dags forskjell, men her - et sted mellom De-Na-Zin ødemarken og Chaco Canyon - la jeg iallefall umiddelbart merke til en bred og dyp dal, kunstnerlig utformet i sandstein langs gamle elveleier som en gang skulpturerte dype, markerte kløfter inn i det myke, flytende landskapet.

Utsikten er mer Grand-Canyon aktig en før - og i de bratte, uthulte elvebreddene oppdaget jeg med en gang en rekke hulrom hvor jeg kunne finne ly for natten. Ved synet av så mange tøffe steinformasjoner er det som om en glad og energisk 5-åring våkner opp inni meg. Jeg får den gledelige følesen av å være tilbake igjen i barndommens verden, hvor jeg fullstendig i pakt med øyeblikket hopper rundt fra stein til stein, på jakt etter nye huler og eventyr å krype inn i.

Sakte våkner jeg også opp til å innse at det finnes like mye å utforske innenfor meg selv som utenfor. Istedenfor å løpe rundt som en båndløs hund til all evighet, setter jeg meg derfor ned i skyggen til en av de polerte klippene, midt i et punkt av indre ro og tilfredshet. Med klar vilje trekker jeg pusten dypt ut og inn, og forsøker å samle både krefter og tanker som synes å kretse hvileløst omkring.

Bortsett fra ravner, biller og firfisler er jeg helt alene. Med både grådighet og selvkontroll trekkes stillheten inn for hvert åndedrag jeg tar.

-Jeg tror jeg har funnet min plass for kvelden Iliuka.
-Om den føler så, så er der vell.
-Det jeg egentlig ønsker å få bekreftet, er om jeg har funnet min plass i livet?
-Således kan vi svare påny: Om den føler så, så er der vell. Den har funnet sin plass i stunden den føler nogen tilfredshet innom sitt selv.

Søke at se; hva den søker efter, er noget der vil manifesteres steg for steg, lik der og er for den vandring den nu gjør. Alt hva den gjør av bemøtelser underveis, kan tales lik av viktighet. Om den så gjør sitt selv bekannt med spesifikke tanker og emosjoner, om der så er bemøtelser den gjør av både dyr og menneskebarn, så er der alt lik den Store Ånd der taler - om den søker at lytte og at se efter i dypet av alt der er. Alt kan der tales lik der åpenbares nye fastetter av ditt eget selv. Konu eketah.

-Jeg skjønner. Men dette her med tanker; for et par minutter siden var det som om jeg hadde jeg bygget en hel tankerekke som satte alle spørsmål jeg har på plass. Men nå, når jeg ønsker skrive dem ned, så er det akkurat som om de er søkk borte! Jeg lurer derfor på om du kan gi en forklaring på hva tanker er, og om vi kan lære oss til å kontrollere - eller lede dem - på noen måte?
-Søke nu at se; hva den betrakter lik tanker, er nogen fragmenter der kan beskrives lik frekvenser, der kan tales at tillhøre celleminner der hviler innen menneskebarn. Om den søker at se, så vil den oppdage hvorledes en tanke kan defineres både lik noget punkt, og lik noget bevegelse. Der kan både være nogen ide, der kan betraktes lik nogen statiskt tilstand innenfor punktets verdi - lik innen et øyeblikk- og der kan studeres lik nogen tankerekke, der forfølger strømninger der er av musikkens natur, der kan tales at utvikles langs tidens akse.

Dog ei kan nogen tanke betraktes lik både-og på en og samme tid - dog likefullt er der så, som den skulle vandre noget øyeblikk innom våre himler for at se. Ei kan noget menneskebarn både forfølge og formulere nogen tanke i ett og samme nu. Likefullt er alt hva der er av tanker alltid forbundet til Nuet; for der danner tilsammen noget vev der hviler innom alt der er av materiske aspekter, der kleder de store bevisstheter.

Hva der er av sådant vev, kan tales lik meridianer der leder energier - lik noget fundament for alt der er av materiske manifestasjoner. Hva sådant vev befrakter, er lik visdommer av universell karakter - lik sådant vev er manifestasjonen av kosmiske visdommer innen noget tankers kammer, der tilhører eldede kjempers bevisstheter- lik de gamle ætter, om der kan tales så.

Tanker er således energier, der samles om nogen felles tilstand. Søke at se for hva der beskrives innen kvantefysikker, lik nogen lyspartikler kan være både-og - lik her og der - i ett og samme nu, dog ei for den der observerer hva der er av fenomener der fødes innen sådant "quantum field". Således er der og for tanker. Således kan en tanke ei gjennskapes; dog der kan etterliknes, om den søker at komponere hva der er av fragmenter rundt en ny felles tilstand.

-Hva er så holdepunktet for en slik ny felles tilstand?
-Efter din bok, så kan der beskrives lik den Ene Sannhet. Der kan beskrives lik den grenseløse kjærlighet, om der så oppleves lik en følese av tilfredshet og fullkommenhet innenfor ditt eget selv, og innenfor alt hva der er av menneskebarn, lik alt er ett. Der kan tales lik der er Skaperen - lik Wakan Tanka, lik den Store Ånd - sin Vilje, der samler alt hva der er av fragment om den samme grunntilstand, i ett og samme NU. Alt hviler innom tidløsheten. Alt er, og alt er i en familie. Mita coya oyasin.

Hør nu bror, for vi taler til megen småfrø av menneskebarns selv i dette her og nu. Hør nu, og gledes for hva der er av frender der søker isammen efter hjertets ledelse. Gledes for alt hva der er, og den vil ledes alt nærmere sitt selv. Konu eketah.

-Takk for det Iliuka. Jeg vil fortsette med noen flere spørsmål: Kan man si at det å etterleve sin egen dypeste sannhet, er det sammen som å projisere Skaperens Vilje fra tidløshetens kilde og ut mot tid og rom's lerret?
-Så kan der tales lik korrekt, dog ei er den nogen lysbildefremviser. Den projiserer kjærlighetens lys i stunden den omfavner alt der er. Således vil den se, hvorledes der ei finnes nogen ende. Således vil den se, hvorledes hva den taler um lik sitt lerret, i virkeligheten er Altets begynnelse her og nu. Hva menneskebarn søker efter av guddommelige kilder, er noget der ekvivalent søker at nedstige innom menneskebarns selv. Dog ei finnes der nogen makt på din jord, der kan påtvinge noget for dine øyne at se, foruten ditt eget selv.

Således er der lik den vet hvorledes himmelen eksisterer på sin jord alt nu, i stunden den søker innom hva den bærer av uforståelige lengsler innom sitt eget håp. Således er der lik megen menneskebarn vet alt mer enn hva der våger at innrømme for sitt selv. Således er der lik den kan våge at gledes, for hva den føder av gleder er noget der besmitter sine nester, noget likt en himmelsk epedemi. Så kan den se, hvorledes der finnes friheter der kan omfanves, der og kan beskrives lik nogen annerledes fugle-influensa. Der kan tales lik influensaer - lik inflytelser - der primært er av positiv karakter, om den våger at omfavne de verdier der fødes, lik nytimens lys. Konu eketah.

-Om man er i stand til å projisere Skaperens Vilje klart nok, er man da bokstavelig talt istand til å flytte fjell med sin tro?
-Så kan der tales, dog der bliver megen partikler at forflytte, om den vil søke at bevege et helt fjell, lik vi ser. Alt bedre er der at favne om de sannheter, der hviler alt nærmere jorden, lik den ei mister sin virkelighets grunn i svevende tanker og ideer. Alt bedre er der om den søker for at forflytte verdier, der ei hviler lik nogen tung bør over dine skuldre - noget likt et helt fjell, om den skal prøve at forflytte sådant med sine tankers projiseringer. Om den skulle søke at gjøre så, kan den blive at stå lenge og tenke, lik vi ser. Så vil vi vende tilbake innen der vokser moser på din sjel, og tilspørre bror: Har den blivet klok nu?

Alt bedre er der, at søke at skue for storheten i det lille. Ei behøver den således at forflytte noget fjell for at skape hva der kan tales um lik "influence". Dog om den søker at se; hva menneskebarn gjennum tider har søkt at transportere av store bevisstheter, er noget der krever megen kraft - lik hjertekraft - og noget der kan beskrives lik krystallklar tro, der hviler lik transparent for den Store Ånds misjon. Således var der for det skip der i stunden fødtes for nogen ny himmel - lik Aorta Kristalis - der ledet folket til hva der var av Kobatels tinder.

Således skapes der alt mer kraft, i stunden flokken samles om den samme grunntilstand, lik der skapes nogen opphøyet tro, der formidler hva der er samlet resonans til nogen ny bevissthets tilstand. Således var der og for folket, der nu er oppsteget - lik fuglefolket - dog der er tett ved at vende tilbake igjen i denne tid.

I stunden nytimens strukturer manifesteres på din jord - lik der er for det Store Brorskap der ennu hviler for nogen himmelske tinder, lik der er nogen virkelighet der er vevet sammen fra hjerte til hjerte - så vil den se hvorledes den selv kan være en av fuglefolket, der kan tales lik alt mer frigjort for hva der er av uoverkommelighet innen dimensjoner av tid og rum. Konu eketah.

-Når jeg snakker om å finne min plass i livet, henger det sammen med å "plassere" dette nettverket på jorden, og altså manifestere hva jeg innerst inne vet er sant?
-Så kan der tales lik korrekt, og så vil den i stunden den søker at presentere sitt selv for den store himmel. Konu eketah.
-Hva er egentlig "den store himmel"?
-Der er nettet den søker efter, lik det kosmiske vev der alt har nedsteget på din jord. Konu eketah.

Søke at se; alt den behøver at gjøre, er at forflytte nogen partikler, lik den befrakter nogen avstander innom hva der er av antimateriske komplekser forbundet til ditt håp. Ei behøver der at være så meget komplisert; om den søker at se hvorledes den selv er nogen likning, og hvorledes noget likhetstegn alltid er forbundet til ditt eget hjerte.

Så er der i sannhet bare partikler. Konu eketah.

Dag 4 - Tre tinder.

Etter en god natts søvn nede i den tørre elvedalen jeg kom over, har jeg nå pakket sammen igjen for å fortsette mitt eventyr i ørkenen. Jeg hadde en fantastisk kveld igår, da jeg spaserte litt rundt i området før solnedgang og fant drøssevis av spennende steinformasjoner hvor jeg godt kunne tenkt meg å tilbringe natten. Jeg kom til og med over en gammel indianerboplass, hvor en sirkulær steinvegg hadde blitt stablet opp foran en beskyttende klippe.

Overalt hvor jeg gikk fant jeg nye steder å utforske, fantastiske utsikter å hvile øyet på, og fristende muligheter som gang på gang lokket meg til å bytte leirsted - selv om det var like før mørket senket seg som et skummelt teppe mellom meg og veien tilbake til alt utstyret mitt. Tilslutt måtte jeg bare kutte bort tilknyttningen til alle distraksjoner, fokusere på å samle veden jeg hadde kommet for å sanke, og finne veien tilbake til min opprinnelige leirplass før det ble for sent å snu. Som de kloke ord sier, så er det tross alt ingen skam å gjøre nettopp det!

Som oftest ligger også de beste opplevelsene og venter på oss, der hvor vi føler oss som mest hjemme. Mett og god på vakre opplevelser ruslet jeg derfor ned mot mitt trygge skjul, hvor en følese av måteholden tilfredshet allerede lå og ventet på at jeg skulle returnere.

Idet jeg steg nedover passasjen mot mitt private klippekammer, ble jeg dessuten møtt av et nytt vakkert syn: En perfekt nymåne, stillt like under og en tanke til siden for den første og klareste stjernen på kveldshimmelen. De to himmellegmene stod perfekt arrangert i forhold til hverandre, som i en tidløs konstellasjon hentet rett ut fra den islamske symbolverden.

Mens jeg satt der og betraktet nattehimmelens hvelv, følte jeg en ordløs påminnelse sirkle seg stadig nærmere inn mot meg selv, som en møll rundt en flamme faderlig synes å hviske: Skjønnhet er intet annet enn en ytre refleksjon av en indre tilstand.

Likevell ble ingen flere mystiske lysfenomener observert. Denne gangen har derimot noe helt annet fanget min oppmerksonhet: Noen fjelltopper stikker opp fra landskapet like syd fra hvor jeg nå sitter, og det rare er de minner meg mer og mer om tre små tinder jeg har tegnet inn et par ulike bilder jeg har lagd iløpet av de siste par månedene. Ved nærmere inspeksjon ser jeg at jeg har plassert dette "tretinders ørkenlandskapet" et sted i alle mine tre siste bilder - uten at jeg helt kan si hvorfor jeg valgte å tegne dem slik jeg gjorde.

Om det er tilfeldighet eller ikke, kan jeg rett og slett ikke få meg til å svare på. Kanskje det bare er min egen løsslupne fantasi som lurer meg til å oppdage "skjulte mønster" hvor enn jeg velger å fokusere min oppmerksonhet? Jeg husker å ha lest et sted, innenfor tykke og analytiske permer: "Det å annse seg selv som midtpunktet i en stor universell konspirasjon, er et av de klareste tegnene på en eller annen form for psykisk forstyrrelse". Men jeg husker også å ha hørt noe av det samme budskap et annet sted, skildret i en mer optimistisk og poetisk form: "Når du virkelig vil noe, konspirerer hele universet for at du skal få ditt største ønske oppfyllt".

Jeg studerer det stille, steinkledde opptrinnet foran meg. De tre toppene jeg nå betrakter med kritiske øyne, minner meg tross alt bare vagt om de jeg har tegnet. Men dess mer jeg fokuserer min oppmerksomhet på hva jeg føler jeg ser, dess mer føler jeg også en dragning mot iallefall å legge ut i retning av dem, og så bare ta ting derfra. Hva har jeg vel egentlig å tape på det?

For meg begynner de tre toppene nå ikke bare å stikke seg frem fra det golde landskapet omkring - om det så bare er via en vag forbindelse av samstemthet, så synes de nå å reise seg opp delvis innom drøm og delvis innom virkelighet. Jeg deles en stund mellom tro og tvil, som en svirrende mynt knipset opp i luften. Tilslutt faller jeg for en endelig avgjørelse: En forbindelse mellom to uforenelige sider er nettopp hva jeg leter etter! Om den så er vag eller ikke - står du midt på stien, har du iallefall funnet veien som tar deg dit du selv velger å gå.

-------------------------------------------------------------------

-Jeg har oppdaget noen underlige topper Iliuka.
-Så er der lik vi vet, og således er der lik vi har hørt dine formuleringer, lik den søker at overbevise sitt selv om hva den virkelig vil.
-Bør jeg så gå dit?
-Den bør forfølge det spor der skinner frem lik sannhet, uansett hvor vagt der skimtes. Lik den selv føler, så kan den gjøre. Konu eketah.
-Forstår jeg det rett nå, at jeg leter etter et sted hvor drøm møter virkelighet?
-Der er en tilstand den søker efter, korrekt. Så kan der tales lik himmelen bliver at bemøte jorden. Konu eketah.
-Takk for alle hint så langt, jeg følger etter så godt jeg kan.
-Den ledes vell, bekymers ei. Søke at velsigne alt den gjør av bemøtelser, så er der lik den ledes alt nærmere hva den søker. Konu eketah.
-Du vet hvor lykkelig jeg har følt meg de siste par dagene her ute?
-Så er der lik vi vet. Således er der lik den kan se, hvorledes den er noget heldigt menneksebarn, der tillater sitt selv at forfølge nogen drøm, om der kan tales så. Således kan den velsigne hva den gjør av bedømmelser, og ei søke at tenke så alt for meget. Takke nu ditt selv og ditt glade hjerte. Konu eketah.

----------------------------------------------------------------------

Jeg har klatret opp de tre toppene jeg så fra en avstand, og fant med en gang et lite krypinn jeg kunne benytte for natten. Noe strabasiøst var det å klatre opp til toppen - særlig med en tung sekk på ryggen - men jeg klarte det hele lettere enn jeg skulle ha trodd, og sitter nå her og nyter den fantastiske utsikten som folder seg omkring meg.

Til tross for de upåklagelige omgivelsene, føler jeg likevell et snev av usikkerhet med jevne mellomrom, som om jeg tviler på om jeg gjør ting rett eller ikke. Det høres kanskje tåpelig ut, men en del av meg begynner å tro at det faktisk ligger en slags plan bak alle bevegelser jeg har gjort iløpet av denne turen. Egentlig, for å være helt ærlig, så har jeg nok alltid trodd - eller iallefall håpet på - nettopp det; at det ligger en slags "dypere mening" bak de valgene jeg ofte ganske intuitivt har tatt - rett og slett fordi det har føltes riktig der og da.

Jeg skal likevell innrømme at jeg som oftest har hatt min tvil, slik som nå, luskende et sted i bakhodet. Men jeg vet også at jeg aldri hadde trodd på noe, om det ikke var forankret til en dyp følese av sannhet inni meg selv, og om jeg ikke også hadde funnet bekrefteler av denne sannheten i min ytre virkelighet. Mer virkelighetsfjærn enn det anser jeg meg tross alt ikke for å være.

Så her sitter jeg altså, på toppen av et stykke landskap som kunne vært hentet ut fra en av mine tegninger, hentet rett ut fra min egen fantasi. Hva det betyr, vet jeg ikke. Hva jeg håper det betyr, det er en annen sak. Jeg antar at det eneste jeg for sikkert vet, er at jeg sitter her, klemstret et sted imellom tro og tvil. Kanskje som jeg alltid har gjort - og for alt jeg vet, som jeg alltid vil fortsette å gjøre.

Likevell, ved nærmere ettertanke så innser jeg at jeg umulig kan være den eneste personen som sitter der - midt i livet - med følesen av at det hele er altfor godt til å være sant. Iallefall sier min tro at jeg ikke kan være den eneste, selv om den som alltid går hånd i hånd med min tvil. Men mest av alt, så tror jeg på min tro.